Skvallerkål

Forveksling

Andre skjermplanter

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-100 cm høy. Jordstenglene er skjøre, sterkt greinet og gjennomvever det øvre matjordlaget. Stengelen er opprett, grov, furet og greinet i toppen. Bladene øverst på stengelen er enkelt trekoplet, de nedre stengel- og rosettbladene minst dobbelt trekoplet. Småbladene er ca. 6 cm lange og 3,5 cm breie, og skarpt sagtagget. Ende-småbladet har avrundet grunn, sidebladene har skeiv, hjerteformet grunn.

Planten har blomstene i dobbel skjerm. Storsvøp, småsvøp og begerblad mangler. Kronbladene er små, oftest hvite, sjelden rødlige. Blomstene er tvekjønnet, med 5 støvbærere og 1 støvvei med 2 grifler. Frukten er en spaltefrukt med 2 smånøtter, hver med 5 langsgående ribber, og sirkelformet i tverrsnitt, noe uttrukket mot toppen, ryggsiden bøyd, buksiden rettere. Overflaten er ru og matt, fargen brun til rødbrun.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, lansettformete frøblad, som er ca. 15 mm lange og 2 mm breie.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer på næringsrik jord i halvskygge mellom trær og busker. Trives best på næringsrik jord. Er ikke vanlig i åpne marker.

Skade/ulempe
Opptrer som et plagsomt ugras i hager, parker, planteskoler og langs med veier.

Utbredelse i Norge
Vanlig i lavlandet og dalførene nord til Troms, Hammerfest og Sør-Varanger i Finnmark. Til 740 m.o.h. i Røros i Sør-Trøndelag.

Historikk
Trolig innført. Naturalisert i næringsrik skog (Lid og Lid 2005). «….og det er grunn til å tro at den til og med er blitt innført med vilje, og dyrket av munkene. Siden har den klart seg selv, i all for høy grad i Sør-Norge. Nordpå er den vesentlig mindre aggressiv…» (Fægri 1970).

Skvallerkål som matplante: Planten er rik på C-vitaminer, og unge blad kan gjerne brukes i supper, stuinger og forskjellige ovnsretter, gjerne sammen med stornesle (Hjelmstad 2012). Friske unge blad kan også brukes i salater. Særlig i krigsårene 1940-45 ble planten brukt som matplante (Høeg 1975).

Medisinsk bruk: se denne linken:
http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/aego_pod.htm

Andre norske navn: Tyskerkål (Oslo), hanefot (Bergens-området).

Spredning

Formeringen og spredningen skjer ved frø og jordstengler, som lett rives i stykker ved jordarbeiding og spres utover med redskap og kompostjord. De følger også lett med trær og busker som flyttes med jordklump. Nye lysskudd vokser ut fra leddknutene (nodiene). Frøspredning skjer særlig fra planter som får stå i fred til modning langs hekker og gjerder.

Frøspiringen er svært treg. Planten blomstrer først tredje året etter spiring fra frø. Blomstring i juni-september. Antall frø per blomsterbærende stengel: gjennomsnittlig 2800.

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak
Kan motarbeides ved å hindre passiv spredning av jordstengler ved flytting av jord. Jordstenglene kan en sulte ut ved stadig hakking og luking eller ved dekking med tykk, svart plast. Papirsekker kan også brukes, men da må de legges i tykke lag. Dekking med plengras eller halm er ofte ikke effektivt nok.  

Kjemiske tiltak
Skvallerkål er resistent mot de fleste ugrasmidler. Glyfosat kan brukes, men da må kulturplantene skjermes under sprøytingen.

For hobbydyrkere: søk på www.Plantevernguiden.no, klikk på kombinasjonen ”Ugras” – ”Kun hobbypreparater”.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Skvallerkål. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 58-59. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Skvallerkål. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 87-89. Cappelens forlag. Oslo.

Hjelmstad, R. 2012. Skvallerkål. I Medisinplanter i Norge. Helsebringende vekster i naturen. S. 217-218. Gyldendal Norsk Forlag.

Høeg, O.A. 1975. Aegopodium podagraria L. Skvallerkål. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 233-235, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Skvallerkål. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 355-358. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Skvallerkål. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 20-21, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Skvallerkål. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 583, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.