Rosesikade

Utseende

I slekten Edwardsiana fins et fåtal arter som angriper frukttrær. De er så like av utseende at bare spesialister kan skille dem sikkert. Rosesikaden er 3,4-4,9 mm lang som voksen. Fargen er skinnende hvit eller gulhvit, med unnatak av bakkroppen som er gul. Kroppsformen og de lange, hårete/tornete bakbeina ligner på eplesikade. Eggene er 0,9 mm lange, hvite og nesten bananformet. Nymfene er hvit-gulgrønne av farge, og de har lubne bein med kraftige hårpigger. Det siste nymfestadium har rygghår som er festet til mørke hårvorter. Det krever litt innsats å oppdage selve dyret ved lave tettheter, men de tomme gjennomsiktige hudene som ligger igjen fra hudskiftene er avslørende.

Utbredelse

Den geografiske utbredelsen i Norge er nesten ukjent for artene i slekten Edwardsiana. Selv om angrep av rosesikade har værte velkjent i Norge i mer enn 100 år, fins det sikre funn av arten bare fra Akershus. Det samme gjelder to andre arter, Edwardsiana crataegi og Edwardsiana prunicola, som lever på bl.a. frukttrær, men ikke på roser. Siden sikadeskade på frilandsroser er svært vanlig enkelte år, særlig på Øst- og Sørlandet, er det sannsynlig at angrepene også i frukthagene oftest skyldes rosesikade.

Vertplanter

Foruten rose, som er hovedvertplanten til rosesikade, lever den på eple, pære, plomme, kirsebær, asal, rogn, hagtorn, hassel og på bærvekster som jordbær, bringebær og bjørnebær. På roser er rosesikade særlig tallrik på busk- og klatreroser som beskjæres lite. Rosesikade kan nå svært skadelige tettheter på bjørnebær i veksthus.

Livssyklus

Om høsten stikker hunnene eggene inn i overhudsvevet (epidermis) hos unge skudd av roser, og overvintringen foregår i eggstadiet. Eggene gir skuddene en knudret overflate. Eggene klekker neste vår når roseknoppene bryter, og nymfene samler seg på bladundersiden der de suger plantesaft. Også rosesikaden har 5 nymfestadier, og utviklingen fra egg til voksen tar normalt 4-6 uker. En del av de voksne sikadene flyr i juni over til andre vertplanter, bl.a. frukttrær, der de legger egg i bladverket, særlig i og rundt hovednervene eller i overhuden på unge skudd. Disse eggene klekker normalt i juli, og nymfene suger saft fra undersiden av bladene. De når det voksne stadiet i august-september, og flyr da tilbake til roser for egglegging og overvintring. I kjølige år klarer trolig ikke rosesikaden å utvikle mer enn en generasjon, og angrepet blir da stort sett avgrenset til roser.

Skadevirkninger

Både voksne og nymfer suger på undersiden av bladverket. Straks etter bladsprett oppstår det små gulhvite prikker på bladundersiden pga sugingen. Prikkene er spesielt konsentrert langs de største bladnervene. Ved sterke angrep på rose flyter prikkene over i hverandre slik at nesten hele bladflaten blir gråhvit eller gulhvit. Bladene blir etter hvert tørre og brunlige og faller av. Unge skudd kan også angripes, og de blir ofte misdannet. På eple fører rosesikade til omtrent samme skadesymptomer som eplesikade, men skaden kommer som regel senere, fra juli og utover. Unge blad får ofte gule felt langs kantene og røde, senere brune bladnerver. I tørre, varme år kan rosesikaden forekomme svært talrikt på frukttrærne. Bladverket kan da bli nesten sølvfarget, og det kan bli tidlig bladfall.

Bekjempelse

De naturlige fiendene er trolig de samme som nevnt for eplesikade. I de fleste årene er skaden av rosesikade på frukttrærne uvesentlig, selv i usprøytete hager. Rosesikade på roser kan bekjempes ved å sprøyte bladundersiden med grønnsåpevann eller et kjemisk middel. Behandlingen foretas straks angrep oppdages, vanlig ved bladsprett og helst før skadedyrene utvikler vinger. Gjenta behandlingen 2-3 ganger med en ukes mellomrom etter behov. I veksthus vil voksne sikader fanges på gule limfeller som kan være til hjelp i overvåking og til dels bekjempelse.

Litteratur

Edland, T. 2004. Sugande skade- og nyttedyr i frukthagar. Grønn kunnskap 8 (4): 1-175.

Sundbye, A. & Johansen, N.S. 2003. Bekjempelse av skadedyr på prydplanter i planteskoler - del I. Gartneryrket 7 (2003): 11-13.

http://www.bioforsk.no/rubusdyr

               Oppdatert 15. august 2011