Edelgranbarklus

Utseende

Arten er ganske stor (4-8 mm) og dermed lett synlige. Voksne lus er brun-grønne med en dobbelrekke av svarte, skinnende prikker og tverrgående hvite vokskjertler. De har tydelige svarte ryggrør, og lange svartbeige bein og antenner.

Utbredelse

De har sannsynligvis holarktisk utbredelse, og er påvist i bl.a. Storbritannia, Danmark, Sverige og Finland.  I Norge er den påvist fra Rogaland til Nordland.

Vertplanter

Edelgranbarklus lever på stamme og skudd på nordmannsedelgran. De kan også angripe andre edelgranarter, f.eks. nobelgran og Cedrus-arter.

Livssyklus

De overvintrer vanligvis som egg på nålene, men i milde vintre kan det også finnes overvintrende nymfer og voksne. På våren utvikles flere generasjoner med vingeløse, vivipare voksne hunner (som føder levende nymfer). Fra mai utvikles også vingede former som flyr til nye trær, og i juni vil ofte populasjonen reduseres p.g.a. naturlige nyttedyr, f.eks. marihønelarver. På høsten utvikles en generasjon av eggleggende hunner.

Skadevirkninger

De skiller ut mye honningdugg som gir grobunn for svertesopper på skudd og stamme. Sug gir også arrdannelse og inngangsport for soppangrep i barken. Trærne kan i verste tilfelle bli usalgbare.

Tiltak

Undersøk individuelle trær grundig for lus, honningdugg og svertesopper allerede fra midten av april og utover sesongen. Sprøyt kun punktvis med godkjente bladlus-/bartrelus midler der bladluskoloniene finnes, for å redusere skadelig sideeffekt på naturlige fiender (predatorer og snylteveps). Vanligvis vil f.eks. marihønelarver redusere angrepet på forsommeren, slik at det er unødvendig med kjemisk bekjempelse.

Litteratur

Blackman, R.L. and Eastop, V.F.  1994. Aphids on the world's trees: an identification and information guide. Cab international. 1024 pp.
Carter C.I. & Maslen N.R. 1982. Conifer Lachnids in Britain. Forestry Commision Bulletin, no. 58, 75 pp.
Chastagner, G.A. (editor). 1997. Christmas Tree Diseases, Insects, & Disorders in the Pacific Northwest: Identification and Management. Washington State University Cooperative Extension. pp. 154.
Ravn, H.P. 2002. Brun ædelgranbladlus. Videnblade Pyntegrønt 5. 5-17. Skov & Landskap, Danmark. 2 s.