Strandlauk

Forveksling

Strandlauk: Ett kort støtteblad under blomsterstanden. Eggformete yngleknopper.

Vill-lauk: To lange støtteblad under blomsterstanden. Spisse yngleknopper.

Ramslauk: Har ikke yngleknopper i blomsterstanden.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-60 cm høy. Hele planten har løksmak. Den underjordiske delen av planten består av en eggformet jordløk med sideløker, og mange, seige birøtter.

Stengelen er opprett, rund, omgitt av bladslirer til ovenfor midten.

Bladene er trådsmale, nesten runde, furete, innhule. De nederste bladene visner tidlig.

Planten har blomstene i skjerm, med ett hinneaktig støtteblad som deler seg i to når blomstene springer ut. Skjermstrålene er lengre enn blomstene. Blomsterdekket er klokkeformet, lyserødt eller grønnhvitt. Blomstene er tvekjønnet, med 6 støvbærere, 1 støvvei med lang griffel og kulerundt arr. I bunnen av skjermen dannes 20-30 løk-knopper.

Frukten er en kapsel med 3 rom og 6 frø. Frøet er langstrakt, breiest ovenfor midten, sterkt sammentrykt fra sidene, den ene siden konveks, den andre konkav. Overflaten er rynket med vorteformete utvekster, og fargen er blåsvart.

Løk-knoppene er omvendt eggformet med 1 mm lang brodd i toppen. Overflaten er svakt glinsende, og fargen er brunrød. Diameteren er opptil 6 mm.

Småplanten: Frøplanten har ca. 25 mm langt frøblad.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer med frø, løkknopper og jordløk. Planter som utvikles fra løkknopper blir lik planter som stammer fra frø.

Frøspiringen er god fra små dyp.

Blomstring i juni-august.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 60-100, men frøsettingen slår ofte feil.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i dyrket mark, langs veikanter og på strender. Liker tørr, lett og kalkfattig jord. Lid og Lid (2005): Grunt jorddekket berg og tørrbakke, langsmed kysten.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras først og fremst i eng og beite. Små mengder av denne planten i fôret kan gi løksmak på melk og smør.

Utbredelse i Norge

Nokså vanlig fra Halden og Hvaler i Østfold, Oslo, Øvre Eiker i Buskerud, til Farsund og Flekkefjord i Vest-Agder, og fra Sokndal og Forsand i Rogaland, Kvam, Os og Bergen i Hordaland, Vik, Leikanger, Solund og Selje i Sogn og Fjordane, og Sande i Møre og Romsdal.

Historikk

Har tidligere blitt brukt i husholdningen (Fægri 1970).

Bekjempelse

Mekaniske tiltak

Korsmo (1954): "Dyrking av grøder som kan radrenskes under veksttiden, gjennomført brakking samt tettdekkende grønfôrgrøder i gjenlegg til eng høstet tidlig - helst et par ganger, hindrer utvikling av løkknopper og frø, svekker og til dels også ødelegger de underjordiske organene til planten. Harving, eller skumpløying, av stubbåkeren kan fremme høstgroing av frø og løkknopper, og ved en, senere på høsten, foretatt dyppløying av åkeren med skumskjært plog, vil de framgrodde plantene ødelegges og jordløken også komme dypt ned i ploglaget (jordlaget). Dette vil tjene til å hemme utviklingen av lysskuddene".                                         

Kjemiske tiltak

Er trolig resistent mot de fleste ugrasmidler.

Litteratur

Fægri, K. 1970. Skogløk, vill-løk og strandløk. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 33-34. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Strandlauk. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 470-473. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Strandlauk. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 194-195, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Strandlauk. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 893, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                            1. versjon: 5. mars 2011