NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 29.03.2024 07:13


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Løkfamilien        Sibirgraslauk

Sibirgraslauk

Allium schoenoprasum

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
Før november 2013

Sibirgrasløk tilhører den biologiske gruppen flerårig vandrende på "andre måter", med spredning ved frø og jordløk. Den voksne planten er 40-60 cm høy. Hele planten har sterk løksmak. Den underjordiske delen av planten består av en smal, avlang løk med mange sideløker, særlig på planter som er godt utviklet, og tynne birøtter. Stengelen er opprett, innhul og rund og med bladslirer omkring den nedre delen. Bladene er lineære, litt flattrykt på den ene siden, 4-5 mm brede, innhule, og kortere enn stengelen. De rødfiolette blomstene sitter i en oval til kuleformet skjerm uten løkknopper, og to eggformete støtteblad med kort spiss. Forekommer i slåtteeng og beitemark, strandberg, sanddyne, vierkratt og urterik skog. Blir (som ramsløk) regnet som ugras i eng og beite fordi den sterke løksmaken lett blir overført til melk og melkeprodukter dersom kyr eter planten. Mottiltak: Hindre planten i å sette modne frø, og ved å stikke opp jordløken. Er trolig resistent mot de fleste ugrasmidler.

Forveksling

Vanlig grasløk. Blad til sibirgrasløk er tykkere enn hos vanlig grasløk.

Kjennetegn

Den voksne planten er 40-60 cm høy. Hele planten har sterk løksmak. Den underjordiske delen av planten består av en smal, avlang løk med mange sideløker, særlig på planter som er godt utviklet, og tynne birøtter.

Stengelen er opprett, innhul og rund og med bladslirer omkring den nedre delen.

Bladene er lineære, litt flattrykt på den ene siden, 4-5 mm brede, innhule, og kortere enn stengelen.

Planten har blomstene (rødfiolette) i en oval til kuleformet skjerm uten løkknopper, og to eggformete støtteblad med kort spiss. Skjermstrålene er kortere enn blomstene. Blomsterdekket er opp til 15 mm langt og utstående. Blomstene er tvekjønnet, med 6 støvbærere, 1 støvvei med lang griffel og kuleformet arr.  

Frukten er en kapsel med 3 rom og mange frø. Frøet er nesten elliptisk i omkrets, men tilspisset mot basis og den avrundete toppen, om lag sektorformet i tverrsnitt. Ryggsiden er konveks, de to flatene på buksiden noe konkave, og møtes i en langsgående kam. Overflaten er rynket og smånuppet, og fargen svart med et fiolett skjær.  


Småplanten: Frøplanten har lineært frøblad, ca. 20 mm langt.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer med frø og jordløk. Korsmo (1954): "I første leveår setter frøplanten anlegg til jordløk og en fin trevlerot og overjordisk stengelanlegg med blad. Den fullt utviklete planten kan ha tallrike sideløker som utvikles fra grunnen (løkkaken) til primærløken, og overjords mange blomsterbærende stengler. Denne ugrasarten er uten yngleknopper, og den vegetative formeringen og spredningen skjer bare ved jordløk".

Frøspiringen er rask, også like etter modning.

Blomstring i juli-august.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i grasmark og glissen grasmark. Liker best fuktig jord. Lid og Lid (2005): Slåtteeng og beitemark, strandberg, sanddyne, vierkratt og urterik skog.


Skade/ulempe

Blir (som ramsløk) regnet som ugras i eng og beite fordi den sterke løksmaken lett blir overført til melk og melkeprodukter dersom kyr eter planten. Fægri (1970): "I  Troms og Finnmark finner vi derimot (i forhold til vanlig gressløk i Sør-Norge) en virkelig viltvoksende, grov (til 60 cm) gressløk med temmelig blåfiolette blomster. Den har til dels vært regnet som en egen art: (A. sibiricum). Den vokser i engene, og kan dekke store områder. Den er pen å se på, men kjedelig for bøndene, for kyrne spiser den gjerne, og da smaker melken så løk etterpå, at den knapt er brukelig", se også Høeg (1975).

Utbredelse i Norge

Nordøstlig. Vanlig fra Evenes i Nordland og Harstad i Troms til Øst-Finnmark, mest i kyst- og fjordstrøk.

Historikk

Litt om bruk: Høeg (1975): "En underart, som også oppfattes som egen art, A. sibiricum, er viltvoksende i Nord-Norge, så langt mot sør som til Lødingen, mest på strandkanter, men stundom også på grasmark i noen avstand fra stranden. Der hvor den vokser vilt, blir den ofte brukt i husholdningen, f.eks. som tilsetting til ferskfisk i gryta, særlig til sei og torskemølje, men også til andre retter. Barna pleide spise den om våren".

Bekjempelse

Mekaniske tiltak

Korsmo (1954): "Ved å hindre planten i å sette modne frø, hindres videre spredning ad denne vegen, og ved oppstikking av jordløken kan den bekjempes helt".

Kjemiske tiltak

Er trolig resistent mot de fleste ugrasmidler.

Litteratur

Fægri, K. 1970. Gressløk. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 32. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Allium schoenoprasum L. Graslauk. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 183-184, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Sibirgraslauk. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 466-468. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Graslauk - sibirgraslauk. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 190-191, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Sibirgraslauk. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 895, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                               Oppdatert 6. mars 2012


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO