Dauvnesle

Forveksling

Nesle: Selv om bladene til dauvnesle er stivhåret og tagget i kanten, og kan minne om nesle, har den ingen brennhår som en nesle - derav navnet.

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-50 cm høy, med firkantete og lysegule jordstengler.

Stengelen er oppstigende eller opprett, firkantet med kraftige ribber i hjørnene, greinet nederst, svakt håret med vanlige hår og kjertelhår.

Bladene er motsatt, kortstilkete, breit hjerteformet, kvast tagget i kanten og med spredte hår på begge sider.

De kvite blomstene sitter i tette, atskilte kranser i bladhjørnene.

Frukten er en spaltefrukt med 4 frø (smånøtter). Frøet er sektorformet i tverrsnitt, breiest mot toppen og avsmalnende mot basis som har en dyp grop. Ryggsiden noe konveks, de to flatene på buksiden møtes i en langsgående kam. Overflaten er ru og matt, fargen er brun til grågrønn med lysere flekker.

Småplanten: Frøplanten har langstilkete frøblad, breit ovale med dype innhakk ved grunnen.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer med frø og med krypende jordstengler. I hvert ledd finnes to motsatte adventivknopper som kan utvikle lysskudd og nye jordstengler.

Fægri (1970) om spredning av frø: "Tvetann-artene er typiske maurspredere. Delfruktene har et stort oljelegeme, og maurene sleper av gårde med dem. Sannsynlig er det ofte maurene som har vært på ferde når en finner tvetann-arter på nokså umulige steder oppi trær, murer og lignende, men en kan kanskje ikke benekte muligheten av at meisene også kan ha vært ute på samme måte som ved då (se kvassdå); det er jo ikke sikkert de er så flinke i botanikk at de alltid skjeldner mellom då og tvetann, det kan så men være vanskelig for mennesker også". 

Frøspiringen er noe langsom og fra små dyp.

Blomstring i juni-september.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 140 frø pr. blomsterbærende skudd.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på vei- og gatekanter, langs hekker, på gårdstun, og på avfallsplasser/skrotemark. Liker best nøytral, moldrik jord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i hager og parker, men utgjør sjelden noe stort problem.

Utbredelse i Norge

Nokså vanlig på Østlandet nord til Stange og Lillehammer, spredt i kyst- og fjorstrøk til Kristiansund, og i Trondheim. Til 410 m i Lier (Buskerud).

Historikk

Er lite kjent som legeplante i Norge. I gamle bøker ble det anbefalt et farmasøytisk syltetøy av blomstene som middel mot kvinnens hvite utflod, og når jentene ikke fikk menstruasjon, skulle de spise dauvnesle (Høeg et al. 1984). Andre brukte sirup av blomstene mot brystlidelser. Blomstene ble også brukt som sårhelende middel, pga. innhold av garvestoffer. I svartebøker ble planten omtalt som middel for å finne ut om en jente var jomfru eller ikke.

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak

I den grad det er behov for bekjempelse av dauvnesle, kan den lett slås - siden planten vokser i grupper - for å forhindre frøsetting. I kulturmark motarbeides den gjennom god kultur (Korsmo 1954).

Kjemiske tiltak

Det finnes mange mulige ugrasmidler for eng og beite, søk i Plantevernguiden. En bør passe på at vedkommende middel er godkjent for aktuell kultur/vokseplass.

Litteratur

Fægri, K. 1970. Dauvnesle. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 176-177. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A., A.S.W. Christophersen, T. Faarlund, E.M. Lauritzen, S. Løkken, B.O. Røssberg, P. Salvesen og R. Sævre 1984. Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon og legekunst. Forlaget Det Beste. Oslo. Om 'døvnesle' s. 120.

Korsmo, E. 1954. Dauvnesle. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 378-379. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Dauvnesle. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 176-177, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Dauvnesle. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 665, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.