Villrot (bulmeurt)

Forveksling

Kan minne om piggeple (Datura stramomium L.), en nærtstående slektning i søtvierfamien (Lid og Lid 2005a). Mens bulmeurt f.eks. har blomstene i ensidige kvaster (Lid og Lid 2005b), har piggeple blomstene enkeltstående i bladhjørnene. Bulmeurt har kjertelhår, piggeple er snau.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-60 cm høy med greinet pålerot. Planten er klebrig av kjertelhår og har ubehagelig lukt.

Stengelen er opprett og stiv, nederst nokså treaktig og greinet, øverst heller den litt til siden.  

Bladene er avlange-eggformet, med noen få større tenner eller hele. Nedre blad er stilket, de øvre sittende.

Planten har blomstene i 2 rekker fra bladhjørnene i toppen, sittende i ensidige kvaster. Blomsterskaftene er svært korte. Begeret er krukkeformet med stiv, 5-tannet krage. Den grågule kronen, oftest med mørke fiolette årer, er 2-3 cm i diameter, og klokkeformet med avrundete fliker. Blomstene er tvekjønnet med 5 støvbærere på lange tråder, og 1 støvvei med lang griffel.  

Frukten er en kapsel med 2 rom og mange frø. Frøet er omtrent sirkelrundt i omkrets og nesten rektangulært i tverrsnitt med avrundete hjørner. Overflaten er nettformet, og fargen gråbrun til rødfiolett.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete frøblad, som er eggformet og ca. 8 mm lange og 2 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Frøspiringen er noe langsom. Maksimalt spiredyp er 2 cm.

Blomstring i juni-august.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 8000. Frøene beholder sin spireevne i mange år, for plutselig å våkne til aktivitet, når det rotes i jorden (Fægri 1970).

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i sand- og steinrikt terreng, særlig nær sjøen, på ballastplasser og i hager. Liker varme vokseplasser. Fykse (2003): Ved veikanter, uthus og hønsegårder. Lid og Lid (2005b): Innført og bufast. Naturalisert på steinstrand, tangvoller og av og til tørrbakke.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i hager og parker, men spiller liten rolle i Skandinavia.

Planten er giftig, og har sterk narkotisk virkning. Dette skyldes først og fremst de 2 alkaloidene hyoscyamin og scopolamin. Det sistnevnte stoffet sitter bare i frøene. Forgiftningssymptomene er stort sett de samme som for piggeple (Datura stramonium L.), men mens piggeple bl.a. kan føre til raserianfall, gir villrot trang til ro og søvn (Fykse 2003).

Utbredelse i Norge

Lid og Lid (2005b): Spredt på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk til indre Sogn, sjelden og tilfeldig i fjelldalene inn til Folldal i Hedmark, Lom i Oppland, Røros i Sør-Trøndelag og nordover til Nord-Troms. Er mer sjelden i nyere tid. Til ca. 720 m Folldal.

Historikk

Fægri (1970): "Bulmeurt er i kulturhistorisk henseende en av de mest interessante planter i vår flora, men få blomsterplanter gjør i den grad et usympatisk inntrykk som den. Dens bløte, klissete behåring, den vemmelige, kvalmende lukten og de dystre gule blomstene, alt bidrar". Bulmeurt er også kjent under andre dialektnevn: "Villrot", "sømngras", "tannverkgras" og "hønbane", som alle viser til en karakteristisk egenskap hos planten, bl.a. dens giftighet, dens bedøvende effekt, råd mot tannverk og en måte å stjele bondens høns på. Den siste effekten gikk på at røyk fra bulmeurtfrø fikk hønsene til å stilne når de skulle stjeles (Fægri 1970). Den giftige bulmeurten ble også i gamle dager plantet ved husveggen for å holde hoggormen borte (Høeg 1975).

Bekjempelse

Mottiltak

Korsmo (1954): "For å hindre spredning og skadevirkninger må det tilrådes å luke den opp, eller slå den ned før den blomstrer".

Litteratur

Fykse, H. 2003. Villrot (bulmeurt). I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 75. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Bulmeurt. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 189-191. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Hyoscyamus niger L. - bulmeurt. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 387, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Bulmeurt eller villrot. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 204-206. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Villrot. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 286-287, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005a. Piggeple. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 684, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005b. Bulmeurt. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 684, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                             Oppdatert 6. mars 2012