Grønn edelgranlus

Utseende

Uvingede voksne hunner (stammødre) er ca. 2 mm og dekket av dunaktig voks, som gir dem et blålig utseende. Vingede hunner og nymfer med vingeanlegg har mørke tverrstriper og er også dekket av voks. Siste generasjon med både uvingede hunner og hanner er mindre enn første generasjon (kun ca. 1 mm). Eggene er svarte ca. 0,4 mm og dekket av korte, hvite vokstråder som gjør dem gråaktige. Eggene kan derfor forveksles med overvintrende nymfer av sibirsk- og vanlig edelgranlus.

Utbredelse

Grønn edelgranlus er naturlig utbredt i Europa, Asia og i Nord-Amerika. I Norge finnes den bl.a. i Viken (Buskerud), Akershus og Telemark.

Vertplanter

Grønn edelgranlus finnes mellom nålene på unge skudd på edelgran. De angriper bl.a. nordmannsedelgran, vanlig edelgran, sibirsk edelgran, balsamedelgran og koloradogran, men ikke nobelgran.

Livssyklus

Grønn edelgranlus overvintrer som egg i barksprekker ved nålebasis allerede fra juli og fram til mai neste år. Det er 3 generasjoner per år, kun i perioden mai til juni. Første generasjon består av uvingede voksne hunner (stammødre). Andre generasjon består av både vingede og uvingede hunner med ukjønnet formering. I siste generasjon er det både uvingede hunner og hanner med kjønnet formering. De er mindre enn første generasjon (kun ca. 1 mm). Hver hunn legger ca. 4-9 egg i slutten av juni, og årets utvikling er allerede avsluttet.

Skadevirkninger

Nymfer og voksne edelgranlus suger vanligvis ved nålebasis, slik at de blir forkortet, bleke og forvridde. Skuddene kan også miste nålene og få barksprekker. Ved store angrep kan toppskuddet dø og erstattes med sideskudd. Grønn edelgranlus skiller også ut mye honningdugg som gir grobunn for svertesopper på skudd og nåler.

Tiltak

Undersøk trærne grundig for overvintrende egg allerede fra midten av april, og deretter for lus og skadesymptomer. Sprøyt med godkjente kjemiske plantevernmidler der lusene finnes (punktbehandling). Vanligvis vil nyttedyr som f.eks. marihøne- og blomsterfluelarver redusere angrepet, slik at det er unødvendig med kjemisk bekjempelse. Dessuten vil årets angrep normalt avsluttes med 3. og siste generasjon i juni.

Litteratur

Blackman, R.L. and Eastop, V.F.  1994. Aphids on the world's trees: an identification and information guide. Cab international. 1024 pp.

Chastagner, G.A. (editor). 1997. Christmas Tree Diseases, Insects, & Disorders in the Pacific Northwest: Identification and Management. Washington State University Cooperative Extension. pp. 154.

Heie, O.E. 1980. The Aphidoidea (Hemiptera) of Fennoscandia and Denmark. I. Fauna Entomologica Scandinavia vol. 9, 236 pp.

Perny, B., Chech, Th., Donaubauer, E. & Tomiczek, Ch. 2002. Krankenheit und Schädlinge in Christbaumkulturen. 194 s.

Ravn, H.P. 2002. Ulden ædelgranlus – lejlighedsvist skadedyr i nordmannsgran. Videnblade Pyntegrønt 5.5-24. Skov & Landskap, Danmark. 2 s.