Ugrasklokke

Forveksling

Ugrasklokke kan forveksles med andre klokkearter. Fægri (1970): «Skulle man være i tvil, kan man se på begeret. Dets fliker spriker, det gjør de ikke hos de andre artene det kunne være tale om å forveksle den med, først og fremst nesleklokke».

Utbredelse

Ugrasklokke er vanlig på Østlandet nord til Stor-Elvdal i Hedmark, Sel i Oppland, Nore og Uvdal i Buskerud, og i kyst- og fjordstrøk til Sogndal og Stryn i Sogn og Fjordane, Ulstein og Skodje i Møre og Romsdal; spredt fra Surnadal i Møre og Romsdal og Oppdal til Bjugn i Sør-Trøndelag og Steinkjær i Nord-Trøndelag; sjelden som tysk, krigsspredd og som forvillet fra dyrking videre til Sortland i Nordland og Tromsø i Troms. Ugrasklokke finnes opptil 780 m.o.h. i Hol i Buskerud.

Kjennetegn

Den voksne ugrasklokka er 30-100 cm høy. Den underjordiske delen av planten består av nedre del av stengelen (rothalsen) og påleformete birøtter. Stengelen er ugreinet, snau eller spredthåret.

Bladene ved basis danner en rosett, de er hjerteformete og taggete. De nedre stengelbladene er smalt hjerteformete, på lange skaft og er lodne, grunt og butt tagget. De øvre stengelbladene er spisst lansettformet, mest helrandet og sittende.
Planten har blomstene i ensidig klase. Beger og krone er 5-tallige, begerbladene er bøyd tilbake. Kronen er klokkeformet og fiolett, sjelden hvit, og ca. 2 cm lang. Blomstene er tvekjønnet med 6 støvbærere og 1 støvvei.  

Frukten er en kapsel med 3 rom og mange frø. Frøet er eggformet til ovalt i omkrets, sammentrykt fra sidene og elliptisk i tverrsnitt. Ryggsiden er bøyd, buksiden omtrent rett. Overflaten er finripet og glinsende, fargen lyst gulbrun.

Små frøplanter har kortstilkete, smalt eggformete frøblad, ca. 4 mm lange og 2 mm brede.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer med frø og jordstengler. De korte jordstenglene vokser ut av hodet til de tappformete pålerøttene. Toppen av pålerøttene med jordstengler ligger ca. 5 cm under jordoverflaten. Hver rot setter ett eller to lysskudd, men det er bare få av disse som lager blomsterstengler, og da som regel først 3. året etter spiring fra frø. Den vegetative formeringen spiller derfor større rolle enn frøformeringen. Frøene spirer raskt på jordoverflaten og fra små dyp (0-3 cm). Ugrasklokke blomster i juli-august. Det er gjennomsnittlig 3200 frø per blomsterbærende stengel.

Vokseplasser

Ugrasklokke forekommer på dyrket mark, langs veikanter og hekker, men også på skogkanter og lysninger, kratt, eng, steinete steder, jernbanefyllinger og annen forstyrret jord. Liker seg best på dype, fuktige, men ikke vannsyke, lette, nærings- og kalkrike jordarter.

Skadevirkninger

Ugrasklokke er et innført ugras. Den opptrer som ugras i hager, parker og planteskoler, der den kan bli ytterst plagsom. Kan spres passivt med jord som flyttes, på lignende måte som vegkarse og skvallerkål.

Fægri (1970): «Er det noe ugress hageeiere forbanner i like voldsomme ordelag som skvallerkål, er det denne klokken, så vakker den enn er når den blomstrer. At enkelte planteskoler tilmed kan selge svineriet, er ikke til å forstå. Den hører til dem som ikke er til å få ut av hagen når den først har kommet inn. Selv de mest mikroskopiske utløperbiter synes å være i stand til å spire til nye planter; grunnbladene står tett i tett over store områder. Og har man fått renset bort alle dem, sitter det fremdeles igjen en tykk, næringsrik rot et eller annet sted, parat til å sette nye skudd. Det må virkelig en radikal operasjon til».

Bekjempelse

Forebyggende tiltak
Ugrasklokke kan motarbeides ved å hindre frøspredning, og særlig spredning av vegetative formeringsorganer gjennom transport av jord som inneholder røtter og jordstengler av ugrasklokke.

Mekaniske tiltak
Ved hakking og skyfling er det viktig å få kuttet toppen av pålerøttene. Nedre del av disse har ingen evne til å sette nye skudd. Når toppen er borte, dør de. Men toppen ligger ofte både 5 og 10 cm under jordoverflata. Flere pålerøtter er ofte bundet sammen med horisontale jordstengler. Selv den minste bite av disse jordstenglene kan spire og danne nye planter.

Kjemiske tiltak
Ugrasklokke er motstandsdyktig (resistent) mot de fleste ugrasmidler, men kan bekjempes med glyfosat. Vokseplassen tilsier at sprøytearbeidet må gjøres med omtanke. Etter sprøyting er det viktig å overvåke det behandlede området i flere år, og luke frøplanter før de rekker å danne nye bestand. Eventuelt må kjemisk behandling gjentas årlig i flere år for å fjerne ugrasklokker helt.

For ytterligere informasjon om ulike ugrasmidler, søk i https://www.plantevernguiden.no/ eller https://www.mattilsynet.no/plantevernmidler/.

I VIPS-Ugras 2.0 kan du også få hjelp til planlegging og gjennomføring av ugrasbekjempelse i åkeren din.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Ugrasklokke. Forelesningar i herbologi. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 69. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Ugressklokke. Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 264. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Ugrasklokke. Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 439-442. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Ugrasklokke. Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 114-115, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Ugrasklokke. Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 738-739, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. Plantevern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                           Publisert 20. september 2013