Honningkarse

Forveksling

Honningkarse kan minne om vollkarse (Lepidium heterophyllum Benth.) som er i samme slekten, Lepidium L. - matkarseslekten, men er mye større og vakrere (jfr. Fægri 1970). Dessuten hører honningkarse til den biologiske gruppen flerårig vandrende med formeringsrøtter, mens vollkarse hører til gruppen flerårig stedbundne med pålerot, som løvetann (Korsmo 1954a og 1954b).

Lid og Lid (2005a): Honningkarse: Skulpe omvendt hjerteformet, spiss, åpner seg ikke. Vollkarse: Skulpe rund eller noe avlang, åpner seg, og har håret stengel.

Rotsystemet til honningkarse likner svært på vegkarsens, men har ikke de typiske påleformete røttene fra sekundære lysskudd (Korsmo 1954a). 

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-60 cm høy. Rotsystemet består av kraftige, sterkt greinete formeringsrøtter på forskjellig dyp, og vertikale røtter som kan gå 1 meter ned i jorden.

Stengelen er opprett, spredt håret nederst, ellers glatt. Den er greinet bare øverst under blomsterstanden.

Bladene er spredte, hele, avlange, butte og med kort spiss, kvasstagget og korthåret. De nedre er vanligvis buktet og smalner av mot grunnen til en stilk, og visner før blomstring. De øvre blad er sittende med pilformet grunn, og med tydelig framstående midtnerve.

Planten har mange velluktende blomster i halvskjermformete klaser. Begerbladene, 4 i tallet, er grønngule eller hvitaktige. Kronbladene, også 4 i tallet, er hvite og dobbelt så lange som begerbladene. Blomstene er tvekjønnet med 6 støvbærere og 1 støvvei. Lid og Lid (2005b): Alle greiner i blomsterstanden går ofte ut fra omtrent samme sted.

Frukten er en kortskulpe med 2 nyreformete frø, ca. 2,5 mm lange og 4 mm breie. Skulpen åpner seg ikke, men deler seg ofte i enfrøete segmenter. Frøet er skeivt eggformet til ovalt i omkrets. Langs begge sider går det en fure. Overflaten er ru, fargen lysebrun til rødbrun.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, elliptiske frøblad, ca. 4 mm lange og 2 mm breie.

Fægri (1970): "Siden den er flerårig og har et vidløftig rotsytem, kan den danne store, tette bestander. Med sine store, hvite blomster er den ganske vakker, i alle fall vakrere enn de fleste av sine nære slektninger. For øvrig er frukten temmelig forskjellig fra de egentlige karseartenes, og honningkarsen har derfor til dels vært regnet til en annen slekt: Cardaria". 

Biologi

Formeringen og spredningen skjer ved frø og krypende formeringsrøtter. Lysskudd utvikles fra adventivknopper, først og fremst på formeringsrøttene.

Frøspiringen er rask, selv på jordoverflaten.

Blomstring i mai-august.

Korsmo (1954) om blomstring og frøspredning: "Da blomstring og frømodning til dels også foregår på forsommeren, blir frøspredning på voksefeltet nokså alminnelig, likeså innen landområdene, hvor den er vandret inn i kulturmarka, særlig i sommer- og vinterkorn, men også i hakkrensete grøder der renholdet ikke gjennomføres fullstendig".

Antall frø pr. blomsterbærende stengel: gjennomsnittlig 1200-4800.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i dyrket mark, langs veikanter og avfallsplasser. Vokser godt på næringsrik, tørr sand- og grusjord, og på leirjord. Lid og Lid (2005b): Trolig innført, mest ved møller, men også på veikanter, skrotemark og i åker, naturalisert på tangvoll.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i åker, hager og kunsteng.

Utbredelse i Norge

Østre Toten i Oppland 1935 og Tokke i Telemark. Sjelden i kyst- og fjordstrøk fra Fredrikstad, Sarpsborg og Moss i Østfold, i Oslo, til Osterøy og Askøy i Hordaland, Ålesund i Møre og Romsdal, Skaun, Trondheim og Røros i Sør-Trøndelag. Er blitt mer sjelden i seinere år.

Fægri (1970): "Honningkarsen er ikke noen vanlig plante hos oss, men den er tatt på forskjellige steder langs kysten opp til Trøndelag"....."Det nordligste stedet honningkarsen er funnet i Norge, er ved Buvik i Sør-Trøndelag".

Bekjempelse

Mottiltak

Hindre frøspredning (se under "Biologi"). Korsmo (1954a): "Om bekjempelsen av honningkarsen henvises til hva herom er anført for vegkarsen og åkertistelen m.fl."

Litteratur

Fægri, K. 1970. Honningkarse. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 199. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954a. Honningkarse. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 427-429. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954b. Vollkarse. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 308-311. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Honningkarse. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 96-97, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005a. Lepidium L. - matkarseslekta. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 360-365, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005b. Honningkarse. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 361, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                          Oppdatert 12. september 2012.