Forord

Gjennom prosjektet «Plantevernhåndbok for økologisk landbruk» har vi skrevet 4 bøker med felles tittel «Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk»:

• Bind 1 - Bakgrunn, biologi og tiltak
• Bind 2 - Plantevern og plantehelse i grønnsaker og potet
• Bind 3 - Plantevern og plantehelse i korn
• Bind 4 - Plantevern og plantehelse i frukt og bær

I tillegg til å kunne kjøpes i bokformat vil de 4 bindene også finnes i nettversjon på «Agropub» (http://www.agropub.no). Primær målgruppe for bøkene er bønder og hagebrukere, men gjennom bruk av såkalte «tekstbokser» med fordypningsstoff tror vi også at studenter på videregående trinn og ved høyskoler vil ha stort utbytte av stoffet som vi presenterer. Mens Bind 1 er ganske grunnleggende i sin oppbygning, er de 3 siste bindene betydelig mer anvendt og mer en «kokebok» for hvordan man best kan håndtere de ulike skadegjørere.

I Bind 1 går vi relativt grundig til verks, ikke minst gjelder dette kapittel 2 om de ulike skadegjøreres livsstrategier. Kunnskap om skadegjørerens biologi og økologi er viktig både for i forkant å unngå at plantevernproblemer oppstår, og for å gjennomføre direkte mottiltak i kulturene på en best mulig måte. Det å «kjenne fiendens» sterke og svake sider er svært viktig for å løse et aktuelt plantevernproblem, men vi tror at slik kunnskap rett og slett også gjør det morsommere å være plantedyrker. Mange skadegjørere har jo en ganske så finurlig biologi og sameksistens med sine omgivelser for å sikre egen vekst og «videreføring av slekta» gjennom produksjon av avkom. Vi håper dessuten at kunnskapen i disse bøkene skal være med å stimulere til mer robuste dyrkingssystemer hvor forebyggende plantevern har en sentral plass. Hvis framgangen til økologisk landbruk skal fortsette er det dessuten svært viktig at plantevern- tiltak og strategier harmonerer med målsetningene for økologisk landbruk, ikke minst gjelder dette mht miljøkonsekvensene. Vi kan dessverre ikke love at vi for alle skadegjørere har effektive og gode ikke-kjemiske råd, men med en fortsatt satsing på forskning tror vi at det i framtidige versjoner av «Plantevernhåndboka» også vil komme gode løsninger for disse.

Bioforsk Plantehelse og Bioforsk Økologisk har vært formelle samarbeidspartnere gjennom hele prosjektperioden, men Høyskolen i Hedmark har også vært en viktig bidragsyter. Redaksjonen til «Plantevernhåndboka» har i tillegg til undertegnede bestått av Svein Magne Birkenes, Birgitte Henriksen og Richard Meadow som alle arbeider ved Bioforsk Plantehelse, og Theo Ruissen som er ansatt ved Bioforsk Økologisk.

I tillegg til redaksjonen har også mange andre stått sentralt i skrivearbeidet av Bind 1: Helge Sjursen (Bioforsk Plantehelse) i om «Ugrasets livsstrategier» (Kap. 2), Reidar Holmøy (pensjonist, tidligere UMB) om teknisk utstyr for ugraskontroll (Kap.4), Kjell Mangerud (Høyskolen i Hedmark) om jordarbeiding (Kap.3) og teknisk utstyr (Kap.4). Ricardo Holgado og Bonsak Hammeraas (Bioforsk Plantehelse) om nematoder som skadedyr.

Følgende personale fra Bioforsk Plantehelse: Linnea Wang og Jan Netland, Gunn Mari Strømeng og Linda Gordon Hjeljord, samt Ingeborg Klingen, Solveig Haukeland og Trond Hofsvang, har skrevet om biologisk kontroll av hhv. ugras, plantesjukdommer og skadedyr (kap.4).  Dessuten har Atle Wibe (Bioforsk Økologisk) og Sverre Kobro (Bioforsk Plantehelse) skrevet hhv. tekstboks 4.12 og 4.13. Grete Lene Serikstad (Bioforsk Økologisk), Guro Brodal (Bioforsk Plantehelse), Trygve Rygg (pensjonist, tidligere Bioforsk Plantehelse), Haldor Fykse (pensjonist, tidligere UMB/Bioforsk Plantehelse), Ole-Christian Østreng (Debio) og Arne Oddvar Skjelvåg (UMB) har hatt større eller mindre deler av manuset til gjennomlesning og vi vil takke for hjelpen og viktige innspill.

Dette bokprosjektet er finansiert gjennom ekstern støtte fra Statens landbruksforvaltning («Veiledningstiltak for primærprodusenter») og Landbruks- og matdepartementet («Forskningsmidler over jordbruksavtalen»), men hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten stor velvilje fra Bioforsk Plantehelse, som har bevilget mye gjennom bruk av grunnbevilgning. Stor takk til alle instanser som har muliggjort dette prosjektet.

I en oppjaget verden hvor lettvinne løsninger ofte står høyt i kurs, så vil kanskje enkelte mene at vi har gått vel mye i dybden på deler av denne boken. Vi håper allikevel at dere i ledige stunder har tålmodighet og nysgjerrighet til å gjøre dette «dypdykket» inn i materien rundt ugrasplanter, plantesjukdommer og skadedyr.

Ås, 22. januar 2006
Lars Olav Brandsæter

Dette kapitlet presenterer informasjon som gir en grunnleggende forståelse om skadegjørere, plantevern og plantehelse. Kapitlet beskriver bakgrunnen for økologisk landbruk og gir en kort gjennomgang av aktuelt regelverk og internasjonal organisering. Dette danner basis for å forstå hvordan økologisk landbruk i Norge er organisert og hvilke muligheter og begrensninger regelverket gir.

Økologisk landbruk bør betraktes mer som en utviklingsvei enn som en ferdig utviklet driftsmetode. Både regelverket og den agronomiske praksisen for denne driftsmetoden vil endres og utvikles videre etter hvert som kunnskap om økologi, biologi, agronomi og teknikk øker. Dette gjelder også ny kunnskap om produksjonsmetoders miljøkonsekvenser og kunnskap om samspill mellom maten vi spiser og vår helse.

Fra Debio har vi hentet følgende beskrivelse av idébakgrunn, overordna mål og praktiske forutsetninger mhp. økologisk landbruk:

"Økologisk produksjon bygger på et helhetssyn som omfatter de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved produksjonen, både i lokalt og globalt perspektiv. I det økologiske landbruket betraktes naturen som en helhet. I økologisk landbruk tilstrebes et selvbærende og vedvarende agroøkosystem i god balanse. Systemet baseres mest mulig på lokale og fornybare ressurser. Også ved videreforedling skal matvarene bearbeides ut fra det helhetlige utgangspunktet.

Grunnlaget for plantedyrkingen i hagebruk, jordbruk og skogbruk er hensynet til jordas struktur og fruktbarhet. I praksis betyr det blant annet å dyrke et mangfold av vekster og gjennomføre et variert vekstskifte der naturforholdene ligger til rette for det. Jordas fruktbarhet opprettholdes hovedsakelig ved resirkulering av gjødsel og annet organisk materiale.

Dyrkingssystemet utformes med flest mulig forebyggende tiltak mot skadegjørere. Lettløselig mineralgjødsel og kjemisk/syntetiske bekjempningsmidler brukes ikke. I økologisk landbruk tilstrebes balanse mellom dyretall og areal. Balanse betyr her at gården er mest mulig selvforsynt med fôr til husdyrene, og at tilførsel av gjødsel til jorda skjer med minst mulig risiko for forurensing av omgivelsene.

Ved foredling legges det vekt på å benytte skånsomme behandlingsmetoder, begrenset bruk av raffinering, energisparende teknologier og minimal bruk av tilsetningsstoffer. Genmodifiserte organismer, eller produkter framstilt ved hjelp av slike, er ikke tillatt i noen sammenheng".

Begrepet "økologisk landbruk" omfatter mer enn ordet økologi i vitenskapelig forstand. Økologisk landbruk, som er den norske parallellen til det engelskspråklige "organic farming", er en fellesbetegnelse for ulike driftsretninger. "Økologiforskriften" med veiledere setter dagens minimumskrav for hvordan driftsformen skal praktiseres. Regelverket for økologisk produksjon i Norge ble i utgangspunktet utviklet av Debio.

Gjennom EØS-avtalen har norske myndigheter ansvar for at Norge har en kontrollordning for økologisk produksjon. Herav følger det at norsk økologisk landbruksproduksjon må være i samsvar med EUs forordninger på dette området. Den første forordningen for økologisk landbruk kom i 1991. Etter den tid har det kommet ca. 40 forordninger på området som må bygges inn i det norske regelverket. EU-forordningene er forholdsvis detaljerte, og omhandler bl.a. regler for planteproduksjon, husdyrhold, kontroll og import.

I 1995 fastsatte Landbruksdepartementet for første gang forskrift for produksjon og merking av økologiske landbruksvarer. I forskriften ble Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn (begge er nå en del av Mattilsynet) oppnevnt som kontrollmyndighet for primærproduksjon, pakking, foredling og import av økologiske landbruksvarer.

Debio er en medlemsorganisasjon som har utført kontrollvirksomheten på økologiske gårder siden 1986. I februar 1995 inngikk det som i dag er Mattilsynet en avtale med Debio, som går ut på at Debio har fått delegert myndighet for å utøve tilsyn med økologisk landbruksproduksjon i Norge. Dette innebærer bl.a. å følge standardrutiner ved kontroll og godkjenning av gårdsbruk og gartnerier. Debio inspiserer også foredlingsbedrifter på vegne av Mattilsynet. Begrepet økologisk landbruk er lovbeskyttet og varer kan bare omsettes som økologisk når produsenten har godkjenning fra Debio.

I svært mange land er økologisk landbruk på frammarsj, og selv om mangfoldet innen økologisk dyrking er enormt, finnes det faktisk et felles verdigrunnlag, uttrykt gjennom retningslinjer fra IFOAM (International Federation of Organic Agriculture Movements), den internasjonale sammenslutningen for økologisk landbruk. Blant annet er ønsket om å utvikle et bærekraftig landbruk, mest mulig basert på lokale og fornybare ressurser et felles, internasjonalt fundament. Et annet felles internasjonalt ståsted er å se landbruk og matproduksjon i et globalt og langsiktig perspektiv hvor føre var-prinsippet er en viktig grunnpilar.

Hvorfor økologisk landbruk?

Dyrking av jorda betyr store inngrep i det opprinnelige naturgrunnlaget. I økologisk landbruk søker man å opprettholde et balansert samspill mellom jord, mikroorganismer, planter, dyr og mennesker og på en slik måte opprettholde natur og miljø som grunnlag for landbruksdrift på lang sikt.

Landbruket blir stadig mer intensivt og spesialisert. Innkjøp av driftsmidler har økt kraftig, mens behovet for arbeidskraft har gått ned. Vi har fått et landbruk som produserer mer til lavere pris, men som kan ha flere negative konsekvenser, for eksempel:

• forurensning av luft, jord og vann med næringsstoffer og (syntetiske) plantevernmidler
• jorderosjon
• ensidig kulturlandskap
• stort forbruk av energi og ikke-fornybare ressurser
• stort produksjonspress i husdyrhold og planteproduksjon
• færre gardsbruk i drift (og færre bønder)
• risiko for rester av plantevernmidler i matvarer

Man kan si at økologisk landbruk har oppstått som en "motreaksjon" på denne utviklingen, og målsetningene for økologisk landbruk blir da også relatert til mange av de samme konsekvensene, men med "motsatt fortegn", dvs. at man ønsker å:

• produsere matvarer med høy kvalitet, av tilstrekkelig mengde og med en rettferdig global fordeling
• sikre genetisk mangfold og artsrikdom
• skape et miljø som tilgodeser produksjonsdyrenes naturlige atferd og behov
• forvalte naturressursene slik at skadelige virkninger på miljøet unngås, og dermed sikre jordas fruktbarhet på lang sikt
• sikre mest mulig resirkulering av næringsstoffer som vil gi balanse i energiutbyttet
• understøtte god kontakt mellom landbruket og samfunnet ellers
• arbeide for at økologisk landbruk skal gi grunnlag for en trygg økonomi for utøverne
• fokusere på kvalitet, ikke bare kvantitet
• arbeide ut fra et biologisk grunnsyn, dvs. at man gjødsler jorda, ikke plantene
• ikke bruke lettløselig mineralgjødsel (kunstgjødsel)
• ikke bruke syntetiske plantevernmidler

Forskjellen på økologisk og konvensjonelt dyrkingssystem

En vanlig oppfatning er at hovedforskjellen mellom økologisk og konvensjonelt drevet landbruk er at man ikke bruker plantevernmidler eller kunstgjødsel. Dette er imidlertid en svært forenklet måte å se det på. Mer vesentlig er at det legges vekt på alle faktorenes gjensidige avhengighet i driftsopplegget. Man skiller gjerne mellom økologiske, integrerte og konvensjonelle dyrkingssystemer.

Konvensjonell dyrking kjennetegnes ved utbredt bruk av innsatsfaktorer (for eksempel handelsgjødsel, plantevernmidler, kraftfôr) levert til gården utenfra, stor produksjon av bl.a. planter, melk og kjøtt som går ut fra gården, samt stor grad av mekanisering og ensidig drift. Det er som regel en driftsform med vekt på maksimering av gårdsinntekt med bruk av alle tillatte innsatsfaktorer.

Et økologisk dyrkingssystem er basert på et bedre definert verdigrunnlag. Dette synliggjøres bl.a. ved at:

• innførte innsatsfaktorer benyttes i mindre grad
• størst mulig del av næringsstoffene resirkuleres
• driftsopplegget er allsidig (husdyr, jord- og hagebruksvekster)
• mest mulig forebyggende tiltak mot skadegjørere

I et integrert produksjonssystem tar en gjerne i bruk elementer fra både økologisk og konvensjonell drift ved at man f.eks. bruker plantevernmidler, men sprøyter etter behov og kombinerer med andre aktuelle tiltak (resistente sorter, mekaniske eller termiske bekjempelse etc.). Alle systemene er imidlertid under utvikling, og det finnes overganger mellom systemene.

På to svært sentrale områder, næringsforsyning og plantevern, skiller økologisk landbruk seg fra konvensjonell dyrking. Vedrørende næringsforsyning er det en målsetning for økologisk produksjon at eksport av næringsstoffer ut fra driftsenheten skal være minst mulig og at næringsstoffer til og fra planter og dyr går mest mulig gjennom en "lukket syklus". Dette kan blant annet oppnås ved hjelp av et gjennomtenkt vekstskifte, forsvarlig gjødselbehandling, og tilførsel av næringsstoff i samsvar med opptak i planter og varetransport ut fra gården.

Når det gjelder miljøproblemer knyttet til plantevernmidler, inklusiv rester i landbruksproduktene, er det lett å se miljøgevinsten ved økologisk produksjon: Syntetiske plantevernmidler brukes ikke i økologisk landbruk og driftsformen vil slik ha klare miljømessige fortrinn i forhold til konvensjonell produksjon. Det er imidlertid uenighet om hvor store konsekvenser restmengder av plantevernmidler i matvarer og i miljøet har. I økologisk landbruk kan bruken av plantevernmiddel med naturlig opphav, for eksempel planteekstrakter, være aktuelt, men bruken av disse kan også være omstridt.

Økologisk landbruk vil, som beskrevet over, i seg selv kunne ha flere fortrinn i forhold til konvensjonell produksjon, men forskning og praksis i økologisk landbruk kan også komme med løsninger som kan gjøre det konvensjonelle landbruket mer miljøvennlig, f.eks. bedre håndtering av husdyrgjødsel, optimal bruk av belgvekster og ugrasharving.

Hva er plantevern?

Før det moderne, kjemibaserte landbruket vokste fram, kan vi si at alt landbruk var økologisk drevet og stort sett erfaringsbasert med ingen eller begrenset kunnskap om grunnleggende prosesser. Var det ikke problemer med skadegjørere i landbruket på denne tida? Jo, Bibelen og andre historiske kilder tyder på at ulike skadegjørere var et kjent fenomen (blant annet i Am 4.9 og 5 Mos 28.22). Mennesker hadde altså kjennskap til sjukdommer og andre skadegjørere på planter før det moderne landbruket begynte å utvikle seg. Forklaringen ble lenge søkt i det overnaturlige. Også Romerne mente plantesjukdommer skyldtes guddommelige inngrep. Kongen Numa Pompilius (rundt 700 f.Kr.) innstiftet en årlig fest (Rubigalien) hvor en rød hund ble ofret for å avverge epidemier av rustsjukdommer i korn. Dette foregikk helt til begynnelsen av vår tidsregning. Det tok lang tid før folk flest ble bevisst at årsak til avlingssvikt skyldtes ulike skadegjørere.

I ulike historiske epoker har man søkt å løse plantevernproblemene med ulik tilnærming. Etter en periode med ervervelse av kunnskap om biologien til skadegjørerne tok man opp kampen på en mer rasjonell og vitenskapelig basert måte. Først ble kampen rettet direkte mot skadegjøreren med lite hensyn til uheldige bieffekter, men etter hvert ble tilnærmingen til fagområdet "plantevern" bredere, og i dag ser vi at fokus gjenspeiler hele spekteret fra enkeltløsninger til overordnete systemtilnærminger. Trenden i dag er å fokusere mer på systemløsninger, og her har økologiske landbrukere allerede lang erfaring. Plantevern inkluderer således alle tiltak som hindrer en skadegjører (ugras, insekter, midd, nematoder, pattedyr, virus, bakterier, sopp) i å redusere avlingen kvalitativt eller kvantitativt.

Av noen brukes i dag begrepet "plantehelse" ganske synonymt med begrepet plantevern, noe som kanskje ikke alltid er like velegnet. Vi kan kort definere at god plantehelse betyr planter som er sunne og friske (tekstboks 1.1).

Kunnskap om skadegjørernes biologi er viktig både for å unngå at plantevernproblemer oppstår, og for å kunne gjennomføre direkte mottiltak i kulturene på en best mulig måte. Derfor vil vi i dette kapitlet komme relativt grundig inn på ulike forhold omkring ugrasets, skadedyrenes og sjukdomsorganismenes evne til å overleve sammen med plantene vi dyrker. Med et fint ord kan vi kalle denne evna for deres «livsstrategier». Vi vil i dette kapitlet komme mer detaljert inn på ugrasets enn skadedyrenes og sjukdomsorganismenes livsstrategier. Dette blir gjort fordi ugraset generelt sett er mer universelt ved at de ulike artene finnes i de fleste av våre kulturvekster, mens mange skadedyr og sjukdomsorganismer er mer spesifikke i valg av kultur eller vertsplante. Livssykluser og livsstrategier for mange skadedyr og sjukdomsorganismener, vil derfor bli nærmere omtalt i Bind 2, 3 og 4 i forbindelse med de ulike kulturvekstene.

Det er delte meninger om hvilke ord en skal bruke på kampen mot skadegjørerne. For eksempel vil mange oppfatte betegnelsen ugrasbekjempelse mer eller mindre synonymt med totalbekjempelse, oftest i forbindelse med bruk av ugrasmidler (herbicider). Noen mener derfor at dette ordet ikke hører hjemme i et mer økologisk perspektiv. Begreper som ugrasregulering, ugraskontroll og ugrastiltak er mer nøytrale ord. For alle skadegjørergrupper vil de ulike tiltakene kunne deles inn slik:

• Forebyggende (eller indirekte) tiltak, dvs. tiltak som reduserer forutsetningene for utvikling av en skadegjører (nærmere omtalt i kapitlet Forebyggende tiltak).
• Direkte tiltak, dvs. tiltak som rettes direkte mot skadegjøreren i kulturen
  (nærmere omtalt i kapitlet Direkte tiltak).

Forebyggende tiltak vil for alle grupper av skadegjørere være en bærebjelke i økologisk plantevern. Ofte vil det i tillegg være nødvendig med direkte tiltak for å forhindre videre utvikling når en skadegjører en gang har slått til i en kultur. Å vite noe om både skadegjørernes livssyklus og biologi og deres samspill med miljøet omkring, det vi i sum kan kalle deres økofysiologi, er avgjørende for at de forebyggende tiltakene vi setter inn skal fungere best mulig.

I de fleste sammenhenger blir ugras betraktet som viltvoksende planter som vokser blant kulturplantene, og som konkurrerer med disse om vekstfaktorer som lys, vann, næring og plass. Begrepet ugras defineres gjerne på forskjellige måter, men her nevner vi bare en kort, generell definisjon: Ugras er uønska planter, d.v.s. planter som opptrer på en plass der de ikke er ønsket med hensyn til plassens bruksområde (se også Korsmos definisjon i tekstboks 2.1).  

For å forstå ugrasfloraens sammensetning i dagens jord- og hagebruk, er det nyttig å kjenne noe til de enkelte planteartenes innvandringshistorie. Under den siste istida var hele Skandinavia, med unntak av noen fjelltopper (nunataker) og trolig en smal kyststripe, dekket av is. En regner med at Skandinavia utelukkende har vært mottakerland for planter etter istida, bortsett fra noen overlevende fjellplanter. De fleste artene, ugrasene inkludert, har vandret inn fra sør og sørøst, via Mellom-Europa og Danmark. Noen av dagens ugras (bl.a. vassarve, burot og ulike meldearter) var blant de tidligste pionerplanter i kjølvannet etter avsmeltingen.

En kan skille mellom de artene som vandret inn til landet ved egen hjelp, de såkalte spontane eller heimlige artene, og de artene som ble brakt til landet ved hjelp av mennesket, tilsiktet eller utilsiktet. Den siste gruppen arter kalles for antropokore eller innførte arter, og utgjør nå nesten halvparten av alle arter. Av totalt ca. 2400 plantearter i Norge, er det ca. 250 arter, eller noe over 10 %, som gjør seg gjeldende som ugras. Ca. 100 av disse artene er vanlige over mer eller mindre hele landet.

På grunnlag av fossile funn av frø og andre plantedeler av ulik størrelse (makrofossiler), funnet i naturlige avleiringer i vann (for eksempel bunnslam i innsjøer, leire og torv), har en kunnet datere ved hjelp av C-14-metoden (radioaktivt karbon) den tidligste innvandringen av planter i perioden ca. 13 000-3000 f.kr. Da åkerbruket begynte ca. 3000 f.kr. i den yngre steinalder og fram til og med vikingtida (ca. 1050 e.kr.), er de vesentlige funn fra avtrykk i kar, potteskår og leire. Senere skriver funnene seg fra for eksempel jord, stolpehull, hus, lagre, latriner og humusholdige lag. Innvandringshistorien er også basert på analyse av pollen eller blomsterstøv, gjerne kalt mikrofossiler.

Figur 2.2 viser når en har kunnet datere de første eksemplar av arter som i dag ofte opptrer som ugras i Skandinavia. Både klimaet og vegetasjonen har gjennomgått store endringer i de over 15 000 årene som har gått siden istida, samtidig som landet hevet seg. Botanikeren Axel Blytt mente å kunne påvise (i 1876) to store skogperioder på grunnlag av to ulike stubbelag i myrer på Vestlandet. Da må en regne med at de fleste urteplanter var trengt langt tilbake. Det nye åkerbruket og fedriften førte med seg betydelige forandringer i floraen. Da det ble ryddet i de tette urskogene, ble landskapet etter hvert mer og mer åpent. Særlig for lyselskende arter hadde edelløvskogene vært en innvandringsbarriere. Nå fant disse artene store muligheter i de mange skogkantene som oppsto. Også i våre dager er skogkantene viktige lokaliteter for lyselskende busker og urter. Jordbrukskulturen førte til en renessanse for en rekke arter som hadde spilt en betydelig rolle i den første koloniseringen av landområder, men som hadde fått redusert sine muligheter etter hvert som skogene overtok. Gjødsling av åkrer begunstiget bl.a. nitrofile (nitrogenelskende) strandplanter som svinemelde, meldestokk, klengemaure, åkertistel og åkerdylle til å slå seg ned der. Dessuten brakte mennesket etter hvert med seg mange nye arter sammen med såkorn og grasfrø.

Ulike dyrkningsmessige forhold har, fra det tidlige svedjejordbruket da vegetasjonen ble brent ned før dyrking, og som varte til ut på 1800-tallet og fram til dagens industrijordbruk, endret seg betydelig og medførte at ugrasfloraen gjennomgikk store endringer både med hensyn til hvilke arter og antallet arter som fantes. Et eksempel kan være floghavrens fluktuasjoner gjennom 17-, 18- og 1900-tallet (figur 2.3).

På 1700-tallet var det mange steder en relativt ensidig korndyrking, som medførte store problemer med floghavre. Dette systemet ble på 1800-tallet etterfulgt av et mer mangfoldig vekstskifte med flerårig eng, noe som langt på vei eliminerte problemene med floghavre. I dagens moderne jordbruk, hvor korn ofte dyrkes ensidig, ser vi at problemet med denne arten har kommet tilbake. Dagens moderne landbruk har også medført at antall problematiske ugras har gått tilbake. I eldre tider med "svakere" kulturvekster og mindre effektiv jordarbeiding, kunne mange arter etablere seg, mens dyrkingsmiljøet i dag passer for færre arter. Undersøkelser fra Sverige viser at i dag utgjør de 10 vanligste artene om lag 75 % av ugrasbiomassen, mens for 30 år siden måtte det 20 arter til for tilsvarende biomasse.

Mulighetene for en art til å konkurrere med kulturveksten og formere seg, er avhengig av ugrasplantens vokseegenskaper i forhold til kulturplanten. Særlig er den årlige vekstrytmen viktig, eksempelvis spiretidspunktet, og om og når jordarbeiding blir utført i løpet av året. Både ugraset og kulturen, inkludert alle dyrkingstekniske tiltak bonden utfører, inngår i agroøkosystemet. I ugraslæren (herbologien) deler man gjerne ugraset i biologiske grupper etter de egenskapene som har størst praktisk interesse, uten omsyn til den vanlige botaniske systematikken. Av særlig interesse i denne sammenhengen er levealderen og formeringsmåten til ugraset. Denne inndelingen ble utførlig beskrevet av Korsmo (tekstboks 2.1)

Ugraset sin plass i agroøkosystemet

Når planter etablerer seg for første gang under uforstyrrede forhold, vil den ene arten avløse eller utkonkurrere den andre – det en kaller suksesjon. Til en viss grad, avhengig av hvilke kulturvekster vi snakker om, finner vi bruddbiter av slike suksesjoner i agroøkosystemene. Denne rangordningen, det at ulike planter kommer til ulike tidspunkt i en tidsrekke, og hvordan ugrasartenes egenskaper henger sammen med forholdene på vokseplassen, blir nærmere beskrevet i de følgende avsnittene. Ugrasproblemene på en gård kan langt på vei gi informasjon om hvordan kulturvekstene blir dyrket.

Suksesjon

En åker som får stå urørt, vil bli invadert av planter som etter hvert vil dekke åkeren. Dette skyldes dels frøspredning fra omgivelsene, dels framspiring fra frø i åkerjorda (frøbanken) eller fra vegetative formeringsorganer til flerårige ugras. Ugras representerer ofte de tidligste stadiene i en slik gjengroing av en åker. Denne reetableringen av vegetasjon på en forstyrret jord (for eksempel etter jordarbeiding) kalles sekundær suksesjon. Primær suksesjon skjer bare dersom det i utgangspunktet ikke finnes noen rester av vegetasjon på stedet fra før (jfr. pionerplantene etter istida). De ulike tiltakene vi setter inn mot ugras (for eksempel harving) kan anses som hindringer for videre sekundær suksesjon. Hurtigvoksende, kortlivede planter, som ettårige og noen flerårige arter, forekommer hyppigere i starten på suksesjonen enn i senere stadier. I flerårig eng for slått eller beite forandrer både kulturen og ugrasvegetasjonen seg gradvis etter som tida går. Dersom vegetasjonen får fritt spillerom uten noen form for inngrep, vil gras- og busksamfunn overta, for til slutt å ende i et stabilt skogsamfunn (se figur 2.14). Suksesjonsforløpet kan i hovedsak forklares som resultat av konkurranse mellom plantene i plantesamfunnet. Planter som får et forsprang i vekst og utvikling ved å spire tidlig (for eksempel meldestokk), har fordel av dette i konkurranse med andre planter som spirer senere. I et lukket vegetasjonsdekke, for eksempel en tett eng, er det således ofte vanskelig for planter som spirer opp sent fra frø, å etablere seg på grunn av konkurranse fra den etablerte vegetasjonen. Derimot kan vi i eng ha innslag av flerårige arter som løvetann og høymole som utvikler seg i takt med enga. Disse artene kan imidlertid også komme til senere, og deretter stadig øke i omfang.

Livsstrategier hos planter – hvilke arter blir ugras?

Generelt har alle planter tilpasset seg sine spesielle vokseplasser, basert på at tilgjengelige ressurser, som energi, karbon, vann og mineralnæringsstoffer, er blitt utnyttet på en best mulig måte for planten. Dette gir seg utslag i at de ulike planteartene og populasjonene får en spesiell oppbygning (morfologi), blomstringsfrekvens, regelmessighet i frøspiringen (periodisitet) og fysiologisk tilpasning. Disse livsstrategiene er knyttet til en bestemt genetisk utrustning (DNA) som gir dem økologiske likhetstrekk. Kunnskap om plantenes primærøkologiske strategier gir oss en nøkkel til å forstå strukturen og dynamikken i ulike plantesamfunn og økosystemer, agroøkosystemer inkludert. Faktorene forstyrrelse (for eksempel ulike mekaniske tiltak i en åker, beiting, plantesjukdom, tråkk, forurensning, vind, erosjon og brann) og stress (ytre begrensninger som hemmer tørrstoffproduksjonen i alle deler av vegetasjonen, som lav temperatur, skygge, vannmangel og næringsmangel) bestemmer i stor grad hvilke arter som vokser hvor. Kombinasjonsmulighetene mellom disse to faktorene utgjør tre forskjellige hovedklasser av strategier for plantene (tabell 2.2):

  a Konkurransesterk strategi
  b Stresstolerant strategi
  c Ruderal strategi

Tabell 2.2 Inndeling av livsstrategier hos planter i etablert fase

 Se også tekstboks 2.10 Mer om livsstrategier hos planter: K–S–R–modellen

Ugrasfloraen er i stor grad et speilbilde av driftsformen. Forekomst og betydning av ulike ugras har endret seg gjennom tida. Foruten de naturlige betingelsene, som klima og jordforhold, har både tekniske og politiske endringer i landbruket over tid påvirket ugrasfloraen.

Noen eksempler kan nevnes:

1. Introduksjon av fenoksysyrer etter 2. verdenskrig førte etter hvert til tilbakegang av åkertistel i norske åkre. Åkertistel ble tidligere regnet som det verste åkerugraset, og er et av de vanskeligste ugrasene i økologisk landbruk.
2. I 1950-årene kom det politisk beslutning om ensidig kornproduksjon på Østlandet, og mer grasproduksjon på Vestlandet og i fjellbygdene. I kornarealene fikk en etter hvert problem med kveke og floghavre.
3. I 1990-årene ble mål om redusert jordarbeiding vedtatt, som indirekte medførte at ugrasveksten økte. En del ugras fikk vanskeligere forhold enn før og er derfor blitt trengt tilbake eller langt på vei utryddet, mens andre arter har utviklet seg i sterkere grad enn tidligere. Generelt kan en si at ugras som er særlig brysomme, er akkurat de som finner seg best til rette med den aktuelle dyrkings- og driftsmåten.

Hvilken betydning ugraset har ved økologisk drift, kan følgende talleksempler illustrere. I et økologisk felt på UMB ble det registrert bl.a forekomst av åkertistel i både omleggingsperioden og de første årene den økologiske driften var i gang. I følge tabell 2.8 fantes det ikke åkertistel da registreringene startet i 1992. Planten har etablert seg fra 1993. Fra og med 1994 var hele arealet omlagt til økologisk drift. Figur 2.31 viser samlet utvikling for alle tofrøblada rotugras. Bortsett fra en topp i 1995, synes frekvensen av slike ugras å ha stabilisert seg.

Et annet talleksempel er fra kornfelt i et kulturlandskapsprosjekt, som viser at økologisk drift byr på et større artsmangfold eller biodiversitet, enn konvensjonell drift (se figur_2.32). I åkerkantene er det klart flest arter per m² ved økologisk drift. Ved avstandene 0,5-30 m er det liten forskjell i artstetthet mellom økologisk og konvensjonell drift, dersom det er gras i omløpet. I ensidig korn er det færrest arter per m².

Tabell 2.8 Frekvens av åkertistel (antall ruter med funn av totalt 16, per år og skifte)
ved omlegging til økologisk landbruk på Frydenhaugjordet (UMB), Ås (etter Sjursen 2002)

Plantesjukdommer kan forårsakes av virus, sopp og bakterier, altså de samme gruppene mikroorganismer som gir sjukdom hos mennesker og dyr. Også næringsforstyrrelser, for mye eller for lite vann og lys, for høy eller for lav temperatur, giftstoffer i naturen osv. er med på å hemme plantenes optimale utvikling. Dette skjer både direkte og indirekte ved å gjøre plantene mer mottakelige for sjukdomsangrep. Et sjukdomsangrep fører ikke alltid til tydelige symptomer. Livsfunksjoner og yteevne kan likevel være nedsatt. Motstandskraft eller resistens mot sjukdommer avgjøres av plantens gener, men også av en rekke fysiske/fysiologiske faktorer. Et menneskes motstandskraft kan bli nedsatt ved ulike former for stress. På samme måte vil noen planter lettere kunne bli utsatt for sjukdom dersom de blir stresset, for eksempel ved tørke, næringsforstyrrelser eller lignende. Kunnskap om hva som påvirker plantenes motstandskraft er viktig når vi skal forsøke å begrense sjukdomsangrepene. Alle de fine samspillene i naturen gjør at dette blir komplisert. Best mulig kunnskap om disse sammenhengene vil uansett være et viktig middel for å forebygge sjukdom hos plantene. Det vil nok være et urealistisk mål å hindre enhver form for «nedsatt helse» hos en plante, men det er et mål å strebe mot så sunne planter som mulig. I dette avsnittet vil vi særlig gå inn på livsstrategiene til de ulike sjukdomsfremkallende mikroorganismene, for å kunne forstå og dermed forebygge angrep av disse.

Sopp

Soppene er organismer med stor variasjon i størrelse, form og levemåte. Blant soppene finner vi alle overganger fra encellete via mikroskopiske arter til store hattsopper. Soppene vokser på, og skaffer seg næring fra levende eller døde planter eller dyr og svært mange er viktige nedbrytere i naturen. Parasittsoppene (tekstboks 2.13) på jordbruksvekster er mikrosopper, og kan som regel bare ses som et belegg av soppvev på planta, eller vi ser bare plantas reaksjon eller symptomene på soppangrepet. De fleste parasittsoppene er samtidig patogene, dvs. sjukdomsfremkallende. Av de om lag 100 000 soppartene vi kjenner, kan noe mer enn 10 000 arter framkalle sjukdom på planter. De fleste sopper er saprofytter som lever av dødt organisk materiale, noen er parasitter uten at de dermed framkaller sjukdom. Alle sopper absorberer all sin næring fra miljøet omkring. For å ta til seg næring må soppene skille ut enzymer som bryter ned cellulose, lignin, proteiner og andre organiske stoffer til enkle sukkerarter og aminosyrer de kan ta opp. En sopp som er parasitt på en levende plante kan fortsette å vokse som saprofytt på døde planterester. Sopper på ettårige planter kan på den måten overleve fra en sesong til annen hvis de ikke danner hvilestrukturer.

Dersom vi betrakter verden fra sjukdomsorganismenes ståsted, vil deres liv være styrt av det samme instinktive «ønske» om formering og spredning som hos alle andre levende organismer. I dette ligger selvsagt svært ulike krav til omgivelsene, men innebærer for alle et viktig krav, nemlig tilgang på næring. Et plantepatogen finner maten pent servert i store mengder når vi i landbruket dyrker like vekster og arter over store områder og år etter år. Tilgang på næring er likevel ikke den eneste utløsende faktor for spredning og formering. Klimaforhold som temperatur, lys og fuktighet påvirker i høy grad utviklingen av en sjukdom. Plantenes resistens eller motstandskraft spiller også en stor rolle. Dette skal vi snakke mer om, men først skal vi se på hvordan noen av de sjukdomsfremkallende soppenes livssykluser kan arte seg.

Utbredelsen av en soppsjukdom på en plante eller i en åker, skjer vanligvis ved gjentagelse av følgende prosess: spiring - infeksjon - vekst - danning av en ny generasjon sporer. Dette kalles en infeksjonssyklus. Tida det tar for en syklus å fullføres betyr mye for hastigheten av sjukdomsutbredelsen. Det samme gjør mengden sporer som dannes i en syklus og sannsynligheten for at de nydannete sporene greier å starte en ny infeksjonssyklus. Det siste henger mye sammen med de mikroklimatiske forholdene som er til stede. Noen patogener fullfører bare en eller deler av en syklus i løpet av et år. Sotsopper på korn er eksempler på sjukdommer med bare en syklus per sesong. Etter at et korn med sotsmitte har spirt, infiserer sotsoppen planta etter hvert som den vokser. Infeksjonen kommer først til syne i akset etter skyting og fram mot modning. Ved riktige forhold spres sotsporene fra akset og over i nye friske aks, men soppen kan ikke danne nye sporer på disse nyinfiserte aksene. Infeksjonen kan ikke ses med det blotte øyet, og først neste sesong, når prosessen har gjentatt seg, kan man se resultatet av sporespredningen året før. For eksempel kan stinksot pga. stor sporeproduksjon oppformere seg kraftig fra en sesong til en annen dersom forholdene ligger til rette for det. Svært mange sopper har imidlertid flere (fra 2-30) generasjoner per år. Slike sjukdommer infiserer først plantene fra en primær smittekilde, for eksempel tørråte i settepotetknoller, mjøldogg som kommer med vind fra en infisert åker, eller grå øyeflekk fra infiserte planterester (figur 2.37). Under gunstige forhold dannes nye sporer på de nylig angrepne plantene, og slik kan sjukdommen spre seg videre fra stadig nye planter. Tenker man seg det enorme antall sporer som kan dannes på bare ett infeksjonssted, er det lett å forstå hvordan en sjukdom med mange sykluser kan bre seg eksplosivt i løpet av kort tid under de rette forholdene. Disse sjukdommene er med andre ord epidemiske.

I prinsippet vil de samme forholdene være avgjørende for omfanget av en epidemi og omfanget av et angrep generelt. Det vil si at faktorer vi tidligere har nevnt som viktige for å få et angrep, vil også være viktige for utviklingen av en epidemi, men de riktige forholdene må i tillegg vare lenge.

Informasjon om disse faktorene er viktige for å forstå hvorfor et sjukdomsangrep utvikler seg som det gjør. Selv under tilsynelatende like forhold kan det være forskjeller i omfanget av et sjukdomsangrep, og kjenner vi de fleste faktorene kan vi kanskje lete oss fram til hvorfor det noen steder blir mindre sjukdom. Noe kan nok oppfattes som opplagt for de fleste, siden flere faktorer nærmest er allment kjent for de som dyrker jorda med interesse. Betydningen av vekstskifte eller valg av motstandsdyktige planter og betydning av fuktig vær er nok gammel kunnskap, men ikke mindre viktig å huske på.

Vi kan blant annet dele inn faktorene på følgende måte:

Vertsplantefaktorer

• Vertsplantens resistensnivå

• Variasjon i resistensnivå hos vertsplantene (dvs jo større utbredelse av genetisk like planter med hensyn på resistens (monokulturer med samme sort), jo lettere kan et patogen tilpasse seg disse plantene. Variasjon i resistensnivå (for eksempel sortsblandinger) gjør det vanskeligere for patogenet å tilpasse seg)
• Vertsplantens eller plantedelenes alder (mange planter er mer/bare mottakelig for sjukdom i visse stadier/bestemte utviklingstrinn)
• Type vertsplante (trær, busker, ettårige, toårige)

Patogenfaktorer

• Hvor aggressivt og/eller virulent patogenet er

• Hvor mye smitte (mengde inokulum) det er til stede
• Reproduksjonshastighet; hvor mange generasjoner/livssykluser patogenet har, og hastigheten på formering og sporedannelse
• Spredningsmåten til patogenet (sopper som oppformerer seg raskt og spres med vind eller regn forårsaker for eksempel lettere epidemier enn virus og bakterier som er avhengig av vektorer og formerer seg inne i planten)

Miljøfaktorer

• Fuktighet (nedbør, bladfuktighet, luftfuktighet, jordfuktighet; viktig for svært mange sopper og de fleste bakterier)
• Temperatur
• Solstråling ( UV-stråler kan drepe enkelte organismer)
• Fritt vann/regn (viktig for spredning av en del organismer)

Dyrkingspraksis/menneskelig påvirkning

• Valg av skifte (jordtype og topografi påvirker mikroklima)
• Valg av «utgangsmateriale», for eksempel såfrø, settepoteter. Småplanter m.m.
• Vekstskifte, jordarbeiding, gjødsling, plantetetthet, drenering, monokulturer m.m.
• Bekjempelsesmetoder: forebyggende (bruk av resistente sorter m.m.) og direkte (sanering, biokontroll, kjemisk m.m.)
• Introduksjon av nye patogener, for eksempel ved reiser, import
• Avstand til smittekilde, for eksempel kantvegetasjon

Hvordan planter kan unngå sjukdom
Noen planter blir lettere angrepet av sjukdom enn andre. Evna til å motstå eller overvinne angrep av et patogen, kalles resistens. På samme måte som ulike sorter varierer i resistens overfor for eksempel en patogen sopp, kan soppen variere i aggressivitet overfor planten. Dette kalles virulens. Selv planter som i utgangspunktet er mottakelig for et bestemt patogen, vil ha en viss grad av noe vi kaller for uspesifikk resistens mot «sine» patogener. Dette kalles ofte for generell resistens, eller feltresistens. Som navnene tilsier, beskytter ikke denne resistensen planta fra å bli infisert, men bremser utviklingen av sjukdommen på de enkelte plantene. På den andre siden har vi spesifikk resistens, som kan gjøre en plante helt eller svært motstandsdyktig mot angrep av et bestemt patogen. Spesifikk resistens bestemmes av få gener mens uspesifikk resistens bestemmes av mange gener. Dette gjør at spesifikk resistens lettere vil kunne overkommes av patogenet, og planta vil kunne miste sin resistens. Uspesifikk resistens, eller feltresistens er ikke fullstendig, men til gjengjeld mer robust og varig.

En plante som i utgangspunktet er mottakelig, kan av og til «unnslippe» en sjukdom. Dette kan skje på grunn av den enkelte plantes fysiologiske egenskaper. Frøene kan for eksempel modne tidligere enn plantene rundt, eller herdingen skje tidligere enn andre planter av samme sort. Alder spiller ofte en rolle siden noen planter bare er mottakelige for et patogen i visse stadier av sin utvikling. I mange tilfeller unnslipper plantene sjukdom fordi de vokser i blanding (sortsblandinger, artsblandinger) med andre ikke-mottakelige planter. Mengda inokulum eller smittestoff som når fram til disse plantene blir mindre enn hvis de vokser i monokultur.

Mange planter unnslipper et angrep av Pythium og Phytophthora dersom temperaturen er høy og jordfuktigheten lav, mens for eksempel hvete unngår liknende sjukdommer forårsaket av Fusarium og Rhizoctonia hvis temperaturen er lav. Den vanligste grunnen til at sjukdom ikke utvikler seg er manglende fuktighet i form av regn eller dugg. I såkalte tørre år er utbrudd av tørråte, epleskurv og andre sjukdommer langt færre enn i fuktige år. Patogenene trenger ofte en vannfilm på planten, eller høy luftfuktighet, i nesten alle stadier av sin livssyklus. Vi har imidlertid også eksempler på patogener som utvikler seg bedre under tørre forhold, og som hemmes av regn eller vanning. Streptomyces scabies, eller flatskurv på potet, er eksempel på en slik sjukdom som man altså kan «vanne » seg bort fra. Dette er fordi bakteriell antagonisme mot flatskurv fungerer for dårlig under tørre forhold. En annen faktor er pH. Klumprotsoppen blir hemmet av høy pH, mens nevnte flatskurvsopp hemmes av lav pH.

Enkelte sortsegenskaper hos plantene kan gjøre at de unnslipper sjukdom selv om de for øvrig er mottakelige. For eksempel slipper tidlige potetsorter som regel lettere unna tørråte enn sene sorter. Dette er fordi knolldanningen allerede er i gang før tørråteinfeksjonene setter inn. Tidlige sorter er faktisk ofte mindre resistente enn sene sorter, men unngår altså lettere infeksjon pga. sin tidlighet. Rask vekst kan også gjøre at plantene «vokser fra» et sjukdomsangrep. Hvis vi bruker disse forskjellene bevisst, kan det være med på å begrense sjukdomsomfanget hos den enkelte dyrker, i den enkelte åker osv.

Symptomer på sjukdomsangrep kan for eksempel være tydelige flekker, spesifikke for en sjukdomsorganisme, noe som gjør det enkelt å stille diagnose. Andre kan være diffuse og lite særpregede. Ved usikkerhet kan det være nødvendig å ta i bruk mikroskop eller annet teknisk utstyr eller metoder for sikkert å kunne fastslå hva som er årsaken. Det finnes mye godt bildemateriale og diagnoseverktøy for de som vil lære å kjenne sjukdomssymptomer fra hverandre. Her i boka skal vi omtale symptomer mer generelt.

Det finnes typer symptomer som ofte skyldes en gruppe sjukdomsorganismer. For eksempel vil en svulst eller bløtråte som regel være forårsaket av en bakterie, mens rust og mjøldoggbelegg er dannet av sopper. Tabell 2.9 viser hvilke symptomer de ulike sjukdomsorganismene kan lage, mens figur 2.38 viser hva som menes med noen av symptomnavnene som nevnes i tabellen.

 Tabell 2.9 Symptomer på sopp, virus og bakterier

Enkelte av de nevnte symptomene kan også skyldes andre skadegjørere, for eksempel kan redusert vekst skyldes nematodeangrep.

Sopp, virus og bakterier gir mer eller mindre ulike symptomer på plantene. Angrep av en skadegjører er imidlertid ikke det eneste som kan gi symptomer. Næringsmangel kan i en del tilfeller gi liknende symptomer som for eksempel et soppangrep. Å kunne skille symptomer på sjukdom fra andre typer stress og mangler er avgjørende ved valg av videre strategi.

Noen eksempler: Et angrep av en levende organisme på en grønn plantedel, som et blad, vil som regel føre til en bleking av bladet, eller «klorose» som dette kalles. I neste omgang vil den angrepne delen kunne dø og bli brun. Dette kalles nekrose. Næringsmangel vil også kunne gi nekrotiske flekker på bladene, men disse vil ofte opptre i et mer regelmessig mønster enn tilfellet er for en levende skadegjører. Det er imidlertid vanskelig å gi generelle regler fordi det alltid finnes unntak.

Å kjenne de ulike symptomene fra hverandre kan selvsagt virke som en omfattende og vanskelig oppgave. Med noe kunnskap om grunnleggende og viktige symptomer og kjennetegn har man imidlertid en god basis.

Økologisk produksjon i seg selv er ikke en garanti mot sjukdommer, men forebyggende tiltak og strategier preger denne driftsmåten sterkere enn det som er vanlig i konvensjonell produksjon.

Økologiske gårdsbruk vil som regel ha en mer allsidig drift enn konvensjonelle gårdsbruk. Typiske vekstfølgesjukdommer (sjukdommer som kommer av dårlig vekstskifte) vil være mindre problematiske ved allsidig drift og godt vekstskifte. Sjukdommer som følger såfrø og såkorn vil derimot kunne bli mer problematiske ettersom muligheter for direkte behandlingsmetoder i form av beising er mer begrenset. Pløying er nok mer utbredt ved økologisk drift enn ved konvensjonell drift i dag. Pløying begraver planterester og kan begrense spredning av enkelte sjukdommer som overlever i slike rester. Slik kan man fortsette å se på enkelt-tiltak og i hvilken grad disse kjennetegner driftsformer og samtidig påvirker sjukdomssituasjonen.

Allsidigheten varierer i dag mye både innenfor det økologiske og innenfor det konvensjonelle landbruket. Forskjeller i sjukdomssituasjonen vil eksistere mellom de fleste gårdsbruk som følge av alle ulike forhold som er med å påvirke sjukdomsutviklingen. Selv om man kan si noe svært generelt om sjukdomssituasjoner på økologiske og konvensjonelle gårder, er det til syvende og sist driftsopplegget sammen med gårdens naturgitte forhold som avgjør. En allsidig drift med gode omløp vil i stor grad ha betydning for sjukdomssituasjonen enten det gjelder økologiske eller konvensjonelle bruk. Slikt sett er det kanskje viktigere å se på hvordan sjukdommer blir påvirket av konkrete dyrkingstekniske tiltak, for eksempel omløp/vekstskifte, jordart, næring (type og mengde) og jordarbeiding. Dette blir nærmere omtalt i neste kapittel av boka.

«Hvilken vidtløftig og vanskelig oppgave det ofte kan være at få undersøgt rigtig grundigt de forskjellige smådyrs hele livs- og udviklingshistorie, der ved sin levevis får økonomisk betydning som skadedyr for vore kultur planter.» Konservator W. M. Schøyen 1888

For å forstå insekters og andre dyrs opptreden som skadedyr er det nødvendig med en enkel innføring i hvordan skadedyrene er bygd opp, hvordan de opptrer, overvintrer, oppformerer seg, finner vertsplantene og gjør skade.

Når man omtaler skadedyr på planter i økologisk landbruk er det først og fremst insekter det tenkes på. I tillegg kommer nematoder (se eget avsnitt lengre bak), midd, snegler, smågnagere og storvilt. Pattedyrene skal ikke behandles i denne boken. De insektsordnene som er mest aktuelle som skadedyr er (rangert fra mest primitive til mest utviklete) saksedyr, trips, plantesugere, biller, sommerfugler, tovinger (fluer) og veps (planteveps). Vi omtaler ofte midd sammen med insekter. Midd er edderkoppdyr, men i likhet med insekter tilhører midd overordenen Arthropoda, leddyr.

Skadedyrene kan grupperes etter type munndeler og type skade. De kan gjøre skade enten under egglegging, spising eller fordi de påfører planten sjukdomsframkallende organismer som bakterier, virus, o.l. I tillegg er det noen få arter som krøller bladene rundt seg for ly, og dette kan skade plantene, spesielt hvis vekstpunktet blir dekket over. Noen arter stikker eggleggingsrøret inn i plantevevet, og dette kan gi små prikker på plantene og eventuelt være inngangsporter for plantesjukdommer. Munndelene har ulik utforming hos ulike skadedyr. Stikkende-sugende munndeler finner vi bl.a. hos bladlus og teger. Disse suger plantesaft. Skaden kan være bladkrusing og dødt plantevev. Hos noen arter blir et toksin som dreper plantecellene spyttet inn i planten, og dette kan føre til at bl.a. vekstpunktet dør eller deler seg på en unormal måte. Flere av disse sugende skadedyrene utskiller en sukkerholdig væske (honningdugg) som gir grobunn for svertesopp på planteflaten, noe som går ut over både fotosyntese og produktkvalitet.

Både trips, midd, snegler og nematoder spiser på en måte som kan kakteriseres som suging av plantesaft. Fra trips, midd og snegler er skaden oftest celledød som er synlig på planteflatene. Noen ganger kan snegleskade gå dypere i plantedelene slik at det ligner gnagskade. Nematodeskade vil oftest oppfattes som svak vekst eller visning, og det er vanlig å overse et angrep før nematoder er funnet i prøver.

Minering i plantene, som sees som ganger eller «tunneler» i plantedelene, gir forskjellige typer skade avhengig av hvilken plantedel det er i. Det er oftest larver av sommerfugler, fluer og noen biller som minerer i planter. Hvis det er i røttene kan det føre til visning og evt. plantedød. I andre plantedeler kan det forårsake forringet kvalitet, råte, og hvis angrepet er sterkt, kan planten dø eller avlingen utebli.

Den skaden som er mest iøynefallende er gnagskade. Insekter med bitende-gnagende munndeler gnager tvers gjennom plantematerialet. Som regel gir dette redusert bladareal for fotosyntese eller direkte skade på produktet. Noen ganger kan plantene snauspises eller ødelegges totalt fordi de blir gnagd av ved jordoverflaten. Insekter som gnager er vanligvis larver av sommerfugler, planteveps eller biller, eller voksne biller (tabell 2.10).

 Tabell 2.10 Munndelenes utforming hos noen skadedyr og skaden de forårsaker (se også figur 2.39)

• rotnematoder som lever fritt i jord, hvorav noen kan vandre ut og inn av planterøtter, andre kan være fastsittende inne i rota
• knoll- og stengelnematoder
• bladnematoder
• bladgall- og frøgallnematoder

Mer utdypende informasjon om nematoder som skadedyr finner du i tekstboks 2.16.

Insektfysiologi
Hvis vi skal bekjempe insekter som er skadedyr kan det være en fordel å kjenne til deres oppbygging slik at vi kan utnytte de svakhetene som finnes. Ytterst har insekter et tynt lag som består av vokslignende stoffer som er syrebestandige. Dette gir beskyttelse mot inntørking, fuktighet og noen sjukdomsorganismer. Under dette laget er det to porøse lag som inneholder kitin som gir beskyttelse mot vanlige etsende kjemikalier. Under kitinlaget er selve huden og under den er en membran. Til sammen danner alle disse lagene det som tilsvarer skjelettet hos insektet.
   
Insektskroppen er delt opp i flere segmenter (ledd), og mellom disse mangler det harde, ytre laget som ellers dekker leddene. Dette gjør kroppen bevegelig. De myke partiene kan også være svake punkter der f.eks. sopp-patogener kan få fotfeste. I tillegg er det mange åpninger gjennom huden i forbindelse med kjertler og pustehull og disse kan brukes av bl.a. nematoder som angriper insekter (se figur 2.40).

Insektfobi gjør at tilstedeværelse av småkryp i matproduktene er uønsket, også når de ikke gjør noe skade. I konvensjonelt landbruk forårsaker dette mye sprøyting som ikke har noe med vern av plantene å gjøre. En beslektet sak er «kosmetisk skade» på hagebruksprodukter. Det er viktig at forbrukerne veier sine krav på «ren mat» opp mot sine krav på skadefri og insektfri mat! Dette fører ofte til mye unødvendig bruk av ressurser for å tilfredsstille forbrukernes delvis ubegrunnede krav. I økologisk landbruk er det selvsagt uaktuelt å bruke giftstoffer i produksjonen.

Det er en kjent påstand at det er mindre skadedyrangrep i økologisk landbruk. Dette kan stemme, men årsakene kan være mange. Hvis vi tar som utgangspunkt at vekstskifte er helt vesentlig i økologisk landbruk, men mer tilfeldig og frivillig i andre driftsformer, kan dette være en viktig årsak til at vi kan oppleve mindre angrep, se kapittel .

I tillegg til vekstskifte er det som regel et større mangfold av vekster i økologisk landbruk enn i andre driftsformer. Det er mindre monokultur arealmessig, og  dette gir dårligere vilkår for en plantespiser til å utvikle seg til å bli et skadedyr. Mat- og oppformerings-ressursene er redusert i omfang og dette begrenser utviklingen. I tillegg er det vanskeligere for et insekt som har kommet inn i området å finne fram til de rette vertsplantene når det er et større mangfold (figur 2.49). Dette skal vi se nærmere på i forbindelse med dekkekultur/ samplanting som er en bevisst bruk av mangfold i plantekulturen.

Agrios, G.N. 2005: Plant pathology -5^thed.. Amsterdam, Elsvier, 922 s.

Andersson, S. og B. Eriksson 2001: Nematoder - världens vanligaste varelser. Faktablad om växtskydd, 56T, 8 s.

Conn, J.S. og R.E. Deck 1995: Seed viability and dormancy of 17 weed species after 9.7 years of burial in Alaska. Weed Science 43, s. 583-585

Danmarks JordbrugsForskning 2004: Ukrudtsbogen, 4. udgave.(Red. Madsen, K.H. og J. Jakobsen). Forskingscenter Flakkebjerg, Afdeling for Plantebeskyttelse, Flakkebjerg, Slagelse, 338 s.

Fykse; H. 1974: Studium av åkerdylle. II Utbreiing i Noreg, vokster og kvile – dels jamført med nærståande arter. Forskning og forsøk i landbruket Bind 25, s. 389-412

Fykse, H. og H. Sjursen 1992: Forelesingar i herbologi: I. Ugras Biologiske og økologiske eigenskaper, Landbruksbokhandleren, Ås-NLH, 108 s.

Fykse, H. og H. Sjursen 1992: Forelesingar i herbologi: II Rådgjerder mot ugras, Landbruksbokhandleren, Ås-NLH, 107s.

Grime, J.P. 1979: Plant strategies and vegetation processes. Chichester, Wiley, 222s.

Grime, J.P., J.G. Hodgson og R. Hunt 1988: Comparative plant ecology. A functional approach to common British species. Chapman og Hall, London, 741 s.

Hofsvang, T. og L. Sundheim 1990: Sjukdommer og skadedyr på jordbruksvekster. A/S Landbruksforlaget, 112 s.

Håkansson, S. 1995: Ogräs och odling på åker. Aktuelt från lantbruksuniversitetet 437/438 Mark Växter, Uppsala, 70 s.

Håkansson, S. 2003: Weeds and weed management on arable land - An ecological approach. CABI Publishing , UK, 274 s.

Kinzel, H. 1982: Planzen-ökologie und Mineral-stoffwechsel. Ulmer, Stuttgart, 534s.

Korsmo, E. 1935: Ugressfrø. Gyldendal Norske Forlag, Oslo, 175 s.

Korsmo, E. 1954: Ugras i nåtidens jordbruk. A/S Norsk Landbruks Forlag, Oslo, 635 s.

Lundkvist, A. og H. Fogelfors 2004: Ogräsreglering på åkermark. Rapport  6, Institutionen för ekologi och växtproduktionslära, Uppsala, 281 s.

Magnusson, C. og B. Hammeraas 1994: Potetcystenematodenes (PCN) biologi, smitteveier og bekjempelse. Faginfo 4, s.112-127

Palti, J. 1981: Cultural practices and infectious crop diseases. Advanced Series in Agricultural Science 9, Springer-Verlag, Berlin Heidelberg, 243 s.

Parry, D.W. 1990: Plant pathology in agriculture. Cambridge University Press, Cambridge, 385 s.

Radosevich, S.R. og J.S. Holt 1984: Weed ecology: implications for vegetation management. New York, Wiley, 265 s.

Rasmussen.I.A., S. Holm og S.I. Kristensen 1999: Plantebeskyttesle i økologisk jordbrug (Red. Rasmussen, I.A.) – En rapport fra en workshop, s. 1-84

Semb, K. 1996: Growth characteristics of spring barley and selected weeds .1. Effect of irradiance in growth chambers. Weed Research 36 (4), s. 339-352

Semb, K. 1996: Growth characteristics of spring barley and selected weeds .2. Effect of temperature and irradiance in growth chambers. Weed Research 36 (4), s. 353-367

Sjursen, H. 2001a: Change of the weed seed bank during the first complete six-course crop rotation after conversion from conventional to organic farming. Biological Agriculture and Horticulture 19, s. 71-90

Sjursen, H. 2001b: Biodiversitet av planter ved ulike driftsformer. Grønn Forskning 2/2001, s. 92-98

Sjursen, H. 2002: Ugrasutvikling ved økologisk grovforproduksjon. Grønn Forskning 2/2002, s. 216-222

Southwood, T.R.E. 1971: Farm management in Britain and its effect on animal populations. Proceedings Tall Timbers Conference on Ecol. animal control by habitat management, s. 29-51

Sundheim, L. 1982: Sjukdomar på korn og engvekster. Landbruksbokhandelen Ås–NLH, 132 s.

Teasdale, J.R. og C.S.T. Daughtry 1993: Weed suppression by live and desiccated hairy vetch (Vicia villosa). Weed Science 41, s. 207-212

Tischler, W. 1965: Agrarökologie. VEB Gustav Fisher Verlag, Jena, 499 s. Turner, S. J. 1996: Population decline of potato cyst nematodes (Globodera rostochiensis, G. pallida) in field soils in Northern Ireland. Ann. appl. Biol. 129, s. 315-322

Tømmerås, B.Å., T. Hofsvang, A. Jelmert, O.T. Sandlund, H. Sjursen og L. Sundheim 2003: Introduserte arter. Med fokus på problemarter for Norge. NINA (Norsk institutt for naturforskning) Oppdragsmelding 772, 58 s.

Whitehead, A.G. 1997: Plant nematode control. Cab International 1998, 384 s.

Øydvin, J. og B. Hammeraas 1973: Lethal low temperatures for the cyst content of the potato-root eelworms. Nematologica 19 (4), s. 568-569

Forebyggende tiltak for kontroll av skadegjørere er i tråd med grunntanken i økologisk landbruk, og har alltid spilt en sentral rolle innen slik dyrking. En god, helhetlig økologisk dyrkingspraksis vil bestå av et todelt aspekt: (1) Dyrkingspraksisen må ivareta kulturplantens behov, med tilstrekkelig næringsforsyning som spesielt viktig, men må samtidig (2) ikke legge forholdene til rette for oppformering og uakseptabel skade av ugras, sjukdomsorganismer og skadedyr. Solid kunnskap om kulturplanten og skadegjøreren hver for seg kreves for å få dette til, men også kunnskap om hvordan ulik dyrkingspraksis påvirker samspillet mellom kulturplante og skadegjører. I dette kapitlet vil derfor kunnskap om skadegjørernes livsstrategier, som vi har skrevet om i forrige kapittel, være et svært viktig grunnlag for tiltakene som beskrives.

Et gjennomtenkt vekstskifte er spesielt viktig i økologisk dyrking. Hvilke vekstskifter vi benytter, berører svært mange faktorer, ikke minst gjelder dette næringsforsyning og plantevern. I hvilken grad vekstskifte kan forhindre at plantevernproblem oppstår, er generelt avhengig av 3 sentrale egenskaper hos skadegjøreren:

1. Mobilitet (spredningsevna) til skadegjøreren
2. Antall vertsplanter (spesifikk vs. ikke-spesifikk) skadegjøreren har
3. Hvor raskt smittenivået går ned ved fravær av vertsplante

Som utgangspunkt for dette kapitlet har vi benyttet en figur (figur 3.1) som viser sammenhengen mellom de 2 første av disse egenskapene hos en skadegjører, og hvilken gruppe tiltak som i størst grad kan kontrollere skadegjøreren.

1. Vekstskifte har best effekt på de skadegjørerne som er lite mobile og som samtidig har få vertsplanter. I denne gruppen av skadegjørere finner vi hovedsakelig jordboende sopp og skadedyr (nematoder). Et «romslig» vekstskifte, dvs. at det går flere år mellom hver gang en kulturvekst dyrkes på samme arealet, er ofte tilstrekkelig tiltak for å holde smitten under skadelig nivå. Bruk av resistente og tolerante sorter (bruk av slike sorter er jo også en del av det vi kan kalle vekstskifte) forsterker virkningen. Vekstskifte har også stor betydning i ugraskampen, dels fordi ulike kulturvekster har forskjellig konkurranseevne mot ugras, og dels fordi ulike kulturer muliggjør ulike typer av tiltak, jfr. radkulturer og korn.
2. Også for skadegjørere som er lite mobile, men som har flere vertsplanter, vil vekstskifte virke som tiltak. I denne gruppen av skadegjørere finner vi også hovedsakelig jordboende sopp og skadedyr (nematoder). Valg av vekster og hvilken rekkefølge de har i omløpet, er viktig for å holde smittenivået nede. Avhengig av hvilke skadegjørere vi snakker om, vil et optimalt dyrkingsssystem (mht. blant annet sådato og sortsvalg), også ofte være viktige supplerende tiltak.
3. Det er mange svært problematiske skadegjørere innenfor økologisk dyrking som er mobile og har få vertsplanter (for eksempel tørråte og kålfluer). Tradisjonelt vekstskifte virker dårlig mot denne gruppen av skadegjørere. Stort sett vil vi for disse måtte lete etter løsninger innenfor det vi her kaller et optimalt utformet dyrkingssystem. Her er det viktig å gi kulturplanten et best mulig utgangspunkt ved å velge mest mulig resistent sort, bruke ren og frisk såvare, sørge for god jordkultur, optimalt så-plantetidspunkt, osv. Det å benytte systemer hvor arter og sorter blandes på ulike måter, så vel som bruk av underkultur eller et dødt jorddekke, kan også være gode tiltak her. Dessuten vil ulike direkte tiltak som harving eller radrensing inne i kulturen, bruk av biologisk kontroll eller andre «økologiske plantevernmidler» også høre hjemme i det vi kaller dyrkingssystemet. Disse tiltakene har vi valgt å behandle i kapittel 4.
4. Til slutt har vi gruppen som består av skadegjørere med stor mobilitet og med mange vertsplanter. Overfor disse skadegjørerne har vekstskifte liten effekt, men som vi har sett for de andre gruppene med skadegjørere (A, B og C), vil også her et gjennomtenkt dyrkingssystem virke positivt.

Som allerede nevnt, vil vi altså for mange skadegjørere finne aktuelle tiltak både innenfor vekstskifte og et optimalt utformet dyrkingssystem.

For sjukdomsorganismer og skadedyr er det ofte en svært spesifikk kobling mellom kulturplante og hvem som lever på og av den. En slik «ernæringsmessig kobling» har vi ikke mellom ugraset og kulturplantene, med unntak av snylteplanter, for eksempel timiansnyltetråd som lever på rødkløver og nærstående arter. Ugraset dukker opp i de kulturer hvor konkurranseforhold og ulike tiltak tilsier at de kan leve og produsere avkom. Enkelte ugras, for eksempel floghavre, har ganske bestemte krav til leveplass (kornåker) og vil bare unntaksvis skape problemer i andre kulturer. Som vi nevnte i forrige kapittel, vil sommerettårige frøugras, for eksempel meldestokk, hovedsakelig gjøre skade i kulturer der jorda bearbeides på våren, mens vinterettårige ugras også skaper problemer i høstsådde vekster. Den virkelig store generalisten blant ugras i Norge er kveke. Denne arten finner vi nær sagt i alle kulturvekstene vi dyrker, og det er hovedsakelig jordarbeiding som kan sette den tilbake. En svakhet ved kveka er likevel at den krever god lystilgang for å trives. Vekster som dekker godt, virker derfor sterkt hemmende på veksten. Havre gir således mindre kveke enn hvete. Mange av de forebyggende tiltakene som vi skal komme inn på i dette kapitlet, har to funksjoner, den ene er å drepe ugraset, mens den andre er å forsinke framspiringen og utviklingen av ugraset slik at det blir størst mulig størrelsesforskjell mellom ugras og kulturplante. Denne forskjellen er svært viktig for selektiviteten (dreper ugraset men ikke kulturplantene) ved mekaniske og termiske (flamming) tiltak.

For kontroll av skadegjørere som har få vertsplanter og som beveger seg lite, vil et gjennomtenkt vekstskifte stå svært sentralt. Å la det gå flere år mellom hver gang en kulturvekst dyrkes på samme areal, er ofte tilstrekkelig til å holde smittenivået under skadelig nivå. Hvor lang tid det bør gå før man kommer igjen med samme vekst, er avhengig av skadegjørerens oppformeringsgrad når vertsplante er til stede, og hvor raskt smittenivået synker ved fravær av vertsplante. Som vi allerede har vært inne på, vil bruk av resistente/tolerante sorter ofte kunne forsterke effekten av vekstskifte. Som et eksempel på dette kan det nevnes at hvis man har smitte av potetcystenematoder på gården sin, og skal dyrke mottakelige potetsorter, anbefales generelt et 6-årig vekstskifte. Hvis man benytter et omløp hvor man veksler mellom resistent og mottakelig potetsort, kan man gå ned på omløpstida og dyrke potet hvert tredje år.

For mange skadegjørere vil den mest effektive form for kontroll være at man hindrer smitte fra å komme inn på åkeren gjennom blant annet infisert jord og plantemateriale.

Å komponere et fornuftig vekstskifte handler imidlertid ikke bare om kontroll av en bestemt skadegjører. Bonden må tenke helhetlig, d.v.s ta hensyn til både skadegjørere, næringsforsyning og jordstruktur.

Vekstskifte er å dyrke ulike kulturplanter i en bestemt rekkefølge på et skifte. Tabell 3.1 viser eksempel på ensidig korndyrking kontra korndyrking med ert og kløvereng i omløpet.

Tabell 3.1 Eksempel på omløp med ensidig korndyrking og korndyrking med ert og kløvereng

Selv om «Omløp 2» er mer allsidig enn førstnevnte omløp, er heller ikke dette omløpet hva vi kan kalle et særlig «romslig» vekstskifte fordi det fremdeles er sterkt dominert av korn. Som vi skal høre mer om senere er det først når omløpet blir lengre, kanskje 6-8 år, og består av for eksempel radkulturer, flerårig eng og korn at man virkelig snakker om allsidig sammensatte omløp.

Samplanting har en del til felles med vekstskifte. Med samplanting menes ulike kulturvekster som står side om side på samme skifte (man kan kalle slik samplanting et «romlig» vekstskifte, i motsetning til et vekstskifte i tid som dette kapitlet omhandler). Fra småhagene kan vi hente et eksempel hvor løk og gulrot dyrkes i et «annenhver rad-system» spesielt med det for øyet å holde skadedyr borte.

Historiske kilder forteller oss at en dyrkingspraksis med vekstskifte har vært brukt svært lenge. For eksempel er det nevnt i litteraturen at vekstskifte var brukt under Han-dynastiet i Kina for mer enn 3000 år siden.

Utover 1900-tallet ble det i det moderne og mer industrielle landbruket en mer og mer gjengs oppfatning at eksterne innsatsfaktorer som kunstgjødsel og sprøytemiddel kunne erstatte vekstskifte uten at avlingene gikk ned. Vurderer vi bare ut fra et avlingsperspektiv kan vi vel også si at denne overgangen til mer ensidig plantedyrking mange steder lyktes ganske bra. Avlingsnivået i det «industrielle landbruket» er det jo ofte lite å si på, men det er også rapportert fra mange steder at avlingsnivået går ned etter flere års ensidig produksjon. Som nevnt tidligere, medførte denne type produksjonssystem at man også fikk med noen «uønskede blindpassasjerer». En annen, indirekte årsak til mindre bruk av vekstskifte, var overgangen til et mer mekanisert landbruk, noe som medførte at hesten som trekkdyr ofte forsvant fra gårdene, og bonden trengte dermed ikke å bruke noe areal til å produsere fôr til trekkrafta på gården.

Valg av vekstskifte påvirker mange faktorer som er viktig for avlingsnivået (tabell 3.2), som blant annet jordas innhold av organisk materiale, næringsforsyning og ulike skadegjørere.

Tabell 3.2 Faktorer som blir påvirket gjennom valg av vekstskifte

Av disse er det nok næringsforsyning, særlig nitrogen, og å forebygge høye populasjoner/ bestander av skadegjørere som har blitt vektlagt mest når man har planlagt ulike omløp.

Næringsforsyning
Det er spesielt forholdet mellom nærende (inntektsside) og tærende (kostnadsside) vekster i et omløp som har blitt vektlagt. På kostnadssiden vil produksjon av matnyttige produkter som korn og grønnsaker hvor avlingene i større eller mindre grad høstes og fjernes fra produksjonsstedet, veie tungt. Kostnadene medfører blant annet at næringsstoffer som nitrogen og kalium fjernes fra jorda, at jordstrukturen blir dårligere, og at problemene med flerårige ugras øker. På inntektssiden kommer den delen av vekstskiftet som tilfører systemet nødvendige egenskaper, for eksempel bedring av jordstruktur og redusert bestand av flerårige ugras. Tilførsel av næringsstoffer som nitrogen gjennom bruk av belgvekster, for eksempel bønner eller erter i renbestand eller som del av engblanding, er også en særdeles viktige inntektspost. Bruk av underkultur i korn, som er en ren inntekt, og bruk av fangvekster for å overføre næringsstoffer til neste års kulturvekst, er også viktige faktorer i dette regnestykket. For en bestemt gård vil det være viktig å finne den rette balansen mellom inntekts- og kostnadssiden ut fra de begrensninger og muligheter som finnes i produksjonen. Kostnadsbalansen varierer sterkt mellom ulike situasjoner, blant annet vil klima og jordtype være av stor betydning.

«Næringsstoffer eller plantevern? Ja takk, begge deler»
For en økologisk bonde vil det ofte ikke være snakk om at det ene prioriteres framfor det andre, både næringsforsyning, plantevern og andre faktorer må ligge til grunn for valg av et bestemt omløp. Et godt vekstskifte vil være et system som produserer tilfredsstillende mengder av produkter av ønsket kvalitet, ut fra gitte begrensninger. Slike begrensninger kan være klima, jordart, tilgang på husdyrgjødsel, dyrkingsregler og tilgang på arbeidskraft. Systemet må også ha mest mulig stabile avlinger over tid. Økobonden erfarer ofte at ønsket om næringsforsyning og ugraskontroll kan stå i motsetningsforhold til hverandre. En underkultur som står utover høsten og samler nitrogen, vil for eksempel umuliggjøre stubbarbeiding mot kveke.

Hvilke vekster skal inn i omløpet og hvilken rekkefølge skal de ha?
Ved valg av vekstskifte er det viktig å finne ut hvilke vekster som skal utgjøre et omløp, og i hvilke rekkefølge de skal komme. Ut fra et næringsforsyningsaspekt vil det ofte falle naturlig at næringskrevende kulturer, som kanskje også krever god jordstruktur, for eksempel en del grønnsakskulturer, kommer rett etter eng eller et grønngjødslingsår (belgvekster i renbestand eller i blanding med grasart). Mer fordringsfulle kornarter, for eksempel hvete, vil på samme måte ofte komme etter kulturer som har gunstig ettervirkning på næringsstoffer og jordstruktur.

Hvilke typer skadegjørere kan man regulere ved hjelp av vekstskifte?
Det er skadegjørere med et begrenset vertsplantespekter, som er lite mobile og som ikke klarer å spre seg (smitte) ved fravær av vertsplante, som kan kontrolleres mest effektivt ved hjelp av vekstskifte. De skadegjørere som faller innenfor disse tre kriteriene er i all hovedsak jordlevende organismer av skadedyr og sjukdommer. Potetcystenematode og klumprot er typiske representanter for denne gruppen. Smittenivået i jorda faller imidlertid saktere ved fravær av vertsplante for klumprot enn hva tilfelle er for potetcystenematoder. Et annet aspekt ved vekstskifte og plantevern er at kulturvekster som ikke er vertsplanter, faktisk kan påvirke populasjonsutviklingen direkte hos ulike skadegjørere. Dette kan skje enten ved at de virker konserverende, for eksempel eng på klumprot, eller sanerende, for eksempel løkvekster som «lurer» larvene til potetcystenematoden til å klekke uten at vertsplante er tilgjengelig (tekstboks 3.1).

Vekstskifteeffekten på ugraset kan vi si er en «puslespilleeffekt» ved at vi setter sammen brikker med ulike kulturvekster og jordarbeidingsmåter. I tillegg til disse brikkene med kulturer og jordarbeiding vil dessuten mange andre faktorer som klima, jordtype og gjødsling være bestemmende for både sammensetning og mengde ugras.

Ugraseffekten av vekstskifte kan vi derfor si er en langtidseffekt av hvordan ugraset blir påvirket av kulturplantene vi dyrker, inkludert effekten av jordarbeiding som gjennomføres:

• Effekt av kulturveksten
    a. Kulturens etableringstidspunkt, dvs. så- eller plantetidspunkt
    b. Kulturvekstens konkurransestyrke
    c. Tiltak som gjøres i kulturen (radrensing i grønnsaker, slått i eng- og grønngjødslingsvekst, etc.)
• Effekt av jordarbeiding som gjøres mellom kulturene i et omløp.

For noen kan det kanskje virke litt rart at effekten av jordarbeiding inkluderes som en del av vekstskifte, men valg av kulturvekst og gjennomføring av jordarbeiding er så nært knyttet til hverandre at det er svært vanskelig å skille dem fra hverandre.

Kombinasjoner av at ugras, først og fremst flerårige arter, først tynes gjennom jordarbeiding for så å utsettes for konkurranse fra en kulturvekst, er også interessant. Et godt eksempel er kombinasjonen av utsulting av kvekejordstengler ved skålharving etterfulgt av dyp nedpløying, med etablering av en kultur med god konkurranseevne. Slike kombinasjoner av jordarbeiding og konkurranse er svært aktuelt for kontroll av alle flerårige ugras ved økologisk dyrking (dette belyses mer under avsnittet om grønngjødsling).

Det finnes ikke spesielle vekstskifteomløp som i seg selv, og uten bruk av effektive direkte tiltak, hindrer alle typer ugras i å spire og etablere seg. Dette skyldes at alle ugras innenfor de ulike biologiske ugrasgruppene (sommerettårige, vinterettårige m.fl.) enten har klare fordeler eller begrensninger hva gjelder sitt nærvær i forskjellige kulturvekster. Effekter på flerårige ugras er antakelig viktigere enn virkningen på frøugras.

Hvilke ugras vokser i de ulike kulturer?
I et omløp som er dominert av kulturvekster som framelsker bestemte ugras, eller en gruppe av ugras, og hvor man ikke setter inn effektive tiltak, vil ugraset etter hvert bli svært tallrikt. Eksempler på dette kan vi hente fra tabell 2.1. Ugras eller ugrasgrupper som er merket med ++ eller +++ for de forskjellige kulturvekster, har potensiale til å øke sin utbredelse sterkt hvis man dyrker disse for ensidig.

Noen eksempler kan nevnes:

• ensidig korndyrking gir økende problem med flerårige ugras som åkerdylle og åkertistel
• mye høstkorn gir økende innslag av vinterettårige ugrasarter og balderbrå
• mange år med eng gir større innslag av stedegne, flerårige ugras som høymole
• grønnsakbonden blir ofte godt kjent med sommer- og vinterettårige arter

Ulike kulturvekster har svært forskjellig potensiale for å konkurrere med ugraset. Vekster som dekker jorda tidlig, og som har høy tørrstoffproduksjon, har generelt best evne til å konkurrere med ugraset. Eksempler på slike vekster er korn og oljevekster. En veletablert og tett eng er et annet eksempel på en kulturvekst som både er sterk mot ettårige og mange flerårige ugras. En vekst som poteter etablerer et tett bestand relativt sent om sommeren, men vil etter den tid konkurrere bra med ugraset.

Det er ingen lett oppgave å sette opp en fasit på hvordan ulike vekstrekkefølger vil påvirke ugrasutviklingen. På den annen side kan man lett definere hvordan problemer best mulig skal forebygges (og det gjelder egentlig ikke bare ugras, men alle skadegjørere):

En størst mulig variasjon i omløpet vil hindre at problemer bygger seg opp etter hvert. Denne variasjonen vil omfatte hvordan plantene rent morfologisk ser ut, hvilke mønster de blir sådd eller plantet i, så- og plantetidspunkt, hvilke direkte tiltak som benyttes med mer.

Vi vet at det, antakelig uten unntak, finnes ugras som har en livsstrategi som alltid passer de ulike kulturplantene. For korn er det kanskje spesielt vanskelig. Ikke bare har vi floghavren (som også er en kornart), som selvfølgelig trives under de samme forhold som «kulturkornet». Arter som åkertistel, åkerdylle og kveke trives også svært godt under de samme forhold som kornet. Dette tilsier at problemene vil øke med tida hvis vi prøver å dyrke korn ensidig over tid. Økobondens utfordring vil derfor være å sette opp slike vekstfølger at de ulike enkeltarter ikke får sjanse til å danne bestand som truer en fornuftig avlingsstabilitet på gården. Også mindre forandringer i et omløp, for eksempel ved at en kornbonde dyrker høstkorn i tillegg til vårkorn, gir små, men viktige bidrag til å få et mer robust system. Innlemmes også radkulturer i omløpet, vil bonden kunne gjennomføre radrensing som også vil hemme de tre nevnte ugrasartene.

Dette høres veldig greit ut, men økobonden vil selvfølgelig, som andre bønder, også måtte forholde seg til mange andre faktorer, som landbrukspolitikk (hvordan kanaliseringspolitikken påvirker vekstskiftemuligheter), økonomi og «antall timer i døgnet».

Vekstskiftevalg vil også dreie seg om å finne kulturer som muliggjør forskjellige mekaniske tiltak, for eksempel radrensing.

«Fordel for ugraset» kan vendes til «fordel for bonden»
Det er et problem for bonden at ensidig dyrking av bestemte kulturvekster favoriserer enkelte ugras, men trøsten er at dette «fortrinnet for ugraset» kan vendes til en motsatt situasjon: Når effektiv kontroll gjennomføres, kan den kulturplante som uten bekjempning er mest gagnlig for ugraset, endres til den veksten i omløpet som setter ugraset mest tilbake.

For å illustrere dette kan vi ta et eksempel fra grønnsakdyrkingen: De sommerettårige artene er avhengig av jordarbeiding om våren for å spire godt. Når grønnsakbonden om våren gjennomfører jordarbeiding før såing eller planting, blir dette kravet innfridd og flere frø spire. Hvis grønsakbonden så gjennomfører tiltak som dreper de oppkomne ugrasplantene, og dermed hindrer ny produksjon av frø, vil han redusere frøbanken mer i slike kulturer enn i andre.

I praksis vil det nok ofte være slik at det i grønnsaker skjer en oppblomstring av frøugraset fordi for mange frøplanter får stå i fred og formere seg. Hvis derimot direktetiltakene (mekaniske og termiske tiltak supplert med luking) som gjennomføres er gode nok, vil altså frøbanken reduseres.

Det er imidlertid en stor forskjell mellom den økologiske og konvensjonelle bonden når det gjelder muligheten til å utnytte at gitte ugras kommer sterkt i visse kulturer. Den konvensjonelle bonden tar ofte fram åkersprøyta i denne situasjonen og kan stort sett i enhver kultur sette inn et effektivt sprøytetiltak. Økologiske bønder har ikke denne muligheten. I radkulturer har de ulike former for ugrasregulering tilgjengelig, mens situasjonen er langt vanskeligere i andre kulturer. For eksempel vil man i korn med vanlig radavstand ha få muligheter til å gjøre noe med rotugras på større arealer.

Mange undersøkelser i utlandet har konkludert med at behandling av kulturvekstene i et omløp (effektiviteten i radrensingen, antall slåtter i enga osv.) er minst like avgjørende som valget av vekster i omløpet.

Noen eksempler
Eng: Frøugras

Forsøk bl.a. i Norge har vist at flere år med eng gir en markant minkende frøbank. Den økte imidlertid raskt igjen da det ble dyrket «åpne kulturer» som korn og ulike radkulturer (figur 2.19). Hvor mye frøbanken øker i åkerkulturene er selvfølgelig avhengig av hvor god kontroll en har på ugraset i disse kulturene.

Eng: Flerårig ugras

Langvarig eng vil begunstige engugras som for eksempel høymole. I åkervekster vil rotugras som åkertistel og åkerdylle dominere. Tabell 3.4 viser at hyppigheten av disse to artene er størst i vårkorn, betydelig lavere i høstkornet, og at de dessuten blir mindre hyppige i eldre eng.

Tabell 3.4 Forekomst av dyllearter og åkertistel i ulike kulturer/vokseplasser som prosent av undersøkte eiendommer (etter Fykse 1974)

Med unntak av tre fylker var åkertistel mer vanlig enn åkerdylle. I åpenåker stod de to artene svært likt, men med mer åkertistel i grasmark. Vårkorn inneholdt disse vekstene oftest, men poteter og rotvekster kom ikke langt bak. Haredylle og stivdylle fins mest i åpenåker, lite i grasmark.

Alle arter var mest vanlig på mold- og myrjord, men forekom også på leirjord, sand- og grusjord.

Korn: Floghavre og flerårig ugras

All erfaring tilsier at vi nærmest ber om problemer hvis vi prøver å dyrke økologisk korn i ensidige omløp. Vi har allerede vært inne på effekten av vanlig eng og grønngjødslingseng. Et annet aktuelt tiltak er å ta inn kulturer som kan radrenses. Bondens, veilederens og forskerens oppgaver i dag er derfor å finne en del «tålegrenser». En slik «tålegrense» forteller hvor mye korn vi kan ha i et omløp, uten at problemene med ugras vokser oss over hodet.

Et allsidig vekstskifte er svært viktig for å motvirke sjukdomsproblemer på planter. I hvor sterk grad sjukdommene kan motvirkes og hvilke sjukdommer man påvirker lettest, vil variere. Tidligere har vi beskrevet sjukdomssoppenes ulike måter å leve og overvintre på. Vi har sett at noen kan leve på en rekke ulike verter mens andre må ha en helt spesiell vert for å overleve. Soppens preferanser er avgjørende for hvordan et vekstskifte påvirker forekomsten av en sjukdomsorganisme. Sjukdommer som overlever og spres fra planterester i jord og samtidig har smalt vertsplantespekter, vil være de som lettest bekjempes ved hjelp av vekstskifte. Tørråte er en organisme med smalt/spesifikt vertsplantespekter (potet/tomat), men med stor mobilitet/spredningsevne (spres svært raskt både innen en åker og over større avstander). Når soppen tar luftveien til hjelp, vil ikke vekstskifte ha samme effekt som når soppsporer spres fra gamle planterester i samme åker. Plassering av de ulike kulturene på ulike skifter vil likevel kunne ha betydning for denne typen skadegjørere (kan sees på som «vekstskifte i rom» kontra «vekstskifte i tid»). Tidligpotet bør for eksempel ikke dyrkes ved siden av sene poteter. Tørråte vil kunne oppformere seg i tidligpotetåkeren og produsere mye ny smitte til de senere potetene som vil ta mer skade av infeksjon med tørråte.

Mjøldogg i hvete eller bygg spres med sporer med vind og vil som oftest finne veien til sine verter selv ved et godt vekstskifte. Her gjelder imidlertid det samme prinsippet om oppformering av smitte. Plassering av høsthvete i nærheten av vårhvete vil gi tidligere mjøldoggsmitte i åkeren med vårhvete og dermed større skade.

Som nevnt vil en sjukdom som overlever på planterester i jorda, i stor grad påvirkes av vekstskifte dersom de ikke er altfor bredspektret med hensyn til vertsplanter. Smitte av sjukdommer som byggbrunflekk, havrebladseptoria eller grå øyeflekk vil reduseres betydelig i løpet av bare en sesong med en annen kornart eller annen vekst. En sjukdom som storknolla råtesopp vil derimot kreve opptil 6 år med en annen kulturvekst (ikke oljevekster eller erter/bønner). Dette skyldes at den overlever i form av sklerotier med svært lang levetid i jorda. Klumprot i kålvekster og visnesyke i erter er også eksempler på sjukdommer som kan leve lenge i jorda.

Et godt vekstskifte alene er sjelden tilstrekkelig for å redusere forekomsten av patogener som har overlevelsesorganer som nevnt over, eller som har et bredt vertspekter og altså kan angripe mange av kulturvekstene. Imidlertid vil en kombinasjon av et godt vekstskifte og god jordarbeiding, tilførsel av organisk materiale/gjødsel (grønngjødsel, husdyrgjødsel), god vannhusholdning og god  ugraskontroll kunne være suksessfullt også overfor slike vanskelige skadegjørere.

Det finnes gode eksempler fra utlandet på at vanskelige, jordboende sjukdommer i blant annet jordnøtter og bomull kontrolleres ved hjelp av et godt planlagt vekstskifte sammen med tiltak som listet over. Et godt planlagt vekstskifte vil i mange tilfeller kunne bremse oppbygning av sjukdomssmitte i jorda, også av de mer problematiske sjukdommene.

En populasjon av et skadedyr som finner en gunstig vertsplante på feltet, vil kunne bygge seg opp år etter år. Denne utviklingen kan brytes ved vekstskifte og dyrking i ett eller flere år av en ikke-vertsplante.

Vi skal diskutere litt mer inngående, i relasjon til skadedyr, de tidligere nevnte hovedpunktene vedrørende biologien til en skadegjører:

1. Gjelder for skadedyr som er lite mobile gjennom hele livssyklusen eller skadedyret bør ikke ha spesielt lettspredelige stadier. Nematoder, midd og andre jordboende, vingeløse leddyr spres ikke så lett som flygende insekter. En del insektsarter, for eksempel gallmygg, er imidlertid dårlige flygere. For å minske angrep av kålgallmygg er det mest effektive å legge åkrene med en avstand på 150–200 meter fra hverandre, helst mot den framherskende vindretning. Andre viktige skadedyr som gulrotflue og kålflue kan fly over lange avstander. Det er vist at liten kålflue kan fly opptil 2–3 km. Selv om gulrotflue og kålflue kan fly langt, vil en flytting av kulturen på mer enn 500 meter gjøre det tyngre for fluene å finne fram til vertsplantene og vil redusere angrepspresset. I tillegg vil flytting forbi en skog, hekk eller et annet større hinder redusere presset ytterligere.
2. Gjelder for skadedyr som har få vertsplanter, inkludert ugras. Mange gallmyggarter, for eksempel kålgallmygg og ertegallmygg, er monofage skadedyr, dvs. knyttet til vertsplanter innen en enkelt planteslekt. Oligofage skadedyr har vertsplanter innen en plantefamilie, for eksempel potetcystenematodene som er knyttet til plantefamilien Solanaceae. Vekstskifte er dermed et viktig tiltak i kampen mot potetcystenematoder. Det blir en økning på ca. 10 ganger i antall nematodeegg fra vår til høst etter dyrking av en mottakelig potetsort, mens det blir en nedgang på ca. 33 % etter dyrking av en ikke-vertsplante.
3. Gjelder for skadedyr hvor smittenivået synker raskt ved fravær av vertsplante. Man kan finne levende egg i cyster av potetcystenematode etter opp mot 20 år, men antall levende egg synker såpass fort at man kan dyrke potet en gang per 6.–7. år (man kommer under skadeterskelen ved å ha et såpass romslig omløp).Ved intensiv drift kan dyrking av resistente sorter gi en raskere nedgang i eggantallet enn dyrking av ikke-vertsplanter.

I noen tilfeller med vekstskifte, ikke minst på små arealer, er det viktig å ta hensyn til de kulturene naboen dyrker. For skadedyr med 1-årig livssyklus, for eksempel gulrotflue, vil ett år uten gulrot være nok til å bli kvitt puppene i jorda. Hvis derimot gulrotfelter finnes i nærliggende områder, vil voksne gulrotfluer fly inn fra omgivelsene og kolonisere feltet på nytt.

I årene 1891–1939 var smellerlarver (kjølmark) det oftest omtalte skadedyret i korn. Billene legger egg i gammel eng, og etter pløying går larvene over i etterfølgende kultur. En vesentlig årsak til de omfattende angrepene i korn var derfor gammel eng som forkultur. Rotvekster og potet er særlig utsatt for angrep av kjølmark, og bør derfor ikke dyrkes før minst ett år etter eng eller korn, der man vet at det har vært kjølmarkangrep.

Utvidet dyrking av en kulturplante innen et distrikt kan gi stor økning i skadedyrpopulasjonene. Fra slutten av 1940-årene økte dyrkingen av løk sterkt på Toten, senere også i Vestfold. Dette førte til omfattende angrep av løkflue utover i 1950-årene inntil en fikk effektive metoder for bekjempelse.

Enkelte ganger kan vekstskifte med hell omfatte hele distrikter for å få bukt med farlige skadedyr. I Grimstad-distriktet ble det i 1940-årene innført karanteneordning med forbud mot dyrking av erter i bestemte områder på grunn av ertegallmygg. Systemet med vekstskifte basert på distrikt praktiseres i konservesert i dag. Til tross for utstrakt dyrking innen regioner, har en unngått angrep av for eksempel ertevikler som tidligere var et alvorlig skadedyr i ertedyrkingsområdene. Derimot har intensiv dyrking av såkalte «Ringerikserter» i Hole i Buskerud de siste årene ført til en opphopning av populasjonen av ertevikler. Et annet eksempel på slikt regionalt vekstskifte er i Rogaland hvor gulrot og andre skjermplanter ble dyrket i én dal et år og nabodalen det neste året. Et år uten skjermplanter var nok til å tømme området for gulrotfluer. Dette var et frivillig tiltak og kan være vanskelig å gjennomføre i dagens samfunn. Slikt regionalt vekstskifte har også vært foreslått i nyere tid i forbindelse med kålflue i korsblomstrede vekster.

En negativ følge av vekstskifte er at skadedyrenes naturlige fiender ikke får tid til å bygge seg opp før kulturen og verts- eller byttedyret forsvinner fra stedet. Men fordelene med vekstskifte er langt flere enn ulempene.

Grønngjødsling er et samlebegrep for ulike typer vekster som i utgangspunktet dyrkes for å tilføre jorda gjødsel, hovedsakelig nitrogen. Ulike belgvekstarter, med sin evne til å ta opp nitrogen fra lufta (nitrogenfiksering), er de vekstene man oftest forbinder med grønngjødsling. Andre ikke-nitrogenfikserende arter brukes også ofte, enten i blanding med belgvekstene, eller alene. Forekomsten av ugras kan både reduseres og tilta gjennom en periode med grønngjødsling. Et veletablert grønngjødslingsbestand av konkurransesterke arter som lodnevikke eller rødkløver kan effektivt redusere ugraset. På den annen side vil en grønngjødslingsart som slipper gjennom mye lys, og som samtidig kanskje også er dårlig etablert, føre til oppformering av både frøugras og flerårige arter.

Grønngjødslingsvekstene kan også ha flere andre interessante egenskaper, blant annet har det vært en god del fokus på arter med dypt rotsystem som har evna til å ta opp næringsstoffer fra store jorddyp. Disse artene har en «pumpevirkning» på næringsstoffene på den måten at de blir gjort tilgjengelige for den etterkommende veksten, for eksempel grønnsaker, når grønngjødslingsvekstene pløyes eller freses inn i jorda. Grønngjødslingsvekster med dyp pålerot, for eksempel legesteinkløver, er dessuten kjent for å ha en gunstig effekt på jordstrukturen.

Under våre klimaforhold er det enkelte sjukdommer som er spesielt besværlige i systemer med mye engbelgvekster. I en norsk undersøkelse av kløverrøtter i eldre eng, ble det funnet Fusarium i relativt mange prøver av kløverrøttene. En større undersøkelse i Sverige, som nettopp tar for seg forekomst av sjukdommer i belgvekster ved økologiske dyrkingssystemer, viste at den vanligste Fusariumarten på korn og gras i Norge (Fusarium avenaceum) også er vanlig forekommende på engbelgvekster og andre belgvekster der. Kløverråte forårsakes av en annen sopp som danner sklerotier. Disse sklerotiene kan man finne nede i rothalsen på syke planter. Begge disse sjukdommene smittes via jord. Grønngjødslingsvekster kan integreres i ulike omløp på svært mange måter (for muligheter i korn, se figur 3.3).

Se også figur 3.4 og tekstboks 3.5.

Grønngjødslingsvekster i form av ettårig grønngjødslingseng vil i prinsippet være det samme som en kortvarig eng og ha tilsvarende effekt på ugraset. Utformet på en optimal måte kan grønngjødslingsenga, i tillegg til å ha en gjødslingseffekt, være en viktig arena for sanering av flerårige ugras, for eksempel åkerdylle og åkertistel.

Etablering av grønngjødsling
Etableringen av en ettårig, eventuelt lengre grønngjødslingsperiode, kan enten starte med at man om våren sår inn den ønskede arten, eventuelt en blanding av flere arter, (se figur 3.3 alt. 1) eller at grønngjødslinga blir etablert som underkultur (gjenlegg) i korn året i forveien (se figur 3.3 alt. 2). Det er vanskelig å gi et generelt svar på hva som er best mht. ugraskontroll, svaret vil avhenge av ulike forhold på gården. Hvis man for eksempel har mye kveke vil alternativ 1 være å foretrekke fordi en da har muligheten å stubbharve om høsten. En underkultur som står igjen på jordet etter tresking, vil hindre en slik stubbharving. Fordi alternativ 2 antakelig gir best nitrogenfiksering, kan en altså bli stående med valget mellom maksimal nitrogenfiksering og ugraskontroll.

Hvis man velger å etablere en grønngjødslingsvekst om våren (alt. 1) har man også en annen interessant mulighet, nemlig å gjennomføre en brakkingsperiode om våren og forsommeren før man sår (figur 3.5). Dette er spesielt aktuelt dersom man sliter med forskjellige arter av flerårige ugras. Som vi allerede har vært innom, er alle flerårige ugras i aktiv vekst på denne tida, og man kan forvente god effekt av kombinasjonen jordarbeiding og etterfølgende innsåing av en konkurransesterk grønngjødslingsvekst. Hvis våronna starter i begynnelsen av mai, og en planlegger å så grønngjødslingsveksten ved St. Hans-tider, rekker man 3-4 jordarbeidinger med 2-3 ukers mellomrom før såing. Det vil lønne seg å avslutte brakkingsperioden med dyp pløying. De svekkede rotskuddene vil da få problemer med å komme opp til jordoverflaten.

En brakkingsperiode om våren og forsommeren vil dessuten sjelden ha store negative konsekvenser for erosjon og avrenning.

 Tabell 3.5 Noen grønngjødslingsveksters evne til å dekke jorda

1 Arter vi ikke har hatt med i egne forsøk, bestemmelse av veksthastighet bygger på erfaringer fra Danmark (Holmegaard 1987)

Behandlinger i grønngjødslingsenga
På grunn av frøugraset vil det ofte en stund etter såing være nødvendig å kutte ned grønngjødslingsveksten. Dette kan også være en fordel for belgvekstene i en blanding slik at disse etter hvert får bedre vokseplass. En art som honningurt dekker jorda raskt, men vil ha liten gjenvekstevne hvis den blir slått 1,5 til 2 måneder etter såing. Rødkløver i blandingen blir da ikke hemmet, og sikrer dermed en bedre nitrogenfiksering.

I utgangspunktet bør nedkutting gjennomføres relativt tidlig for å hindre at frøugras rekker å produsere modne frø. Et annet aspekt er at noen belgvekster etter hvert som de blir eldre, tåler nedkutting dårligere. Dette gjelder bl.a. legesteinkløver. I svensk litteratur blir det gitt en generell anbefaling om å kutte ned planten når den er ca. 30 cm høy, og ikke bruke mindre stubbehøyde enn 10 cm. Bildene i figur 3.6 viser rødkløver, legesteinkløver, luserne og en grønngjødslingsblanding bestående av rødkløver, italiensk raigras, honningurt og sommervikke, kuttet ned til ulike tidspunkt.

•  Dyp og regelmessig pløying
•  Bruk av sommerbrakk
•  Regelmessig nedslåing/slått i enga
•  Bruk av konkurransesterke gras- og belgvekster
•  Kombinasjoner av faktorene nevnt ovenfor

Vi ser altså at eng til slått gjennom mange år har vært ansett å være effektiv i åkertistelkampen. Hvilken effekt slåtten gir, er avhengig av slåttetidspunkt, antall slåtter og engas botaniske sammensetning.

Forsøk har vist at rødkløver og luserne kan konkurrere sterkt med åkertistel. Som vi har vært inne på tidligere, vil optimalt tidspunkt for nedkutting være når åkertistelen er svakest, dvs. på 8-10-bladstadiet. Kontroll av åkertistel blir betydelig lettere om et omløp inneholder eng over flere år. Forsøk i Amerika har vist at enga må ligge i tre år for at effekten på åkertistel skal være god. Antall engår er imidlertid ikke den eneste avgjørende faktoren, totalt antall år i omløpet og hvilke andre vekster omløpet inneholder, er også viktig. En svensk tommelfingerregel sier at det blir problemer med åkertistelen hvis engandelen kommer under 40 %, for eksempel mindre enn 2 av 5 år. Spesielt gjelder dette hvis de andre årene av omløpet er dominert av korn. Behovet for eng for å sanere flerårige ugras blir redusert hvis man har andre kulturer i omløpet, hvor det også går an å drive kontroll, for eksempel radrensing.

Anbefalinger sier at enga bør slåes minst to ganger i vekstsesongen, men gjerne tre ganger, for å oppnå god effekt mot åkertistel. Forsøk i Sverige der rødkløvereng ble slått med intervaller på 1, 2, 3, 4, 5, og 6 uker viste at slått hver fjerde uke gav best effekt (se figur 3.8). En årsak til at 4 ukers intervall gav best resultat, var at rødkløveren da tålte slåtten uten at det gikk ut over gjenveksten. Senere forsøk har dessuten vist at det er de første slåttene om sommeren som hemmer åkertistelen mest.

Figur 3.3 viser to ulike måter å etablere en «mellomkultur»:

«Alt. 3»: Så for eksempel hvitkløver eller rødkløver som en underkultur i korn. Underkulturen pløyes inn i jorda enten senhøstes eller våren etterpå. Det kan være en mulighet å slå ned underkulturen om høsten for å behandle ugraset som vokser i denne, men vi vet ikke hvor god effekt på ugras dette gir.

«Alt. 4»: Så inn en «mellomkultur» om høsten etter at kornet eller en annen tidlig kultur (tidligpotet, grønnsaker) er høstet. En flerårige belgvekst som rødkløver kunne være aktuell, men som regel vokser den for tregt til å passe for denne bruksmåten. Det har blitt gjennomført ganske omfattende undersøkelser i Norge for å finne velegnede arter og sorter til bruk som «mellomvekst»  (tekstboks 3.4).

Jordarbeiding mellom kulturvekstene i et omløp har flere funksjoner, som tillaging av så- eller plantebed, innarbeiding av gjødsel og plantemateriale i jorda, og kontroll av ugras. For alle driftsformer er det dessuten viktig at jordarbeidinga utføres på en slik måte at man oppnår best mulig jordstruktur, samt minst mulig erosjon og utvasking. Å unngå jordpakking er spesielt viktig. God jordstruktur vil i seg selv være gunstig i ugraskampen fordi ugraset ofte greier seg bedre enn kulturplantene på strukturskadet jord.

Det finnes mange gode argumenter for redusert jordarbeiding, men så godt som all erfaring i dag tilsier dessverre at det er et motsetningsforhold mellom redusert jordarbeiding og ønske om mindre herbicidbruk. Spesielt gjelder dette flerårige ugras som veldig lett tar overhånd ved redusert jordarbeiding. Svært mange undersøkelser viser hvor viktig god jordarbeiding er, inklusivt pløying, hvis ugraset skal kontrolleres uten bruk av herbicider.

Jordarbeiding er viktigere i økologisk drift enn i konvensjonell drift. Jordarbeidinga skal i stor grad kompensere for bortfallet av kjemiske ugrasmidler, men den har også stor virkning på frigjøring av plantenæringsstoffer. Dette har i neste omgang betydning for veksten av både kulturplanter og ugras. Skjer jordarbeidinga på feil tidspunkt, kan den føre til tap av næringsstoffer. Jordarbeiding og kjøring på jorda er med på å ødelegge jordstrukturen, mest når det er rått. Derfor skal en ikke kjøre mer en det som er nødvendig, og passe på å unngå kjøring når det er rått. Sagt på en annen måte: En skal bruke minst mulig energi til å ødelegge jorda, og mest mulig til å få et godt resultat. Dette er, som nemnt, viktigere i økologisk drift enn i konvensjonell drift. I korndrift, hvor en har mye åpen åker, blir det mer jordarbeiding enn der eng dominerer.

Dersom jorda er pakket, blir det dårlige forhold for kulturplantene. Dette gjør at de blir dårligere til å konkurrere med ugraset. En del ugras trives bedre enn kulturplantene i pakket jord. Alle har vel sett hvordan tunrapp har bredt seg i åkrene, særlig på vendeteiger og langs kantene, fordi jorda har blitt mer og mer pakket. Ugras som har dypt og kraftig rotsystem, vil også konkurrere meget godt. Disse kan utnytte dypere jordlag som ikke er pakket, i motsetning til kulturplantene med grunnere rotsystem.

Belgvekstene som er avgjørende for å få økologisk drift til å fungere, lider ved jordpakking og dårlig jordstruktur. Disse plantene er avhengig av Rhizobiumbakterien og denne er igjen avhengig av luftveksling for å få både oksygen og nitrogen.

Hvordan unngå jordpakking og ødelegging av jordstrukturen:

Dekk og lufttrykk i dekkene
Pakketrykket like under et hjul (i de øverste 15-20 cm) er direkte avhengig av lufttrykket i dekket. For å få lite pakketrykk, må lufttrykket i dekket være lavt. Det er videre en sammenheng mellom maskinvekt, dekkdimensjon og lufttrykk. Jo tyngre en maskin er, jo høyere må lufttrykket i dekkene være, dersom ikke dekkdimensjonen økes. Både diameter og bredde har betydning. En økning i diameteren betyr likevel relativt lite. Dessuten er det begrenset hvor mye diameteren på hjulene på en maskin kan økes uten at det skaper problemer. Det er enklere å øke bredden. Setter en på dekk som er 30-40 % bredere, kan en senke lufttrykket til omtrent det halve. (En må se etter i trykk- og belastningstabeller hvilke lufttrykk en bør bruke, fordi det er variasjon på dekktyper, spesielt når en går over til lavere profil. Det er også en grense nedad hvor lite trykk et dekk kan tåle.)

Maskintyngde
Jo tyngre maskin, jo større lufttrykk må en bruke, dersom en ikke går opp i en dekkdimensjon som kompenserer for tyngden. Under en lett maskin reduseres trykket raskt nedover i jordlagene. Under en tung maskin, dvs. en maskin med aksellast over 4-6 tonn, holder trykket seg nesten konstant i de øvre 15-20 cm (jo råere, jo lengre ned). Fordi jorda nedover som oftest er fuktig, spesielt i våronna, vil et lufttrykk i dekket på over 0,6-0,8 bar (1 bar = 14 pund per kvadrattomme) være grensen for når det oppstår skadelig pakking i undergrunnen. Spesielt vil dette kunne skje når en pløyer og kjører i fåra. Pakking under plogsjiktet gir relativt små årlige avlingsutslag, men det kan ta mange tiår før jorda løses opp igjen. Skal en være sikker på at en ikke får skadelig jordpakking, burde en i økologisk dyrking ha aksellast under 4000 kg og dekk som kan gå med 0,6 bar.

Jordfuktighet
Jo større jordfuktighet, jo lettere lar jorda seg pakke. I økologisk drift bør en derfor være meget påpasselig med å unngå å kjøre når det er rått.

• Gjentatt kjøring/pakking
  Når en har kjørt en gang, har en oppnådd en viss pakking. Jorda har imidlertid en viss elastisitet. Dette betyr at dersom en kjører på nytt i samme spor (eller det er flere hjul som går etter hverandre i samme spor) pakkes jorda mer og lengre nedover. Dette betyr at en må prøve å redusere kjøringa på jordet mest mulig.
• Skade på planter kontra pakking
  Når en kjører i voksende grøde, vil en kunne få både skadelig jordpakking og skade på kulturplantene. Ved ugrasharving i korn kan det være gunstig med brede dekk når en blindharver, men smale dekk når en harver på 3-4-bladstadiet.

Spor
I forbindelse med all jordarbeiding og annen kjøring på jordet bør hjulutstyret være så stort at en unngår spor som skaper problemer i etterfølgende arbeid.

Hensikten med pløying er å:

• legge grunnlag for såbedet
  Skal såbedet bli jevnt og godt, må pløgsla være så jevnt som mulig. Det betyr at veltene må være like store i høyde og bredde på tvers av og langs pløyeretningen. Det skal ikke være hull, og overgangen til vendeteigene må være jevn. Jo jevnere pløgsla er, jo mindre behov er det for planering etterpå. Dermed brukes også mindre energi på å ødelegge jorda. For å få et godt såbed, må all torv og alle planterester være dekket med et tilstrekkelig jordlag, slik at en kan slodde og harve uten å trekke dem opp igjen til overflata. Med tanke på senere ugrasharving er det også meget viktig å få jordoverflata så jevn som mulig.
  
  
• skjære eller rive over røtter
  En vesentlig del av jordarbeidinga er å bekjempe ugras. Når en skjærer eller river over røttene, vil en hemme ugraset i forhold til kulturvekstene. Skjæret på plogen er tilpasset en viss veltebredde. Normalt er skjæret ca. 5 cm smalere enn veltebredda. På ploger med stillbar veltebredde må en passe på å kjøre med skjærbredde som er tilpasset den mest aktuelle veltebredda.
  
  
• begrave grønne plantedeler (ugras og underkultur)
  Når en dekker de grønne plantedelene til ugraset med jord, vil ugraset bli sterkt hemmet og i mange tilfeller dø. Spesielt når en høstpløyer, er det meget viktig at en får tett pløgsle. Det er to årsaker til dette, den ene er at det ikke skal komme lys ned til plantene en har forsøkt å dekke, og den andre å hindre at høstregnet vasker finmassen ned på plogsålen og tetter denne. Plogen må være utstyrt med egnet skummeutstyr og være stilt slik at pløgsla blir tett. Ugraset bekjempes best når en pløyer dypt (ca 25cm), se tabell 3.9.
  
  
• begrave planterester (sjukdomssmitte)
  Dersom en har samme kultur to år på rad, vil det kunne overføres sjukdomsmitte fra planterester til nye kulturplanter. Hvis en dekker planterestene effektivt med jord, hindrer en oversmitting. Problemet er relativt lite i økologisk drift hvor en har vekstskifte.
  
  
• molde ned husdyrgjødsel
  Husdyrgjødsla blir best utnyttet dersom den blir moldet ned raskt og effektivt. Dersom en harver ned gjødsla vil mye av gjødsla bli liggende på toppen eller svært grunt, og nitrogenet kan tapes som ammoniakkgass (NH3). Når gjødsla pløyes ned, dekkes den effektivt, men kan komme for dypt dersom en pløyer dypt. Dette kan medføre at næringsfrigjøringen går for sakte. Ut fra denne synsvinkelen bør en pløye, men pløye så grunt som mulig.
  
  
• løse opp tidligere kjøreskader
  En bør etterstrebe å unngå jordpakking, men når det skjer, er plogen et godt redskap til å løse opp tidligere kjøreskader. Samtidig kan jorda bli for løs, få for store porer og for dårlig kontakt med undergrunnen. Risikoen for dette er størst dersom en pløyer om våren og ikke pakker jorda noe sammen. Bruk av pakker på plogen er et alternativ dersom en kjører med bred redskap og kombiredskaper etterpå. Ellers vil kjøring med tvillinghjul eller brede dekk med lavt lufttrykk (0,5 bar [0,5 bar tilsvarer 7 psi]) foran og bak på traktoren i de etterfølgende arbeider (slodding, harving, såing og tromling) også pakke sammen det meste av jorda til riktig fasthet.
  
  
• øke mineraliseringen
  Når en pløyer, brytes jorda opp, og det blir mer oksygen tilgjengelig. Dette øker omdanning av planterester og humusstoffer fordi de organismene som bryter ned, får bedre betingelser. Vårpløgsle (og annen jordarbeiding om våren) vil derfor medvirke til at kulturplantene får lettere tilgang på næring. Pløying tidlig om høsten frigjør også næringsstoffer, men de kan lett bli vasket bort med regn og smeltevann i løpet av høsten og vinteren.

Tradisjonelt har en pløyd om høsten. Imidlertid har bevisstheten om erosjon og næringstap gjort at det blir stilt spørsmål ved om dette er riktig. Høstpløyinga har derfor gått sterkt tilbake. Økonomisk kompensasjon for ulemper med andre former for jordarbeiding, og tilskudd til fangvekster har bidratt til endringen. Der hvor det normalt er stabil vinter med tele, kan relativt sen høstpløying være gunstig fordi en setter i gang nedbryting og frigjøring av næringsstoffer, mens utvaskingen blir relativt beskjeden. Det er viktig å vente med vårpløyinga til det har tørket opp for å unngå jordpakking.

Bruksanvisningen til plogen gir en rekke tips om innstilling, noen av de viktigste er:

• For å få kvalitetspløying må traktoren ha riktig sporvidde foran og bak.
• Med lett teigplog er det viktig at toppstanga ikke plasseres høyt på plogen og lavt på traktoren, ellers kan det bli problematisk å få ned plogen der det er hardt fordi plogen da bæres av toppstaget.
• Plogen må vedlikeholdes. Slitedeler må skiftes slik at kvaliteten på pløgsla opprettholdes. Det er dårlig økonomi å spare på skifting av slitedeler.
• Det er viktig at en kjører med så lavt lufttrykk i dekkene som mulig. Med nyere ploger er det mulig å kjøre med dekkbredde opptil 650 mm, noe som muliggjør kjøring med meget lavt lufttrykk.

En tyngre plog holder jevnere pløyedybde. Derfor er en vendeplog bedre enn en teigplog. Med vendeplog slipper en dessuten rygger og aurfårer, noe som er gunstig med tanke på ugrasharving og radrensing.

Veltefjøl
Ofte kleber jord seg fast til veltefjøla og ligger i et 10-20 cm tykt lag. Plogen mister da evnen til å snu velta og dekker dermed ikke ugras og planterester. Resultatet blir dårlig såbed, mye rotugras og liten avling. Heldigvis er det flere muligheter for å pløye bedre på slik jord. Noen av disse løsningene koster mer enn en vanlig veltefjøl av stål, men det blir som oftest småpenger sett i forhold til avlingstapet. Dette problemet blir derfor mer omfattende behandla fordi det er lite publisert på dette området. Litt forenklet kan vi si at det i jorda finnes partikler som virker som små magneter. Disse trekkes mot stålet på veltefjøla. Det samme gjelder også vannmolekylene. Når en har en viss fuktighet, avhengig av jordtype, suger jorda seg fast til veltefjøla. Er jorda fuktig, vil vann presses ut av jorda i overgangen mellom jorda og veltefjøla og danne en vannfilm. En ser det på pløgsla, velta blir blank. Det dannes flere lag med vannmolekyler som virker som et lag med kuler slik at jorda glir lett langs fjøla. Spesielt på myrjord og jord med mye organisk materiale blir ikke trykket mot fjøla stort nok til at det presses ut vann. Jorda er for lett. Derfor er slik jord problematisk. Skal det på denne jordtypen dannes vannfilm, må jorda være meget rå. Er på den annen side jorda tilstrekkelig tørr, vil jordpartiklene heller ikke greie å suge seg fast på veltefjøla. Dette kan en se når en pløyer tørr myr. Når vanninnholdet ligger mellom disse to ytterpunktene, kleber jorda seg lett til veltefjøla. Med andre ord, en kan oppleve å få fin pløgsle på problemjord i år hvor det er meget tørt eller meget rått, og en uryddig pløgsle ellers.

Fordi det er vanninnholdet og trykket mot veltefjøla som bestemmer om det skal bli vannfilm, kan det i noen tilfeller gå bedre dersom en øker hastigheten over problemflekker. Når hastigheten øker, øker trykket mot fjøla. Kjører en med lang toppstang og plogåsene heller mot velta, vil bakre enden av veltefjøla presses ned i velta, velta stukes, trykket lengre fram på veltefjøla blir for lite og jorda glir ikke. Av og til hjelper det da å korte inn toppstanga litt og korte inn avvatringsstaget på en teigplog, og justere stoppeskruen(e) på en vendeplog.

Når veltefjøla ruster, dannes det først rust i punkter der stålet har mikroskopiske porer. Disse porene blir etter hvert større og selv om ei veltefjøl med gravrust virker tilsynelatende blank, er det små ujevnheter som gjør at jorda suger seg bedre fast. Har en problemjord, er første bud at en ikke skal la plogen stå og ruste. Sett den derfor under tak og/eller ha på rustbeskytter (samme stoff som brukes i kanaler på biler). Husk at olje og diesel er lettere enn vann og renner av i regnvær. Gammel motorolje inneholder syrer som kan øke rustingen. Har en fått rust i fjøla, hjelper det å bruke skiver med smergellerret på vinkelsliperen eller kjøre den ren på slipende jord, men fullgodt blir det aldri. Skiva med smergellerret er også fin å bruke til å polere et nytt skjær. Da unngår en at lakk og ujamheter på skjæret blir årsak til at jorda kliner seg på.

De fleste ploger leveres i utgangspunktet med vendbar spiss som ligger oppå skjæret. Dette er en god løsning sett fra et slitasjesynspunkt, men kan være en medvirkende årsak til at det kleber på fjøla. Bak denne spissen mister velta kontakt med skjæret. Presset mot stålet blir for lite, det blir ingen vannfilm og det legger seg jord bak spissen. Dette er som oftest utgangspunktet for klebing på fjøla. Her finnes det to løsninger som er bedre. Alle plogfabrikantene kan levere skjær hvor skjær og spiss utgjør en enhet. Noen plogfabrikanter, blant andre Kverneland, kan også levere skjær med skiftbar, ikke vendbar spiss. Overflaten på denne spissen ligger i samme plan som skjæret, og går derfor bedre i klebrig jord enn når spissen ligger oppå. Slitasjemessig er det en god løsning fordi spissen kan skiftes.

Etter vår mening burde en alltid bruke forplog eller skumskjær når en pløyer. Skumfjøla har blitt populær, men skummer dårligere. Dersom en har jord som kleber på veltefjøla vil skumfjøla forsterke problemet fordi den løfter velta i forhold til fjøla. Presset mot veltefjøla blir da mindre slik at det ikke dannes vannfilm.

Plastveltefjøl
Har en plastveltefjøl og skjær uten ovenpåliggende spiss, vil en neppe få problemer med klebing på fjøla siden vann og jord ikke suger seg fast til plasten.

Slodden skal knuse klump, planere og forberede såbedet. Har en for mye klump i det øvre sjiktet, er det vanskeligere å få løs jord til å dekke ugraset når en senere skal ugrasharve. Planeringa er viktig både for såbedet og for å få godt resultat av ugrasharvinga. Selv om dagens ugrasharver har fjærende tinder, vil de ikke gjøre god nok jobb dersom overflata er ujevn. Tindene skal kun gå 2-3 cm ned i jorda. Med tanke på radrensing, er det også viktig med jevn overflate. Uansett hvilket planeringsutstyr en bruker, er det en fordel å ha tvillinghjul, eventuelt spesielt brede dekk på traktoren, slik at det ikke blir dype spor. Slodden gjør også en forberedelse til såbedet ved at det blir jevnt i overflaten, og jevnere hardhet i jorda. Dersom en slodder like etter jorda har blitt tørr på overflaten og venter 4-6 dager med harvinga, vil det spire mye frøugras som drepes når en harver (falskt såbed).

Typer av planeringsredskaper
Ut fra et ugrassynspunkt, spiller det antakelig ikke så stor rolle hvilket planeringsutstyr en bruker, bare en får et plant jorde med henblikk på ugrasharving og radrensing.

Slodden er et rimelig og effektivt redskap. En skiller mellom understrømningsplanke og overstrømningsplanke. Understrømningsplanken er som oftest laget av kanalstål og kan stå vinkelrett på åkeren eller noe vinklet forover. Overstrømningsplanken er et vinkeljern som høvler av og løser opp fast jord. En slodd som skal planere godt, må være minst 2,5 m bred, ha tre sloddeplanker og eventuelt ha hjul bak for å få større avstand mellom trepunktsfestet og bakre bærepunkt. Det er en fordel at første sloddeplanken er en understrømningsplanke. Denne har større evne til å knuse klump mot ei urørt, hard høstpløgsle. Er det en overstrømningsplanke, et liggende vinkelstål, vil den skjære løs klumpen som dermed blir vanskeligere å knuse. Den andre sloddeplanken kan med fordel være en overstrømningsplanke, mens den tredje bør være en understrømningsplanke. Slodden må også være så tung og plankene så høye at de hele tida har nok jord med seg til å fylle (alle) hull. På jord hvor det ikke er for mye stein, kan det med fordel være pigger eller flatstål under slodden. Disse kan under gunstige forhold lage et tilstrekkelig såbed, men normalt er det en fordel å kjøre over en gang med harva. De fleste harver kan utstyres med sloddeplanke foran. Har en lett jord og er meget nøye med innstillingen av plogen, slik at den lager jevne velter, kan en slik sloddeplanke være tilstrekkelig dersom harva er tung. På tyngre jord blir likevel slik enkel slodding som oftest for dårlig. Overflata blir ikke jevn nok for ugrasharvinga. På steinholdig jord vil harva lett bli løftet når sloddeplanken møter stein. Da blir planeringa dårlig og harvedybden ujevn. Sloddeplanke er et gunstig supplement til slodden og til finplanering (etter steinfjerning).

Kombinert planerings-, pakkings- og klumpknusingsredskap finnes det i dag mye av. Disse veier mye og krever en stor, tung traktor. Selv om en her i en viss grad kan klare seg med en kjøring, blir pakkinga alt for stor der hjulene går. Lettere enkeltutstyr kjørt med lett traktor med tvillinghjul er bedre. Flere fabrikker tilbyr nå tromler med ulike former for planeringsredskap foran. Hensikten er å få planert overflata og pakket jorda passelig mye sammen etter vårpløyinga. Igjen kreves det meget jevn pløying dersom en ikke slodder på forhånd.

Kjøremønster ved slodding
Det er viktig at en tenker på ugrasspredning når en slodder og harver. En bør for eksempel unngå å kjøre slik at slodden for hver tur er bortom ytterkanten av vendeteigen. I ytterkanten kryper nemlig rotugraset ut over jordet. Slodden og harva kan da dra formeringsorganene utover jordet. Slodd derfor først langs kanten rundt hele stykket, slik at vendeteigen og overgangen til jordet er sloddet. Slodd så selve stykket. Er slodden god, kan en kjøre på langs av pløgsla, spesielt på nypløyd åker. På stivere jord og høstpløyd åker, kan det lønne seg å kjøre litt diagonalt. Vendeteigene sloddes til slutt på nytt.

Det finnes et utall av redskaper for jordarbeiding, men vi konsentrerer oss om harver som er av direkte eller indirekte interesse for ugrasregulering i økologisk jordbruk. Også når det gjelder jordarbeidingsredskaper kan en snakke om «moter». Ikke alt som er nytt er automatisk det best egnede for økologisk drift. I den senere tid har det kommet mange kombinasjonsredskaper som er effektive, men som trenger en meget stor traktor. Selv om en reduserer antall kjøringer, vil dette kunne medføre så stor jordpakking at de er uegnet for økologisk drift. Flere av de redskaper som er mest «på moten» i dag, er konstruert med tanke på at en ikke pløyer. Inntil noe annet er bevist, må en imidlertid si at riktig pløying er avgjørende for å holde rotugraset i sjakk.

Med tanke på ugrasregulering, er det viktig å velge riktig type harv og tinder for å få jevn sådybde og dermed jevn bestand av kulturvekster som kan konkurrere med ugraset. Kravet om jevn arbeidsdybde gjelder også arbeidsorgan og harver som skal brukes til brakking. Når en harver før såing med vanlig kornsåmaskin, skal harva normalt bare lage et løslag på toppen som er så dypt som en skal så. Sålabbene skal m.a.o. gå på harvbunnen. Det betyr at en skal ha et løslag på ca. 5 cm (3-4 cm etter tromling). Dyp harving gir lett for dyp såing, og dette kan gi dårlig oppspiring. På den andre siden er det uheldig å så for grunt, fordi da kan det bli for tørt for frøene til å spire, samtidig som det er større risiko for å rive opp frøene ved første ugrasharving. Er det mye rotugras, kan det være aktuelt med flere gangers harving, da dypere enn for såbed og med opphold mellom hver harving, slik at formeringsorganene dels tørker ut, og dels svekkes ved at de spirer og ødelegges på nytt. Gamle forsøk (harving med hest) viser reduksjon i kvekemengda med flere gangers vårharving. I økologisk drift bør en bestandig tenke jordpakking i forbindelse med jordarbeiding. En bør derfor ikke velge alternativer som er for tunge, og som krever stor traktor. En bør kjøre med brede dekk og/eller tvillinghjul med lavt lufttrykk, og fokusere spesielt på hjulene foran på traktoren dersom lasteren sitter på.

Harv var tidligere en generell betegnelse på de redskapene som ble brukt for å lage et såbed etter pløying. I dag har harvene fått et utvidet bruksområde, og overgangen mellom de forskjellige typene av harver er ganske glidende. Noen er bevisst laget universelle, mens andre er formet for helt spesielle oppgaver. Det vi kan klassifisere som harver, kan brukes til å lage såbed, løse opp og lage såbed i upløyd jord, regulere ugras og for innblanding av halm, planterester og husdyrgjødsel.

Skrapere er normalt flattstål som er sveiset fast under understrømningsplankene på slodder. De er montert på skrå i forhold til kjøreretningen slik at de bearbeider et relativt bredt belte. Når skrapere monteres på flere sloddplanker vil de gi en jevn harvbunn, og dersom de er høye nok, kan en så direkte etter slodden. På steinholdig jord er de mindre egnet.

Tindeharver er de eldste harvene vi har, og de er fortsatt aktuelle. De produseres med flere typer tinder, og tindene kan ha mer eller mindre kraftig konstruksjon etter hvilke oppgaver harva skal løse.

Stive tinder
Våronnharver med rette og krokete, stive tinder produseres knapt nok i dag, men de brukes på kraftuttaksdrevne harver som rotorharv og lett fres. Stive tinder er best egnet for grunn harving, for eksempel til korn, i områder med stiv jord (leirjord), og for dypere harving med de kraftuttaksdrevne harvene.

Stive tinder med og uten utløsere brukes til dypharver og grubbere. Stive tinder sikrer jevn harvedybde. Tinder med utløsere vil virke som en stiv tind inntil utløsingskrafta overstiges. Når tinden løser ut vil arbeidsdybden reduseres kraftig på den enkelte tinden. Tindene kan utstyres med gåsefotskjær slik at en får full gjennomskjæring.

Fjærende tinder
Konstruksjoner med fjærende tinder med utløsere ligner mye på stive tinder med utløsere, men tinden er i dette tilfelle laget av fjærstål. Den får derfor en vibrerende gange og dette reduserer faren for subbing i jord med mye planterester (figur 3.17).

Lette Q-formede tinder lages vanligvis av rundt fjærstål og har en til tre sløyfer. Tinden er brukt til vanlige harver, men benyttes mest til etterharver på såmaskiner og andre harver. Den er beregnet på grunn bearbeiding (figur 3.19c). Tilsvarende tind brukes på noen ugrasharver.

Harver for grunn bearbeiding (såbedsharver)
Grunn bearbeiding vil si en harvedybde på under 6 cm. I praksis betyr det at harvene kun er beregnet på å lage såbed for korn og småfrø. Ofte kalles disse for såbedsharver. Harvene er vanligvis utstyrt med flere dybdehjul og/eller ribbetromler som sikrer eksakt dybde. Tindene er vanligvis smale S-tinder. Se figur 3.19d. Tindeavstanden er under 10 cm, vanligvis 5 til 7 cm. Selv om harvene har 4-5 brander, blir det relativt liten avstand mellom tindene og harvene har derfor lett for å subbe dersom det er mye ugras eller planterester. Av den grunn passer de mindre godt i økologisk drift. Fordelen med harvene er at de lager et godt såbed i én operasjon. Mest aktuelle er de på stivere jordarter og jord uten stein.

Harver for middels dyp bearbeiding (fjærharver)
Middels dyp bearbeiding vil si en harvedybde på fra 3-4 til 15 cm. Disse harvene kan derfor brukes til flere oppgaver i våronna. Vi skiller mellom C-tindharv og S-tindharv. Harvene har normalt en tindeavstand på 9-11 cm, og tindene er festet på 3 eller 4 brander.

C-tindharva var den opprinnelige fjærharva som dominerte for 50 år siden, og som fortsatt finnes i bruk. Fjærharva er utstyrt med faste meier eller dybdehjul. Dybden reguleres ved å vri brandene. Ulempen med dette er at en samtidig endrer vinkelen mellom spissene og bakken. C-tindens konstruksjon gjør at de egner seg best på lette jordarter og på vollpløgsle. C-tindharva er i de fleste tilfeller for myk til å gi tilfredsstillende harvedybde for poteter og andre vekster som krever dyp bearbeiding. Kvernelands Kultisvans som ble solgt i stort antall hadde stivere tinder og kunne utstyres med sloddplanke og ribbetrommel.

S-tindharva (figur 3.20a) er den dominerende våronnharva der det pløyes. Den har vanligvis dybdehjul, men det finnes også harver som bæres av ribbetromler. Den siste typen egner seg ikke på steinholdig jord fordi ribbetromlene vil løfte opp harva og redusere arbeidsdybden når de passerer steiner. Noen av harvene leveres med vribare brander. Det gjør harva mer universell, og harvene kan derfor brukes på stiv jord og på vollpløgsle. I økologisk drift bør en velge denne typen. Spissene på S-tindharvene er vanligvis 3-4 cm brede. Når de er så smale, vil de i liten grad transportere opp rå jord som blir liggende på overflaten og tørke til klump. Denne typen S-tindharver kan harve grunt dvs. 3-4 cm og ned til 15 cm. Flere har et bredt midtfelt og oppslagbare sidefelt. Ved grunn harving kan en bruke hele harva, mens en kan bruke bare midtseksjonen ved dyp harving dersom det skorter på traktorens trekkraft. Disse harvene har for liten tindeavstand til å kunne brukes til brakking på halmstubb eller der det er mye røtter og jordstengler fra rotugras. Harvene kan i de fleste tilfeller levers med sloddplanke, ribbetrommel eller etterharv.

Harver for dyp bearbeiding - dypharv (stubbharver)
Dyp bearbeiding vil si en harvedybde på 20-25 cm (opp mot pløyedybde). Ofte kalles de for stubbharver (figur 3.21b), fordi de er meget godt egnet til harving i upløyd jord, dvs til brakking høst og vår. I tillegg er disse harvene meget godt egnet for harving til poteter og til harving på nybrott. Disse harvene leveres med stive tinder, stive tinder med utløsere eller fjærende tinder. Fjærende tinder er i de fleste tilfeller fordelaktig fordi de på grunn av vibrasjonen i tinden lettere kvitter seg med planterester og røtter, og har derfor ikke så lett for å bli blokkert av planterester. Harvene har normalt en tindeavstand på 20-25 cm. De har to eller tre brander. Med tanke på blokkering er det gunstig med stor avstand mellom tindene både i lengderetning og sideveis. Skal en harve meget dypt, bør den største tindeavstanden velges. For harveresultatet er det imidlertid en fordel at tindeavstanden ikke er mer enn 20 cm. En bør derfor velge harver med tre brander. Det er dessuten en fordel om det er enkelt å endre tindeavstanden.

Harvene har normalt spisser som er 5-12 cm brede. De kan utstyres med vridde spisser som bedrer jordblandingen. De kan også utstyres med gåsefotskjær som gir full gjennomskjæring. Et firma kan levere spissfester med hurtigkopling av spissen. Med dette er det fort gjort å skifte mellom vanlige spisser og gåsefotskjær. Med tanke på brakking, er disse harvene dårligere egnet enn en skikkelig skålharv eller en roterende harv. Stubbharva river opp røttene, men deler ikke opp røttene i tilstrekkelig grad. Dersom en har slik harv, er den absolutt brukbar, men den må kjøres flere ganger. I de senere årene har det kommet en type som kalles skålgrubber (figur 3.21f). Den har kraftige tinder med eller uten utløsere og er utstyrt med kraftige gåsefotskjær og spisser. Harva har en skålrekke bak tindene som skal jevne ut jorda etter tindene, derfor navnet. Den er også utstyrt med en eller annen type pakkevals bakerst som skal pakke sammen og jevne jordoverflaten. Dette er redskaper som kan brukes høst og/eller vår for bearbeiding av upløyd jord. Harva er meget tung og krever stor traktor, og derfor lite aktuell for økologisk drift.

Harver for meget dyp bearbeiding (grubbere)
Meget dyp bearbeiding vil si en harvedybde dypere enn vanlig pløyedybde. De kalles vanligvis for grubbere og kan være vanskelige å skille fra dypharver. Grubbere kan brukes for å løse opp pakkeskader i jorda og dessuten til brakking. Dypløsning bør foretas med én kjøring tidlig på høsten når det er tørt. Da gjør en minst mulig skade, og jorda får «satt» seg til neste vår.

Skålharver
Skålharver (figur 3.21c og d) ble tidligere brukt til harving av vollpløgsle. Til dette arbeidet ble det brukt lette typer. I dag har vi flere alternativer. Ut i fra bruksegenskaper og tyngde kan vi skille mellom tre hovedtyper, vist i tabell 3.6.

Tabell 3.6 Skålharvtyper

Lett skålharv er først og fremst beregnet på å lage såbed på pløyd mark, spesielt vollpløgsle. Til å bekjempe rotugras blir den normalt for lett, dersom man da ikke løser opp på forhånd med en kraftig tindeharv eller bruker den på de letteste jordtypene uten stein.

Middels tung skålharv er en harv som egner seg godt til stubbharving, dersom jorda ikke er for hard og tørr, og hvor halmen er fjernet. Den er meget godt egnet til såbedstilberedning dersom en kan begrense arbeidsdybden der det er løst, med hjul eller valse.

Tung skålharv er et utmerket redskap når en skal tyne rotugras. Den skjærer seg ned og kutter formeringsrøtter og jordstengler i hard jord, også der det er mye halm på overflaten. Det er viktig at den har gode nok dybdehjul eller pakkevalse bak. Den tunge typen er dyr i innkjøp, men er mer robust mot slitasje.

Skålharvene kan som oftest belastes mer. Nyere typer er ofte utstyrt med pakkevalse etter skålseksjonene. I praksis kan derfor sum vekt per meter arbeidsbredde bli vesentlig større enn angitt i tabell 3.6, og typene vil gli over i hverandre. De fleste kan utstyres med slette eller takkete skåler. De slette gir jevnere gjennomskjæring og dermed bedre oppdeling av ugras, mens de takkete trenger noe lettere ned i bakken når det er hardt.

Skålharva skilles fra tindeharva ved at den skjærer et vertikalt snitt og at den blander jorda meget godt. Det er derfor tre områder den er særlig godt egnet til: Tilberedning av såbed på ompløyd voll, brakking mot rotugras og nedmolding av husdyrgjødsel. Problemet med skålharva er at det i hovedsak er vekt, stein i jorda og jordhardhet som bestemmer hvor dypt den går. Den søker ikke nedover slik som tindeharva. Har harva gode nok dybdehjul eller pakkevals bak, kan en regulere maksimumsdybden til harva. En skal imidlertid være klar over at når harva belastes for å gå dypere, økes også slitasjen.

Tidligere satt alle skålene i hver seksjon på en felles aksel. Harvene hadde da en X-form (skålene sitter på fire aksler) eller en V-form (skålene sitter på to aksler som dannet en V-form på tvers av kjøreretningen) (figur 3.21c). Skålenes vinkel på kjøreretningen kunne endres ved å endre vinkelen på akslene i forhold til kjøreretningen. På X-formen vil de to framre skålrekkene kaste jorda utover og den bakre innover igjen. På disse harvene er det viktig å regulere arbeidsdybden på framre og bakre rekke slik at like mye jord kastes innover som det er kastet ut. Går den bakre rekka for grunt, blir det en forsenkning i overflata midt bak harva, og går den for dypt, blir det mye jord midt bak harva. V-formen vil på samme måte kunne transportere jord sideveis, og kjører en tilbake langs draget en kjørte fram, kan det bli forhøyning eller forsenkning avhengig av om den bakre skålseksjonen går for dypt eller for grunt. I de siste årene har det kommet skålharver hvor hver skål sitter på en egen opphengsarm med fast eller stillbar vinkel i forhold til kjøreretningen (figur 3.21d). Armen har som oftest fjæring, slik at den enkelte skåla kan gå opp over en stein uten at hele skålseksjonen løftes. Disse er noe enklere når det gjelder å få lik arbeidsdybde foran og bak fordi det er kort avstand mellom seksjonene. Denne typen skålharv leveres enten for sleping eller for montering på trepunkten. De som er montert på trepunkten, krever en traktor med stor løftekraft, og den må ha stor vekt foran.

Kraftuttaksdrevne harver
Ved å drive jordarbeidingsorganet med kraftuttaket, reduseres behovet for trekkraft vesentlig. Dette skulle i utgangspunktet bety at en kunne bruke en vesentlig lettere traktor, men fordi disse harvene har stor vekt, må traktoren likevel være stor og dermed tung, for å kunne løfte dem. Ved å drive arbeidsorganene med kraftuttaket vil en kunne tilpasse bearbeidingsintensiteten ved å kombinere turtall og framdriftshastighet. Dette er i utgangspunktet en fordel, men i praksis har en ofte sett at bearbeidingsintensiteten blir for voldsom, og at jordstrukturen blir ødelagt. Det er ikke noe stort problem å få slike redskaper til å arbeide dypt. Dette kan bety at tindene kommer ned i fuktig jord som er enda mindre sterk mot mekanisk påkjenning. Kraftuttaksdrevne harver må derfor ha hjul eller være utstyrt med valse bak som kan begrense arbeidsdybden. Det er viktig å forstå denne sammenhengen, slik at de kraftuttaksdrevne harvene utfører et positivt arbeide og ikke ødelegger jorda.

Det er to typer som brukes: fresen, hvor alle arbeidsorganene sitter på en horisontal aksel på tvers av kjøreretningen, og rotorharva, hvor to og to arbeidsorgan sitter på flere (mange) loddrettstilte aksler.

Jordfresere (figur 3.20b) opptrer i flere varianter og fasonger. Drifta kommer vanligvis inn på midten av akselen, men den kan også komme inn på en av sidene. Hastigheten som et arbeidsorgan treffer jordpartiklene med, er en kombinasjon av framdriftshastighet og arbeidsorganets periferihastighet. Hastigheten, og dermed påkjenningen på jorda, er størst der arbeidsorganene går ned i bakken og minst loddrett under akselen. For at arbeidsorganene i det hele tatt skal gjøre noe arbeid loddrett under akslingen, må periferihastigheten være større enn framdriftshastigheten. Loddrett under akselen er den reelle hastigheten til arbeidsorganet mot jorda periferihastigheten minus framdriftshastigheten. Der arbeidsorganet går ned i jorda, vil den reelle hastigheten være omtrent lik periferihastigheten, og dersom en kjører meget dypt, det vi si en dybde tilsvarende radien på arbeidsorganet, vil den reelle hastigheten være større enn periferihastigheten. Det er derfor viktig å avpasse framdriftshastighet, rotorhastighet og dybde, slik at jorda ikke blir ødelagt. Arbeidsorganene har normalt ikke fjæring og de treffer stein med større hastighet enn trukne harver. Dette gjør at de må være meget robuste for å kunne benyttes på steinholdig jord. I mange tilfeller opplever en at arbeidsorgan knekker og/ eller bøyer seg, og at festebolter klippes av, spesielt dersom de er dårlig tiltrukket. Uansett kan en få store vedlikeholdskostnader på hard og steinholdig jord. Fresen kan brukes til å lage såbed og til bekjempelse av rotugras. Den vil også være meget godt egnet til å blande inn planterester og husdyrgjødsel. Arbeidsorganene kan variere fra rette kniver (rundtstål, firkantstål eller flattstål), til J-formede kniver eller L-formede kniver. De rette typene kan brukes til de fleste oppgaver, mens de L-formede er best når en ønsker å dele opp røtter. I forbindelse med bekjempelse av rotugras, vil J- og L-formede stål være gunstigst.

Også for rotorharva (figur 3.20c) vil hastigheten som arbeidsorganet treffer jordpartiklene med, være avhengig av framdriftshastighet og periferihastighet på arbeidsorganene. Her er kanskje bildet noe enklere. Det arbeidsorganet som er på tur framover vil oppnå en maksimalhastighet som er summen av framdriftshastighet og periferihastighet. Det som er på tur bakover, vil ha en hastighet som er periferihastighet minus framdriftshastighet. Dersom arbeidsorganet har en hastighet lik framdriftshastigheten når det går bakover, vil det ha en hastighet lik tre ganger framdriftshastigheten når det går framover. En kan derfor ikke oppnå stor arbeidskapasitet med dette redskapet dersom en ikke skal ødelegge jord. Når det er sagt, vil redskapet være effektivt i kampen mot rotugras, stort sett på linje med en fres med rette tinder. Rotorharva er også effektiv når den koples sammen med ei såmaskin. På slike kombiredskaper sitter såmaskina festet på rotorharva. Når en harver og sår samtidig, passer det å kjøre med en hastighet på 4-7 km per time. Da blir systemet effektivt fordi en gjør to operasjoner samtidig, og harva øderlegger ikke jorda. Positivt med rotorharva er også at en ikke trenger å kjøre mer enn en tur over jordet, mens en kanskje må kjøre to turer med ei tindeharv. Med pakkevalse bak, er en sikret meget jevn harvdybde.

Jordarbeiding, sammen med konkurransen mellom kulturplante og ugras, er på mange måter fundamentet for ugraskampen. Dette gjelder innenfor enhver driftsform, men i økologisk landbruk er en optimalt utformet jordarbeiding spesielt viktig. Hvilke vekster man dyrker er avgjørende for når og hvor lenge man kan gjennomføre jordarbeiding. Det er derfor naturlig å se på jordarbeidinga som en integrert del av plantedyrkinga på en gård. Følgelig er det vanskelig å skille effekter av jordarbeidinga fra det man gjerne kaller en vekstskifteeffekt. For jordarbeiding med det mål å kontrollere ugras vil kunnskap om ugrasets biologi, og hvordan biologien blir påvirket av andre faktorer, for eksempel pløyedybde, være en helt nødvendig plattform å bygge jordarbeidingsstrategien på. Noe av målet med dette avsnittet er derfor å trekke tråder mellom jordarbeidinga og ugrasets biologi.

Jordarbeiding har to forskjellige virkninger på ugraset:

1. Voksende ugrasplanter vil ved jordarbeiding utsettes for en direkte virkning ved at de enten drepes eller svekkes i større eller mindre grad.
2. Den kommende ugrasfloraen vil ved jordarbeiding utsettes for en indirekte virkning (hemmende eller fremmende) på frø og vegetative plantedeler.

Frøugras og jordarbeiding
Jordarbeiding stimulerer den biologiske aktiviteten i jorda og påvirker i stor grad også ugrasfrøene. Jordarbeiding medfører generelt en sterk økning i antall frø som spirer (men variasjon mellom ugrasarter finnes) og dermed også antall oppkomne planter. Effekten av jordarbeiding er avhengig av bl.a. jordfuktighet. Flere frø spirer hvis jorda er fuktig. Mange av de frøene som spirer i forbindelse med jordarbeidinga, vil av ulike årsaker dø den første tida og dermed aldri konkurrere med kulturplantene (se tabellene 3.7 og 3.8).

Tabell 3.7 Effekt av jordarbeiding på frøbanken¹

¹Etter Håkansson 2002

Tabell 3.8 Antall spirende frø fra ulike jorddyp (8 dager etter jordarbeiding)¹

¹Mest åkersennep, pengeurt, meldestokk, rødtvetann. Etter Håkansson 2002


Etablerte planter av ettårige ugras blir lett skadet om de blir dekket skikkelig av jord. I fuktig jord vil de komme seg raskere igjen enn i tørr jord, og dette gjelder spesielt om de er ufullstendig tildekket. Spirende planter vil være mest ømfintlige rett etter oppspiring. Dessuten vil planter av småfrøete arter, fordi de har mindre reservenæring, være mer ømfintlige for forstyrrelse enn storfrøete arter.

Hvilken effekt man kan forvente av jordarbeiding på sommer- og vinterettårige arter kan man lese ut fra figur 2.18. Frøa hos disse artene kan spire og utvikle seg om våren selv uten jordarbeiding, men jordarbeiding vil ofte øke spiringen betydelig. Spireviljen til sommerettårige arter avtar sterkt utover forsommeren (se omtale av «dormans» i kapitlet Skadegjørernes livsstrategier), og jordarbeiding utover i vekstsesongen vil derfor i mindre grad påvirke disse artene. På den annen side vil vinterettårige arter være spirevillige utover hele vekstsesongen og derfor kunne spire også etter jordarbeiding.

Flerårige ugras og jordarbeiding
Også flerårige arter produserer frø, og når disse spirer, vil situasjonen naturligvis være den samme som for ettårige arter, men når vegetative organer (formeringsrøtter, jordstengler m.m.) etter hvert blir dannet, vil potensialet for å overleve jordarbeiding ofte øke betydelig. På den annen side vil visse arter som løvetann, høymole, sølvbunke, krypsoleie, stormaure og stornesle fremdeles være følsomme. Andre flerårige arter som åkertistel, åkerdylle og kveke, er langt mer robuste mot jordarbeiding.

Jordarbeiding vektlegges tungt i forbindelse med ugrasbekjemping, særlig bekjemping av arter med krypende formeringsorgan som røtter eller jordstengler. Disse artene er viktige ugras i ettårige åkervekster fordi de er vanskelige å ta både med pløying og ved tillaging av såbed. Blant disse artene kan kveke, åkerdylle, storkvein, vass-slirekne, med relativt grunt utløpersystem nevnes, mens hestehov og åkertistel har dypere utløpere (for enkelte av artene, se figur 2.23).

For alle disse artene må jordarbeidinga gjennomføres på en skikkelig måte for at denne skal være effektiv. Kunnskap om ugrasets biologi, jfr. kapitlet Skadegjørernes livsstrategier, vil være en helt nødvendig plattform å bygge jordarbeidingsstrategien på. Kunnskapen om biologi er viktig både for å avgjøre hvilke redskapstype som skal benyttes, når på året og hvor ofte tiltaket skal settes inn.

Følgende faktorer er viktige å ta hensyn til ved utarbeidelse av effektive jordarbeidingsstrategier:

• Levealder
• Tidsperspektiv A: Når planten har minst næringsreserver
• Tidsperspektiv B: Når planten er i en hvilefase (dormans)
• Hvor dypt rhizom-/rotsystemet er
• Hvordan oppdelingsgrad og pløyedybde påvirker evna til skuddskyting
• Hvor mange ganger man må gjenta jordarbeidinga for «å sulte ut» ugraset
• Hvordan klimafaktorer som temperatur og fuktighet påvirker ugrasene

Viktigheten av dyp pløying mht effekten på rotugras er godt dokumentert både i eldre og nyere forsøk. I et norsk forsøk har totalmengde rotugras blitt mer enn halvert ved dyp sammenlignet med grunn pløying (se tabell 3.9).

Tabell 3.9 Tørrstoffmengde (gram per m²) av ulike rotugras i forsøk på Kvithamar (Trøndelag)
og Apelsvoll (Oppland) som følge av grunn (15 cm) og dyp (25 cm) pløying¹.

¹Etter Brandsæter et al. 2005. 2Også andre ugras enne de spesifiserte inngår i «Totalt».

Ved jordarbeiding til vanlig tid om våren er målet å lage et så- eller plantebed med færrest mulig spirte ugrasplanter. Jordarbeidet skal ikke gjøres dypere enn det som er nødvendig for å lage et godt såbed, men samtidig vil grunn jordarbeiding ha liten effekt på flerårige ugras. Jordarbeiding og såing eller planting kan gjøres på samme tid, gjerne i samme operasjon. Figur 3.36 viser hvor viktig det er at kulturplanten spirer raskest mulig i forhold til ugraset. Hvis vi i denne omgang ser bort fra faren for erosjon og utvasking, anbefales høstjordarbeiding fordi dette gir jevnest såbed, og man unngår omfattende flytting av jord om våren.

Frøugras
Flere undersøkelser har konkludert med at utsatt såtid om våren har en gunstig effekt på ugrassituasjonen. Blant annet har en flerårig forsøkserie i konvensjonelt dyrket korn i Norge vist at antall ugrasplanter avtar med utsatt såtid (figur 3.23). Dette har to årsaker:

1. Antall spirte frø vil avta utover våren og forsommeren (figur 3.35).
2. Gjentatt jordarbeiding vil drepe deler av frøbanken (tabell 3.7).

Selv om utsatt såtid medfører mindre oppspiring av ugras, er ikke metoden uten ulemper. Kulturplanter som krever relativt lang vekstsesong, blir mer avhengig av værforholdene utover sensommeren og høsten for å bli høsteklar. En annen potensiell ulempe kan være manglende spirefukt om våren. Den omtalte forsøkserien har helt klart vist at utsatt såtid i mange år også betyr nedsatt avling (figur 3.24).

Etter for eksempel en tidligkultur av grønnsaker eller poteter, eventuelt ved avslutning av ett eller flere engår (se tekstboks 3.6), kan man gjennomføre en kort eller lengre periode med brakking før man for eksempel sår høstkorn. En slik brakkingsperiode kan være effektiv mot flere problematiske flerårige ugras, herunder kveke, åkertistel og åkerdylle. I likhet med vårbrakk vil man ved midtsommerbrakk unngå hvileperiodene (dormansen) til disse artene.

Frøugras
Hovedtyngden av spirende frøugras om høsten vil være vinterettårige og toårige arter, men en del sommerettårige arter, spesielt ved tidlig såing, vil også spire. Det meste av de spirte sommerettårige plantene vil selvfølgelig dø i løpet av vinteren. Jordarbeiding om høsten vil stimulere ugraset til å spire, og en gjentatt behandling vil være med på å redusere frøbanken av disse artene. I forbindelse med dyrking av høstkorn vet vi at utsatt såtid vil redusere ugrasmengda ganske sterkt. Som om våren (vårbrakk) vil effekten av en slik utsatt såtid skyldes to ulike årsaker: (1) Man reduserer frøbanken i spiresjiktet ved gjentatt jordarbeiding, (2) Utover høsten blir en større del av frøene dormante, og vil ikke spire selv om man jordarbeider. Forsøk i høstkorn i Norge har vist klare effekter av utsatt såtid på ugrasutviklinga (tekstboks 3.7).

Den mest ytterliggående form for jordarbeiding vil være mekanisk brakking gjennom hele vekstsesongen (helbrakk). Undersøkelser har vist at dette kan gi om lag 50 % reduksjon i frøbanken. Effekten vil være størst under fuktige forhold. Frøhvile reduserer brakkingseffekten, noe som for eksempel vil gjelde sommerettårige arter utover i sesongen.

En lang brakkingsperiode vil være mest aktuell mot flerårig ugras. Helbrakk vil ha sterk effekt på nær sagt alle slike ugras. Figur 2.26 og 3.26 viser at man reduserer kveka betydelig ved gjentatt jordarbeiding gjennom vekstsesongen. Helbrakk er i dag lite aktuell, da må i så fall ugrassituasjonen være svært kritisk.

Ulike former for redusert jordarbeiding har blitt svært utbredt i mange land de siste tiårene. Primært er det ønske om bedre vannhusholdning og reduksjon av erosjon som ligger bak en slik praksis. Imidlertid har utstrakt bruk av redusert jordarbeiding i mange av disse områdene bidratt til en økning av Fusarium-angrep og innhold av mykotoksiner i korn. Det er vist også i norske forsøk at redusert jordarbeiding, da spesielt vårharving eller direktesåing kan bidra til økt angrep av Fusarium og andre sjukdommer. Dette viser betydningen av tradisjonell jordarbeiding/pløying for bekjemping av plantesjukdommer; ved å begrave infiserte planterester blir de nye plantene mindre utsatt for smitten. Likevel er det ikke generelt slik at jo mindre jordarbeiding desto mer sjukdom. Jordarbeidingspraksis vil kunne påvirke forekomsten av sjukdommer på flere måter. I tillegg til den direkte effekten på planterestene finnes det flere indirekte effekter av jordarbeiding.

Et av formålene med jordarbeiding er å løse opp pakket jord og legge til rette for god rotvekst. Bruk av tunge maskiner, særlig på våt jord, gjør at problemet med jordpakking flytter seg nedover i jorda. Det finnes eksempel på at bruk av tungt maskineri i en byggåker økte forekomsten av sjukdommer i hvete påfølgende år. Også to år etter, i bygg på samme sted, var forekomst av sjukdom forhøyet. I Frankrike er det rapportert om forhøyet forekomst av Rhizoctonia solani på bønner dyrket etter poteter som ble høstet med tungt maskineri. En annen type pakking er forbundet med det vi kaller plogsåle. Plogsåler kan favorisere flere ulike sjukdommer som f. eks. angrep av skarp øyeflekk. En dypere jordarbeiding, ned til 35-45 cm, kan bøte på problemer med plogsåler og fremme dypere rotvekst som igjen kan gjøre at man unngår tørkestress. I sin tur kan dette være med å forebygge sjukdomsproblemer. Dypere jordarbeiding er vist å kunne motvirke angrep av nematoder, men også soppsjukdommer.

Å begrave planterester gjennom pløying vil kunne hindre en del sjukdomssmitte i å spre seg videre til nye planter. Virkning av pløying til 25-30 cm dybde på fordeling og dekking av planterester med soppsmitte er likevel ikke alltid entydig. Effekter av ulik type jordarbeiding på sjukdommer i korn har vært nøye studert i England. Endring av jordarbeidingspraksis fra pløying til direktesåing har betydd lite for forekomst av rotdreper i bygg og hvete, men med variasjoner mellom år og steder. Dette forklares med at jordarbeiding påvirker mange andre faktorer. For eksempel vil jord som ikke vendes, kunne ha høyere grad av antagonister mot rotdreper i toppjordlaget, samt høyere forekomst av fosfor og lavere forekomst av nitrogen i øvre jordlag enn jord som vendes. På den annen side vil ikke-pløyd eller direktesådd jord kunne fremme utvikling av rotdreper i tilfeller der denne jordarbeidingspraksisen fører til mer pakket jord. Infiserte planterester i øvre jordlag, samt vekst av flerårige grasarter som kan være bærere av sjukdommen, kan også virke fremmende på utvikling av rotdreper.

For sjukdommer som hveteaksprikk vil pløying være mer entydig positivt, da det her er god sammenheng mellom mengden av infiserte planterester og sjukdomsutvikling. Samme effekt vil vi kunne se for andre sjukdommer som smitter direkte fra planterester i jorda. Mjøldogg derimot, kan av og til utvikle seg mer på planter i pløyd jord enn på direktesådd. Dette har sammenheng med redusert nitrogenmineralisering i ikke-pløyd jord som igjen gir tregere vekst og mer glissent bestand. Mjøldogg smitter som kjent via sporer i luft, og ikke via planterester på bakken slik som hveteaksprikk.

Også for andre sjukdommer og i ulike kulturer betyr pløying at planterester med smitte blir dekket av jord. Smittespredning blir dermed hindret, og man får redusert sjukdomsforekomst. Denne formen for kontroll er viktig for eksempel for Rhizoctonia solani, som kan forårsake sjukdom i flere ulike vekster (potet m. fl.) og salatbladskimmel.

En del overlevelsesorganer av soppsjukdommer bør likevel ikke «begraves» for dypt (under vanlig pløyedybde). Under dette nivået vil slike soppstrukturer (for eksempel sklerotier) bevares bedre enn i det mer aktive, øvre jordlaget. Det er bedre at inokulum/sjukdomssmitte blandes inn i det øvre jordlaget der det vil kunne spire i jorda eller brytes ned av andre mikroorganismer uten å nå vertsplantene.

Jordarbeiding mellom kulturene er også viktig for skadedyrkontroll. Skadedyr som er på planterestene når de pløyes ned, vil bli ødelagt slik at neste generasjonen reduseres. Eksempler på dette er mange bladlusarter og minerende flue- og møllarver som ikke kan rømme planten når denne pløyes ned. På samme måten er puppestadiet hos mange insekter å finne på plantedeler eller -rester. Også disse vil ta skade av jordarbeiding.

Skadedyr som insekter og snegler som tilbringer deler av utviklingen i jorda, vil ta skade av jordarbeiding. Disse har funnet fram til et jordsjikt eller annet bestemt sted i jorda hvor de vil ha best mulige overlevelsesvilkår. Ved pløying blir de både knust og forflyttet til andre sjikt/steder enn de selv har valgt. Dette vil som regel være ugunstige forhold for overlevelse på grunn av frysing, uttørking, lysforhold, m.m. Predasjon, ikke minst fra fugler, øker også ved pløying. Det er ikke tilfeldig at fuglene følger etter plogen, der mange godbiter kommer til syne!

Forsøk i England har vist at minst halvparten av kålfluene som overvintrer, ble drept ved vårpløying, mens ca. 80 % ble drept ved høstpløying. Det er viktig å huske på at jordarbeiding sprer nematoder i åkeren, og fra jorde til jorde med redskap. Dersom smitte er til stede, må all redskap som kommer i kontakt med jord, rengjøres omhyggelig før den flyttes.

For sjukdomsorganismer og skadedyr som lett beveger seg, uansett om de har få eller mange vertsplanter (se Figur 3.1 «C» og «D») er vekstskifte altså et lite effektivt tiltak. Flere svært problematiske skadegjørere for økologiske bønder, for eksempel tørråte på potet og kålflue på kålvekstene, hører hjemme her. Innenfor forebyggende ugraskontroll spiller derimot et optimalt utformet dyrkingssystem en svært viktig rolle.

Eksempler på aktuelle forebyggende tiltak som har effekt mot denne gruppen av skadegjørere, er en sterk (motstandsdyktig) kulturplante, størst mulig mangfold av planter på gården, og bruk av jorddekke. Når det gjelder kulturplanten, skal vi diskutere både valg av arter og sorter, og hvordan kulturplanten bør etableres på jordet (gjødsling og kalking, såmengder m.m.), slik at man i størst mulig grad unngår problemer med skadegjørere. For noen skadegjørere, og da tenker vi mest på ulike sjukdommer, vil også høstetid være en viktig faktor for å redusere avlingstap mest mulig. Under mangfold (diversitet) vil vi komme inn på bruk av arts- og sortsblandinger, dessuten bruk av underkultur og andre systemer med dekkekulturer.

I første kapitlet i denne boka var vi inne på et emne som ble kalt produksjonsøkologi (se tekstboks 1.7), og det ble bl.a. nevnt at valg av «rett» sort kan være avhengig av om man driver økologisk eller konvensjonelt. I ugrassammenheng vil optimal etablering av en mest mulig konkurransesterk kulturplante kunne bety mye. Konkurranseevna til kulturplanten, sammen med jordarbeiding, er selve fundamentet for ugraskontroll i et hvert driftssystem. Fordi man i økologisk landbruk ikke har så effektive direkte tiltak som ved konvensjonelt landbruk, blir dette fundamentet ekstra viktig. I ugraskampen handler konkurranseevne om to typer faktorer, plantens iboende egenskaper, og hvordan utenforstående faktorer påvirker planten.

For mange sjukdommer og skadedyr vil også ulike faktorer omkring kulturplanten være svært viktige. Ikke minst vil et optimalt sortsvalg være viktig, men vi vet også at ulike aspekt ved etableringa på jordet kan ha stor betydning.

Det vanskelige valget bonden må gjøre, omfatter et helt sett av kriterier hvor både skadegjørere, næringsforsyning m.m. inngår i en helhetlig vurdering. Det hjelper ikke om planten unngår sjukdommer, hvis den omkommer av konkurranse.

Valg av arter og sorter

Ugras
Valg av kulturplante påvirker i høy grad vekst og utvikling hos ugraset. Planter som vokser fort og skygger godt, hemmer ugraset langt bedre enn planter som vokser sent og/eller lager åpne, lyse bestander. Også sortsvalget kan være av stor betydning. Innen kornartene vil for eksempel kortstråete sorter oftest dekke dårligere enn sorter med lengre strå.

Generell gruppering av konkurranseevna til ulike kulturplanter:

• I vekster som sent eller aldri danner et konkurransesterkt og 100 % dekkende bestand, er det alltid behov for direkte tiltak. Eksempler på dette er poteter og de fleste grønnsaker. Kveke og meldestokk etablerer seg kraftig under slike forhold. Det er viktig å være klar over at en del av disse vekstene, for eksempel sene potetsorter, har god konkurranseevne mot ugraset senere i sesongen.
• Vekster som korn og oljevekster etablerer seg raskt og konkurrerer godt. Vurdert ut fra avling kan ofte kontroll være ulønnsomt (i alle fall ved konvensjonell dyrking), men mht. kulturer senere i vekstskiftet kan det likevel være riktig å sette inn direkte tiltak.
• For varig (flerårig) eng er situasjonen litt mer kompleks. Hvor god etableringa er, og eventuelle senere overvintringsskader betyr mye for ugrasutviklinga. Dessuten kan det være vanskelig å skille mellom «ønskede» og «uheldige» arter. Typiske engugras blir sjelden problematiske i etterkommende åkerkulturer.

Det kan være store forskjeller i konkurransekraft mellom de nevnte grupper av vekster. Det er for eksempel velkjent fra konvensjonell dyrking at havre og bygg konkurrerer mye sterkere med ugraset enn hva vårhvete gjør. Innenfor grønnsaksartene, for eksempel mellom gulrot og hodekål, er forskjellene enda større.

Bladlusa blir ført passivt med vind, og på grunn av turbulens lander den ofte lenger fra f.eks. skogkanten. Situasjonen er omvendt for gulrotfluen. Den har tilholdssted i plantene i åkerkanten, og i tillegg er den en svak flyver. Derfor får vi mest angrep på gulrot i kantradene. Da er det om å gjøre å plassere gulrotåkeren så langt fra kantvegetasjonen som mulig (figur 3.30).

Arts- og sortsblandinger er ikke mye i bruk i dag, men ser vi litt i «glasskula», kan det her være mange elementer for utvikling av robuste dyrkingssystemer for framtida. Det er godt dokumentert at systemer med stor plantediversitet generelt er mer robuste i en plantevernsammenheng enn store flater med kun en kulturplante.

På mange måter vil arts- og sortsblandinger være i slektskap med det vi senere skriver om dekkekulturer. Bruk av dekkekultur vil si at vi sår inn en «ekstra» vekst som vi ikke skal høste, men som vi dyrker av andre grunner, mens vi for artsblandinger snakker om det å dyrke minst to forskjellige kulturvekster som skal høstes. Begge disse typene dyrkingssystem vil si at plantediversiteten øker, og mange av effektene vil kunne forklares ut fra de samme virkningsmekanismer. Et eksempel er insekter som blir forstyrret i vertsplantesøkingen når det dyrkes kombinasjoner av ulike vekster. Bruk av dekkekultur er mest aktuelt med tanke på skadedyr og ugras. Arts- og sortsblandinger er i tillegg svært interessant til kontroll av sjukdomsorganismer.

For å definere en artsblanding kan vi se for oss to ytterpunkter. På den ene siden har vi ensidig drift med store arealer dyrket med samme kulturvekst, for eksempel en åker med 100 dekar gulrot. I den andre delen av skalaen har vi systemer med større plantediversitet, for eksempel samplanting med gulrot og løk på annenhver rad. En mellomting mellom disse ytterpunkter kan være grønnsaker som dyrkes i 10 meter brede striper, med forskjellige grønnsaksarter side om side bortover åkeren.

Når det gjelder skadedyr, har mange undersøkelser vist at samplanting har en effekt. Det finnes lite dokumentasjon på effekten av «stripedyrking», men vi kan nok forvente oss en positiv effekt også her.

Artsblandinger med andre vekster enn grønnsaker kan være aktuelle, men mest realistisk er nok artsblandinger innen frukt, for eksempel eple og pære. Sortsblandinger er lite brukt i dag, men kan i framtida være aktuelt for flere kulturvekster. Korn og frukt er eksempler på kulturvekster hvor dette kan ha mye for seg. For begge gruppene er det hovedsakelig i relasjon til sjukdommer, for eksempel epleskurv, at sortsblandinger kan være interessant. Innen korn er dette en reise tilbake i tid. Før ble det ikke dyrket rene linjer, men en blanding av hva vi kan kalle ulike sorter. I dag er det nok mer aktuelt å komponere konkrete blandinger og blandingsforhold, og ikke bare bruke tilfeldige blandinger.

Selv om det er nærliggende å tenke sjukdomskontroll i relasjon til sortsblandinger, kan blandinger være interessant også i forhold til skadedyr og ugras.

Ugras
Flere grønnsakskulturer som løk, purre og gulrot har liten konkurranseevne mot ugraset. I grønnsakskulturer som såes sent, eller dekker jorda sent må det settes inn betydelige ressurser, det være seg mekaniske eller manuelle tiltak, for å kontrollere ugraset. I et sveitsisk prosjekt ble det undersøkt om man kunne kompensere for manglende konkurranseevne hos purre ved å dyrke den sammen med en annen og mer konkurransesterk vekst. Selleri ble valgt og dyrket i lag med purren i et «annenhver rad»-system (figur 3.38). Ulik tetthet av de to kulturene ble undersøkt, og samplanting av de to vekstene gav et system som var mer konkurransesterkt mot ugras enn purre alene. Ett av forsøkene viste at hvis man holdt jorda fri for ugras fram til 4 uker etter planting, og etter den tid lot ugraset vokse fritt, fikk man følgende avlingsreduksjoner sammenlignet med tilsvarende kultur(er) uten ugras: Purreavling redusert med 48 %, selleriavling redusert med 25 % og samplanting purre/selleri-avling redusert med 25 %. Et problem i disse forsøkene var at kvaliteten (størrelsen) på purren ble redusert ved samplanting. Et praktisk problem ved slike systemer er dessuten at samplanting kan vanskeliggjøre mekanisk ugrasrenhold.

Underkultur i korn (figur 3.44) er nok det vanligste eksemplet på praktisk utnyttelse av dekkekultur i Norge. Dekkekultur i frukt (figur 3.44) er ikke så vanlig, og når det gjelder grønnsaker (figur 3.44), er bruken foreløpig mest knyttet til forskning. Underkultur i korn har sitt utspring i ønsket om å ha en nitrogenfikserende vekst i omløpet. Hvis en ikke-belgvekst som for eksempel raigras, benyttes som underkultur i korn, vil ofte hensikten være fangvekstrelatert, d.v.s. redusere faren for erosjon og utvasking. Selv om hovedhensikten med en underkultur ofte er relatert til næringsforsyning, vil underkulturen i større eller mindre grad også påvirke ulike skadegjørere. I korn vil nok effekten på ugraset være det mest iøynefallende. I andre kulturvekster, som frukt og grønnsaker, er det også godt dokumentert at dekkekulturen kan ha gunstig effekt på skadedyrsituasjonen. Selv om det tradisjonelt har vært mest fokus på effekter på ugras og skadedyr, vil en dekkekultur også kunne ha betydning for ulike sjukdomsorganismer.

Bruk av dekkekultur vil, i tillegg til det som allerede er nevnt, også påvirke mange andre faktorer. Selv om dekkekulturen kan ha mange fordeler, er bruken (bortsett fra i korn) likevel ganske begrenset. Det er flere grunner til den begrensede bruken, men konkurranse med kulturplantene er sannsynligvis den viktigste årsaken. Egenskapene til de ulike grupper av kulturvekster, ikke minst konkurranseevna og måten de dyrkes på, gjør at det er vanskelig å gi generelle oppskrifter på bruk av dekkekultur i praksis. Inntil videre er nok bruk av dekkekultur mest aktuelt i korn, kanskje også i frukt- og bærvekster.

Ugras og dekkekultur
Hvis en dekkekultur etableres på en god måte, blant annet at flerårige ugras bekjempes før etablering av dekkekulturen, kan den være et effektivt tiltak mot ugraset. En levende dekkekultur vil generelt ha mye bedre effekt på ugraset enn et dødt plantedekke. Dette ble tydelig vist i en amerikansk undersøkelse hvor det viste seg at man måtte ha tredobbel mengde dødt plantemateriale (tørrstoff) av lodnevikke for å få samme virkning på ugraset som et levende bestand av denne belgveksten (tekstboks 3.12).

Dekking av jorda med et dødt dekkemateriale vil påvirke de ulike typer skadegjørere i større eller mindre grad. Metoden er mest aktuell i radkulturer som grønnsaker, frukt og bær. Aktuelle materialer som kan brukes til slik jorddekking, inkluderer både industrielle produkter som plast og papir, og organiske materiale som halm, gras- eller kløverkapp, sagflis og gjødsel eller kompost. Dødt materiale kan i stor grad også påvirke kulturplantene gjennom gjødselvirkning, effekter på lokalklima og lignende. Den totale virkningen blir dermed summen av effekter, inkludert virkningen på skadegjørere og andreforhold som påvirker planteveksten.

Under varme og tørre klimaforhold (tropiske og subtropiske) vil dødt materiale ofte medføre enda flere fortrinn, for eksempel økt jordfuktighet og tilførsel av organisk materiale til jorda. I tempererte klimasoner derimot, kan effekten av lavere jordtemperatur, hvilket en del dekkmaterialer fører til, være uheldig.

Aamisepp, A. og B. Wallgren 1979: Ogräs i stråsäd. Verkan av kemisk ogräsbekämping och andre odlingsåtgärder, 1950–1978. Aktuelt från lantbruksuniversitetet 437/438. Mark • Växter, Uppsala, 70 s.

Alkämper, J. 1976: Einfluß der Verunkrautung auf die Wirkung der Düngung. Pflanzenschutz-Nachrichten Bayer, 29, s. 191–235

Baumann, D.T., L. Bastiaans og M.J. Kropff 2001: Competition an crop performance in a leek-celery intercropping system. Crop Science 41 (3), s. 764–774

Baumann, D.T., L. Bastiaans og M.J. Kropff 2001: Effects of intercropping on growth and reproductive capacity of late-emerging Senecio vulgaris L., with speciel reference to competition for light. Effects of intercropping on growth and reproductive capacity of late-emerging Senecio vulgaris L., with speciel reference to competition for light. Annals of botany 87 (2), s. 209–217

Bostrøm,U. og H. Fogelfors 1999: Type and time of autumn tillage with and without herbicides at reduced rates in southern Sweden: 2. Weed flora and diversity. Soil and Tillage Research 50 (3–4), s. 283–293

Brandsæter, L.O. 1998: «Nattarbeiding», underkultur og falsk såbed. Fagseminar 11. og 12. februar 1998. Grønn Forskning 6, s. 8–12

Brandsæter, L.O. og M. Helgheim 2002: Nye belgvekstarter – potensiale for ugraskontroll og grønngjødsling i grønnsaker (Plantemøtet 2002). Grønn Forskning 2, s. 153–157

Brandsæter, L.O., J. Saur, A.K. Bakken, T. Wikmark og T. Fjeld 2005: Jordarbeidings-metoder for korndominerte dyrkingssystem – effekt på flerårige ugras. Grønn kunnskap 9(2): 368–374.

Coombes, D.S. og N.W. Sotherton 1986: The dispersal and distribution of polyphagous predatory Coleoptera in cereals. Annals of Applied Biology 108, s. 461–474

Dock Gustavsson, A-M. 1992: Feltforsøk med åkertistel. 33. svenska vaxtskyddsnotiser, ugras og ugrasbekampning, s. 73–77

Esbjerg, P., J. Jørgensen, J.K. Nielsen, H. Phillipsen O. Zethner og L. Øgaard 1983: Integreret bekæmpelse af skadedyr: med gulerødder; gulerodsfluen (Psila rosae F., Dipt. Psilidae) og ageruglen (Agrotis segetum Schiff., Lep., Noctuidae) som afgrøde-skadedyr model. Tidsskrift for Planteavl 87, s. 303–355

Finch, S. og M. Kienegger 1999: Host-plant finding by insects – «appropriate/ inappropriate landings» a mechanism based on the behaviour of pest insects of cruciferous plants. IOBC/WPRS Bulletin 22, s.157–161

Finch, S. og R.H. Collier 2000: Host-plant selection by insects – a theory based on ‘appropriate/inappropriate landings’ by pest insects of cruciferous plants.

Entomologia Experimentalis et Applicata 96, s. 91–102 Fykse, H. 1974: Studium av åkerdylle. II Utbreiing i Noreg, vokster og kvile – dels jamført med nærståande arter. Forskning og forsøk i landbruket Bind 25, s. 389–412

Fykse, H. 1993: Ugrasituasjonen i vårkorn ved ulike bekjempningsstrategiar. Informasjonsmøte i plantevern 1993, Faginfo Nr. 3 s. 172-180

Fykse, H. og H. Sjursen 1992: Forelesninger i herbologi: II. Rådgjerder mot ugras. Ås–NLH, 107 s.

Fykse,H. og K. Wærnhus 1997: Innverknad av såtida på utviklinga av ugraset og behovet for sprøyting i haustkorn. Grønn Forskning 2, s. 117–124

Griepentrog. H.W., J. Weiner og L. Kristensen 2000:. Increasing the suppression of weeds by varying sowing parameters. I : Proceedings from 13th International IFOAM Scientific Conference (Red. Alføldi. T., W. Lockeretz og U. Niggli), 173 s.

Hokkanen, H.M.T. 1991:Trap cropping in pest management. Annual Review of Entomology 36, s. 119–138

Holmegaard, J. 1987: Grøngødning og eftergrøder. Skarv, Holte, Danmark, s. 224.

Håkansson, S. 1979: Grunnläggande växtodlingsfrågor. II. Faktorer av betydelse för planteetablering, konkurrens och produktion i åkerns växtbestånd. Sveriges lantbruksuniversitet, Institutionen för växtodling, Rapport 72, Uppsala, ??s.

Håkansson, S. 1988: Competition in stands of short-lived plants. Density effects measured in three-component stands. Sveriges lantbruksuniversitet, Crop Production Science 3, Uppsala, 181 s.

Håkansson, S. 1995: Ogräs och odling på åker. Aktuelt från lantbruksuniversitetet 437/438. Mark • Växter, Uppsala, 70 s.

Håkansson S. 2002: Soil tillage and weeds on arable land. I: Weed Science Compendium 2002 Edition (Red. Jensen, J.E., J.C. Streibig og C. Andreasen). Samfundslitteratur KVL-bogladen, København (DK), 476 s. Levenfors, J., J. Lager og B. Gerhardson 2001: FAKTA Jordbruk Nr.1 2001 (utgis av SLU)

Rasmussen, K. 2000: Can slurry injection improve selectivity of weed harrowing in cereals? 4th Workshop of the EWRS working group Physical Weed Control, 20–22 March 2000, Elspeet, Nederland.

Rouhiainen, S.K., J. Vaaisanen, P. Vanhala og T. Løtjønen 2003: Mid-summer bare fallow effective in controlling perennial weeds. Nordic Association of Agricultural scentists 22nd Congress, July 1–4 2003, Turku, Finland.

Suhr, K., J. Thejsen og K. Thorup-Kristensen 2005. Grøngødning, efterafgrøder og dækafgrøder. Dansk Landbrugsrådgivning. Landcenteret, Landbruksforlaget, Århus, 264 s.

Tobiasson, M. og G. Danielsberg 2004: Teknikk og strategier mot ugras: Brakking og pussing. Grønn kunnskap (Jord- og plantekultur 2004) 8 (1), s. 368–380

Ögren, E. 1998: Kväve från gröngödsling måste kunna styras. Uppsala, Sveriges lantbruksuniv., Fakta. Trädgård, 1998: 8, 2s.

Ögren, E. , B. Båth og B. Rämert 1998: First and second year nitrogen effects of autumn and spring-incorporated green-manure crops in field vegetable production. Swedish Journal of Agricultural Research 1998, v. 28(3), s. 137–146

Uvah, I.I.I. og T.H. Coaker 1984: Effect of cropping on some insect pests of carrots and onions. Entomologia Experimentalis et Applicata 36, s. 159–167

Viken, T.H. 2003: Ikke-vertsplanters innvirkning på klekking av potetcystenemtoden Globodera rostochiensis. Hovedoppgave ved Norges landbrukshøgskole / Planteforsk Plantevernet, 64 s.

Wivstad, M. 1989: Försök vid försöksavdelningen för växtföljder. Ettårig gröngödsling. Alternativodlingsbrevet Maj 1989, (nr 16), s. 4–8

4 Direkte tiltak

Selv om forbyggende tiltak skal være fundamentet for kontroll av skadegjørere ved økologisk dyrking, vet vi at direkte tiltak ofte vil være helt nødvendig for å lykkes med produksjonen. Ikke minst gjelder dette for kontroll av ugras i mange kulturvekster. I dette kapittelet vil vi komme nærmere inn på biologisk kontroll, fysisk og termisk kontroll, og bruken av såkalte alternative plantevernmidler. Mye av det vi omtaler i dette kapitlet, for eksempel ulike typer utstyr for ugraskontroll, er det som er tilgjengelig i dag, men litt informasjon om metoder som er under utvikling, er også tatt med.

Direkte tiltak kan vi definere som tiltak som rettes mot en skadegjører i den hensikt å drepe skadegjøreren eller redusere tilvekst og formering. Dette høres i utgangspunktet ganske greit ut, men i praksis kan det være vanskelig å sette klare skille mellom forebyggende og direkte tiltak. Intensjonene med de to tiltaksformene er imidlertid forskjellige: Mens forebyggende tiltak har som mål å hindre at en organisme skal utvikle seg til å bli et problem – en skadegjører, er målet med direkte tiltak å redusere omfanget av en organisme som alt er blitt en skadegjører, så mye at den er til å leve med.

Her har vi valgt å klassifisere de direkte tiltakene på følgende måte:

1. Biologisk kontroll
2. Fysisk og termisk kontroll
3. Alternative plantevernmidler

Biologisk kontroll er aktuelt både mot ugras, sjukdomsorganismer og skadedyr. Fysisk og termisk kontroll er på den andre siden mest forbundet med ugras. Imidlertid vil fysisk utestengning av skadedyr ved bruk av gjerde, fiberduk/ insektsnett eller tildekking av jordoverflaten også kunne kalles en fysisk metode. Selv om enkelte kanskje vil si at termiske tiltak (oppvarming) mot sjukdommer og skadedyr for sanering av skadegjørere i frø, småplanter, settepoteter m.m. hører hjemme under forebyggende tiltak, er dette tatt med her som et direkte tiltak.

Plantevernmidler er slett ikke det man i første omgang forbinder med kontroll av skadegjørere i økologisk landbruk. Regelverket tillater likevel noen stoffer, for eksempel svovel, for kontroll av epleskurv. Dessuten vil det helt sikkert i tida framover bli reist spørsmål om behov og ønske om nye «grønne» plantevernmidler. Mot visse vanskelige skadegjørere mener mange at slike midler i alle fall foreløpig er eneste farbare vei for å oppnå sikker produksjon. Bruk av naturlig forekommende signalstoffer, for eksempel feromoner, vil bare være aktuelt mot skadegjørere som aktivt søker etter vertsplanter, dvs. mot skadedyr. Vi har valgt å omtale denne type planteverntiltak som bruk av alternative plantevernmidler. Siden grenseoppgangen mellom ulike typer av plantevernmidler er ganske vanskelig, har vi noen ord om dette i en egen tekstboks (se tekstboks 4.1).

4.1 Biologisk kontroll

Biologisk kontroll defineres som bruk av levende organismer til å bekjempe planteskadegjørere. Biologisk bekjempelse av skadedyr så vel som sjukdomsorganismer og ugras deles vanligvis inn i tre prinsipielle metoder:

Introduksjonsmetoden
omtales ofte som klassisk biologisk bekjempelse, og omfatter introduksjon og etablering av nye arter i en region der de opptrer som fiender av skadegjøreren. Metoden brukes mot en ny skadegjører som har etablert seg, og som stammer fra et helt annet område. Det opprinnelige utbredelsesområdet ligger ofte langt borte, gjerne på et annet kontinent. I slike tilfeller er de lokale, naturlige fiender ikke tilpasset til å leve på eller av den nye skadegjøreren. Da kan en innføre naturlige fiender fra området hvor skadegjøreren opprinnelig hører hjemme. Ofte innføres få individer av en bestemt art. Blir etableringen vellykket, vil nytteorganismen relativt raskt formere seg og redusere bestanden av den nye skadegjøreren til akseptabelt nivå. Introduksjonsmetoden må brukes med forsiktighet fordi introduksjon av nye arter kan få uønskete økologiske konsekvenser, og true biodiversiteten i det nye området.

Oversvømmelsesmetoden
kan sammenlignes med bruk av et plantevernmiddel som gir en rask og direkte virkning på skadegjøreren (brukt som et biopesticid). Nytteorganismene masseoppformeres og slippes ut i store mengder. Metoden har kortvarig virkning, og nye individer må introduseres etter en viss periode. Alle arter av nytteorganismer som selges til bruk i biologisk bekjempelse, må her i landet være godkjent av Mattilsynet. De må tilfredsstille kravet til ønska agronomisk virkning, og ikke innebære noen risiko for uønska økologiske konsekvenser .

Ved konservering
skjer det ingen kunstig oppformering av nytteorganismene, men forholdene legges til rette for at de naturlige fiendene som finnes på stedet, får best mulige leveforhold slik at de kan bekjempe skadegjørerne.

Biologisk kontroll av ugras

Ved biologisk kontroll av ugras blir en levende organisme sprøytet eller satt ut i den hensikt å redusere ugras til et nivå som ikke er skadelig for kulturplantene. Effekten av nytteorganismen kan være direkte ved at viktige plantevev og funksjoner ødelegges slik at ugraset drepes eller hemmes i veksten. Nytteorganismen kan også ha en indirekte effekt ved at ugraset stresses nok til at det taper konkurransen med kulturplantene om ressursene. Levende nytteorganismer som har blitt undersøkt, eller er benyttet for biologisk bekjemping av ugras, kan deles inn i nyttedyr (insekter, midd og nematoder) og nyttemikroorganismer (bakterier, sopp og virus).

Prinsippet for selektiv ugraskontroll baserer seg på at nytteorganismene har utviklet seg og tilpasset seg et bestemt eller nært beslektede ugras gjennom tusenvis av år. Vi sier at slike organismer er vertsspesifikke. Nytteorganismene er ofte så sterkt tilpasset og spesialiserte at uten tilgang på vertsugraset sitt, vil de dø. Noen lever utelukkende av å beite på planten, mens andre parasitterer eller forårsaker vekstforstyrrelser og sjukdommer.

Noen av de først beskrevne suksessforsøkene innen biologisk ugrasbekjempelse fant sted i det nordøstre Australia hvor den innførte kaktusslekten Opuntia var blitt en stor plage mange steder ved at den ødela store beiteområder. På 1920-tallet ble den søramerikanske kaktusmøllen, Cactoblastus cactorum, sluppet løs. I løpet av noen år ble kaktusplagen kraftig redusert, takket være spredningen av møllen til nye områder. Man har anslått at kaktusene har blitt fortrengt fra jordbruksområder tilsvarende 25 millioner hektar. Dette er et eksempel på introduksjonsmetoden, klassisk biologisk kontroll.

Etter oppdagelsen av de første kjemiske sprøytemidlene, falt interessen for biologisk kontroll betraktelig. Først da fokus ble satt på alle ulempene ved bruken av kjemikalier, fattet forskere igjen interesse for biologisk kontroll. De første forsøkene skjedde etter prinsippet om at den sterkeste av flest mulig testete kandidater ville overleve. Denne ukritiske utsettelsen førte til nye plager i land som USA, Australia og New Zealand, ettersom «nytteorganismene» ofte skiftet vert eller angrep sårbare planteslag. Nå er det derfor strenge restriksjoner på utsettelse av nytteorganismer for bruk i biologisk kontroll av ugras, og et stort register av mulige vertsplanter må testes grundig på forhånd. De mest interessante kandidatene for biologisk kontroll samles inn og undersøkes for diett og overlevelsesevne. I tillegg må tidkrevende spesifisitetstester utføres for at ikke nært beslektede planter, som viktige kulturplanter og planter som har fysiske og kjemiske likheter, utsettes for mulige angrep fra nytteorganismene.

Nyttedyr til bekjempelse av ugras (insekter og nematoder)
I Norge er det ikke arbeidet spesielt med nyttedyr til bekjempelse av ugras. I USA derimot selges flere typer nytteinsekter gjennom firmaer som har spesialisert seg på oppformering av insekter. Det er for eksempel flere nyttedyr på markedet mot ugras som åkertistel, nikketistel, ulike knoppurter, stjerneknoppurt, prikkperikum, landøyda, lintorskemunn, giftkjeks (skarntyde), veivortemjølk og kattehale. For å bedre effekten brukes ofte flere typer nyttedyr, som har spesialisert seg på ulike organer av planten, sammen, slik at de rammer ugraset flere plasser og ikke konkurrer med hverandre. Nematoder er velkjente skadegjørere på planter, og noen er meget artsspesifikke. De har blitt lite undersøkt med tanke på biologisk kontroll av ugras, men det er ikke utenkelig at disse organismene utgjør et stort framtidig potensiale.

Biologisk kontroll av plantesjukdommer

På alle planteoverflater, på og i jorda finnes en rekke ulike mikroorganismer, både sopp og bakterier, som utgjør en mikroflora. De fleste av disse skader ikke plantene, men lever av dødt vev eller av stoffer som plantene skiller ut. Mikroorganismene kan enten være upåvirket av hverandres nærvær, eller kan påvirkes positivt eller negativt av hverandre. Positiv påvirkning betyr for eksempel vekststimulering, mens negativ påvirkning kan være veksthemming eller induksjon av hvile (inaktivering). Negativ påvirkning kan oppstå ved konkurranse om plass og næring, eller ved at mikroorganismene skiller ut stoffer som hemmer veksten av andre arter. En slik form for konkurranse kalles antibiose. Et kjent eksempel er sopp i slekten Penicillium som skiller ut bakteriedrepende stoff, som brukes til behandling av ulike bakterieinfeksjoner hos mennesker og dyr. Det finnes også mikroorganismer som lever av å spise andre mikroorganismer. En mikroorganisme som lever av en planteskadegjører kalles en hyperparasitt («parasitt på parasitten»).

Denne naturlige formen for konkurranse mellom mikroorganismer ønsker vi å gjøre bruk av i bekjempelse av plantesjukdommer. Det er gitt mange definisjoner på biologisk bekjempelse opp gjennom årene. I denne spesifikke sammenhengen kan vi si at biologisk bekjempelse er å bruke levende mikroorganismer til å bekjempe mikroorganismer som forårsaker sjukdommer på planter. Slike nyttige mikroorganismer kalles for antagonister.

Ofte vil den naturlige mikrofloraen til plantene i stor grad beskytte mot angrep av sjukdomsorganismer. Det er vist at planter som er behandla med kjemiske plantevernmidler slik at mikrofloraen er forstyrret, kan bli verre rammet av sjukdom enn planter med uforstyrret mikroflora på overflaten. Ved epidemier vil den naturlige mikrofloraen imidlertid ikke gi tilstrekkelig beskyttelse. Plantevernpreparater bestående av antagonistiske mikroorganismer kan derfor bli et viktig hjelpemiddel i økologisk planteproduksjon. De kan tenkes brukt forebyggende, men også som direkte tiltak i tilfeller hvor en har et bestemt sjukdomsproblem i plantebestanden.

Tidlig på 1900-tallet ble det oppdaget at mikrofloraen i visse jordtyper var i stand til å forhindre sjukdom forårsaket av jordboende plantepatogener. Omkring 1930 fant man at den jordboende soppen Trichoderma lignorum reduserte skade på frøplanter forårsaket av plantepatogenet Rhizoctonia solani. Trichoderma-arter har siden vært blant de mest utprøvde soppene til biologisk bekjempelse av plantesjukdommer. Arter i denne slekten har antagonistisk effekt på mange ulike plantepatogener i blant andre soppslektene Pythium, Rhizoctonia og Botrytis.

Siden 1970-årene har forskningen på biologisk bekjempelse skutt fart som følge av økt kunnskap om skadelige sideeffekter av kjemiske plantevernmidler og økende restriksjoner på bruk av disse. I dag forskes det på antagonister, både sopp og bakterier, mot en rekke plantesjukdommer på alle kontinenter. I Norge har det vært gjort forskning på Trichoderma til bekjempelse av gråskimmel i eple og jordbær. I de senere årene har forskningen hovedsakelig fokusert på gråskimmel i jordbær, og antagonister som tilhører andre slekter enn Trichoderma, testes også ut.

Veien fra isolering av en antagonist til et ferdig produkt som kan tilbys planteprodusentene, er lang og omstendelig (tekstboks 4.3).

Biologisk kontroll av skadedyr (insekter og midd)

Biologisk bekjempelse, spesielt når det gjelder skadedyrkontroll, har vært brukt med stort hell siden 1890-årene.

Nyttedyr

I biologisk bekjempelse sorterer predatorer, parasitoider og nematoder under det vi kaller nyttedyr. Nyttedyrene kan ernære seg av, eller gjennomføre hele livssyklus inne i et av skadedyrene. Skadedyret kalles i denne sammenhengen for et byttedyr eller et vertdyr.

Predatorenes og parasittenes biologi

Nyttige insekter og midd som benyttes i biologisk bekjempelse deles inn i to hovedgrupper, predatorer (rovdyr) og parasitter (snyltere). Disse to gruppene er svært forskjellige når det gjelder livssyklus, søking etter byttedyr og næringsopptak.

Predatorer
En predator kan karakteriseres på følgende måte:

• Byttedyret spises opp og vil dermed bli fjernet fra lokaliteten der det levde
• En predator må spise mange byttedyr for å kunne bli en fullvoksen larve, gjennomføre et puppestadium og produsere avkom som voksen
• Alle predatorer spiser byttedyr mens de er på larvestadiet. Noen arter fortsetter også å leve som predator som voksen, mens andre da kun lever av pollen og nektar
• Mangel på byttedyr for en predator fører til at utviklingshastigheten nedsettes og at overlevelsesevna svekkes
• Eggproduksjonen hos de voksne predatorhunnene er avhengig av tilgangen på byttedyr allerede på tidligere utviklingsstadier. For eksempel må en larve av en blomsterflue sette til livs et minimumsantall av bladlus for i det hele tatt å kunne starte egglegging som voksen

Parasitter
Ofte kalles en insektparasitt for en «parasittoid» for å skille den fra en ekte parasitt. En ekte parasitt dreper ikke vertdyret. Eksempler på ekte parasitter blant insektene er lopper og lus. En parasittoid derimot dreper alltid vertdyret for å kunne gjennomføre sin egen livssyklus.

En parasittoid kan karakteriseres på følgende måte (blir kalt en parasitt i fortsettelsen):

• En parasitt er bare frittlevende på det voksne stadiet. Resten av livssyklus (eggstadiet, larvestadiene og puppestadiet) foregår inne i vertdyret
• Vertdyret forblir i lokaliteten etter at det er parasittert. Noen ganger paralyseres vertdyret permanent. Hvis et vertdyr parasitteres som larve, kan det fortsette å leve på normal måte i lang tid. Vertdyret dør først når parasittlarven den har inne i seg, blir så stor at den går løs på de vitale organene
• I motsetning til en predator trenger en parasitt kun ett vertdyr for å gjennomføre hele livssyklusen. Men en og samme parasitthunn kan legge egg i opptil flere hundre vertdyr

Livssyklus til en parasitt kan beskrives ved et eksempel fra en bladlussnylteveps:

• Etter å ha funnet fram til en bladlus, parasitteres denne ved at snyltevepshunnen stikker eggleggingsbrodden inn i bladlusa og legger ett egg
• Snyltevepsegget klekker til en larve inne i bladlusa
• Snyltevepslarven begynner å spise opp bladlusa fra innsiden
• Bladlusa dør når snyltevepslarven er omtrent fullvoksen. Den har da spist opp alt av bladlusas indre organer
• Snyltevepslarven forpupper seg inne i bladlusa. En kan først nå se utenpå bladlusa at den er parasittert. Bladlusa svulmer opp, får et hardt utvendig «skall» og forandrer farge. Dette stadiet kalles en mumie
• Snyltevepspuppen klekker til voksen snylteveps inne i mumien. Den voksne snyltevepsen skjærer seg ut ved hjelp av kjevene og kryper ut gjennom et rundt hull i mumien og flyr av gårde på jakt etter en partner eller et nytt vertdyr

Nematodenes biologi
De mikroskopiske rundormene, nematodene, regnes blant jordas mest tallrike flercellete dyr, og er mest kjent som skadedyr på planter og dyr. De fleste jordboende nematodene er rundt 0,5 til 2 mm lange og kan ikke sees med det blotte øye. Mange nematodearter lever på eller i insekter i en viss periode i deres livssyklus, uten at de nødvendigvis skader insektet. Vi kan inndele de forskjellige typer samspill mellom insekter og nematoder på følgende måte:

• Nematoder som befinner seg tilfeldigvis på insektkroppen, eller i fordøyelsessystemet uten å gjøre skade, men utnytter insektet som næring når det dør
• Nematoder som bruker insekter til transport fra et levested til et annet. For eksempel lever det nematoder i kuruker som tiltrekkes av insekter (biller). Nematodene klamrer seg til besøkende biller og blir transportert til nye ferske ruker
• Nematoder som kan parasittere friske insekter, men som også kan leve utenfor verten. Det finnes nematodearter som lever av sopp inne i trær, men som også parasitterer en treveps for å komme seg til nye trær. Trevepsen blir sterilisert i denne prosessen
• Nematoder som er avhengig av insektsverten for å fullføre livssyklusen. Noen arter nematoder virker som en parasittoid på mygglarver. Mygglarver som blir angrepet av disse, dør alltid når nematodene forlater de for å fullføre livssyklus. En annen gruppe nematoder dreper også alltid insektsverten etter infeksjon, men bruker en bakterie for å gjennomføre dette. Sistnevnte gruppe brukes til biologisk bekjempelse av insekter og kalles nyttenematoder

Naturlig forekomst av nyttepredatorer i Norge

Teger
I flere familier av teger finnes arter som utelukkende er predatorer og dermed viktige nyttedyr, bl.a. i norske frukthager. De lever av mange ulike insektarter som små larver av sommerfugler og sugere, bladlus og midd. I familien nebbteger finnes tre arter innen slekten Anthocoris som er viktige nyttedyr i norske frukthager. Den vanligste arten er vanlig nebbtege. I frukthager på Østlandet finnes også de mindre dvergnebbtege (figur 4.7) som nyttedyr. Blant bladtegene finnes mange viktige skadedyr på planter. Men noen arter av bladteger er nyttedyr, da de helt eller delvis lever som predatorer, særlig av bladlus og midd. Eksempler på nyttige bladteger i frukthager er svartknetege og grønnspraglet langfottege.

Naturlig forekomst av parasitterende nyttedyr i Norge

De insektparasittene som brukes i biologisk bekjempelse tilhører to insektordener, tovinger og årevinger. Kun én familie av tovinger er aktuell, nemlig snyltefluer. De viktigste parasittene er årevingene.

Snyltefluer
Det finnes ca. 200 arter av snyltefluer i Norge. De fleste artene parasitterer sommerfugllarver. Betydning av snyltefluer som naturlige fiender er lite undersøkt i Norge.

Snylteveps
Snyltevepsene tilhører underordenen stilkveps og har en tydelig «vepsetalje», dvs. en tydelig innsnevret del foran på bakkroppen. Snyltevepsene inndeles i flere overfamilier med en lang rekke familier innen hver gruppe. Artsantallet i Norge er dårlig undersøkt. Det er 728 kjente arter per i dag, men trolig finnes det ca. 7000 arter av snylteveps i Norge. Biologien er også svært dårlig kjent. Her skal vi bare omtale noen få viktige familier av snylteveps.

Ichneumonoidea
Overfamilien Ichneumonoidea inneholder mange viktige parasitter, bl.a. i familiene ichneumonider, braconider og bladlussnylteveps. Ichneumonidene er relativt store arter av snylteveps som parasitterer larvene til en lang rekke arter av sommerfugler. Braconidene er ofte mindre arter enn ichneumonidene. De parasitterer mange forskjellige insekter, men også her er sommerfugllarver viktige vertdyr. Velkjent er Cotesia glomerata som parasitterer stor kålsommerfugl. Bladlussnylteveps har en meget enhetlig biologi, da alle artene utelukkende parasitterer bladlus. Disse snyltevepsene er små, 2-3 mm. Livssyklusen er beskrevet tidligere. Vanlige slekter er Aphidius (gir gråbrune mumier) og Ephedrus (gir svarte mumier). Artene i slekten Praon gir lyse «dobbeltmumier», der bladsnyltevepsens puppekokong blir liggende under selve det tomme bladlusskallet (figur 4.6).

Chalcidoidea (chalcider)

Dette er en overfamilie med små arter av snylteveps, 2-3 mm lange, ofte med vakre blå og grønne metallglinsende farger. De er lette å kjenne igjen på fargene, det reduserte ribbenettet i vingene og de knebøyde og klubbeformete antennene. Mange arter er hyperparasitter, dvs. at de er parasitter på insekter som allerede er parasittert av en annen art. Hyperparasitter kan derfor være et negativt innslag i biologisk bekjempelse av skadedyr. I familien Aphilinidae finner vi arten Encarsia formosa som brukes i norske veksthus for å bekjempe veksthusmellus. Ørsmå snylteveps, 0,5-1,5 mm, i familien Trichogrammatidae har spesialisert seg på utelukkende å parasittere og gjennomføre livssyklus inne i et enkelt insektegg.

Praktisk bruk av predatorer og parasitoider i Norge

Per nov. 2005 er 15 ulike predator- og parasittarter og 3 ulike nematodearter godkjent for biologisk bekjempelse i Norge. Se tabell 4.2 for oversikt over aktuelle nyttedyr som er å få kjøpt.

Tabell 4.2 Nyttedyr som selges på det norske markedet per i dag ¹⁾

1) NB! Bak hvert nyttedyr kan det skjule seg flere ulike produkter som er effektive mot ulike skadedyr.
2) Bl.a. veksthussnutebille for behandling ved lav jordtemperatur (6-12 ^oC)
3) Bl.a. veksthussnutebille for behandling ved høy jordtemperatur (12-25 ^oC)



Veksthus
Utsetting av predatorer og parasitter ved hjelp av oversvømmelsesmetoden er først og fremst brukt i veksthus i Norge. Predatorer og parasitter kan gi meget god bekjempelse av skadedyr i veksthus når de brukes forebyggende, eller hvis de slippes ut med en gang angrep av skadedyr oppstår. Ved sterke angrep blir bekjempelsen ofte utilstrekkelig fordi nyttedyrene ikke klarer å bekjempe skadedyrene før plantene får for stor skade. Kontinuerlig overvåkning av skadedyrsituasjonen er derfor viktig. Utslippsmengde og hyppighet vil variere med angrepsgrad, kultur og produksjonsområde. Er du i tvil om valg av nytteorganisme eller utslippsmengde er det derfor lurt å kontakte veiledningstjenesten. Nyttedyrene må bestilles i god tid før de skal brukes fordi det tar noen dager å få dem tilsendt. Importører og forhandlere av nytteorganismer er blant andre L.O.G., Gartnersenteret Lier, Fruktlageret Handel AS og VekstMiljø AS. Nyttedyrene bør helst brukes med en gang de mottas. Dersom de må lagres, er det imidlertid viktig å skaffe seg rede på hvordan dette bør gjøres. Dersom de lagres for varmt, kan nyttedyrene lett dø, og du vil ikke få noen effekt av utslippet. De fleste nyttedyr kan ikke lagres mer enn i 1-2 døgn, selv om de lagres under optimale forhold.

Friland
På friland er svært få predatorer og parasitter godkjent for utsetting, men konserveringsmetoden, som legger til rette for best mulig utnytting av predatorer og parasitter som forekommer naturlig i et felt, er aktuell. For å kunne bruke konserveringsmetoden er det nødvendig å ha gode kunnskaper om predatorenes og parasittenes biologi og levevis slik at en kan si noe om under hvilke forhold de fungerer mest effektivt. Flere norske studier har derfor dreiet seg om biologi og levevis hos predatorer og parasitter.

Blant annet har en funnet at vanlig tetthet av løpebiller i norske åkre om sommeren er 5–10 individer per m², og at mange arter senhøstes trekker inn til åkerkantene, hvor de samler seg for overvintring. Åkerkanter er altså viktig for å bedre overlevelsen av løpebiller. En kan også dele opp større åkre ved å anlegge 2 m brede grasstriper. Både larvene og de voksne billene er predatorer. De kan ha betydning som naturlige fiender for flere skadedyr i jordbruket, for eksempel bladlus i korn og kålfluelarver i kålvekster. I norske åkre er det også funnet ca. 230 arter av kortvinger, men bare omkring 20 arter er dominerende. Det forekommer vanligvis 10-80 individer per m². De fleste kortvingene overvintrer som voksne i åkerkantene, og her er det vinterstid funnet ca. 200 individer per m². Larvene finnes i jorda om sommeren. Biologien til kortvingene er ikke like godt undersøkt som hos løpebillene, men mange arter har stor betydning som predatorer på egg og larver av mindre skadedyr i grønnsaker og jordbruksvekster. De viktigste predatorene antas å tilhøre slektene Philonthus og Tachyporus.

Rollen til edderkoppene som nyttedyr i jordbruket er lite undersøkt, men utenlandske undersøkelser viser at de kan ha betydning som predatorer på skadedyr, særlig på forsommeren. I et norsk pilotstudium hvor forekomsten av edderkopper i en økologisk og en konvensjonell jordbæråker har blitt undersøkt, fant en flere edderkopparter, og dessuten flere individer av unge (juvenile) edderkopper i det økologiske enn i det konvensjonelle jordbærfeltet. Rovmidd har vist seg å ha størst betydning som viktige nyttedyr i frukthager på friland i Norge. På de fem viktigste fruktslagene i Norge er det funnet 25 arter av rovmidd. Fem av disse kan forekomme svært tallrikt og er effektive predatorer på mange plantespisende midd, særlig på frukttremidd. Gjennom en vekstsesong klarer de å redusere sterke angrep av frukttremidd til et minimum. Det foregår forsøk også med biologisk bekjempelse av jordbærmidd med bruk av rovmidden Neoseiulus (Amblyseius) cucumeris i jordbær på friland (oversvømmelsesmetoden) i Norge, men metoden er enda ikke godkjent for praktisk bruk her til lands. N. cucumeris er utbredt langt nordover i Europa (Tyskland, England og Nederland), men det er knyttet stor usikkerhet til hvorvidt arten finnes naturlig i Norge. N. cucumeris brukes imidlertid til kontroll av jordbærmidd på friland i Danmark, Finland og Sverige.

Praktisk bruk av nematoder i Norge
I Norge brukes nematoder mot skadedyr både i veksthus og på friland. For eksempel brukes nyttenematoder (Steinernema feltiae) til bekjempelse av hærmygg i veksthus. Andre områder der nematoder brukes i Norge er mot rotsnutebiller i jordbær og i planteskoler. Alle nematodepreparatene kan også brukes som hobbypreparater. Nematoder brukes i hovedsak mot jordboende insektlarver, men nylig er det også vist at nematodene kan brukes på bladverk i veksthus mot trips. Nematodeartene som selges på det norske markedet er påvist naturlig forekommende i landet.

Nematodeproduktene er formulert slik at det kan oppbevares kjølig i noen få måneder, men det er anbefalt å bestille produktene like før behandling for å få best mulig kvalitet. Produktene skal løses opp i vann og deretter vannes på området som skal behandles. Utvanning skal foregå på det tidspunkt skadedyrene er mottakelige. Det er ofte snakk om en dose på 500 000 nematoder per effektiv m² (oversvømmelsesmetoden). Det pågår forskning for å kunne redusere denne høye dosen, og foreløpige resultater antyder at flere utvanninger med en lav dose er gunstigere enn en tilføring av en høy dose. Andre forsøk har vist at dypping av småplanter i en nematodeløsning før utplanting kan være effektivt. Bruk av nyttenematoder gjennom dryppvanningsanlegg er også mulig, men lite utprøvd. Det pågår internasjonal og nasjonal forskning for å forbedre bruken av nyttenematoder ute i felt og inne i veksthus. Det er vist få negative effekter ved bruk av nematoder, men utslipp kan gi en lokal negativ effekt på nytteinsekter som for eksempel larver av løpebiller kort tid etter nematodeutslipp. Bruk av nyttenematoder egner seg svært godt i integrert bekjempelse av insekter, der flere miljøvennlige metoder tas i bruk for å redusere skade gjort av insekter.

Nyttemikroorganismer

Innen fagfeltet biologisk kontroll av skadedyr legges det stor vekt på nyttedyr som naturlige reguleringsfaktorer og effektive biologiske kontrollagenter for skadedyr. Naturlig forekommende mikroorganismer som sopp, bakterier og protozoer samt virus utgjør imidlertid også en viktig dødelighetsfaktor for mange skadedyr. Funn gjort både i Norge og utlandet peker i retning av at nyttemikroorganismer bør få en viktigere plass i biologisk kontroll av skadedyr.

Soppenes biologi
Soppene har en unik stilling blant insekt- og middsjukdommene (patogenene) fordi de infiserer ved å trenge direkte gjennom skadedyrets kutikula («hud»). Skadedyret behøver derfor ikke å spise soppen for å bli infisert, og dermed blir også sugende skadedyr lett infisert av sopp. Det finnes rundt 750 forskjellige sopparter som infiserer insekter og midd. De fleste av disse soppene hører til klasse Hyphomycetes eller til orden Entomophthorales.

Blant hyphomycetene finner vi sopparter som lett kan dyrkes på kunstige medier, og dermed også masseoppformeres. Sopp som tilhører denne klassen, er ofte bredspektra, og kan dermed drepe insekt- og middarter som står forholdsvis langt fra hverandre systematisk. En naturlig epidemisk utvikling av disse soppene oppstår vanligvis bare i jordlevende insekt- og middarter. De fleste mikrobiologiske plantevernproduktene er basert på sopp fra klasse Hyphomycetes.

Insekt- og middpatogene sopper innen orden Entomophthorales er hyphomycetenes rake motsetning. De er vanskelige å dyrke på kunstige medier, men er kjent for å forårsake spektakulære epidemier på insekter og midd som lever på bladverk og overjordiske plantedeler. Disse soppene er ikke bredspektra, men har et smalt vertsregister. Insektpatogene sopper innen Entomophthorales er særdeles vanskelige å masseoppformere og finnes ikke som ferdig formulerte plantevernprodukter. Entomophthorales kan likevel brukes i biologisk bekjempelse ved at dyrkerne legger forholdene best mulig til rette for soppen (konserveringsmetoden). Det finnes flere vellykkede eksempler på dette fra utlandet.

Bakterienes biologi
Bakterier infiserer for det meste gjennom munnen, og må derfor spises. I mikrobiologisk kontroll av skadedyr har det spesielt blitt fokusert på bakterier innen familien Bacilliceae og da spesielt på artene Bacillus thuringiensis (Bt) og B. popilliae (tekstboks 4.4).

Arealet mellom radene blir å regne som helt åpne felt uten nytteplanter, og ugraskontrollen her blir nærmest å betrakte som brakking. Redskapsbredde og -utforming er da tilpasset slik at en ikke ødelegger kulturplantene i radene. Dette kalles fra gammelt av å radrense, i motsetning til å rense i radene (figur 4.12). Ugrasbekjempelse i radene, der i mot, vil vi her kalle å «rense i radene». Det er selvsagt mye vanskeligere å unngå at kulturveksten skades eller ødelegges når en renser i raden. Redskap for henholdsvis radrensing og rensing i raden kan kombineres på samme ramme slik at en kan gjøre begge deler på én kjøring.


I denne boka omtales de enkelte ikke-kjemiske bekjempningsmetodene, men siden de oftest ikke er så effektive som de kjemiske, er det viktig å være klar over at de ofte må kombineres med andre tiltak. Slike andre tiltak kan for eksempel omfatte forebyggende tiltak som jordarbeiding og utnytting av nytteplantenes konkurranseevne, vekstskifte og dekking mm, og som omtales andre steder i boka.

Manuell bekjempelse inkluderer luking, dvs. at ugraset dras opp for hånd, hakking og skyfling. Hakka har et blad, vinkelrett på skaftet, som trykkes ned i jorda foran eller bak ugrasplantene og henholdsvis dras eller skyves mot plantene slik at de løsner (figur 4.13). Skyffelen (figur 4.13) løsner ugraset ved at et flattliggende jern skyves eller dras under ugrasplantene. På litt større planter kuttes eller trekkes røttene opp. Det vanligste er at luking og hakking/skyfling kombineres ved ugrasbekjempelse inne i radene, for eksempel ved at ugras tett inntil nytteplantene blir lukt, mens ugraset mellom plantene blir hakket eller skyflet. Luking vil også ofte være et nødvendig supplement når en bruker utstyr som renser i raden.

En form for manuell bekjempelse som i stor grad rasjonaliserer ugrasrenholdet, er hjulhakka. Den kan påmonteres blant annet skyffel og hyppeskjær (figur 4.13).

Mekanisk bekjempelse
Ved radrensing løsnes, rives opp, skjæres av eller overmoldes ugraset av faste eller roterende tinder, kniver og/eller ulike typer skjær eller børster som er montert på en ramme trukket av traktor eller hest eller skjøvet manuelt. De roterende redskapene monteres på horisontale, vertikale eller skråstilte aksler for henholdsvis vertikal, horisontal eller skrå rotasjonsretning. Driften av redskapene skjer med bakkedrift, dvs. at rotasjonen er en følge av jordmotstanden som oppstår når redskapet trekkes framover, eller fra traktoren via kraftuttaket. Redskaper som trekkes av hest eller skyves manuelt, har egen motor dersom arbeidsorganene skal drives. Ofte er dette elektriske motorer som drives fra et stort batteri. Redskap med bakkedrift kalles rulleredskap, og de med motordrift kalles rotorredskap.

Ikke-drevne rensere (figur 4.14):

Drevne rensere (figur 4.15):

Rotorradrensere har tinder på vertikale aksler for horisontal rotasjon (tilsvarer en seksjonsdelt rotorharv).

Seksjonsfreser har tinder eller kniver på horisontale aksler for vertikal rotasjon (tilsvarer en seksjonsdelt vanlig jordfres).

Børsterensere. Det finnes to typer, den ene har motordrevne, vertikale eller skråstilte aksler for horisontalt eller skrått roterende plastbørster, den andre har horisontalt liggende aksel med relativt lange plastbørster. Den siste bearbeider ofte jorda mellom radene også.

Plantesjukdommer

Termisk kontroll
Regulering av temperatur kan brukes på mange måter. Kanskje er temperaturens påvirkning på mikroorganismer noe av det vi bruker hyppigst i dagliglivet uten å tenke så mye over det. Hver dag putter vi ting inn i kjøleskapet, ikke bare fordi det er godt med kald melk, men fordi vi ønsker å forlenge holdbarheten, dvs. hemme vekst av mikroorganismer. Melken er på forhånd pasteurisert, dvs. oppvarmet til 70 °C for å drepe skadelige bakterier. I noen tilfeller er det til og med slik at de patogene eller uønskede mikroorganismer er mer sensitive for varme enn en del andre mer ønskede mikroorganismer, men mikrobenes optimale, maksimale og minimale temperaturområder varierer selvsagt svært mye. Lave temperaturer og kulde vil ofte hemme veksten til mange sopp og bakterier, men uten å drepe dem. Faktisk kan mange overleve fint i nedfrosset tilstand over ganske lang tid. Mange mikroorganismer har egne overlevelsesorganer for å klare lave temperaturer eller tøffe perioder i sin livssyklus. Høye temperaturer er det derimot verre å takle for de uønskede små organismene, og det finnes mange eksempler på bruk av varme for å kvitte seg med spesielle patogene sopp eller bakterier. Oppvarming av jord, og varmebehandling av småplanter, stiklinger, settepoteter eller frø er utprøvde metoder for dette, men med litt ulike strategier og litt ulik grad av selektivitet.

Oppvarming av jorda ved hjelp av sol, damp eller varmt vann har vært prøvd og brukt i mange sammenhenger både i regulert klima (veksthus) og på friland. Metodene er imidlertid energikrevende, og er ikke selektiv mhp. Andre mikroorganismer i jord. Likevel kan metodene ha sine fordeler, kanskje særlig i konvensjonelt jordbruk dersom man har vanskelige patogene, jordboende mikroorganismer hvor det eneste alternativet er svært giftige kjemikalier (jorddesinfeksjonsmidler brukes i enkelte andre land, men er ikke tillatt i Norge). Varmebehandling av frø ved hjelp av varmt vann eller damp, er kanskje den mest aktuelle termiske kontrollmetoden innen økologisk jordbruk.

Fysisk kontroll av sjukdommer
Betegnelsen fysisk kontroll av sjukdommer kan fort overlappe med enkelte forebyggende tiltak mot sjukdommer. Tiltak under denne betegnelsen vil derfor bare nevnes kort her. Fysisk kontroll av sjukdom kan for eksempel være å hindre spredning av smittestoff gjennom å rydde og fjerne syke planter eller planterester som sjukdom kan overleve på. Fjerning av infiserte blader under epletrær for å hindre spredning av epleskurv er eksempel på dette. Fjerning av halm for å begrense smitte fra halmrester til kornplanter vil dermed også kunne kalles fysisk kontroll av sjukdom. I noen tilfeller er det aktuelt å fjerne planter som er vertsplanter for særlig destruktive sjukdommer. Dette er høyst aktuelt når det gjelder den alvorlige sjukdommen pærebrann og dens alternative vertsplanter kulemispel og bulkmispel. Knusing av potetris kan forebygge smitte av potet-tørråte fra riset og ned i knollen, og kan kalles fysisk tiltak.

Skadedyr

Tabell 4.5 Temperatur og nødvendig behandlingstid for
å drepe jordbærmidd i småplanter av jordbær (Stenseth 1975).

Også nematoder blir drept ved temperaturer omkring 46 °C. For jordbærplanter kan dette være aktuelt for stengelnematode og bladnematode som drepes etter hhv. 7 og 10 minutter ved denne temperaturen.

4.3 Alternative plantevernmidler

Interessen for alternative plantevernmidler er økende hos mange økologiske bønder. Årsaken til interessen kan enten være at man i dag ikke har andre tilstrekkelig gode tiltak, og at produksjonen derfor er risikabel, eller at dagens metoder er for arbeidskrevende og upraktiske. Et eksempel på det siste kan være bruken av fiberduk eller insektsnett for skadedyrkontroll i grønnsaker. Dette er tidkrevende både ved førstegangs utlegging og ved ugrasrenhold senere i vekstsesongen. I det konvensjonelle landbruket er det også økende interesse for alternative plantevernmidler, dels fordi mange av de gamle midlene ikke lenger er tillatt, og dels fordi mange mener at alternative plantevernmidler er mer miljøvennlige enn de tradisjonelle.

Det er gjort litt med «alternative plantevernmidler» eller «plantevernmidler av naturlig opphav» også i Norge, men lite i forhold til hva som er gjort i mange andre land. Både fordi vi i Norge ikke ønsker at økologisk landbruk bare skal være en «grønn» utgave av konvensjonelt landbruk, men også fordi vi i dag ikke vet nok om virkningen av slike på skadegjørere og miljøet, skal vi ikke bruke veldig mye plass på alternative plantevernmidler her.

For kontroll både av sjukdommer og skadedyr kan stoff som dreper skadegjøreren, eller i hvert fall reduserer utviklingen av skadegjøreren, være nyttig. Stoff som styrker kulturplantenes forsvarsmekanismer kan også være interessant for begge gruppene av skadegjørere. For skadedyrkontroll er i tillegg stoff som forstyrrer skadedyrets søken etter vertsplante eller make, en fascinerende og aktuell tilnærmelse.

Listene over preparater som er tillatt brukt i økologisk planteproduksjon, og likeledes planter o.a. som er tillatt brukt til framstilling av hjemmelagde preparater, kommer vi tilbake til i kulturheftene.

Ugras

Det har generelt vært en restriktiv holdning i Norge angående bruk av «grønne» plantevernmidler. Hvis slike midler skal godkjennes i Norge, må de ha en avgjørende betydning for kontrollen med visse skadegjørere, slik at ikke hele produksjonen går tapt. Siden vi tross alt har flere tiltak tilgjengelig mot ugras, er ikke behovet for alternative midler særlig påtrengende.

Plantesjukdommer

Direkte bekjempelse i form av kjemiske plantevernmidler har vært og er noe man forbinder med konvensjonell dyrking. I en god del tilfeller er det likevel behov for direkte bekjempelse av plantesjukdommer, selv om alle forebyggende tiltak er forsøkt brukt. Kobber er eksempel på et middel med svært lang historie innen bekjempelse av plantesjukdommer, som også er brukt ved økologisk dyrking. Kobbersulfat ble introdusert som beisemiddel i korn allerede i 1761. Det finnes en rekke planteekstrakter og andre naturlig framstilte midler med mer eller mindre beviselig effekt mot ulike sjukdommer, men disse midlene er ikke alltid godt nok undersøkt. Et annet problem er at midlene er vanskelige å få godkjent, ettersom kravene til dokumentasjon er de samme enten middelet har opprinnelse i et naturlig forekommende stoff eller er framstilt kjemisk. Ofte finnes det ingen store firmaer som har økonomisk interesse av å utvikle slike midler til bruk i økologisk landbruk. Det foregår imidlertid forskning og undersøkelser på effekten av alternative midler. Midlene vil nok i første rekke rette seg mot de sjukdommene som vanskelig lar seg bekjempe godt nok med forebyggende tiltak. Tørråte i potet og gråskimmel i jordbær vil kunne være områder der man trenger alternative midler for å holde sjukdommen i sjakk.

Det finnes få direkte bekjempelsesmidler som er godkjent til bruk mot sjukdommer i økologisk dyrking. De meste benyttede midlene generelt i Europa baseres enten på kobber eller svovel. Svovelpreparatet «Thiovit» er godkjent og brukt mot skurv i økologisk fruktdyrking i Norge. Svovelkalk var mye brukt tidligere, men er ikke lenger tillatt brukt i Norge. Svovelkalk er fortsatt mye brukt i andre land i Europa, og er i flere land det viktigste preparatet mot sjukdommer i økologisk fruktdyrking. Preparater som inneholder kobber finnes i flere former. Kobberpreparater er også mye brukt i fruktdyrking i andre europeiske land. Det er imidlertid et klart mål innen EU å redusere bruken av kobber generelt. Det finnes ulike kobberpreparater, deriblant kobberkalk (kobberoksyklorid) som også er brukt i Norge. Kobber har god forebyggende effekt mot skurvsjukdommer i kjernefrukt og er også benyttet mot bakteriekreft i steinfrukt. Kobber har dessuten brukbar effekt mot tørråte i potet. Det finnes reguleringer i flere land for hvor store mengder kobber som er tillatt brukt per arealenhet og år. Kobberpreparater er ikke tillatt brukt i norsk økologisk dyrking. Ulempen med kobber er at det ikke brytes ned, men akkumuleres i jord, avhengig av utgangsnivået i jorda, mengda i gjødsel, jordas pH-nivå og bufferkapasitet, avrenning og uttynning ved hjelp av nedbør og vanning, samt kobberinnhold i middelet som brukes.

Per nov. 2005 finnes tre biologiske midler som er godkjent mot sopp: Cedomon, Mycostop og Rotstop. Alle tre midlene er basert på levende organismer og prinsippene er beskrevet i underkapitlet Biologisk kontroll av plantesjukdommer. Cedomon (basert på bakterien Pseudomonas chlororaphis) er godkjent som beisemiddel mot frøoverførte sjukdommer i bygg og havre, mens en variant av middelet (Ceral) er utviklet til bruk i hvete. Mycostop er basert på jordbakterien Streptomyces griseoviridis. Den er virksom mot både frøoverførte sjukdommer og andre sjukdommer. Den er godkjent i en del veksthuskulturer, og er først og fremst anbefalt mot visse arter av Pythium, Fusarium, Alternaria samt Phomopsis. Rotstop er et middel bestående av sporer fra soppen Phlebiopsis gigantea . Middelet brukes på trestubber for å hindre infeksjon og spredning av rotråtesopper.

Utenom de godkjente preparatene mot ulike sjukdommer, finnes en rekke alternative midler som tilskrives en viss sjukdomshemmende effekt. En del av disse midlene er kun på forsøksstadiet, eller de er ikke prøvd i forsøk i det hele tatt. En del inneholder komponenter som i forsøk har vist seg å ha en viss effekt mot sjukdommer. Flere midler som er omtalt som plantestyrkende midler eller komposteringsmidler, kan nok påvirke andre mikroorganismer, deriblant sjukdomsorganismer. Disse er imidlertid ikke godkjent til bruk mot sjukdommer, og er som regel ikke testet i forsøk. Effekt mot skadegjørere kan selvfølgelig ikke utelukkes. Komposteringsmidler, som for eksempel EM = effektive mikroorganismer og Terra Biosa, kan også påvirke mikrofloraen, og dermed også påvirke sjukdomsorganismer. Det vil være aktuelt å prøve ut flere slike preparater i framtida.

Ulike midler basert på alger er testet for sjukdomshemmende effekter i flere land. Dette er preparater som inneholder flere ulike komponenter, og innholdet (og dermed også effektene) kan variere mye mellom preparatene. Også jordforbedringsmidler, som rekemel, har komponenter (kitosan) med potensiell sjukdomshemmende effekt. Resultater fra forsøk varierer fra ingen effekt til bra effekt, avhengig av en rekke forhold, bl.a. typen middel og skadegjører.

Kompost og preparater fra kompost, som for eksempel «kompost-te», er også vist å ha sjukdomshemmende effekter i mange forsøk innenlands og utenlands. Kompost kan påvirke sjukdomsorganismer på en rekke måter; for eksempel pga endring av jordstruktur, næringstilgang eller vannhusholdning. Spesielt to biologiske mekanismer bak sjukdomshemmende effekter er blitt viet mye oppmerksomhet: antagonisme og indusert resistens. Kompost kan inneholde mikroorganismer med antagonistiske effekter mot sjukdomsorganismer (se for øvrig avsnitt om «Dødt jorddekke», samt avsnitt organisk gjødsel og sjukdommer). Indusert resistens oppnås når plantenes forsvarsmekanismer blir stimulert og kan motstå et sjukdomsangrep (med mindre skade som resultat). Ikke alle typer kompost har sjukdomshemmende effekt. Visse komposter kan til og med favorisere sjukdomsutvikling. Beising mot frøoverførte sjukdommer er et område innen økologisk dyrking der behovet for direkte bekjempelsesmidler er tydelig til stede og alternativene få. Alternative beisemidler i form av for eksempel planteekstrakter og andre midler (vurdert som uskadelige for miljø og mennesker) blir derfor undersøkt og vurdert i mange land.

Skadedyr

Som vi allerede har vært innom, er det svært mange forhold som påvirker skadedyrenes atferd. En side av dette er et fagområde som ofte kalles «kjemisk økologi». Her er det snakk om naturlig forekommende stoffer, både stoff som insektene produserer selv, og stoffer som vertsplanter produserer, og hvordan slike stoff påvirker skadedyrenes atferd. Dette «kjemiske språket» mellom insekter og mellom insekter og planter, er svært komplisert, og mange muligheter for utnyttelse til skadedyrkontroll vil helt sikkert bli prøvd ut i årene framover. Hittil har spesielt to muligheter fått stor oppmerksomhet:

• Insekter kommuniserer med hverandre ved hjelp av blant annet feromoner. Dette er stoffer som gjør at hunner og hanner finner hverandre for parring. Man tenker seg at man kan benytte feromoner for å forstyrre eller forvirre skadedyrets formering, eller for å lokke dem til feller.
• Insektene finner vertsplanten ved hjelp av luktstoffer som vertsplanten avgir. Man tenker seg at man kan benytte luktstoffer for å forstyrre eller forvirre skadedyrenes søking etter vertsplante, eller for å lokke dem til feller.

Per i dag har vi ingen slike stoff tilgjengelige for skadedyrkontroll ved økologisk dyrking i Norge. Et lite unntak er luktstoffet som brukes for varsling av skadedyrangrep, brukt i kålfluefeller. I utgangspunktet er disse insektfellene brukt for å varsle bonden om når han skal sprøyte, men kan også brukes for å bestemme når fiberduk/insektnett skal legges på en kultur.

I andre europeiske land er ulike stoffer godkjente og benyttes ved økologisk produksjon. Et eksempel er bruk av forvirringsteknikk med feromondispensere for å forstyrre parring hos eplevikler og plommevikler. I Sveits er dette i dag en standard metode i større hager, og det er vanlig med en dispenser i annethvert tre. Denne forvirringsteknikken fungerer best ved store sammenhengende arealer, og når det er åpne jorder eller enger rundt frukthagen.

Selv om vi i Norge ikke i dag har slike stoffer eller teknikker tilgjengelige, arbeides det med dette emnet i norske forskningsprosjekter. I ett prosjekt undersøkes luktstoff som kan forstyrre jordbærsnutebillen ved enten å virke avskrekkende («repellenter») eller tiltrekkende («attraktanter») (tekstboks 4.11).

Referanser og anbefalt lesning

Ascard, J. 2003: Ogräs och ogräsreglering i ekologisk grönsaksodling. Jordbruksverket, Jordbruksinformation 21, 23s.

Baker, K.F. 1980: Microbial antagonism – the potential for biological control. I: Contemporary Microbial Ecology, D.C. Ellwood, J.N. Hedger, J.M. Latham, M.J. Lynch & J.H. Slater (red.). Academic Press, London, s. 327-347

Barbosa, P. 1998: Conservation biological control. Academic Press, San Diego, 396 s.

Bedding, R.A., R. Akhurst & H. Kaya 1993: Nematodes and the biological control of insect pests. Australia, CSIRO, s. 178

Bellows, T.S. & T.W. Fisher 1999: Handbook of biological control. Academic Press, San Diego, 1046 s.

Bengtsson, M., G. Jaastad, G. Knudsen, S. Kobro, A-C. Bäckman, E. Petterson & P. Witzgall 2005: Plant volatiles mediate host switch in apple fruit moth, Argyresthia conjugella. Entomologia Experimentalis et Applicata (under trykking).

Boland, G.J. & L.D. Kuykenhall (red.) 1998: Plant-microbe interactions and biological control. Marcel Dekker, Inc, New York, 442 s.

Butt, T.M., C.W. Jackson & N. Magan (red.) 2001: Fungi as biocontrol agents, progress, problems and potential. CABI Publishing, Wallingford, UK, 390 s.

Edvardsen, O.E. 2002: Gjerde mot kålflua - framtidas løsning? Grønn forskning 2, s. 123-1127

Gaugler, R. (Ed) 2002: Entomopathogenic nematology. UK, Cabi publishing, 388 s.

Gaugler, R. & H.K. Kaya, (red.) 1990: Entomopathogenic nematodes in biological control. Boca Raton, FL, CRC Press, 356 s.

Gurr, G. & S. Wratten 2000: Biological control: Measures of success. Kluwer Academic Publishers, Dordrecht, 429 s.

Hajek, A.E. & R.J. St. Leger 1994: Interactions between fungal pathogens and insect hosts. Annual Review of Entomology 39, s. 293-322

Haukeland, S. 1993: Entomopathogenic nematodes found in Norway. Norwegian Journal of Agricultural Sciences 7, s. 17-27

Johansen, T.J. & L.S. Toften. 2003: Nettgjerder begrenser angrep av kålfluer. Norden 2003, s. 30-31

Klingen, I., S.H. Salinas & R. Meadow 2002: Checklist of naturally occurring pathogens of insects and mites in Norway. Norwegian Journal of Entomology 49, s. 23-28

Malais, M.H. & W.J. Ravensberg 2003: Knowing and recognizing. The biology of glasshouse pests and their natural enemies. Koppert B.V. R&P.C. Quimby 2001: Evaluating indirect ecological effects of biological control. CAB Publishing, Wallingford, 261 s.