Løkgråskimmel

Vertplanter

Tradisjonelt har B. allii vært ansett å være gråskimmelarten som gir halsråte, men også andre arter som B. aclada og B. byssoidea anses nå også som årsak til denne råten. Soppene angriper bare ulike arter innen Allium-slekta.

Overlevelse og spredning

Soppene overlever som hvileknoller i jord og løkavfall. Det er rapporter om at smitten kan leve i 2-3 år i jord. I tillegg er soppene frøoverførte. Graden av frøsmitte er ifølge engelske undersøkelser svært viktig for mengden av løkgråskimmel på lageret. Under våre forhold, hvor vi i hovedsak dyrker kepaløk som toårig kultur, vil både smitte fra frø, setteløk og innsmitting  i vekstsesongen være viktig. Soppene sporulerer på døde eller døende bladvev ved langvarig fuktighet. Sporene spes med vind og  kan infisere bladene i løpet av vekstsesongen. Smitten i bladene ligger oftest latent (uten symptomer). Dersom løken ikke modner og tørker raskt nok, kan soppene vokse videre inn gjennom løkhalsen. Dårlig vær i modnings- og høstetida vil derfor kunne gi kraftig soppinfeksjon.

Symptomer/skade

Løken begynner ofte å råtne ovenfra via løkhalsen (halsråte). Soppen kan også infisere via vekstsprekker eller sår forårsaket av mekaniske skader eller insekter. Sjukt vev blir etter hvert grått og det dannes ofte en tett, grå mycelmatte på overflata. I fuktig luft produseres det store mengder sporer. Etter hvert som løken råtner og skrumper inn dannes også sklerotier (hvileknoller). Disse er først hvite, blir etter hvert svarte, harde og uregelmessige med diameter fra 1-5 mm.

Løkgråskimmel er den viktigste soppsjukdommen som fører til at kepaløk og sjalottløk råtner under lagring. Omfanget av skaden varierer mye, men i visse tilfelle kan store deler av avlingen bli ødelagt.

Bekjempelse

Vekstskifte og uskadeliggjøring av alt løkavfall reduserer smittefaren. Alle avfallshauger med løk må derfor dekkes til.

Alle forhold som gir for kraftig vekst og/eller sinker modning og tørking bør unngås. Det kan være kraftig nitrogengjødsling, tung og dårlig drenert jord, dårlig ugrasreinhold i siste del av veksttiden og innestengt, lun vokseplass.

Løken bør tas opp før alle blad er visnet ned. Rask, kunstig tørking kan stoppe mycelveksten før selve løken infiseres. Tørking ved 30-34 °C har dessuten en viss effekt mot soppen. Dersom en har problemer med glassaktige skjell, bør en unngå høy tørketemperatur.

Etter at løken er tørket, bør den lagres kjølig og luftig (0 - -1 °C, 70-75% RH). Løken må behandles skånsomt, slik at skader unngås. Avkapping av bladene øker faren for infeksjon. Halsløk og stokkrennere bør ikke tas inn på lageret.

Beising av frø og setteløk er viktige bekjempelsestiltak. Dersom en årvisst har problemer med løkgråskimmel, bør en sprøyte med soppmidler fra 20. juli og inntil 2-3 ganger senere, oftest i fuktig vær.

Litteratur

Meadow R., Brandsæter, L.O., Birkenes, S.M. & Hermansen A.(red.) 2008. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 2: Grønnsaker og potet. Bioforsk Fokus 3(10): 156 pp.

Netland, J., Hofsvang, T., Blystad, D.R., Hermansen, A. & Semb, L. 1994. Plantevern i løk og purre. NLH-Fagtjenesten småskrift 6/94. 30 pp.

Schwartz, H.F. & Mohan, S.K. 2008. Compendium of onion and garlic diseases and pests. Second edition. The American Phytopathological Society, St. Paul, Minnesota, USA.  127 pp.