Stinksot

Vertplanter

Stinksot, som forårsakes av to nært beslekta sopper, Tilletia caries (syn T. tritici) og T. laevis (syn T. foetida), angriper hovedsakelig hvete. Høsthvete er mest utsatt, men vårhvete er også mottagelig. I tillegg kan soppen angripe rug, triticale og en del grasarter.

Overlevelse og spredning

Såkornsmitte er viktigste smittekilde, men stinksotsporer kan også overleve i jord. Sprikende sotsporer infiserer koleoptilen like etter at kornet har spirt. God fuktighet og relativt lav temperatur under spiring av høsthvete gir gode vilkår for stinksotinfeksjon. Svenske undersøkelser har vist at de sterkeste angrepene kom når gjennomsnittlig temperatur de to første ukene etter såing var 5-8 oC, noe som kan være en årsak til at høsthvete angripes lettere enn vårhvete. Ved temperaturer over 20 oC blir det vanligvis ikke angrep. Etter infeksjonen vokser soppen systemisk ved at mycelet følger med i den voksende planta og infiserer akset. Etter hvert som småaksene utvikles trenger soppen inn i fruktknuten og ved modning er innholdet utviklet til sotsporer. I treskinga vil sotkorna knuses og sporene kommer fri. De fester seg til friske korn, særlig i bukfuren og ved hårdusken i enden av korna.
 

Symptomer/skade

Stinksot er en dekka sot som er vanskelig å se i åkeren. De viktigste symptomene er at de enkelte småaksene spriker mer enn normalt og at aksfargen er mer blågrønn og gulner noe seinere enn friske aks. Angrepne planter kan ha noe kortere strå enn friske planter. På angrepne planter er alle eller de fleste av korna i akset omdannet til sotkorn som består av sporer med en tynn hinne omkring. Ved å knuse mistenkelige aks vil det brunsvarte sporepulveret bli synlig og de har en sterk karakteristisk sildelake/fiskemel-lignende lukt. Et sotkorn kan inneholde 5-10 millioner sporer. I treskinga blir sotkorna knust og sporene som frigjøres fester seg til friske korn, særlig i bukfuren og ved hårdusken i enden av korna. Ved tresking av kraftig angrepne åkre vil det bli ei mørk støvsky rundt treskeren. Avlinga vil kunne få et skjær av gråfarge og den karakterisitiske lukta kjennes tydelig. Svake angrep kan være vanskelig å oppdage ved tresking, men en laboratorieanalyse med avvasking av sporer og undersøkelse i mikroskop kan påvise selv lave sporeforekomster.

Stinksot forekommer relativt sjelden fordi såkorn av høsthvete beises regelmessig. Soppen har imidlertid et stort oppformeringspotensiale ved at hvert sotkorn inneholder millioner av sotsporer. Ved gjentatt bruk av ubeisa såkorn fra egen avling vil stinksot kunne oppformeres raskt og forårsake liten og ødelagt avling etter få generasjoner. På samme måte som for naken sot i bygg og havre er avlingstapet direkte relatert til andel angrepne planter i åkeren, dvs omtrent 1 % avlingstap for hver prosent stinksotplanter (10 % angrep = 10 % avlingsreduksjon).

Imidlertid er problemene med trimetylamin viktigere. Trimetylamin er et mykotoksin (med relativt lav giftighet) som dannes i stinksotsporer og lukter som sildelake/fiskemel. Angrepne kornavlinger vil kunne bli avvist som matkorn. Dyr kan også reagere med fôrvegring dersom slikt korn blir brukt til fôr. I noen forsøk med fôring av korn med høyt innhold av stinksot til gris har det ikke vært påvist helseproblemer, mens andre forsøk har vist redusert tilvekst. Det finnes ingen grenseverdier når det gjelder egnethet til fôr, men gråfarga korn som lukter stinksot til vil kunne bli avvist.

Bekjempelse

Bruk av friskt såkorn, beising ved behov og resistente sorter er viktigste tiltak. Til nå har angrepene av stinksot vært sporadiske, men ved økt omfang av høsthvetedyrking er det risiko for angrep. Laboratorieanalyse for innhold av stinksot anbefales for alt såkorn av høsthvete. En metode for behandling av såkorn med varm damp, som er utviklet i Sverige, har vist god effekt mot stinksot. Det er viktig å reingjøre å reingjøre en tresker som har vært brukt til høsting av infisert korn før den brukes i annen hveteåker.

                                        Publisert: 22. mars 2012