Klistersvineblom

Forveksling

Andre svineblom-arter, som for eksempel åkersvineblom, som mangler helt de tungeformete randkronene, som de andre svineblom-artene har (Fægri 1970).

Kjennetegn

Den voksne planten er 25-50 cm høy, med uregelmessig fingreinet pålerot.

Stengelen er opprett med mange utsperrete greiner.

Bladene er omvendt eggformet, finnet med grovtaggete finner, nederst kortstilkete, øverst sittende. Den overjordiske delen av planten er tett besatt med klebrige kjertelhår. Planten har sterk og ubehagelig lukt.

Planten har gule blomster med korte, tungeformete kantkroner, ofte nedrullet. Blomsterkorgene er langskaftete i åpen halvskjerm.

Frukten er en nøtt med lang, hvit fnokk, langstrakt med langsgående ribber, noe krumbøyd, avsmalnende mot begge ender og sirkelformet i tverrsnitt. Overflaten er ru, med korte, spredte hår mellom ribbene, fargen er matt gråsvart til brun.

Småplanten: Frøplanten har lansettformete frøblad med avsmalnende, stilkformet grunn.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Blomstring i juli til september.

Frøspiringen er god både på overflaten og på dyp ned til 5-6 cm.

Antall frø per plante: gjennomsnittlig 3 500 stk.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på avfallsplasser, industritomter, langs veikanter, jernbaneskråninger, i berg, ur, tangvoller og på grus- og sandstrand, til dels også i åpen åker. Trives best på sand, grus og annen tørr mark.

Skade/ulempe

Kan opptre som ugras på de nevnte vokseplasser.

Utbredelse i Norge

Vanlig til spredt på Østlandet nord til Elverum og Sel, og i kyst- og fjordstrøk nord til Snåsa og Grong, ellers i Meløy, Saltdal og Tromsø, til 510 m i Lærdal. Klistersvineblom har økt sterkt fra 1961 til 2004 i nylig undersøkte lokaliteter i Nes ved Mjøsa (Often et al. 2008).

Historikk

Innført til Norge ca. 1800, og har spredd seg raskt, særlig de siste 100 årene.

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak

Hindring av frøspredning ved tidlig slått eller avkutting.

Kjemiske tiltak

Klistersvineblom synes å være mer motstandsdyktig mot kjemiske midler enn åkersvineblom, men ellers anbefales de samme midlene: Fenoksypropionsyrer er svært effektive. Metribuzin (Sencor) og fenmedifam (Betanal) er også gode midler.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Klistersvineblom. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 34. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Svineblom-arter. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 293-295. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Klistersvineblom. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 135-137. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Klistersvineblom. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 64-65, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Klistersvineblom. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 792, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Often, A., Bruserud, A. & Stabbetorp, O. 2008. Floraen på Nes og Helgøya. Ugras. Nes og Helgøya Lokalhistorisk skrift 2008: 38-68.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                     Publisert: 11. mai 2011