Vindelslirekne

Forveksling

Fægri (1970): ”Veksten kan være forbløffende lik vindel-artene, som den ikke er det spor i slekt med. Blomstene røper den imidlertid med en gang: de er helt typiske slirekneblomster”.

Kjennetegn

Den voksne planten kan bli opptil 100 cm lang, med dyp, sterkt greinet pålerot.

Stengelen er krypende eller slyngende omkring andre planter, ofte sterkt greinet ved grunnen, kantete og furete, gjerne med en rødlig fargetone, mjølet på kantene. Fægri (1970): ”Som en pussighet kan nevnes at slirekne og vindel (se under Forveksling) slynger hver sin vei, den første er høyreslyngende, vindel er venstreslyngende”.

Bladene er stilkete, eggformet, utdradd i spissen og hjerte- eller kileformet ved grunnen, glatte på oversiden, svakt mjølet på undersiden. Bladslirene er skeivt avstumpet og mer eller mindre håret i kanten.

Planten har de uanselige blomstene i åpne blomsterstander. Det 1-2 mm lange blomsterskaftet har et ledd ovenfor midten. Blomsterdekkbladene, 5 i tallet, er rødgrønne, hvite på innsiden og langs kantene. Blomstene er tvekjønnet med 8 støvbærere, og 1 støvvei med 3 grifler.

Frukten er en nøtt omgitt av blomsterdekket. Nøtten (frøet) er nesten ovalt i omkrets, men med noe uttrukket topp og basis, trekantet i tverrsnitt med litt konkave sider. Overflaten er ru og matt, fargen mørkebrun til svart.

Småplanten: Frøplanten har avlange til lansettformete frøblad med hele bladrander. Ustilkete. Overflaten glatt. Lengde ca. 10-20 mm, bredde 3-7 mm.

Madsen og Jakobsen (2004) om frø: Er en nøtt, nærmest trekantet med tresidet tverrsnitt, hvor sidene ofte er noe konkave. Overflaten glatt til lett ru, ofte bekledt med rester av blomsterdekket. Avskallete frø forekommer ofte. Tusenkornsvekt ca. 5,0 g.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer bare ved frø.

Blomstring i juli-september.

Frøspiringen er oftest god etter overvintring ute i jorden. Maksimalt spiredyp er 8 cm. Frøet sprer seg dels ved dryssing i marken og dels gjennom ureine såvarer og husdyrgjødsel (Korsmo et al. 2001, Fykse 2003).

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 140-200.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer på dyrket mark, avfallsplasser, veikanter og av og til på tangvoller. Liker næringsrik, lett og svakt sur, leirholdig jord.

Skade/ulempe
Opptrer som ugras i hager og alle slags åkerkulturer. Gjør mest skade i vårkorn, der plantene filtrer seg sammen med loen. Større mengder vindelslirekne kan føre til at kornstråene legger seg ned i åkeren (legde), og gjør høstearbeidet vanskelig (Korsmo et al. 2001, Fykse 2003).

Utbredelse i Norge
Vanlig i lavlandet nord til Trøndelag, spredt og ikke opp mot fjellet og nordpå til Sør-Varanger og Vardø i Finnmark.

Historikk
Kulturhistorie: Fægri (1970): ”Den hører vel egentlig ikke hjemme i vår flora i det hele tatt, men kom først til oss ved åkerbruket. At frøene ble spist, vet vi, men om den egentlig ble dyrket, er vel mer tvilsomt; snarere kom vel ugressfrøene med ved innsamling fra datidens primitive dyrkning”.

Bekjempelse

Forebyggende tiltak
Motarbeides ved bruk av reint såfrø og ved å hindre at frøet kommer over i husdyrgjødselen.

Kjemiske tiltak
Vindelslirekne er lettere å bekjempe med kjemiske ugrasmidler enn tungras og hønsegras.  Midler som inneholder diklorprop i blanding med andre midler (se under vanleg og raudt hønsegras) har fullgod virkning. Aklonifen (Fenix) og (Sencor WG) virker også bra.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Vindeslirekne. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 32-33. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Vindelslirekne. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 138-139. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Vindelslirekne. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 82-83. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Vindeslirekne. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 246-247, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Vindeslirekne. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 215, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Madsen, K.H. og H. Jakobsen 2004. Snerlepileurt. I Ukrudtsbogen (red. K.H. og H. Jakobsen), s. 76-77. Utgitt av Forskningscenter Flakkebjerg, Afdeling for plantebekyttelse, 4. udgave.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.