Vanlig hønsegras

Forveksling

Hønsegras-artene er svært like, i hvert fall på småplantestadiet. I Lids flora (Lid & Lid 2005) skilles det mellom to ulike arter, når en ser bort fra vasspepper og ulike slireknearter, som også hører til denne slekten: Hønsegras (Persicaria maculosa) og kjertelhønsegras (P. lapathifolia). Vanlig hønsegras er nå en underart av hønsegras (P. maculosa ssp.maculosa), mens kjertelhønsegras har to underarter: rødt kjertelhønsegras (P. lapathifolia ssp. lapathifolia) og grønt kjertelhønsegras (P. lapathifolia ssp. pallida).

Vanlig hønsegras har bl.a. aksskaft uten eller med noen få vorteformete kjertler (bruk lupe). Rødt kjertelhønsegras har få kjertler på aksskaftet, grønt kjertelhønsegras har mange. Vanlig hønsegras har slirekanter med ca. 1 mm lange hår, mens de to andre artene har slirekanter med maksimum 0,8 mm lange hår. Grønt kjertelhønsegras har oftest lodne stengler og blad, mens rødt kjertelhønsegras har snaue blad.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-100 cm høy med greinet pålerot.

Stengelen er oppstigende eller opprett, oppsvulmet ved leddknutene, nærmest snau, grønn ved grunnen, mer eller mindre rødlig oppover.

Bladene er ustilkete eller kortstilkete, lansettformet, hele i kanten, snaue på oversiden, av og til ullhåret på undersiden, ofte med mørk flekk nær midten. Bladslirene er tvert avstumpet, med tiltrykte hår på sidene. Se også under Forveksling.

Planten har blomstene i tette, bladløse aks på snaue skaft. Blomsterdekkbladene, 5 i tallet, er hvite eller lyserøde, uten kjertelhår. Blomstene er tvekjønnet, med 7 støvbærere og 1 støvvei med 2 grifler.

Frukten er en nøtt omgitt av blomsterdekket. Det finnes 2 typer nøtter (frø): 1. Frø som er eggformet i omkrets, noe tilspisset i toppen og skeivt elliptisk i tverrsnitt. 2. Frø som er smalt ovale i omkrets, tilspisset i toppen og trekantet i tverrsnitt. Overflaten til begge typer frø er nesten glatt og svakt skinnende, fargen brunsvart til svart.

Madsen og Jakobsen (2004a og b) om frø: Vanlig hønsegras har to frøtyper - hovedtypen som rødt kjertelhønsegras, dvs. nærmest hjerteformet og flattrykt fra sidene, men mer butt. Den andre typen er noe trekantet med avrundete kanter. Overflaten på begge typer er nesten glatt, ofte rester av arret. Tusenkornvekt er ca. 2,7 gram.

Frøplanten har avlange til skeivt ovale frøblad med hele bladrander. Overflaten spredt behåret, lengde ca. 7-10 mm og bredde 3-5 mm.

Biologi

Vanlig hønsegras blomstrer i juni-september. Formeringen og spredningen skjer kun ved frø, og frøspiringen er god fra små jorddyp. Frøet spirer vanligvis ikke i modningsåret, men frø som har overvintret tørt eller i jorden, spirer raskt om våren når det ikke ligger dypere enn 4-5 cm. Frø som ligger dypere, beholder spireevnen i årevis (Fykse 2003). Det er gjennomsnittlig 200-800 frø pr. plante.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer på dyrket mark, på avfallsplasser, ved vann, i tangvoller, langsmed veier og på skrotemark. Vanlig hønsegras liker svakt sur, næringsrik myrjord og lett mineraljord, som er rik på organisk materiale.

Skade/ulempe
Hønsegrasartene vokser raskt og er konkurransesterke. Opptrer som ugras i hager og i alle slags åkerkulturer, men mest i poteter, rotvekster og grønnsaker, særlig på fuktig, vassjuk mark (Korsmo et al. 2001, Fykse 2003, Sjursen og Netland 2006).

Utbredelse i Norge
Vanlig hønsegras (P. maculosa ssp. maculosa): Nokså vanlig i lavlandet i Sør-Norge, spredt i fjelldalene og i Nord-Norge til Alta i Finnmark, mest vanlig i innlandet og på Vestlandet.

Historikk
Vegetasjonshistorie: Det er gjort sikkert funn av makrofossiler av vanlig hønsegras i Sør-Skandinavia fra Subboreal periode, som varte fra ca. 3000 til 500 f.Kr. Denne perioden faller sammen med Yngre steinalder, da en regner at den første nordboer begynte å rote i jorden (Jensen 1987, Sjursen 2009). I Oslo-området er det funnet pollen av ulike kornslag og ugasarter.

Kulturhistorie: Hønsegras-artene var vanlige i fortidens primitive åkerbruk, og våre forfedre anvendte også deres frø i sin mat (Fægri 1970).

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak
Det er viktig å hindre frøspredning. Kan motarbeides ved grøfting av vassjuk jord. Halmluting dreper ikke frø av hønsegras. Spireprosenten blir heller høyere. Forsøk har vist at hønsegras-frø blir ødelagt i silo, selv uten konserveringsmiddel. Ellers kan plantene ugrasharves eller radrenses.

Termiske tiltak
Termisk kontroll med flamming på små planter reduserer veksten, men gir trolig ikke fullgod virkning. Det samme gjelder termisk kontroll ved jorddamping (stripedamping er nå Debio-godkjent). I et grunndampingsforsøk med brede dampeskjold i isbergsalat ble dekningsgraden av hønsegras redusert fra 17,5% (ubehandlet) til ca. 1% etter 3 minutters damping.

Kjemiske tiltak For informasjon om godkjente kjemiske ugrasmidler, søk i https://www.plantevernguiden.no/ eller https://www.mattilsynet.no/plantevernmidler/godk.asp. I VIPS-Ugras 2.0 kan du også få hjelp til planlegging og gjennomføring av ugrasbekjempelse i åkeren din.

Eksempler:
Kornåker: Tribenuron-metyl virker bra mot hønsegras. Det tresidige midlet fluroksypyr + klopyralid + MCPA virker også rimelig bra.

Gulrot og potet: Aklonifen virker bra ved sprøyting på frøplantestadiet. I potet har metribuzin bra effekt.

Det er viktig å være oppmerksom på at hønsegras er resistent mot fenmedifam, og sterk mot pyridat.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Hønsegras. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 33. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Hønsegress. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 137-138. Cappelens forlag. Oslo.

Jensen, H.A. 1987. Macrofossils and their contribution to history of spermatophyte flora of Southern Scandinavia from 13.000 BP to 1536 AD. Biologiske Skrifter, Det kongelige Danske Videnskapers Selskab, 29: 1-74.

Korsmo, E. 1954. Hønsegras. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 78-80. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Vanleg hønsegras. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 252-253, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Hønsegras. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 207, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Madsen, K.H. og H. Jakobsen 2004a. Ferskenpileurt. I Ukrudtsbogen (red. K.H. og H. Jakobsen), s. 102-103. Utgitt av Forskningscenter Flakkebjerg, Afdeling for plantebekyttelse, 4. udgave.

Madsen, K.H. og H. Jakobsen 2004b. Bleg pileurt. I Ukrudtsbogen (red. K.H. og H. Jakobsen), s. 104-105. Utgitt av Forskningscenter Flakkebjerg, Afdeling for plantebekyttelse, 4. udgave.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. 2009. Ugrasarter i historisk perspektiv. Bioforsk Fokus, 4(2): 230-231.

Sjursen, H. og J. Netland 2006. Hønsegrasarter. I Felthåndbok, ugras, sjukdommer, skadedyr, næringsmangel i korn, potet, oljevekster og fôrvekster (red. S. Bovim, K. Munthe, E. Fløistad og B.-T. Svoldal), s. 21. Utgitt av Norgesfôr, Bioforsk Plantehelse og Yara.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.