Hundesennep

Forveksling

Bl.a. vegsennep.

Lid og Lid (2005a og b) om blad:

Hundesennepslekten: Blad 1-2 ganger fjærdelte.

Vegsennepslekten: Blad hele eller buktfinnet til fjærdelte.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-80 cm høy med tynn pålerot.

Stengelen er opprett, rund, greinet som regel bare i øvre del, med korte stjernehår nederst og glatt øverst.

Bladene er spredte, to- til tredobbelt finnet, med trådsmale småblad og grågrønne stjernehår.

Fægri (1970): "Ingen annen korsblomst i vår flora har slike findelte blad, så hundesennep er lett nok å kjenne igjen. Skulle bladene i det hele tatt minne om noe, måtte det være om enkelte skjermplanter, men deres blomsterstand ser jo helt annerledes ut"....."Undertiden blir hundesennep, og en stor gruppe amerikanske arter med den, brutt ut av slekten Siymbrium og i stedet kalt Descurainia. De kjennetegnes blant annet nettopp ved de findelte bladene som er så karakteristisk for vår hundesennep".

Blomstene sitter i lange, endestilte klaser. De har 4 begerblad, og 4 svært små, gule eller gulgrønne kronblad. Blomstene er tvekjønnet, med 6 støvbærere og 1 støvvei.   

Frukten er en langskulpe med mange frø, sylindrisk, ca. 1 mm i diameter og 3 cm lang, og opprett på utstående stilker. Frøet er sammentrykt fra sidene og omtrent ovalt i omkrets, avstumpet ved frøfestet som er innsenket. Fra basis mot toppen går en utstående forhøyning. Overflaten er svakt glinsende og ru, fargen er gulbrun. Lid og Lid (2005c): En rekke frø i hvert skulperom.   

Småplanten: Frøplanten har stilkete frøblad, som er elliptiske, glatte, ca. 4 mm lange og 1,5 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Spirer fra små dyp.

Blomstring i juli-august.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 6000.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på dyrket mark, vei- og jernbaneskråninger, samt ballastplasser. Trives best på tørr, lett mineraljord. Lid og Lid (2005c): Arten er trolig innført, men naturalisert på tørrbakker, sanddyner og tangvoller. Ugras på tørr bakke, veikanter, gårdstun, ved jernbaner og skrotemark.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i hager og åkerkulturer.

Utbredelse i Norge

Nokså vanlig på Østlandet nord til Os i Hedmark, Dovre og Lom i Oppland, og vanlig til spredt i kyst- og dalstrøk til Harstad og Tromsø i Troms, men sjelden fra Vest-Agder til Møre og Romsdal, og Alta i Finnmark. Til 1170 m i Sel i Oppland. Arten er trolig i spredning (Lid og Lid 2005c).

Historikk

Fægri (1970): "Planten, særlig frøene, ble i gamle dager brukt som blodstillende middel, og derfor fikk planten i middelalderen navnet Sophia chirurgorum, bartskjærerens klokskap. Den gang gikk jo kirurg- og bartskjæreryrket sammen. I Danmark kjenner man ennå det henrivende navn barberforstand for denne planten, som nok en gang har vært dyrket, men som nå bare finnes som ugress".

Høeg (1975): "Påfallende nok er det bare øverst i Gudbrandsdalen at denne planten er kommet inn i folkebotanikken: "Brukast til solve (sopelimer) og ris til borni. Planta er sterk og seig" (Skjåk). - "Ble brukt til koster. Om vinteren blir det laget opp solv, sopelimer, av bjørkekvist; det er mannfolkarbeid. Men slipper man opp for slike om sommeren, kvinnfolka lage dem sjøl, og da bruker de D.sophia (Vågå)".

Bekjempelse

Mottiltak

Som for åkersennep (Korsmo 1954).

Litteratur

Fægri, K. 1970. Hundesennep. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 213-214-195. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Descurainia sophia (L.) Prantl (=Sisymbrium S.L.). Hundesennep. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 317, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Hundesennep. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 120. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Hundesennep. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 98-99, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005a. Descurainia Webb & Berthel. hundesennepslekta. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 327, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005b. Sisymbrium L. vegsennnepslekta. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 324-327, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005c. Hundesennep. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 327, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                              Oppdatert 5. mars 2012