Åkerridderspore

Forveksling

Ingen.

Kjennetegn

Den voksne planten er 15-45 cm høy med kraftig pålerot.

Stengelen er opprett, med utstående, gaffeldelte greiner med korte hår. Lid og Lid (2005): Stengel har tiltrykte hår og sprikende greiner.

Bladene er dobbelt tredelte med trådsmale fliker, eller støtteblad. Grunnbladene er langstilkete, mens stengelbladene er sittende.

Planten har blomstene i åpne, korte, endestilte klaser. De 5 begerbladene er blå, det ene er vokst ut til en konisk spore. De 4 kronbladene er blåfiolette til lyserøde, og er sammenvokst til ett med en lang honningspore inn i begersporen. Blomstene er tvekjønnet, med 6 støvbærere og 1 støvvei.

Frukten er en belgkapsel med mange frø. Frøet er varierende i form, men oftest  som en halv "appelsinbåt" med frøfestet i den smale enden. Overflaten er skinnende og taklagt med tversgående, ripete folder som vender mot toppen, mens fargen er mørkebrun. Fægri (1970): "...ridderspore får bare en frukt, en belgkapsel, der de underlige, luslignende frøene sitter i ganske stort antall. Samme slags frø har tyrihjelm".

Småplanten: Frøplanten har langstilkete, elliptiske frøblad, som er 7-9 mm lange og ca. 4 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Litt pollineringsbiologi: Fægri (1970) om honningsporen som har vokst inn i begersporen: "Der inne finner langsnablete humlebier honningen, når de først har forsert en liten klaff som lukker åpningen. Dessuten retter støvbærerne seg opp, en og en, og stiller seg også i veien, slik at humlen må komme nær den. Først etter det vokser støvveien seg opp, slik at arret får samme behandling. Mekanismen til å sikre fremmedbestøving er derfor høyt utviklet og meget komplisert".

Frøspiringen er noe langsom og fra små dyp, 0,5 cm.

Blomstring i juni-juli.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 200.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i dyrket mark og på avfallsplasser. Liker varm, kalkrik, skjør leirjord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras først og fremst i høstkorn, men bl.a. bedre rensemetoder for såfrø har medvirket til at planten spiller liten rolle som ugras i de fleste land i dag.

Både plante og frø inneholder giftige alkaloider. Av disse er delfinin det vanligste.

Utbredelse i Norge

Noen få steder på Østlandet fra Kristiansand i Vest-Agder nord til Ringsaker i Hedmark, ellers i Bergen i Hordaland, Skaun og Trondheim i Sør-Trøndelag, Frosta (?) i Nord-Trøndelag. Svært sjelden i nyere tid.

Historikk

Fægri (1970): "Ridderspore hører til det fargerike åkerugresset som moderne frørensemetoder mer eller mindre har utryddet til glede for landbrukeren, men ikke alltid til gagn for landskapsbilledet. Ridderspore hører vel hjemme i det østlige middelhavsområdet, men med primitivt åkerbruk har den spredt seg en god del. Den er forresten så kresen både på jord og klima (kalkholdig og varmt) at hos oss har det aldri vært mye av den - i dag er den vel helt borte. Det er nesten synd - den er dekorativ og ligner ikke noe annet i vår flora"......"Både frøene og hele planten for øvrig er giftige, og frøene skal i gamle dager ha laget ulykker i hønsegården - det kornet som ble fôret opp der, var ikke det ugressfrieste. Ellers er både frøene og resten av planten blitt brukt både mot utvortes og innvortes utøy".

Bekjempelse

Mottiltak

Korsmo (1954): "Som kampmidler kommer anvendelsen av rent såkorn, ren gjødsel, videre ødeleggelse av oppspirte småplanter ved ugrasharving eller kjemiske midler".

Litteratur

Fægri, K. 1970. Ridderspore. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 162-163. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Ridderspore. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 192-194. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Riddarspore. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 266-267, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Åkerriddarspore. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 288, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                Oppdatert 6. mars 2012