Byhøymole

Forveksling

Andre høymolearter:

Krushøymole og byhøymole har begge blomsterdekkblad (Lid: fruktdekkblad) med "korn", som høymole ikke har.

Byhøymole har blomsterdekkblad med lange, sylformete tenner i kanten. Krushøymole har hjerteformete/smalt tungeformete blomsterdekkblad.

Fægri (1970) om forskjeller på ugrashøymolene: "Krushøymol er lett å kjenne på de smale, sterkt krusete bladene. Hylsterbladene (dvs. de 3 innerste blomsterdekkbladene) er middels store, hjerteformede, helrandete."....."Den vanlige høymolen har svært store hylsterblad uten gryn. Av dem som vokser på fastmark, har alle de andre gryn, således også den tredje ugress-høymolen, byhøymol. Hylsterbladene er middels store, smalt trekantet og har sylformete tenner i kanten. Ellers er byhøymol vanligvis mere rødt anløpt på stengelen enn de andre."

Kjennetegn

Den voksne planten er 60-120 cm høy med kraftig, greinet pålerot, gjerne med mange hoder. Stengelen er opprett, greinet eller ugreinet, og av og til rødfarget.

Bladene ved basis danner en rosett, er langstilkete, eggformet/ovale, opptil 25 cm, med avrundet spiss og hjerteformet grunn, kantene er bølgeformet. De nedre og midtre stengelbladene er stilkete, smalt eggeformet, øvre stengelblad er kortstilkete eller sittende, og lansettformete. Undersiden av blad og nerver er oftest håret.

Planten har blomstene på lange skaft i kranser på noe utstående greiner. Blomsterdekkbladene, 6 i tallet, er rødlige, de 3 innerste er trekantet med 3-5 lange tenner i kanten, og tydelige "korn" på utsiden. Blomstene er dels tvekjønnete, med 6 støvbærere, 1 støvvei med 3 grifler og penselformet arr, dels hunnlige. Lid og Lid (2005):  Toppen er stor og åpen med mange, sprikende og tynne greiner.

Frukten er en nøtt omgitt av de innerste blomsterdekkbladene. Nøtten (frøet) er trekantet i tverrsnitt, breiest ovenfor midten, tilspisset mot toppen og avrundet ved basis med et tappformet frøfeste. Overflaten er glatt og svakt skinnende, fargen brun til rødbrun.  

Småplanten: Frøplanten har stilkete, lansettformete frøblad, ca. 8 mm lange og 2 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men vegetativ formering forekommer ofte etter oppdeling av roten med jordarbeidingsredskap.

Høymole og krushøymole har ofte sammenfallende utviklingsrytme fra våren av, mens byhøymole vokser en god del seinere (Fykse 2003), og bruker derved lengre tid på rosettstadiet før den setter blomsterstengel. Derfor tærer byhøymole mindre på opplagsnæringen i roten, og får et kraftigere rotsystem.

Frøspiringen er god fra små dyp.

Blomstring i juni-september.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 3700.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i grasmark, på avfallsplasser, langs veikanter, elver, grøfter, strender og skrotemark. Foretrekker moldholdig, næringsrik, særlig nitrogenrik leirjord. Merkeplante på næringsrik leirjord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i kunstig og naturlig eng og beite, dels også åker.

Utbredelse i Norge

Lid og Lid (2005): Hjemlig og innført. Til 660 m i Tokke i Telemark. To eller tre raser:

a) vanlig byhøymole (Rumex obtusifolius ssp. obtusifolius) er innført, og bufast. Forekommer i eng og beitemark, på veikanter, tomter og annen skrotemark. Næringskrevende. Spredt i kyststrøk fra Fredrikstad i Østfold og Oslo til Trondheim og Ørlandet i Sør-Trøndelag og Stjørdal i Nord-Trøndelag.

b) sumphøymole (ssp. sylvestris) forekommer i sump, vannkanter og beitemark, langsmed veier, tomter og annen skrotemark. Næringskrevende. Utbredt i Ringsaker, nokså vanlig i kyst- og dalstrøk fra Halden i Østfold, Hurdal i Akershus, Hole i Buskerud til Leksvik og Frosta i Nord-Trøndelag, spredt til sjelden til Moskenes i Nordland.

En tredje rase (ssp. transiens) som står mellom de to andre morfologisk, er funnet spredt i kyst- og dalstrøk fra Halden i Østfold og Oslo nord til Rauma i Møre og Romsdal og Skaun i Sør-Trøndelag.

Bekjempelse

Forebyggende, manuelle og mekansike tiltak (gjelder alle tre høymoleartene)

Det viktigste kontrolltiltaket er å hindre frøspredning.  En bør unngå at fôrrester som kan inneholde høymolefrø kommer over i gjødselen. Tidlig slått og nedlegging i silo er et effektivt tiltak mot frøspredning. Dersom graset tørkes til høy, vil frø på høymoleplanter som er slått i blomstringstiden, dra næring fra stenglene og modne i tørketiden. Slike høymoleplanter bør plukkes ut av graset og brennes eller graves ned. Det samme gjelder planter som er dratt opp (se nedenfor).

Oppsliting eller luking av høymoleplanter i "rotlausveka" før blomstring, er en gammel metode som fremdeles kan være aktuell, særlig i frøeng. Men bare luking er ikke alltid nok for å fjerne høymolen. Ofte sitter det igjen så mye av roten i jorden, at den utvikler nye planter. Særlig gjelder det byhøymole, som har mer forgreinete røtter enn vanlig høymole og krushøymole.

Konkurransestudier har vist at skuddveksten til frøplanter blir sterkere påvirket av rot- enn av skuddkonkurranse. Derfor er det viktig at slike frøplanter ikke får etablere seg, særlig i eng, ved å unngå åpne flater, som reduserer rotkonkurransen. Slike åpne flater kan sås til med grasfrø.

Eng der høymolen har tatt overhånd, er best å pløye opp og bruke til åker noen år. Dyp pløying er viktig. Høymolerøtter liker ikke å bli snudd opp-ned. Røtter som blir dradd opp av harven, bør samles sammen og kjøres bort. I poteter og rotvekster kan vi bekjempe høymole med radrensing.

Ved gjenlegg bør det brukes reine såvarer, og helst gjødsle bare med kunstgjødsel, eller husdyrgjødsel som en vet inneholder minst mulig høymolefrø.

Kjemiske tiltak

Høymole i eng, beite og annen grasmark kan en bekjempe med lavdosemidlene amidosulfuron  eller tifensulfuron en uke før høsting. Dersom høymole finnes sammen med flere andre tofrøblada rotugras, kan en bruke amidosulfuron i tankblanding med MCPA-75%-ig preparat.

Beste sprøytetid for høymoler er vanligvis under den sterkeste veksten før blomstring, når plantene har store bladrosetter og blomsterstengelen begynner å strekke seg. I slåtteeng vil det si i god tid før slått, og i beite straks etter første avbeiting.

For byhøymole er det også effektivt å sprøyte på gjenveksten i håen etter første slått.

For ytterligere informasjon om ulike ugrasmidler, søk i https://www.plantevernguiden.no/ eller https://www.mattilsynet.no/plantevernmidler/.

I VIPS-Ugras 2.0 kan du også få hjelp til planlegging og gjennomføring av ugrasbekjempelse i åkeren din.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Byhøymole. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 52-54. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Høymol. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 132-133. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Byhøymol. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 327-328. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Byhøymole. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 262-263, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Byhøymole. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 201, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.