Løkskjellflekk

Vertplanter

Løkskjellflekksoppen angriper kepaløk, sjalottløk og purre, men ikke hvitløk.

Overlevelse og spredning

Soppen er jordboende, og overlever sannsynligvis som stroma i infiserte løkskjell og planterester eller som saprofytt i jorda. Den spres med infisert setteløk eller annet plantemateriale og med jord.

Sporer som dannes i fruktlegemene spirer og infiserer overhuden med en infeksjonspigg og mycelet vokser mellom kutikula og den ytre epidermis-veggen. Det dannes nye stroma og fruktlegemene dannes på disse.

Sjukdomsutvikling foregår ved 10-32 °C. Livssyklus kan gjennomføres i løpet av noen få dager under varme og fuktige forhold.

Symptomer/skade

Løkskjellflekk forekommer primært på de ytre tørre løkskjella. I starten dannes små stroma (tredimensjonal masse av vegetative, tykkvegga hyfer) rett under kutikula. Disse er først mørkt grønne og blir etter hvert svarte og kan forekomme enkeltvis på løken, men mer vanlig i konsentriske ringer med ca 1 cm i diameter. Dersom en har en god lupe kan en se soppens typiske små svarte akervuli (fruktlegemer) som har svarte seta (spiss, stiv hyfeende) som stikker opp.

Løkskjellflekk gir i første rekke en misfarging av skjella som er skjemmende for kvaliteten. Sjukdommen kan føre til at skjellene sprekker og at løken gror tidligere enn normalt. 

Bekjempelse

Det er sortforskjeller med hensyn til mottakelighet; gule sorter er mer resistente mot løkskjellflekk enn løk med hvitt skall.  Etter høsting er det viktig at løken unngår for mye fuktighet, det vil si at den bør tørkes raskt og lagres relativ tørt (65 % RF) og kjølig. Vekstskifte, god drenering, friskt frø og plantemateriale og generell god bekjempelse av bladsjukdommer vil også redusere problemene med løkskjellflekk.

Litteratur

Schwartz, H.F. & Mohan, S.K. 2008. Compendium of onion and garlic diseases and pests. Second edition. The American Phytopathological Society, St. Paul, Minnesota, USA.  127 pp.