Gåsemure

Forveksling

"Med sine finnete blad, som vanligvis er sølvglinsende, i alle fall på en side, med den nedliggende veksten og de lange rankene, er gåsemure en så karakteristisk plante, at det skulle ikke være mulig å forveksle den med noen annen" (Fægri 1970).

Kjennetegn

Den voksne planten er 5-10 cm høy, med kort rotstokk, hvor det vokser ut lange, tynne birøtter og næringsrøtter (= "ammerøtter"; Fægri 1970), se også under biologi.

Stenglene er krypende og rotslående.

Bladene er grunnstilte, stilkete, ulikefinnet, med 6-12 par 'store' småblad med mindre finner innimellom. Småbladene er ovale-avlange, med dype, kvasse tenner, og silkehåret på undersiden, ofte også på oversiden. 

Planten har blomstene på enslige, lange, opprette skaft fra leddknutene på stenglene. Ytterbegerbladene er trekantet-lansettformet, gjerne lengre enn begeret. De 5 begerbladene er eggformet. De 5 kronbladene er omvendt eggformet og gullgule. Blomsterbunnen er håret. Blomstene er tvekjønnet med mange støvbærere og støvveier.

Frukten er en samling smånøtter. Nøtten (frøet) er omtrent eggformet i omkrets og oval i tverrsnitt. Overflaten har groper, er svakt skinnende og brunfarget.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, omvendt eggformete og snaue frøblad, ca. 6 millimeter lange og 3 millimeter breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer ved frø og de krypende, rotslående stenglene.

Næringsrøttene (se også under 'kjennetegn') dannes i løpet av en vekstsesong og har, fullt utviklet, en lengde på 10-12 cm og en tykkelse på 4-7 millimeter. Næringsinnholdet i røttene går med til utvikling av lysskudd neste vår. Deretter dør næringsrøttene, men nye, tilsvarende røtter dannes utover sommeren. Lysskudd vokser opp fra rotstokken, men kan også utvikles fra biter av en næringsrot.  

Frøspiringen er ofte langsom. "I spiringsåret utvikler frøplanten en bladrosett, men ingen blomsterstilker, og flere birøtter fra den underjordiske del av stengelen. Disse birøttene er knudrete og oppsvulmete, og har vegetativ formeringsrevne, både gjennom barklaget og fra snittflaten. Vegetativ rotformering skjer bare ved oppdeling av birøttene. I plantens annet leveår utvikles overjordiske stengelutløpere med forgreininger fra rotslående knutepunkter på disse, og med ansettelse av rosettblad og blomsterstilker. Etter modning legger blomsterstilkene seg ned til jorda. Birøttene på sekundærskuddene er av samme karakter som birøttene på primærskuddene" (Korsmo 1954).

Blomstring i juni-august.

Antall frø pr. blomst: gjennomsnittlig 20-25.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i dyrket og udyrket mark, langs veikanter, på havstrand, mest på tangvoller og strandeng, på tun og skrotemark. Gåsemure liker fuktig, noe sur, sandig jord, men vokser også i tørr jord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i naturlig eng og beite, på fuktig myrjord, men også i åpen åker (Korsmo et al. 2001). Stenglene har lettest for å slå rot på vassjuk fastmark (Fykse 2003). 

Utbredelse i Norge

Vanlig i kyststrøk i hele landet, men mer spredt i innlandet. Til 920 m i Lom i Oppland (Lid og Lid 2005).

Historikk

"Blant de mange artene av slekten Potentilla var det denne som opprinnelig hadde navnet mura, og som var kjent i sagatiden, fordi blyantstykke, loddrette, stivelsesrike opplagsrøtter ble spist. Tradisjonen om dette holdt seg lenge på Island"......"I Norge er skikken å spise disse røttene blitt bevart av barn, men holder på å dø ut"....."Ein gamal mann fortalde at i hans gutedagar åt dei jordstylkane av P. anserina" (Høeg 1975). Røttene er til og med også blitt brukt som kaffeerstatning under 2. verdenskrig. Navnet 'gåse'-mure regnes for å være et litterært uttrykk, siden planten ikke var viktig verken for tamgjess eller villgjess (Fægri 1970, Høeg 1970). Som dyremat har den vært brukt mest til gris, derav navnet 'grisemure'. 

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Grøfting og ompløying, men også dyrking av vekster som kan radrenses.

Mekaniske tiltak

Radrensing.

Kjemiske tiltak

Det kan brukes ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer / MCPA, for eksempel MCPA 750 Flytende.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Gåsemure. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 57. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Murer, inklusive tepperot. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 252-262, spesielt om gåsemure s. 257. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Potentilla anserina L. - Gåsemure. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 522-523, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Gåsemure. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 344-345. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Gåsemure. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 276-277, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Gåsemure. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 423, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                             Oppdatert 22. september 2010