Forord

Gjennom prosjektet "Plantevernhåndbok for økologisk landbruk" er det skrevet fire bøker med felles tittel "Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk"

• Bind 1 - Bakgrunn, biologi og tiltak
• Bind 2 - Grønnsaker og potet
• Bind 3 - Korn
• Bind 4 - Frukt og bær

Bind 1 er ganske grunnleggende i sin oppbygging, mens bind 2-4 er mer praktisk retta mot de konkrete plantevernspørsmål dyrkere av en bestemt kultur vil møte i hverdagen.

Forfattere for de ulike kapittel av dette bindet har vært: Ugras: Kjell Mangerud (pensjonist /Høgskolen i Hedmark, Blæstad) og Lars Olav Brandsæter. Sjukdommer: Guro Brodal, Birgitte Henriksen (tidligere forsker v/Bioforsk) og Leif Sundheim. Skadedyr: Arild Andersen, Ricardo Holgado (nematoder), Christer Magnusson (nematoder), Bonsak Hammeraas (nematoder), Ingeborg Klingen (skadedyr i oljevekster og kjernebelgvekster), Sverre Kobro (skadedyr i kjernebelgvekster) og Richard Meadow.

Svein Magne Birkenes har hatt det overordnede ansvaret for alt det datatekniske arbeidet med boka. Tegner Hermod Karlsen har vært med å illustrere alle de fire bindene i denne bokserien, og vi skylder ham en stor takk. Uten hans enestående kombinasjon av biologisk kunnskap/forståelse og tegneferdigheter hadde ikke denne bokserien vært den samme.

Trond Hofsvang, Leif Sundheim og Helge Sjursen har kvalitetssikret organismelista som ligger bakerst i boka.

Vi vil også takke alle som har hatt deler eller hele manus til gjennomlesing og kommet med gode innspill til forbedringer. Det gjelder spesielt Haldor Fykse og Morten Günther som begge har brukt mye tid på dette arbeidet, men også Jan Netland og Hugh Riley.

Erling Fløistad og Kari Munthe har vært svært sentrale personer i ferdigstillelsen av boka. For å si det rett ut, uten Kari ville det ikke blitt bok...

Boka er finansiert dels gjennom ekstern støtte fra Statens landbruksforvaltning (Veiledningstiltak for primærprodusenter) og Landbruks- og matdepartementet (Forskningsmidler over jordbruksavtalen, samt midler over statsbudsjettet til informasjonstiltak knyttet til plante vern), dels gjennom grunnbevilgning og egeninnsats. Uten denne egeninnsatsen fra Bioforsk og andre hadde det ikke vært mulig å fullføre arbeidet med en så omfattende bok.

Vi håper at denne boka vil være til nytte, både som et praktisk oppslagsverk i hverdagen og som kilde til mer grunnleggende kunnskap om de ulike skadeorganismenes biologi. Forhåpentligvis vil boka også gi nyttig informasjon til dyrkere som ikke driver økologisk, men som ønsker å bruke minst mulig av kjemiske plantevernmidler.

Noen figurer, samt tilhørende tekst innen emnet ugrasbiologi, fra Bind 1 i denne bokserien er også benyttet i dette bindet. Dette har vi gjort fordi denne kunnskapen er helt sentral for å løse plantevernproblemene i økologisk korndyrking og for at en ikke hele tiden må lese begge bøker samtidig. Noen vil kanskje reagere på at vi har hentet bilder av redskaper i hovedsak fra to produsenter. Dette skyldes at disse har lagt ut gode bilder på internett.

En forskjell fra tidligere bind er at vi i dette bindet har benyttet de 3 ulike hovedgruppene av skadegjørere (ugras, sjukdommer og skadedyr) som hovedkapitler. Dette har vi gjordt fordi korn, oljevekster og kjernebelgvekster har så mye til felles, spesielt med hensyn til ugraskontroll, at dette viste seg å være mest hensiktsmessig.

26. januar 2009, Ås

Lars Olav Brandsæter Kjell Mangerud Svein Magne Birkenes Guro Brodal Arild Andersen

Dette kapitlet omhandler biologiske egenskaper for viktige ugrasarter, forebyggende og direkte tiltak for å redusere ugrasets negative virkning på avlingsmengde og kvalitet. De forbyggende tiltakene en kan gjøre, er i stor grad de samme uansett om det gjelder vårkorn, høstkorn, oljevekster eller kjernebelgvekster. Det samme gjelder også de fleste direkte tiltakene. Vi har derfor valgt i hovedsak å knytte vårkornet til omtale av de forskjellige ugrasartene og de tiltakene vi beskriver, og omtaler spesielle tiltak i forbindelse med de andre vekstene i egne underkapitler bakerst i dette kapitlet.

En ugrasart sine muligheter til å konkurrere med kulturveksten og formere seg, er avhengig av en hel rekke ulike faktorer, ikke minst ugrasplantens vokseegenskaper i forhold til kulturplanten. Særlig er den årlige vekstrytmen viktig, eksempelvis spiretidspunktet, og om og når jordarbeiding blir utført i løpet av året. I ugraslæren deler en gjerne ugraset i biologiske grupper etter de egenskapene som har størst praktisk interesse, uten omsyn til den vanlige botaniske systematikken. Av særlig interesse i denne sammenhengen er ugrasets levealder og formeringsmåte. Denne inndelingen ble utførlig beskrevet av en nestor i norsk og internasjonal ugrasforskning, professor Emil Korsmo (1863-1953).

Biologiske ugrasgrupper

Sommerettårige ugras

Sommerettårige arter lever bare en sommer. De spirer opp av frø om våren, blomstrer og setter frø. Deretter dør hele planten, inklusiv roten (figur 1.1). Disse artene overvintrer altså bare som frø. Frøproduksjonen er som regel svært rikelig, og frøet modner samtidig med eller før den kulturveksten ugraset vokser i. Det frøet som faller på jorda, spirer vanligvis først neste vår. Skulle frøet spire alt samme høst, vil planten som regel fryse i hjel i løpet av vinteren. I særlig milde vintre kan visse arter greie seg. Blir frøet gravd dypt ned under jordarbeiding, kan det ligge i jorda i mange år uten å miste spireevnen. Sommerettårige ugras kan bare utvikle seg i større mengder i kulturer der jorda blir arbeidet om våren. De fleste av våre vanligste ugras i åker og hage hører til denne gruppen. De viktigste artene er: floghavre, meldestokk (figur 1.1), kvassdå, guldå, linbendel, hønsegrasartene, tungras, vindeslirekne, åkergull, åkersennep, åkerkål, åkerreddik, klengjemaure, åkerstemorsblom, tunbalderbrå, åkervortemjølk, hønsehirse og jordrøyk. Også kulturplanter som våroljevekster kan bli ugras i kornåkeren

Vinterettårige ugras

Vinterettårige arter har normalt evne til å overvintre. Frøet kan spire gjennom hele sommerhalvåret. Spirer det tidlig nok, blomstrer plantene og setter modne frø på samme måte som de sommerettårige. Disse frøene kan igjen spire og utvikle nye frøproduserende planter. Spirer frøet så sent i vokseperioden at planten ikke når full utvikling, overvintrer den, blomstrer og setter frø neste vår eller sommer (figur 1.2). Frøene fra disse plantene kan så spire, og siden det ennå er tidlig på året, har plantene gode muligheter til å produsere egne frø før vinteren. Dermed kan en oppnå to frøgenerasjoner på ett år. I noe varmere land enn Norge, for eksempel England, kan en til og med få tre frøgenerasjoner i året.

Vinterettårige ugras er mer allsidige enn de sommerettårige. De vokser derfor godt både i vårsådde og i høstsådde kulturer, men som de sommerettårige artene, er også de vinterettårige avhengige av løs og bearbeidet jord for å kunne spire og utvikle seg i større omfang.

Det er bare ni vinterettårige ugras som er særlig viktige hos oss: vassarve, gjetertaske, rødtvetann, pengeurt, åkersvineblom, haremat, tunrapp, stemorsblom og åkerminneblom.

Toårige ugras

Toårige arter blomstrer normalt ikke før året etter spiring. Enten de spirer tidlig om våren eller senere på sommeren, utvikler de det første året bare røtter og en bladrosett som overvintrer. Etter frømodningen 2. år dør hele planten (figur 1.3).

På grunn av disse artenes spesielle livssyklus, må de stå i ro i to vekstsesonger på rad for å komme til sin rett. Samtidig er de avhengige av åpen jord for at frøene skal kunne spire. Slike forhold finner en først og fremst i toårige kulturer, som for eksempel høstkorn og første års eng, dessuten i grasmark med «sår» i grasmatten. Toårige ugras spiller svært liten rolle i ettårige kulturer der jorda blir pløyd hvert år. Ved redusert jordarbeiding (ingen pløying) kan situasjonen derimot fort bli en annen.

De viktigste toårige artene er: balderbrå, myrtistel, vegtistel, krusetistel og dikesvineblom.

Flerårige ugras

Ugras som lever lenger enn to år, blir gjerne kalt flerårige ugras. Etter formerings- og spredningsmåten deles de i to grupper: stedbundne og vandrende.

Stedbundne ugras

Karakteristisk for gruppen stedbundne ugras er at plantene kan formere og spre seg kjønnet (generativt) med frø og sporer, men ikke vegetativt ved egen hjelp. Selve plantene er således stedbundne eller stasjonære. Roten hos noen arter har likevel vegetativ regenerasjonsevne når den blir oppdelt eller sterkt skadd. Det må altså en ytre impuls til for at denne formeringsmåten skal fungere.

I spiringsåret utvikler de fleste flerårige stedbundne ugrasene bare rot og bladrosett. I andre året forsetter utviklingen, og som regel er det da plantene blomstrer og setter frø første gang (figur 1.4). Noen arter blomstrer alt i spiringsåret (for eksempel følblom og smalkjempe). Etter frømodning visner de overjordiske plantedelene ned om høsten, men roten lever videre og setter nye blad og blomsterbærende skudd hver vår gjennom flere år. Lysskuddene kommer dels fra hovedroten og dels fra den underjordiske delen av stengelen.

Stedbundne ugras forekommer særlig i eng og beite, og andre steder der planten kan vokse i fred over lengre tid. De blir derfor ofte kalt "engugras" Denne ugrasgruppen kan ellers deles i fire undergrupper etter rottype: trevlerot, rotstokk, pålerot og uekte rot (figur 1.5). De viktigste artene i de fire undergruppene er:

• Trevlerot: Engsoleie, følblom, blåkoll og sølvbunke.
• Rotstokk: Prestekrage, gul gåseblom, landøyda, burot, engkarse, smalkjempe, groblad, rome og selsnepe.
• Pålerot: Dunkjempe, vinterkarse, russekål, høymoleartene og løvetann.
• Uekte rot: Engmose.

"Uekte rot" betyr at "roten" ikke er bygd for næringsopptak som hos høyere planter/karplanter, men bare tjener som festeorgan, som hos tang og tare i sjøen. Næringsopptak i moser (og i tang og tare) skjer direkte gjennom bladoverflata.

Vandrende ugras

Alle arter i gruppen vandrende ugras har kontinuerlig, vegetativ formering og spredning. Vegetativ spredning vil i denne sammenheng si at planten har en eller annen form for "vekst til siden" som igjen gir nye planter ved siden av den "gamle morplanten". Eksempel på dette er overjordiske stengelutløpere som hos jordbærplanten eller krypsoleie, eller underjordiske stengelutløpere som hos kveke. Som andre plantegrupper, formerer disse seg naturligvis også med frø eller sporer. Når vandrende ugras vokser opp fra frø, lager de i spiringsåret bare en bladrosett og rot som overvintrer. De fleste artene blomstrer og setter frø første gangen året etter, altså i sitt 2. leveår (figur 1.6), men noen først det 3. året (hestehov, hundekjeks og skvallerkål). Mange arter er svært frørike. Vandrende ugras har altså evne til å spre seg vegetativt, uten ytre inngrep. I dagligtale blir de ofte kalt "rotugras". Noen inkluderer gjerne også de stedbundne artene i dette begrepet. Mange av de mest brysomme ugrasene, både i åker og grasmark, hører til denne gruppen.

Etter den vegetative formeringsmåten kan rotugraset deles i fem undergrupper: krypende, rotslående stengler, krypende jordstengler, krypende formeringsrøtter, stengelknoller i jorda, eller annen vegetativ formering (figur 1.7). De viktigste artene i de fem undergruppene er:

• Krypende, rotslående stengler (tæger): Krypsoleie, krossknapp og gåse mure.
• Krypende jordstengler: Kveke, skvallerkål, ryllik, nyseryllik, hestehov, stornesle, stormaure, åkersnelle, einstape og strandvindel.
• Krypende formeringsrøtter: Åkertistel, åkerdylle geitrams, småsyre, vegkarse og åkervindel.
• Stengelknoller i jorda: Åkersvinerot og åkermynte.
• Vegetativ formering på andre måter: Engsyre, ugrasklokke, hundekjeks, mjødurt, tyrihjelm, vårkål, lyssiv og knappsiv.

Ugrasklokke har for eksempel både krypende jordstengler og pålerøtter som vokser ut fra jordstenglene. Hundekjeks har en form for oppsplitting av øvre del av røttene, og er således "svakt" vandrende.

Det er heldigvis ikke slik at alle de ulike ugrasgruppene vi her har nevnt er like vanlige i alle typer kulturvekster. Biologien og livssyklusen til de ulike ugrasartene gjør at de trives bedre i visse kulturer enn i andre. Denne sammenhengen er vist i tabell 1.1. Finner en eksempelvis de samme artene i vårkorn og høstkorn? De sommerettårige artene etablerer seg først og fremst i kulturvekster som også er sommerettårige: ettårige grønnsaker, vårkorn, erter, åkerbønner, lupiner og våroljevekster, poteter og løk. I disse kulturene vil naturligvis også vårspirte, vinterettårige arter etablere seg. Ved dyrking av høstsådd korn og oljevekster, vil det som tabell 1.1 viser være mindre av sommerettårige arter, men desto mer av vinterettårige og ofte av den toårige balder bråen. Av flerårige arter, vil stedbundne og vandrende arter som er følsomme for jordarbeiding, hovedsakelig finnes i enga og oftest ikke i kornåkeren med vanlig jordarbeiding. Annerledes vil det kunne bli hvis en kutter ut plogen og praktiserer redusert jordarbeiding to eller flere år etter hverandre. Da vil også de artene som ikke er vanlig forekommende i pløyd kornåker kunne bli problematiske.

De mest problematiske flerårige artene, arter med underjordiske stengelutløpere som er motstandsdyktige mot jordarbeiding, og arter med rotutløpere, kan forventes å finnes i nær sagt alle kulturvekster. Eng, spesielt flerårig eng, kan virke sanerende på flerårige arter med rotutløpere, for eksempel åkertistel. Det faktum at noen arter med underjordiske stengelutløpere, som brennesle, ryllik og stormaure, tåler jordarbeiding mye dårligere enn andre arter i samme biologiske ugrasgruppe (kveke, hestehov) er kanskje litt overraskende, men all erfaring viser at sånn er det.

Tabell 1.1 forteller mye om både ugrasproblemet og hvordan problemet kan løses når korn dyrkes korn uten bruk av ugrasmiddel. Dersom en dyrker mye av en bestemt kulturvekst flere år etter hverandre, kan det med god grunn hevdes at en mer eller mindre "ber om problem" med de ugrasgruppene som er markert med mange plusser. Dyrker en derimot korn i et mer romslig sammensatt vekstskifte, har de ulike gruppene av ugras mindre mulighet til å formere seg så kraftig som ved ensidig dyrking. Dette kommer vi mer konkret tilbake til i kapittelet om vekstskifte (se side 38).

Tabell 1.1 Forekomst av ulike biologiske ugrasgrupper i de forskjellige kulturvekster (modifisert etter Håkansson 1995).

(^*eks. brennesle, ryllik, stormaure / ^**eks. kveke)
0: Ikke vanlig ugrasart i denne gruppen av kulturvekster
+: Finnes, men ikke vanlig ugrasgruppe i disse kulturvekstene
++: Vanlig ugrasgruppe å finne i disse kulturvekstene
+++: Meget vanlig ugrasgruppe å finne i disse kulturvekstene

I dette kapittelet har vi måttet gjøre et lite utvalg av forskjellige ugrasarter som finnes i kornåkeren: Meldestokk, linbendel, klengemaure, då-arter, åkerkål, vassarve, tunrapp, åkersvineblom, balderbrå, kveke, åkertistel, åkerdylle, hestehov, åkersvinerot og åkersnelle. Mange ulike forhold som for eksempel jordtype, klima og driftsmåte, og sikkert noen ganger tilfeldigheter, avgjør hvilke arter som gjør seg gjeldende.

Nedenfor er en liste med linker til de aktuelle ugrasartene i Korsmos ugrasplansjer.

Meldestokk

Linbendel

Klengemaure

Då

Åkerkål

Vassarve

Tunrapp

Åkersvineblom

Balderbrå

Kveke

Åkertistel

Åkerdylle

Hestehov

Åkersvinerot

Åkersnelle

Sammenlignet med mange andre kulturplanter konkurrerer kornet godt med ugraset. I motsetning til i grønnsaker, hvor direktetiltak er helt nødvendig for å sikre ei akseptabel avling, kan en i korn oppleve at direktetiltak mot frøugras verken gir økt avling eller økonomisk gevinst. Selv om frøugraset kan være problematisk, er nok rotugraset enda verre i den økologiske korndyrkinga. Ved relativt ensidig økologisk korndyrking er det nok dekning for å hevde at en nærmest "spør etter" problem med kveke, åkertistel, åkerdylle og andre rotugras. Det foregår imidlertid i dag ganske mye forskning på å finne bedre løsninger på rotugrasproblemet i slike omløp.

Ved økologisk drift har en ikke de raske, effektive tiltakene som er tilgjengelige i konvensjonell dyrking. En har ikke Roundup, derfor må en ta i bruk flere tiltak og jobbe mye mer langsiktig. En må tenke over i år hvilket problem en kan få om to-tre år, dersom en har et påbegynt problem i år. En som driver økologisk, må tåle å se litt ugras i åkeren. Det finnes ikke noen metode som har 100 % virkning.

Tabell 1.2 Undersøkelser (bl.a. finsk studie) viser at det både er flere arter ugras, og mer ugras, ved økologisk enn ved konvensjonell korndyrking (Salonen et al. 2001).

Det skal være relativt mye frøugras i åkeren før en får avlingsnedgang. Tidligere undersøkelser i Norge har vist at opp til 30-40 % av kornåkre i konvensjonell drift har så få ugrasplanter at sprøyting ikke lønner seg (se tekstboks 1.1. nedenfor). Ved ugrasharving må det være enda større antall ugras i åkeren på 3-4 bladstadiet før harvinga lønner seg. Ugrasharvinga har nemlig dårligere "selektivitet" enn ugrasmidler noe som gjør at også kornet kan bli skadet. Nyere forskning viser imidlertid at harving omkring spiring sjelden reduserer avlinga, men det reduserer antall ugras. Vi har ikke så mange forsøk som kan gi oss pålitelige skadeterskler for ugrasharving i korn. Resultat fra et nyere forsøk, indikerer at skadeterskelen ligger i overkant av 200 ugrasplanter per m². Mengden ugras vil imidlertid bli redusert om antallet er mindre, og det vil påvirke utviklingen av frøbanken.

Hvor mye ugras som tåles i kornåkeren, er svært avhengig av hvilke ugrasarter som vokser der, for eksempel er ikke tunrapp og åkerstemor like problematiske som meldestokk og då. For mer informasjon, se tekstboks 1.1 om skadeterskler i korn.

Rotugras er ikke noe ukjent fenomen innen økologiske korndyrkning. Et sitat fra en økobonde på et møte om økologisk korndyrking forteller mye om problemomfanget.

Etter at møteleder hadde ramset opp næringsforsyning, jordstruktur og rotugras som de tre viktigste "utfordringene" svarte han: "Ja, jeg er enig i at det er tre hovedutfordringer; rotugras, rotugras og rotugras".

Dette er selvfølgelig satt på spissen, men sier også mye om hva praktikere har å slite med når kornandelen innenfor omløpet blir høy.

Rotugraset kommer raskt opp i mengder som medfører at avlingsnivået reduseres betydelig. Mange rotugrasarter blir stadig vanligere å se hos økokornbonden.

Kveke (tabell 1.4), åkertistel (figur 1.4) og åkerdylle er kjente "klassikere", men også åkersvinerot, hestehov, åkersnelle m.fl. sees stadig oftere.

I kampen mot rotugraset er langsiktig planlegging overmåte viktig fordi forebyggende tiltak står så sentralt her.

Verdiene i tabell 1.4 er fra konvensjonell drift men, det er lite sannsynlig at nedgangen vil være mindre ved økologisk drift fordi en her ofte har et mer glissent plantebestand. En "tommelfingerregel" i Norge sier at 1 % dekning av kveke i kornåkeren ved tresking, noe som tilsvarer ca 8 kvekeskudd per m², gir 1 % tapt avling. De danske tallene for korn ligger, som vi ser, noe høyere.

Tabell 1.4 Redusert avling på grunn av kveke i ulike kulturplanter. Tallene i denne tabellen er hentet fra en dansk undersøkelse fra konvensjonell drift (Etter Melander 1990).

Jordøkologi og jordstruktur

I økologisk drift må en ikke ha dårligere drenering enn det en regner som optimalt i konvensjonell drift. Helst burde den være bedre. Skal en få jordfysiske forhold som gjør at plantene og jordlivet trives, må det være passe fuktighet. Alle forsøk viser at en som regel får størst avling når en sår tidlig, men da må det være tørt nok for jordarbeiding. Av erfaring vet en at dersom det er for fuktig, vil en del ugras trives bedre enn kulturvekstene. I tillegg er risikoen for å få skadelig jordpakking og dårligere jordstruktur mye større ved kjøring under for fuktige forhold. Spesielt gjelder dette ved høsting, når en mange ganger ikke har noe valg. En kan ikke vente til jorda blir tørr, slik en kan tidligere på året.

På samme måte som i konvensjonell drift, må en ha riktig pH i jorda (dvs. mellom 5,8 og 6,2, avhengig av jordtype). Her som ellers vil både for høy og for lav pH være uheldig. Begge deler kan gjøre at enkelte ugrasarter trives bedre enn kulturvekstene.

Dersom jorda er pakket, blir det dårlige forhold for kulturplantene. Dette gjør at det blir vanskeligere for dem å konkurrere med ugraset. En del ugras trives bedre enn kulturplantene i pakket jord. Alle har vel sett hvordan tunrappen har bredt seg i jordbruket, særlig på vendeteiger, fordi jorda har blitt mer og mer pakket. Ugras som har et dypt og kraftig rotsystem (for eksempel åkertistel) vil også konkurrere meget godt. Disse kan utnytte dypere jordlag som ikke er pakket i motsetning til kulturplantene som ikke har så dypt rotsystem. Belgvekstene som er avgjørende for å få økologisk drift til å fungere lider av jordpakking og dårlig jordstruktur. Disse er avhengig av Rhizobiumbakterien og denne er igjen avhengig av luftveksling for å få både oksygen og nitrogen. I pakket jord blir det dårlig luftveksling.

Hjul og jordpakking

I Bind 1 (Kapittel 3) står det mer om hjul, maskiner og jordpakking. Her skal vi kort repetere de viktigste punktene ettersom de betyr mye i økologisk korndyrking.

I overflata og de første 10-15 cm nedover i jorda vil jordpakkinga under et hjul være direkte avhengig av lufttrykket i dekket. Jo større last et hjul har (jo tyngre maskin), jo større hjul må en ha for å kunne kjøre med lavt lufttrykk. Både økning i diameter og økning i bredde bedrer situasjonen. Imidlertid er det ikke uten betydning hvilken av de to faktorene en velger. Om en dobler diameteren kan en med samme lufttrykk kjøre ca 50 % større last på hjulet. Om en dobler bredden, vil en med samme lufttrykk kunne kjøre ca. dobbelt så stor last. Om en setter på tvillinghjul med samme diameter, vil en kunne kjøre ca. 75 % større last med samme lufttrykk. Det er i de fleste tilfeller mindre aktuelt å øke diameteren, derfor vil en i praksis måtte velge mellom å øke bredden eller å sette på tvillinghjul.

Alle dekkprodusenter har utarbeidet tabeller som viser sammenhengen mellom last, lufttrykk og hastighet for de enkelte dekkdimensjoner og dekktyper. Det er derfor viktig å sette seg godt inn i disse før en velger dekk på traktor og redskaper. Tilhengere og tilhengerredskap blir ofte glemt i denne sammenhengen.

Hjul som kjøres på jordet med en last på mer enn 500 kg, bør ha mindre lufttrykk enn 0,8 bar (11 psi, pund per kvadrat tomme eller 80 kPa). Dersom et hjul lager et spor som er dypere enn to cm er dette en indikasjon på at hjulet er for lavt eller for smalt. Større hastighet krever større lufttrykk. Dette krever i de fleste tilfeller at en må ha høyere trykk ved transport enn ute på jordet. Derfor må en ha en kompressor på gården slik at en kan endre lufttrykket i dekket etter behov. På kortere kjøreturer langs vei kan en imidlertid akseptere å kjøre med for lavt lufttrykk. I slike tilfeller er en ikke nødt til å kjøre med stor hastighet.

Pakking i det øvre sjiktet repareres i løpet av 1-2 år. Årsaken er at de faktorer som bygger opp jordstrukturen er mest aktive her (se kapitlet "Faktorer som påvirker jordstrukturen"). Skade pga. pakking kan være stor uten at en ser den. Om en ser merker etter hjulspor i åkeren i form av dårlig vekst, tyder det på en avlingsreduksjon på minst 20-25 %.

Nedover i jorda, under pløyedypet, vil pakketrykket være større under et hjul med stor last enn under et med liten last selv om de begge har samme lufttrykk. Jorda vil normalt være råere jo lengre nedover en kommer, i hvert fall om våren. Selv om jorda på toppen er tørr nok til at en unngår pakking der, kan jorda lengre nede likevel bli pakket. Pakking nedover i jorda får ikke de store utslag på avlinga i det enkelte året, men blir jorda pakket i undergrunnen, kan det gå (mange) tiår før naturen får reparert skaden, hvis den i det hele tatt lar seg utbedre. En avlingsreduksjon på 2 % i ti år betyr like mye som et 20 % tap i ett år.

Fordi pakkinga under hjul med liten last (under ca. 500 kg) stort sett skjer i overflata, og fordi denne pakkinga blir moderat, kan en akseptere noe større trykk i slike hjul.

Jordfuktigheten er meget avgjørende for om det vil oppstå pakkingsskader. En gammel regel sier at pløgslekammene på høstpløyd jord skal være tørre før en starter våronnarbeidet. Ettersom maskinene har blitt større og blir større, kan det være nødvendig å vente noe lengre. Praktisk test: Grav 10 cm ned i jorda, ta en neve jord fra laget under og klem den sammen så hardt du kan. Jorda skal etterpå kunne smuldres opp i småaggregater, uten at det dannes store klumper. Det hevdes at en kan begynne å pløye om våren før en kan kjøre ut på høstpløyd jord. Dette er en myte, som passet da en brukte hest, og kanskje også da en pløyde med "Gråtass". Med dagens maskiner må en vente, og det er viktig å kjøre med lavt lufttrykk for å pakke minst mulig i undergrunnen.

Dersom en kjører flere ganger på samme stedet vil pakkinga øke, og en vil pakke dypere. Det er derfor viktig å legge opp et kjøremønster som gir minst mulig dobbeltkjøring, stille inn riktig og kjøre færrest mulig ganger (jamn pløgsle krever mindre slodding og harving).

Når en kjører i voksende grøde, kan en få både skadelig jordpakking og skade på selve kulturplantene. I forbindelse med ugrasharving kan det være gunstigst med brede dekk når en blindharver, og smale dekk når en harver på 3 - 4 bladstadiet. I forbindelse med all jordarbeiding og øvrig kjøring på jordet bør hjulutstyret være så stort at en ikke får spor som skaper problemer i det etterfølgende arbeidet.

Faktorer som påvirker jordstrukturen

I denne sammenhengen kan en snakke om faktorer som bygger opp jordstrukturen og faktorer som ødelegger jordstrukturen. En kan også skille mellom de aktive faktorene som har direkte betydning og passive som ikke har direkte betydning, men som legger forholdene bedre til rette for de aktive. Her skal vi kort ta for oss de viktigste faktorene:

Bygger opp jordstrukturen

Aktive faktorer

Plantevekst. Røttene borer seg gjennom jorda og løser opp pakket jord. Når røttene dør, vil de gi næring til de andre organismene, og rotganger vil være viktige transportårer for luft og vatn.

Jorddyr bearbeider jorda på mange måter. Meitemarken for eksempel, spiser jord, og det som kommer ut, er effektivt bundet sammen av slimet i fordøyelsen til passelig store aggregater, og pH er bestandig 7.

Sopper vever sine hyfer gjennom jorda. Disse binder sammen jordpartikler og bryter opp hard jord.

Bakterier omsetter planterester og nedbrytingsprodukte, og fra disse skapes stabile aggregater.

Frost/opptining. Når vann fryser, utvider det seg. Jord som inneholder vatn, blir derfor i en prosess med vekslende frost/opptining brutt opp på visse måter, og kittet sammen på andre måter. For å få en effekt av denne prosessen, må den gjentas mange ganger. I overflata skjer dette. Nedover i jorda skjer det kanskje bare en gang i året. Derfor tar det mange år før det blir noen reparasjon av jordpakking ved hjelp av frost/ tining i dypere jordlag. Under pløyedybden skjer det ikke hvert år, og på sjøldrenerende jord, som sand, har frosten ingen virkning.

Tørking/oppfukting. Leire sveller ved oppfukting og krymper ved tørking. Jord som inneholder leir (og myr) vil derfor svelle og krympe. Det oppstår sprekker i pakket jord ved tørking. Når sprekkene går dypt, er de viktige for drenering i leire. Tørking/oppfukting kan være viktigere for reparasjon av pakking i undergrunnen enn frost/tining.

Passive faktorer

Tilførsel av organisk materiale. Organismene som lever i jorda, trenger organisk materiale for å få energi og annen næring. Får de det, blir disse organismene mer aktive til å bygge opp jordstrukturen. Grønngjødsling har derfor flere hensikter enn bare å samle nitrogen.

Eng. I jord som ligger urørt, bygges det opp en fin jordstruktur. Dette vil en se når en spar opp jord fra renskanten og sammenlikner med jorda på vendeteigen.

Flerårig eng gir derfor god jordstruktur.

Drenering. I jord som er vassmettet, trives verken planter eller dyr. Det samme gjelder flere typer bakterier og sopp. Drenering er avgjørende for god jordstruktur.

Jordarbeiding. Jordarbeidinga i seg sjøl er negativ for jordstrukturen, men jordarbeiding kan gi bedre luftveksling og infiltrasjon, hvis jorda er tett. Dette bedrer forholdene for de organismene som bygger opp jordstrukturen.

Grubbing kan i noen tilfeller bedre jordstrukturen fordi luftvekslinga stimuleres og dreneringa under plogsålen blir bedre, men grubbing i seg sjøl er en så hard belastning på jorda at effekten kan bli negativ pga økt jordpakking, enten under selve prosessen eller senere.

Ødelegger jordstrukturen

Aktive faktorer

Jordarbeiding. Det er ingen enkeltfaktor som ødelegger jordstrukturen mer enn jordarbeiding. Når organene til jordarbeidingsredskaper går gjennom jorda, oppstår det stort trykk foran og under disse, og dette trykket knuser aggregatene. Jo større hastighet de har gjennom jorda, jo større trykk oppstår det. Jordarbeiding bør ha som målsetting å skape de jordforholdene som er nødvendige for å etablere veksten, men ikke mer.

Kjøring på åkeren. Under hjula vil det alltid bli noe pakking som ødelegger jordstruktur. Jo større lufttrykk i dekkene, jo tyngre maskin, jo fuktigere jord og jo flere ganger en kjører, jo verre blir det. Sluring forsterker bildet ytterligere.

Regn. Når det regner, blir aggregatene oppfuktet på overflata og like under. Dette svekker dem, og energien av dråpene kan knuse de svake aggregatene, slik at de bryter sammen. Dette gir skorpe når jorda senere tørker opp.

Rennende vatn. Når vatnet begynner å renne, vil energien i vasstrømmen knuse flere aggregater. Vind. I områder med mye vind kan energien i lufta knuse aggregater, og det gir enkeltkornstruktur som er utsatt for erosjon (gjelder særlig silt og finsand).

Passive faktorer

Åpenåker og drift uten eng. Når jorda ligger ubeskyttet, kan regn og vind ødelegge aggregatene. I kornproduksjonen har en perioder av året når det ikke er plantedekke. Brakking og høstpløying forlenger disse periodene.

Fuktig jord. Er jorda fuktig, øker skadene ved kjøring og bearbeiding. Er jorda vassmettet, får en større ødeleggelser av regn og rennende vatn. Mangel på drenering forsterker dette.

Hvorfor vekstskifte er viktig for ugraskontroll

De ulike ugrasartene dukker opp i de kulturer hvor konkurranseforhold og ulike tiltak tilsier at de kan leve og produsere avkom. Enkelte ugras, som for eksempel floghavre, har ganske bestemte krav til leveplass og vil bare unntaksvis skape problemer i andre kulturer. Floghavren finner en stort sett i kornåkre, men den kan også spre seg i kulturer som potet. Sommerettårige frøugras, som for eksempel meldestokk, finnes hovedsakelig i jord som bearbeides på våren, mens vinterettårige ugrasarter i tillegg til å kunne spire om våren også spirer og etablerer seg om høsten. Den virkelig store generalisten blant ugras i Norge er kveke. Denne arten finner en nær sagt i alle kulturvekstene vi dyrker, og selv om konkurranse fra kulturplanten påvirker kveka, er det hovedsakelig jordarbeiding som kan sette den kraftig tilbake når den først har blitt et problem. I tilegg til kveke er åkertistel og åkerdylle, samt arter som hestehov, åkersvinerot, åkermynte og åkersnelle, stadig vanligere syn for økologiske kornbønder. I vårkorn finner de flerårige artene som er nevnt her forhold som passer svært godt til deres biologi, og de vil derfor ofte kunne oppformeres betydelig. Nær sagt alt som fører til variasjon utover ensidig vårkorndyrking, forbedrer kontrollen av disse ugrasartene. Som vi har vært inne på i Bind I henger valg av vekster i et omløp, og muligheter for jordarbeiding til ulike tider nøye sammen. Det er derfor vanlig å se på jordarbeiding som en del av vekstskiftebegrepet. Ved relativt ensidig vårkorndyrking er en gjennomtenkt jordarbeidingsstrategi av stor betydning i ugraskampen.

Hvilke kulturvekster utgjør omløpet

I korndominerte omløp vil prosentvis fordeling av korn og grønngjødslingseng (eventuelt vanlig eng), og behandling av grønngjødslingsveksten (se kapittel 1.4.3), være en svært viktig faktor for hvor godt ulike flerårige ugras (se figur 1.28) trives i åkeren. Som vi var inne på i Bind 1, vil flerårig eng i omløpet være heldig ikke bare for sanering av rotugras, men ofte også for å redusere frøbanken av frøugras. Bruk av andre typer kulturplanter i omløpet kan også påvirke veksten til rotugraset, for eksempel gjør grønnsaker og potet det mulig å radrense. Noen allmenngyldige konklusjoner for hvor mye korn som "tåles" i et omløp finnes ikke, men undersøkelser kan tyde på at det "skjer noe" omkring 40-50 % kornandel (for åkertistel, se figur 1.28). I flere forskningsprosjekt som er i gang, arbeides det imidlertid med tiltak der målet er å utvikle systemer som skal kunne tåle mer korn enn dette. Spesielt viktig i denne sammenheng er bruk av brakkingsperioder (jordarbeiding) og ulike former for grønngjødsling.

Tabell 1.5 Vekstskiftene / omløp som sammenlignes i dyrkingssystemet på Apelsvoll (Bioforsk Øst), Toten (DSA). Tallet øverst i navnet på hver av de seks ulike vekstskiftene viser prosent eng i omløpet, ’ØKO’ betyr økologisk omløp. De andre er konvensjonelle hvor det sprøytes etter behov mot ugras. Tallene i tabellen er antall ugras per 4 m² (Brandsæter & Wærnhus, upublisert).

Vi ser at i ØKO 75+ (75 % eng og 25 % korn) og ØKO 50+ (50 % eng og 50 % korn) har det ikke oppstått noe større problem med rotugrasene, dette i motsetning til ØKO 25- (25 % eng og 75 % korn) hvor vi ser at det er markert mer rotugras enn i de andre omløpene.

Ved valg av kulturvekster er det dessuten viktig å tenke på hvilken kornart som benyttes. I det konvensjonelle landbruket er det velkjent at havre og bygg konkurrerer bedre mot ugraset, for eksempel kveke, enn vårhvete. I økologisk dyrking ser en imidlertid at bygg, sannsynligvis pga liten næringstilgang, ofte konkurrerer dårlig med ugraset. Det er dessuten dokumentert at høstkorn gir mindre problem med åkertistel og åkerdylle enn vårkorn.

Grønngjødslingseng

Vi har allerede vært inne på at grønngjødslingsenga i omløp som er dominert av korn, kan være en svært viktig arena for bekjemping av rotugras. Hvor effektivt en kan tyne rotugraset i grønngjødslingseng er avhengig av hvordan denne blir anlagt, men også hvordan grønngjødslingsenga blir behandlet gjennom vektsesongen (se kapittel 1.4.3).

I dette avsnittet vil vi i stor grad konsentrere oss om tekniske aspekt omkring jordarbeidingen til korn (se også Bind 1, kap.3).

Jordarbeidingen er viktigere i økologisk enn i konvensjonell drift. Jordarbeidingen skal i størst mulig grad erstatte kjemiske ugrasmidler. Dessuten har den stor innvirkning på frigjøring av plantenæringsstoffer. Dette har betydning for både kulturplantenes og ugrasets vekst, og for tap av næringsstoffer, særlig om jordarbeidingen skjer på feil tidspunkt. Jordarbeiding og annen kjøring på åkeren er med på å ødelegge jordstrukturen, mest når det er rått. Derfor skal en ikke kjøre mer enn nødvendig, og en må unngå å kjøre når det er rått. Sagt på en annen måte: En skal bruke minst mulig energi til å ødelegge jorda. Dette er viktigere i økologisk drift enn i konvensjonell drift. Ved korndrift blir det mye åpenåker og dermed mer jordarbeiding enn der eng dominerer.

Riktig jordarbeiding:

• Reduserer rotugras.
• Fremmer veksten av kulturplantene som dyrkes, og styrker disse i konkurransen mot ugras, sjukdommer og insekter.
• Hjelper til å frigjøre næringsstoffer på riktig tidspunkt i forhold til kulturvekstenes behov.
• Ødelegger ikke jordstrukturen for mye, og fremmer de faktorer som bygger opp jordstrukturen.
• Legger forholdene til rette for etterfølgende arbeider som såing, ugrasharving og radrensing.
• Gjøres når jorda er smuldringstørr.
• Gjøres med redskaper som er egnet for oppgaven.
• Gjøres med lettest mulig (økonomisk optimale) maskiner med lågt lufttrykk i dekkene.
• Gjøres med maskiner som er riktig innstilt og vedlikeholdt.
• Gjøres med redskaper som ikke har for stort energibehov per dekar.

Pløying

Mer utdypende stoff om hvilke utstyr som gjør best arbeid, og hvordan pløyingen bør utføres finner du i Bind I kapittel 3.3.2.

Vi kan kort oppsummere at hensikten med pløying er å:

• Legge grunnlag for såbedet. Det skal være så jamt og plant som mulig, slik at en får jamn sådybde og jamn oppspiring og et godt grunnlag for vellykket ugrasharving.
• Skjære eller rive over røtter. Alle ugrasrøtter skal skjæres eller rives av slik at de ikke har kontakt med de røttene som går under pløyedybden.
• Begrave grønne plantedeler (ugras og underkultur). Stikker det opp grønne deler av ugraset, vokser det (kveka) videre straks etter pløying.
• Begrave planterester (sjukdomssmitte). En rekke soppsjukdommer smitter fra gammel halm og halmstubb over på de nye små kornplantene.
• Molde ned husdyrgjødsel. Plogen er et effektivt middel til å molde ned husdyrgjødsla. Dersom dette gjøres raskt etter spredning, tar vi vare på næringsstoffene.
• Løse opp tidligere kjøreskader. Plogen må være innstilt og vedlikeholdt slik at den går til full dybde også når det er hardt.
• Øke mineraliseringa. Lufttilgang gjør at omsetning av planterester går raskere og frigjør de enkelte næringsstoffer. Dette øker næringstilgangen til kulturvekstene om våren, men kan føre til næringstap ved tidlig høstpløying.

Plogen må vedlikeholdes

Slitedelene på plogen er konstruert slik at de er litt i største laget når de er nye, og kan deretter slites til de er litt for små. Mange har en tendens til å spare på skifting av slitedeler, men det gjøres ikke uten konsekvenser. Blir spissen for kort, går ikke plogen ned når det er hardt, og dersom plogen settes på nesen for å kompensere dette, velter den ikke godt nok. Dersom skjæret slites for langt, blir det dårlig gjennomskjæring, og det blir vanskeligere å snu velta godt. Et rulleskjær som er blitt for lite, har lett for å skyve halmen framfor seg. Plogens blanke deler må ikke få ruste. Rust går inn i mikroporer på overflata og utvider disse. Det er i porene at klebende jord suger seg fast. Rustbeskyttende olje av den typen som brukes i kanalene på biler, gir et tynt, rustbeskyttende lag som sikrer mot rust, selv om plogen står ute. Olje og diesel er lettere enn vatn, og beskytter derfor dårlig - rust får utviklet seg.

Pløyetidspunkt

Tradisjonelt har en pløyd om høsten. Økt bevissthet om erosjon og næringstap, tilskudd til dyrking av fangvekster og kompensasjon for avlingstap ved utsetting av pløyinga til våren har imidlertid endret dette. Der hvor det normalt er stabil vinter med tele, kan en relativt sen høstpløying være gunstig fordi den setter i gang nedbryting og frigjøring av næringsstoffer, mens utvaskingen blir relativt beskjeden. Med hensyn til rotugraset, har en erfart at vårpløying er vel så effektivt som høstpløying på noen av disse. Det er viktig å vente med vårpløyinga til det har tørket opp slik at en unngår jordpakking. Det er også viktig å kjøre med brede dekk og så lavt lufttrykk i dekkene som mulig, spesielt om våren. På stiv leire vil høstpløying være bedre med hensyn på å få et godt såbed og lite klump når en skal ugrasharve.

Pløyedybde

Både eldre og nyere norske forsøk viser at mengden rotugras, spesielt åkerdylle og åkertistel, økte voldsomt når en pløyde på 15 cm sammenliknet med 25 cm. Avlingene ble også påvirket av dette, og de ble lavere med grunn pløying. Svenske forsøk som har pågått i 18 år, viser at normal pløyedybde (20-25 cm) og stor pløyedybde (25-30 cm) begge gir ca 5 % større avling enn grunn pløying (12-17 cm). De svenske forsøkene ble ikke utført i økologisk dyrking, derfor kan en forvente enda større utslag der. På den annen side vil omsetning og nedbryting av planematerialet som pløyes ned, gå raskere når det ligger grunt. Dyp pløying vil føre til større energiforbruk per daa. Svenske forsøk viser at om en øker pløyedybden fra 17 cm til 21 cm (24 % økning i pløyedybde) øker effektbehovet med ca. 37 %. Pløyedybden vil derfor være et kompromiss mellom ugrasbekjempelse, næringsfrigjøring og effektforbruk. Imidlertid kan en stor ugrasbestand ha vesentlig betydning for avlinga, og derfor bør en nok i praksis ned på minst 20 cm pløyedybde i økologisk drift. Med pløyedybde på 20 cm passer det best med 14 tommers plog, men det går også bra med 12 og 16 tommer.

Skjærbredde

Når en har fast plog og kjøper skjær til denne, får en skjær som normalt er ca. 5 cm smalere enn veltebredda. Sagt på en annen måte, en får 12 tommers skjær (30 cm) til en 14 tommers plog (35 cm). Det er viktig at en oppgir veltebredden på plogen når en kjøper skjær. Grunnen til at skjæret skal være smalere, er at det skal være igjen en "hengsle" som skal hindre velta i å skli til side før veltefjøla har fått startet vendinga. Sklir velta til side, vil veltefjøla få vendt den til slutt, men velta blir stående på kant og dekker ikke halm og ugras. Er skjæret for smalt, vil plogen få større problem med å vende velta, spesielt mot bakke. Blir det for stor bredde som ikke er gjennomskåret, vil det kunne bli ugrasrøtter som ikke blir skåret av. Når en får stillbar plog er det meget viktig å kjenne til dette. En stillbar plog kan stilles fra 12 til 20 tommer. De leveres normalt med skjær for 16 tommer. Kjører en med 18-20 tommer blir det dårlig gjennomskjæring. Kjører en med mindre enn 16 tommer kan velta bli stående på kant. Dette sees særlig på voll og der det er mye ugras, men problemet er der hele tiden. Det kan leveres skjær til disse plogene som passer til 14, 16 og 18 tommer. En skal derfor velge det skjæret som passer til den veltebredda en normalt bruker.

Plogtyper

En tyngre plog holder jevnere pløyedybde, derfor er en vendeplog på mange måter bedre enn en teigplog. Med vendeplog slipper en rygger og aurfårer, noe som er gunstig med tanke på ugrasharving og radrensing. Mange har jord som kleber seg fast til veltefjøla og som blir liggende i et 10-20 cm tykt lag oppå veltefjøla. Plogen mister evnen til å snu velta. Den dekker ikke ugras og planterester. Resultatet blir dårlig såbed, mye rotugras og lita avling. Heldigvis er det flere muligheter for å pløye bedre på slik jord. Ploger med veltefjøl av plast eller stålstriper er alternativene. Disse løsningene koster noe mer enn en vanlig veltefjøl av stål, men disse kostnadene blir som oftest småpenger i forhold til avlingstapet. Ploger som er konstruert for grunn pløying anser vi som mindre aktuelle for økologisk drift. Forsøk viser at det kan bli mye rotugras dersom en årlig pløyer grunt. Slike ploger kan være aktuell i et opplegg hvor en kjører grunn pløying først, ca. 10 cm dypt (skumpløying), lar dette ligge slik at rot ugraset spirer på nytt, og så pløyer dypt sent på høsten. Dette er da et alternativ til andre metoder, for eksempel tung skålharv først og deretter dyp pløying. Svenske og norske forsøk har vist positive resultater, men det er for tidlig å gå ut med anbefaling. Metoden øker faren for erosjon og næringstap om høsten og vinteren.

Utstyr på plogen som har betydning i ugraskampen

Dagens ploger kan leveres med skiveristel (rulleskjær) eller knivristel (skjærkniv festet på landsida eller under spissen), forplog eller skumfjøl (skumvinge) som alle er mer eller mindre egnet når det gjelder ugrasbekjempelse. Det er uansett viktig at plogen har slikt utstyr. Ristelen skal skjære av horisontale formeringsorganer og sprette opp fåra for plogen (det siste gjør at plogen går stødigere). Skiveristelen er best til å skjære av formeringsorganene. Knivristelen river dem av og i mange tilfeller blir de da stikkende ut i kanten av velta. Dermed får skuddene lys, og veksten kommer fort i gang. Spesielt ved høstpløying er dette momentet viktig, for da får ugraset, særlig kveka, etablert seg raskt etter pløying. I økologisk kornproduksjon bør en alltid velge skiveristel. Dersom en har seig, fuktig halm på åkeren, har en glatt skiveristel lett for å stoppe og halmen skyves foran skiveristelen. Under slike forhold skal en bruke takkete skiveristler. "Tannhjulseffekten" gjør at takkete skiveristler går bedre rundt.

Når velta snus rundt, blir lufta presset foran velta i det den snus. Dersom en ikke bruker skummeutstyr, vil grønne deler av ugraset og stubb fra foregående vekst lett bøye seg (blåses) opp mellom veltene. Ugraset kan da vokse videre og sjukdomssmitte kan overføres direkte til neste års kultur, dersom denne er mottakelig for samme sjukdom. Dette siste er ikke noe stort problem, dersom en driver effektivt vekstskifte.

Forplog er bedre enn skumfjøl

Etter vår mening burde en alltid bruke forplog når en pløyer i økologisk drift. Skumfjøla har blitt populær, men skummer dårligere enn forplogen. Dersom en har jord som kleber på veltefjøla vil skumfjøla forsterke problemet fordi den løfter velta i forhold til fjøla. Presset mot veltefjøla blir mindre og det blir ingen vannfilm som gjør at jorda glir mot veltefjøla.

Skummeutstyret skal fjerne grønne plantedeler og andre planterester fra toppen av velta. Om en ser på de alternativene som tilbys, er forplogen klart å foretrekke. Det er viktig at en har riktig dybde på forplogen. Går den for grunt, vil det fortsatt stikke opp grønne deler, spesielt der hvor plogen går litt grunnere enn normalt, eller der det er en liten forsenkning i terrenget. Går forplogen for dypt, kan det bli problem med å tette sprekken mellom veltene, spesielt på stiv jord. Får en ikke gjort dette ordentlig ved høstpløying, kommer det lys ned til ugraset, og det fortsetter å vokse.

Der jorda har tendens til å klebe, er det meget viktig at forplogen er blank og glatt. Før bruk må en fjerne lakken og pusse overflata blank med slipepapir på vinkelsliperen.

For å få best mulig ugraskamp med plogen bør en sørge for at halmkutteren på treskeren kutter godt (slipe knivene) og sprer halmen skikkelig. Kombinasjonen av forplog og takkete skiveristler går bedre i halm en forplog og glatte skiveristler. Er det mye halm som i tillegg er dårlig kuttet, vil skumfjøla gå noe bedre enn forplogen. I økologisk drift burde ikke halmen være noe problem, men går ikke forplogen, er skumfjøla bedre enn ingen ting.

Hvordan skal pløyinga legges opp i praksis

En skal alltid kjøre markeringsfår for vendeteigene slik at en setter plogen i jorda og løfter den opp på ei linje som er parallell med åkerkanten. Dersom en kjører ulikt ut mot vendeteigen, blir det enten igjen upløyd areal eller det blir dobbeltpløyd når en pløyer vendeteigen. Helst bør en måle ut avstanden til åkerkanten slik at bredda på vendeteigen går opp med bredda på plogen. Når en kjører markeringsfåra, kan en følge sådragene fra året før dersom det ikke er brakket. Får en igjen ei halv plogbredde, blir det dobbeltpløying og dårlig ugraskamp. Rotugras i kanten på jordet er ofte "smittekilde" for resten av åkeren. Bruker en vendeplog, skal en skifte velteretning annethvert år slik at en ikke flytter jorda til en kant. Unntaket er når en ønsker å flytte jord oppover bakkene. Har en teigplog reduserer en problemet med rygger og aurfårer dersom en legger ryggen der det var aurfår året før, og avslutter der det var rygg. Mye mer om dette vil du finne i Bind I kapittel 3.3.2

Veltene kan fortelle om instillinga er feil

Innstilling av plog og traktor, oppsummering - huskeliste

Innstillinger som er spesielle for vendeplogen er skrevet med kursiv.

Innstilling og kontroll før enn en kjører ut på jordet:

1. Sjekk avstanden mellom innsiden av dekkene.
2. Sjekk lufttrykk, likt i høyre og venstre hjulpar.
3. Tilpass plog og traktor.
4. Kontroller at det ikke er skjevheter på plogen.
5. Sjekk (med en snor) at plogen vender likt til høyre og venstre.
6. Still alle rulleknivene like langt fra spissen, 1-2 cm fra, ca halv pløyedybde.
7. Still alle forplogene like høyt over brøstet ca 5 cm mindre enn pløyedybden.
8. Grunnstill dybdehjulet, like lange anslag.

Innstilling av plogen på jordet:

1. Still riktig dybde. (Begge retninger for vendeplogen).
2. Still riktig bredde på den første velta.
3. Still avvatringsstaget slik at åsene står vinkelrett på bakken (Stoppeskruen for vendinga på vendeplogen).
4. Still toppstangas lengde slik at veltene er like store.
5. Gjenta punkt 1-4.
6. Juster om nødvendig avvatringa dersom det blir ulikheter frem og tilbake for vendeplogen.

Slodd eller annet planeringsredskap

Slodden skal knuse klump, planere og forberede såbedet. Har en for mye klump i det øvre sjiktet, er det vanskeligere å få løs jord til å dekke ugraset når en senere skal ugrasharve. Planeringa er viktig både for såbedet og for å få godt resultat under ugrasharvinga. Uansett hvilket planeringsutstyr en bruker, er det en fordel å ha tvillinghjul eventuelt spesielt brede dekk på traktoren, slik at det ikke blir dype spor. Slodden gjør også en forberedelse til såbedet ved at det blir jevnt i overflaten og jevnere hardhet i jorda. Dersom en slodder like etter at jorda har blitt tørr på overflaten og venter en til to uker med harvinga, kan det spire mye frøugras som drepes når en harver neste gang (falskt såbed).

Det er i de fleste tilfeller en fordel å pakke sammen vårpløgsla noe, ellers har det lett for å bli for store porer som ikke greier å holde på vatnet. Dette er årsaken til at det kjøres med pakker på plogen når en vårpløyer. Er en flink til å lage jamne velter, kan en trommel med planeringsutstyr foran være et godt alternativ til slodden. Da får en slettet og pakket over alt.

Harving til såbed

Med tanke på ugraset er det viktig at en får et såbed som gir optimal, jevn og rask spiring av kornet. Harva skal normalt bare lage et løslag på toppen, bare så dypt som en skal så, og sålabbene skal gå på harvebotnen. Dette betyr at en skal ha et løslag som er 5-6 cm tykt (4-5 cm etter tromling). Det er normalt ikke riktig å harve dypere. Dyp harving fører lett til for dyp såing, noe som kan gi dårlig oppspiring, spesielt om det blir skorpe. På den annen side er det også uheldig å så for grunt, for da kan det bli for tørt for spiring av kornet. Dessuten øker faren for å rive opp kornet ved første ugrasharving. Skal en kunne harve til jamn dybde, må alle spissene gå like dypt. Om en har en kombinasjon av nye og strekte tinder, eller en kombinasjon av slitte og nye spisser, kan harvedybden variere mye. Dette er det viktig å kontrollere. Bak traktorhjulene slites spissene raskere, og disse må skiftes oftere. Det er også viktig at harva blir innstilt slik at den går like dypt foran som bak, og at dybdehjulene stilles så harva arbeider like dypt på tvers av kjøreretningen. Er det mye rotugras, kan det være aktuelt med  ere gangers harving, og da dypere enn for bare å lage såbed. Det bør være et opphold mellom harvingene slik at formeringsorganene dels tørker ut, og dels svekkes pga at de spirer, før det harves på nytt. Gamle forsøk viser at ugrasmengden ble redusert med flere gangers harving om våren. Det er viktig at en kjører med lett traktor og gode hjul for å unngå skadelig pakking (flere gamle forsøk ble kjørt med hest). For å redusere frøugraset, kan en harve en gang, la harvinga ligge en til to uker og gjøre den endelige harvinga til såbed. Mellom disse to harvingene kan det spire en del frøugras som ødelegges ved neste harving.

Harvtyper og egenskaper

I Bind I vil du finne en grundigere gjennomgang av ulike harvtyper og dette blir derfor bare nevnt kort her:

S-tindharva er en enkel, robust og "sikker" harv. Harva bør ha godt hjulutstyr som sikrer jevn dybde. Det er en fordel dersom brandene kan vris. På den måten blir harva mer allsidig. Stilles tindene slik at de får mindre søkning, beveger spissene seg mer oppover når de møter motstand, og de drar ikke så lett opp torv og røtter. Dette er en fordel på vollpløgsle, men en ulempe dersom det skal harves dypt for å dra opp jordstengler av kveke eller røtter av åkerdylle.

C-tind-harva, eller fjærharva, er ikke lenger i salg, men finnes fortsatt ute i praksis. Harva er fin på vollpløgsle fordi den river opp mindre torv, men gir for ujamn harvedybde med en gangs harving.

Spaknivharva er kun egnet på lett jord.

Skålharva er gunstig på vollpløgsle fordi den ikke drar opp torv. Ulempen med å bruke skålharva om våren er at den skjærer opp formeringsorganene til rotugraset. På den måten kan den medvirke til en økning i antall nyspirt ugras, dvs. formering. Skal en derimot harve flere ganger for å bekjempe rotugraset, er en oppdeling gunstig fordi hver spire da vil få mindre opplagsnæring. Da trengs det en tung skålharv slik at en kommer ned til formeringsorganene - skålsvansen blir for lett.

Lett freser eller rotorharv kan gi et meget godt resultat. Med disse kan en i de aller fleste tilfeller få tilfredsstillende såbed med en gangs kjøring ved å tilpasse framdriftshastighet og turtall på kraftuttaket. Her er det viktig at en ikke bearbeider jorda for mye. Strukturen kan da ødelegges, slik at det blir skorpe etter regn. Det er også viktig at en ikke kjører for dypt, for da blir det også sådd for dypt. Begge deler kan føre til dårlig oppspiring og dermed gi en kulturvekst som konkurrerer dårlig med ugraset. Ettersom en ikke gjødsler i økologisk drift, kan kombinasjonen med rotorharv og såmaskin være interessant.

Kjøremønster ved slodding og harving

Ofte finner en rotugraset i renskantene på jordet. Derfra brer de seg ut på vendeteigen. Når det sloddes eller harves vil det lett henge seg på formeringsorganer fra vendeteigen på redskapet og disse følger med lengre utpå jordet. Derfor bør en slodde og harve vendeteigene uavhengig av jordet for øvrig. Vendeteigene trenger ofte noe mer bearbeiding enn jordet for øvrig. Det kan derfor lønne seg å slodde/harve vendeteigen først. Så får den ligge og tørke mens en bearbeider selve jordet. Da løftes redskapet opp på vendeteigen, eventuelt at en har en vendeteig lengre innpå jordet. Til slutt bearbeides vendeteigene på nytt etter behov.

Såing og tromling

Riktig og jamndyp plassering av såfrøet er viktig. Normalt anbefaler en ca. 4 cm dyp såing etter tromling. Når en sår så dypt, vil en kunne ugrasharve trygt til ca. 3 cm. Det er viktig å kontrollere spissene på sålabbene og fjærene som presser labbene ned i bakken. Spissene som går bak traktorhjulene, slites mer enn de andre. Det er derfor nødvendig å skifte disse oftere. Fjærene som presser labbene, kan bli strukket. Dette må en kontrollere. Videre er det viktig at disse fjærene er likt innstilt, kanskje må en stramme de som hører til labbene bak traktorhjulene. Avstanden mellom sålabbene kan bli forandret ved at festet løsner eller en kjører borti noe som bøyer opphenget. Jo jamnere avstand, jo bedre utnytter en arealet. Spesielt viktig er det med nøyaktig avstand dersom en skal radrense. Dersom opphenget til labbene er veldig slitt, slik at det oppstår slark, kan avstanden mellom såradene variere mye under kjøring.

Tromling er viktig i økologisk korndyrking. Tromlen bør være tung, og ha en diameter på over 45 cm, helst over 50 cm. Tromlen pakker jorda omkring frøet, og det blir størst avling om en tromler umiddelbart etter såing. I jord med sten er det spesielt viktig med tung trommel. Tromlen trykker stenen fast i jorda, og da er det mindre risiko for at ugrasharva plukker den opp igjen og legger den på overflata med fare for at den skal komme i treskeren.

Andre tiltak som påvirker kornets konkurranseevne

Mange agronomiske aspekt, for eksempel valg av kornart og sort, såkornets vitalitet og næringstilgang, påvirker kornets konkurranseevne overfor ugraset. I tillegg kommer viktigheten av et godt såbed, samt hvordan sådybde og såmengde påvirker ugraskonkurransen. Flere av disse faktorene har vi også vært inne på i Bind 1 (se 3.7.1 "En sterk kulturplante") med flere eksempler hentet fra nettopp korn.

Kornarter og sorter

Valg av kornart og sort bestemmes ut fra mange kriterier, hvorav ugrashensyn er ett av disse. Økologisk dyrking innebærer ofte mindre optimale forhold: liten tilgang til næringsstoff, kraftigere konkurranse fra ugras, mekanisk ugraskontroll inne i kulturen, kanskje større angrep av andre skadegjørere. Den store oppgaven er derfor å finne sorter som kombinerer gode egenskaper både i forhold til næringsstoffopptak, konkurranseevne, resistens og toleranse for sjukdommer og skadedyr. Dessuten skal de ha avlingsmessige kvaliteter som markedet ønsker.

Innenfor vårkorn har en tradisjonelt rangert havre og bygg som mer konkurransesterke enn hvete. I litteraturen (for eksempel Håkansson 1995) blir korn, oljevekster og ert ofte rangert på følgende måte med hensyn til konkurranseevne:

• Vårsådde: Havre > Bygg > Vårhvete >Vårrybs > Vårraps > Erter
• Høstsådde: Høstrug > Rughvete > Høsthvete > Høstrybs > Høstraps

Når det gjelder vårkorn erfarer imidlertid mange økologiske kornbønder at bygg ofte er vanskelig å få i god vekst hvis ikke jordbunnsforhold og næringsforsyning er "på plass". På areal med mye kveke bør det generelt frarådes å dyrke både hvete (jfr. ordtak "hvete avler kveke") og bygg. Vedrørende sortsvalg finnes det dessverre lite systematisert kunnskap om konkurranseforskjeller for de sortene som brukes i Norge. Det finnes imidlertid flere utenlandske undersøkelser som viser at sortsforskjeller finnes, ikke minst i bygg. Generelt kan vi si at sorter som vokser raskt til å begynne med i sesongen, har god buskingsevne og dessuten er høyvokste (figur 1.59-1.61), konkurrerer godt med ugraset.

I Danmark benyttes det en konkurranseindeks for byggsorter (vårbygg) som utregnes ut fra strålengde og sortens bladmasse (bladarealindeks LAI) ved blomstringsstadiet. I høsthvete brukes de samme registreringer, men også et mål for hvor stor plantebiomassen er ved hvetens begynnende strekning. Tabell 1.6 viser at sorter innenfor bygg varierer en del med hensyn til strålengde.

Mye av det rotugraset en finner i åkeren har sitt utgangspunkt i åkerrena. Gror denne vilt, kan ugraset spre seg utover åkeren. Dette gjelder spesielt åkerdylle, til en viss grad også åkertistel, som sprer seg med frø som fyker med vinden. En bør derfor slå ned åkerrena minst en gang om sommeren slik at disse ugrasartene ikke får spredd seg.  

Ugrasbiologi: Viktige egenskaper hos frøugraset

Lengre bak i denne boken går vi ganske nøye igjennom biologien til rotugraset. Slik kunnskap er et viktig utgangspunkt for hvordan tiltakene bør gjennomføres for å oppnå best mulig effekt. For frøugraset er situasjonen den samme, god biologisk kunnskap er et viktig fundament for å lykkes med den økologiske korndyrkningen. En vet for eksempel at forskjellige ugras har ulike egenskaper som gjør at bestemte tiltak virker bedre mot visse arter enn andre.

Et eksempel på dette er at ugras med store frø, og som ofte også spirer fra større jorddyp, er vanskeligere å kontrollere med ugrasharving enn andre arter. Et annet eksempel er at frøugras som har kraftig rotsystem kan være vanskelig å bekjempe dersom en ugrasharver forsiktig (kjører grunt og sakte). En konsekvens av dette kan være at en bør prøve å variere tiltakene mot ugraset slik at ikke enkelte arter får sjansen til å bygge opp en stor frøbank som siden vanskeliggjør dyrkingen. I underkapittel 1.1 og 1.2 i denne boken er vi inne på deler av biologien til frøugraset, mer om dette finner du i Bind 1, kapittel 2 om ugrasets livsstrategier.

Falsk såbed og utsatt såtid

Falsk såbed /utsatt såtid (figur 1.63) innebærer en tidlig harving så fort det går an å komme ut på feltet uten å forårsake strukturskader på jorda. Jorda får deretter ligge urørt en tid (for eksempel to uker) slik at ugrasfrøet rekker å spire. Deretter harves feltet grunt før såing for å ikke stimulere for mange nye ugrasfrø til å spire.

Metoden innbefatter med andre ord at såbedet gjøres i stand til normal tid. Siden venter en med såing i noen uker, avhengig av blant annet værforholdene og hvilke kulturplanter som skal etableres.

Spørsmålet om en skal ugrasharve og eventuelt om en skal ugrasharve en eller to ganger, må sees i sammenheng med såing av gjenlegg eller underkultur. Dersom en sår disse samtidig med kornet, kommer plantene etter all sannsynlighet til å være på tidlig frøbladstadium på det tidspunktet det er aktuelt med første gangs harving. En "vellykket" ugrasharving vil dermed kunne redusere underkultur og gjenlegg drastisk. Et alternativ kan derfor være å så gjenlegget/underkulturen samtidig med første ugrasharving. Ulempen er at en da ikke kan harve flere ganger. Ved såing på tidspunktet for første harving kan en enten gjøre dette like før ugrasharving, eller bruke en luftassistert såmaskin som er tilpasset ugrasharva og så samtidig med harvinga. Det selges små, elektrisk drevne sentrifugalspredere, som kan festes foran på traktoren eller oppå harva, men disse sprer frøet dårlig og bør frarådes.

Når det gjelder konkurranse mellom underkultur og korn drister vi oss på følgende oppsummering:

• Er det lite tilgjenglige næring i jorda, kommer kløveren til å konkurrere sterkere med kornet enn om næringstilgangen er god.
• Tidlig såing av underkultur gir sterkere konkurranse enn senere såing.
• Rødkløver konkurrerer sterkere med kornet enn hvitkløver.
• Havre tåler bedre konkurranse fra kløveren, enn det hvete og bygg gjør.

Alle disse faktorene må en altså ta hensyn til ved valg av arter (korn og kløver) og såtidspunkt. Noen ytterpunkt er lette å forholde seg til. For eksempel er det risikabelt å så rødkløver tidlig i hvete og bygg på skrinn jord, men ellers er bruk av underkultur i økologisk korn en godt innarbeidet dyrkingsmåte, som synes å gå bra i de  este sammenhenger. Nylig avsluttede
forsøk i Norge har vist at økologisk korn med underkultur gir en avlingsøkning på mellom 20 og 30 % sammenlignet med korn alene. I andre forsøk, hvor næringstilgangen var bedre, var gjødselvirkningen av underkulturen mindre ( gur 1.64 og 1.65). Disse forsøkene har dessuten vist at to gangers ugrasharving ga bedre ugraskontroll enn tidlig såing av underkultur. Sår en gjenlegg samtidig med ugrasharving, på jord med mye sten, må en tromle etterpå for å få klemt ned småsten som ellers kan gi problemer i enga. Om en harver før spiring, kan en godt vente med tromlinga til etter at kornet har kommet opp. Såing av underkultur samtidig med andre gangs ugrasharving kan være et sjansespill, spesielt der en har forsommertørke. Kornet har nå blitt stort, og uansett vil det konkurrere sterkt med underkultur og gjenlegg. I økologisk korndrift er det avgjørende at en både får nok nitrogen ksering og har god kontroll på ugraset. Dårlig etablert underkultur kan gi lite utviklet kløver og en glissen underkultur kan øke ugrasproblemet

Dette er et håndverk som må læres og erfares. Det går ikke an å dosere ut "5 g ugrasharv" per dekar! Ugrasharving er en metode hvor åkeren bearbeides med spesialharv på tidspunkter når ugraset er svakt og kornet sterkt. På den måten blir metoden selektiv. Ugrasharving har minimal virkning på rotugras. Dette må derfor bekjempes på annen måte. I Norge er det gjort meget omfattende forsøk med ugrasharving, og resultatene av disse danner grunnlaget for det som skrives nedenfor.

Kort om forsøkene

Feltene ble lagt ut på tre lokaliteter: Ås med lettleire, Bjørkelangen med siltig leire og Stange med leirholdig, stenholdig morene. I forsøkene på feltene ble det brukt ugrasharver fra to produsenter, CMN produsert i Danmark, og Einböck produsert i Østerrike. CMN har ca. 650 mm lange og 10 mm tykke tinder med en senteravstand på 50 mm. Einböck blir i utgangspunktet levert med ca. 450 mm lange og 7 mm tykke tinder som er knekt, og har en senteravstand på 25 mm. På denne harva ble det i tillegg brukt to andre tindetyper: På Bjørkelangen ble det brukt 8 mm knekte tinder, som skal være bedre til å bryte hard skorpe, noe som ofte kan forekomme på leirjord. På Stange ble harva utstyrt med 8 mm rette tinder. Disse vipper opp færre stener som kan ødelegge skurtreskeren.

Harvene ble kjørt med forskjellig hastighet (8, 12 og 16 km/t) på to ulike dybder (2 og 3 cm). Det ble harvet en gang enten på blindharvingsstadiet, tidlig ettbladstadium, tobladstadiet eller på tre-firebladstadiet og ett ledd som var harvet to ganger (både på blindharvingsstadiet og tre-firebladstadiet). I tillegg hadde alle felt et kontrolledd som var uharvet. Feltene i Ås og Stange hadde dessuten et ledd som var sprøytet. Ikke alle behandlinger ble gjennomført på alle tre stedene.

Forsøkene viste at ugrasmengden gikk ned etter bare ei harving, men det beste resultatet ble oppnådd med to gangers harving, hvor ugrasmengda ble redusert til 40-45 % av ubehandlet. På ledd som var sprøytet ble det bare 10 % ugras tilbake. Avlinga gikk noe opp med to gangers harving, inntil 10 % over uharvet, og i snitt bare 0-3 % mindre enn sprøytet. Her var det imidlertid en del variasjon.

Forsøkene på lettere jordarter har gitt følgende konklusjoner:

• Det er ingen sikker forskjell på harvene eller tindtypene verken når det gjelder avling eller reduksjon av ugras.
• En bør harve hvert år omkring spiring. Det gir redusert ugrasmengde og i snitt blir det ikke mindre avling.
• Harving to ganger har gitt mer avling og mindre ugras enn en gangs harving, men resultatene tyder også på at dersom det er mindre enn 200 ugrasplanter per m² er det ingen gevinst på avlinga.

Forsøkene på tyngre jordarter som enkelte år gir kraftig skorpe har gitt følgende konklusjoner:

• En bør velge ugrasharv med tett tindestilling og kraftige tinder. Når det ikke er skorpe, er det viktig å ikke stille tindene aggressivt.
• En bør harve hvert år omkring spiring. Det gir redusert ugrasmengde og i snitt blir det ikke mindre avling.
• Harving to ganger har gitt mer avling og mindre ugras enn en gangs harving, men resultatene tyder også på at dersom det er mindre enn 200 ugrasplanter per m² er det ingen gevinst på avlinga.

Forarbeidet er viktig

Resultatet av ugrasharvinga bestemmes ikke bare av det en gjør den dagen en harver. Det bestemmes også i stor grad av det som er gjort på jordet fra og med pløying til og med tromling.

Ugrasharva skal normalt gå 2,5 - 3 cm dypt. Selv om ugrasharver er delt opp i seksjoner og har tynne fjærende tinder, sier det seg sjøl at det ikke skal store ujamnheter eller spor til, før resultatet blir dårligere. Er det ujamt, har en valget mellom to onder. Enten å stille harva så dypt at den kommer ned i bunnen av ujamnhetene, og dermed harver for dypt og river opp korn på toppene, eller stille harva slik at den ikke ødelegger kornet på toppene, og lar ugraset i spor og andre ujamnheter få gro.

Både ugrasets og kornets utviklingsstadium er viktig for å få et godt resultat. Tidsrommet en har til disposisjon for harving i forhold til kornets utvikling, er derfor relativt lite. Dette krever at kornet legges jamndypt, slik at kornet spirer og utvikler seg jamt. Også dette stiller store krav til forarbeidet. Med tanke på år med dårlige buskingsforhold kan det være en form for "forsikring" å så 5 % mer per dekar når en skal ugrasharve. Om dette er lønnsomt, finnes det likevel ingen forskning som kan vise.

Forarbeidet:

• Pløyinga må utføres slik at veltene er jamnhøye og jamnbrede over hele jordet.
• God slodding trengs i de fleste tilfeller for å sikre jamn overflate.
• Harvinga må utføres slik at en får jamn dybde. Dette stiller krav til innstilling av harva, men også til ettersyn av harva slik at alle spissene går like dypt.
• En bør så til ca. 4 cm dybde, målt etter tromling. Det er også viktig å ha riktig og lik sådybde for alle labbene på såmaskina. Ujamn sådybde gir ujamn oppspiring. Er sådybden for liten, vil en forstyrre kornet unødig mye ved den første harvinga.
• Tromlen må være tung. Når en tromler, skal en følge sporene etter såmaskina. Da blir det lettere å kjøre rett med ugrasharva.
• Traktorene som brukes til slodding, harving, såing og tromling må ha brede hjul eller tvilling, og kjøres med lågt lufttrykk slik at det blir minst mulig spor.

Harvtyper, egenskaper

Dagens ugrasharver har tinder som er relativt tynne og lange. Stivheten er et kompromiss mellom å rive opp og dekke de små ugrasplantene og å unngå å rive opp og dekke kornet. Det er to typer som dominerer markedet i dag, og begge disse var med i forsøkene.

På begge typene kan en stille tindevinkelen (leveres med mekanisk regulering som standard, hydraulisk regulering er ekstrautstyr) og dybden (mekanisk med dybdehjul). Harvene er delt opp i seksjoner på 1 til 2 meter, og dette kan kompensere noe for ujamn overflate. På harver over 3 m bredde er hovedramma delt, men normalt finnes det stoppanordninger på begge sider som gjør at ramma virker stiv. Harvene leveres med dybdehjul, men ikke alle har tilstrekkelig antall hjul som standard til at harva følger terrenget når det er kupert. Generelt kan en si at hovedrammene er konstruert for flate jorder, og at en bør modifisere harvene dersom en har kupert terreng. Det er to hovedtiltak en kan gjøre:

• Sette hjul bak på harva og feste toppstanga i et avlangt hull (som en på flere harvtyper må lage sjøl). Se figur 1.76.
• Stille stoppeskruene (evt. endre ramma) slik at sidefeltene kan henge noe ned i forhold til hovedfeltet og sette på hjul på sidefeltene dersom slike mangler. Se figur 1.77. Pass på at det er stoppeskruene som begrenser bevegelsen nedover og ikke stempelet i sylinderen. I noen tilfeller kan det være behov for å endre festet for sylinderen for å få senket sideseksjonene nok.

Dersom harva har hydraulisk innstilling av tindevinkelen og sylindrene på alle seksjonene er sammenkoplet, kan en få tindespissene til å følge terrenget bedre ved at tindevinkelen og dermed dybden på den enkelte seksjonen endres noe i forhold til de andre, når for eksempel en seksjon passerer en kul. Det finnes også harver hvor seksjonene er hengt opp i parallellføring. På disse harvene følger seksjonene terrenget.

Ugrasbekjempning

Ugrasharving påvirker kun ugras som spirer fra frø. Spirer fra røtter og jordstengler blir bare marginalt berørt. Ugraset drepes både ved at det dras opp og ved at det dekkes med jord og kveles (eller ved en kombinasjon av disse). Ugrasbekjempelsen er mest effektiv når ugraset er lite, og jorda er tørr. Da kan også ugrasplanter som nettopp har spirt, og bare er ’kvite tråder’ nede i jorda, ødelegges. Kornet kan imidlertid også bli skadet på samme måte. Av den grunn gjelder det å skåne kornet, og harve når dette tåler røffere behandling. Kornet har i utgangspunktet mye større opplagsnæring per plante enn ugraset og sitter bedre fast i jorda. Derfor tåler kornet ugrasharving bedre i perioden fra før spiren er oppe og fram til plantene har ett blad. Når kornet har brukt opp opplagsnæring (omkring 2 bladsstadiet), og før det har fått et godt rotsystem, er det noe svakere. Derfor bør en kjøre saktere på dette stadiet enn ellers. På tre- firebladstadiet har kornet fått et godt rotsystem og det tåler derfor harvinga godt.

Harving må gjøres når jorda er så tørr at den smuldrer. Første harving bør foregå omtrent når kornet spirer. På dette tidspunktet er ugraset lite og svakt, mens kornet tåler behandlingen. I forsøket kjørte vi både før kornet kom opp (figur 1.78), og når det hadde ett blad. Selv om forskjellen var liten, fikk vi bedre ugrasvirkning og marginalt større avling når vi harvet på ettbladstadiet enn før spiring. Dette gjelder ikke år når skorpe hindrer kornplantene i å komme opp. Da er det en fordel å bryte skorpa og dermed lette oppspiringa. Det er imidlertid nyttig å høre på værmeldinger. Den første harvinga er viktig fordi den reduserer det ugraset som konkurrerer sterkest med kornet, og som dessuten har størst potensial til å produsere mange ugrasfrø. Vi anbefaler derfor å harve før spiring, dersom det er spådd regn flere dager. I slike tilfeller kan det også lønne seg å prioritere harving av det tidligst sådde, selv om en har igjen åker som ikke er sådd. Når en harver på dette tidspunktet, vil en helt sikkert finne en del kornspirer som er knekt og som kommer til å dø. Men fortvil ikke: Har du fulgt rådene som er beskrevet i denne boka, er det mange kornspirer igjen til å gi en god åker.

Dersom en ikke får harvet omkring spiring, og det tørker opp når kornet har to blader, kan en harve da, men med redusert hastighet (maks 8 km/t). Får en ikke harvet før på to-bladstadiet, ser det ut til at en ikke bør harve flere ganger. Kornet rekker da ikke å komme skikkelig til hektene før harvinga på tre-firebladstadiet.

Har en fortsatt ikke fått harvet, er det ikke for sent å harve på tre-firebladstadiet. Nå må en være litt røffere. Ugraset har også rukket å bli stort, og da må en kjøre noe hardere slik at det store ugraset blir både dekket og løsrevet. Sjølsagt må en ikke ødelegge kornet for mye heller.

Det beste resultatet både med hensyn til avling og ugrasbekjempelse fikk vi i den omtalte forsøksserien når vi harvet omkring spiring, og på nytt igjen på tre- firebladstadiet. Det vil alltid spire en del ugras etter første harving. Harvinga påvirker ugrasfrøet slik at det spirer lettere (lyspåvirkning, mekanisk påvirkning av frøskallet eller gunstigere plassering). Enkelte ganger får en større antall ugras etter første harving enn der det ikke er harvet i det hele tatt. Det ugraset som spirer etter første harving, vil på tre-firebladstadiet være passelig stort til å drepes med ny harving.

På dette stadiet må en akseptere at en god del av kornet blir begravd. De fleste plantene retter seg opp igjen og busker seg. I forsøkene fikk vi overraskende gode avlinger selv når det var "nesten svart" etter andre harving.

Harving når en skal ha underkultur

Forsøk har vist at underkultur i seg sjøl reduserer ugraset noe. Den viktigste årsaken til at en har underkultur er imidlertid et ønske om at denne skal samle mest mulig nitrogen. På jorder med lite ugras kan en så hvitkløver samtidig med kornet. Da er det ikke aktuelt å ugrasharve, for hvitkløveren er like følsom for ugrasharving som ugraset. Vil en ugrasharve, kan en så underkulturen samtidig med siste gangs ugrasharving. Rødkløver har potensial til å samle mye nitrogen, men kan bli for kraftig og konkurrere med kornet når den blir sådd ved blindharving eller tidligere. Næringstilstanden i jorden og valg av kornart er også viktige faktorer her. Ønsker en å harve to ganger, må underkulturen såes samtidig med andre harving.

Hvitkløveren kan ved såing i forbindelse med andre harving bli litt for dårlig til å samle nok nitrogen, derfor vil rødkløver være bedre. Underkulturen trenger nok fuktighet når den skal spire. Dette er også en faktor en må ta hensyn til. I tørre innlandsstrøk kan en risikere lang periode med tørke etter andre harving, og da kan underkulturplantene bli for små i konkurransen med kornet. Her er det større sjanse for å lykkes om en sår underkulturen ved den første harvinga.

Innstilling

Vår erfaring er at dybden på tindene bør stilles når harva kjøres med liten hastighet, dvs. mindre enn 2 km/t. Velg et sted som verken er spesielt hardt eller løst. Start med lite aggressiv innstilling, dvs. vinkelen mellom tinden og jordoverflaten er slepende. Stikk pekefingeren ned i sporet etter tinden (da føler du lett hvor dypt tinden har gått), og bruk tommelfingeren til å markere jordoverflaten. Dybden på sporet i forhold til overflata bør være 2,5-3 cm. Sjekk tindene nøye både foran og bak. Er dybden foran mindre enn bak, kortes toppstaget inn, og forlenges om dybden foran er størst. Still dybdehjulene slik at ønsket dybde oppnås. Sjekk også på tvers av harva. I de fleste tilfeller blir dybden et kompromiss, selv om en har bestrebet seg på å få det jevnt ved foregående jordarbeiding. Normalt må en akseptere at noen tinder går litt dypere og noen litt grunnere enn det ideelle. Får en ikke tindene til å gå dypt nok med den vinkelen en har valgt, må tidene stilles mer aggressivt, og dybden justeres til ønsket resultat oppnås. Kjør samme retning som såing og tromling. Da er det lettere å kjøre parallelt og å unngå overlapping eller uharvet område.

Det kan være aktuelt å stille om harvdybden og harve deler av jordet med forskjellig innstilling, dersom det er vesentlig hardere eller løsere på deler av jordet. Uansett bør en kontrollere dybden innimellom for å se om den er riktig.

Ved første harving, kan en kjøre relativt fort. Det er viktig at harva ikke begynner å hoppe eller kaste på seg. Forarbeidet betyr mye. Vi kjørte opptil 16 km/t, men det er etter vår mening ikke aktuelt i praksis selv om produsenten av CMN mente det. Ved 12 km/t gikk det greit.

Må en vente til kornet har fått to blader eller mer (andre gangs harving), må en se på nedmolding av kornet. Da kan 12 km/t med harver som er av samme typen som CMN, og 8 km/t for harver av samme type som Einböck være maksimum. Ved første harving kan det være en fordel å kjøre med brede dekk eller tvillinghjul og lågt lufttrykk. Etter ettbladstadiet bør en ha smale dekk, slik at en ikke kjører ned for mye korn. Korn som er lagt ned av hjulet, blir lettere begravd av jord.

Anbefaling

• Gjør godt forarbeid, og kjør med brede dekk og lavt lufttrykk under jordarbeidinga, slik at overflata på jordet blir jamn uten spor.
• Kjøp ugrasharv med kraftige, knekte tinder som sitter tett, til jord som danner skorpe.
• Kjøp ugrasharv med rette tider til stenrik jord.
• Harving må gjøres når jorda er så tørr at den smuldrer.
• Harv hvert år omkring spiring (forsikring). Det er uråd å telle ugras skikkelig på dette tidspunktet for å avgjøre behovet for harving.
• Still harva på 2,5-3 cm dybde, men ta hensyn til sådybde.
• Kjør ikke fortere enn at harva går rolig. Det kan aksepteres en god del jorddekking av kornet etter at det har kommet opp.
• Driver en økologisk, bør en prioritere den første harvinga på arealer som er sådd dersom det er ventet regn, framfor å så arealer som er så-klare.
• Driver en økologisk bør en harve så snart det er mulig etter spiring, dersom det ikke har vært tørt nok tidligere.
• Harv en gang til på tre-firebladstadiet dersom det ble harvet ved spiring, og det er over 200 ugrasplanter per m².
• Så underkulturen ved første harving, dersom det ofte er forsommertørke, og det skal brukes hvitkløver.
• Så rødkløver ved andre gangs ugrasharving.

Tre harvinger

I Østerrike, Tyskland osv. blir det foretatt en tredje ugrasharving. Vi har lite forsøk og erfaring med dette. Tidspunktet er like før flaggbladet kommer. Det er mulig at en reduserer ugras som linbendel og klengemaure fordi disse henger seg på harvtindene. Det må imidlertid flere forsøk til før en kan gå ut med anbefalinger.

Som vi har vært inne på flere ganger tidligere, er "flerårig vandrende ugras" (rotugras), dvs. arter med jordstengler, horisontale formeringsrøtter, stengelknoller eller lignende formeringsorgan, spesielt vanskelige å håndtere i økologisk korndyrking. Disse artene har flere felles biologiske egenskaper, men også noen som i større eller mindre grad er spesifikke for den enkelte ugrasart. Det er svært viktig for alle som dyrker planter å ha god innsikt i de egenskapene som er viktige for hvordan tiltakene bør gjennomføres. I tabellen under har vi listet opp flere relevante egenskaper ved disse artenes biologi, og i teksten videre vil vi gå ytterligere inn på disse.

Tabell 1.9 Viktige egenskaper hos rotugras med noen innledende kommentarer om betydning og bekjemping.

Viktigheten av frøformering i forhold til vegetativ formering

Viktigheten av frøformering er vanskelig å tallfeste. Generelt kan en si at frøformering er mindre viktig der hvor arten allerede er "godt" etablert. På arealer som ikke er infisert, spiller nok frøformering en viktigere rolle, fordi frøene der sørger for at en gitt art får rotfeste. Som frøplanter (planter som vokser opp fra frø) er rotugrasene ofte lite konkurransesterke, spesielt hos åkertistel er dette godt dokumentert. En art som åkerdylle har fnokk, og har derfor god evne til å spre seg innover en åker. Frøene til flere av de vanligste rotugrasene har begrenset levetid i jord, mens frøene til åkermynte og åkersvinerot har lengre holdbarhet (se tabell 1.10).

Åkertistel produserer langt færre frø enn hva en ut fra "blomsterprakta" skulle tro. Husk på at åkertistel er enkjønna og dessuten faller de aller fleste frøa ut av fnokken bare noen få meter fra morplanten, med andre ord mange av fnokkene som blåser inn over en åker, er tomme. Derfor spiller frøspredning av åkertistel langt mindre rolle enn mange tror. Dette er godt dokumentert i flere studier.

Tabell 1.10 Overlevelsesevnen (persistens) av frø i jord hos noen rotugras (Thomsen, Bakker & Bekker 1997).

(tegnet ’>’ betyr ’mer enn’, for eksempel >25 betyr mer enn 25 år)

Voksehastighet - hvor raskt blir en etablert ugrasplante til en stor rose?

Voksehastigheten avhenger av mange faktorer, ikke minst er kulturvekstens konkurranseevne viktig. Det er også viktig hva en som plantedyrker har gjort på forhånd for å svekke ugrasets voksekraft. I tabell 1.11 er det angitt noen anslag på maksimal spredning per måned i vekstsesongen for noen arter.

Tabell 1.11 Maksimal vegetativ spredning per måned hos noen rotugras (Etter Rahbek Pedersen & Dock Gustavsson 2003).

Hvor lenge en "rot" lever

Et frø kan spire bare en gang. Dersom den unge planten blir hindret i å utvikle seg, har ikke frøet flere sjanser til å produsere en ny plante. En knopp på en jordstengel, rot eller knoll, kan heller ikke bryte mer enn en gang. Dersom dette skuddet skulle bli ødelagt, finnes det imidlertid gjerne en ny knopp på den samme organdelen som kan bryte isteden. Et vegetativt formeringsorgan er således ikke uten videre ferdig med sin oppgave fordi om en av knoppene blir borte.

I forhold til de fleste frø er levealderen til vegetative formeringsorganer vesentlig kortere. Levealderen synes å variere en del, avhengig av både plantearten og de aktuelle jordarbeidingstiltakene og vokseforholdene. I svenske forsøk er det for eksempel funnet at korte jordstengler hos kveke døde etter at de nye lysskuddene var etablert, dvs. etter ca. to år. Lengre jordstengelbiter kunne derimot være i god stand også ved utgangen av det andre året. I forsøk med 5 cm lange røtter av åkerdylle og åkertistel, og jordstengler av hestehov med 5 knopper, er det funnet at disse formeringsorganene bare i få tilfeller ble eldre enn to år.

For en del år siden ble det gjennomført forsøk i Norge med overlevelse av vegetative planteorgan av ulike lengde fra mange arter som enten fikk sette (i) lysskudd (tabell 1.12) eller ble (ii) forhindret fra dette (tabell 1.13).

Tabell 1.12 Overlevelsen til vegetative organ hos fierårige arter avhengig av lengde (5 eller 15 cm) på organ og nedgravingstid. Nedgravingsdybde = 5 cm. Lengde levende organ viser hvor stor lengde av det nedgravde organ som fortsatt var levende ved registrering. Viktige arter i korn er merket med uthevet skrift (Etter Fykse 1983).

Tabell 1.13 Overlevelse til vegetative organ av fierårige arter, uttrykt i prosent, avhengig av lengde (5 eller 15 cm) på organ og nedgravingstid. Nedgravingsdybde = 25 cm. Viktige arter i korn er merket med uthevet skrift (Fykse 1983).

Oppsummering av resultatene fra denne undersøkelsen:

• Korte vegetative organ døde raskere enn lange.
  - Gruntliggende organ som kan sette lysskudd, kunne holde seg i live i flere vekstsesonger.
  - Røttene til åkertistel døde allikevel ut etter bare ett år.
• Dyp nedmolding uten sjanse til skuddsetting skadet formeringsorgana sterkt på kort tid.
• Halvparten av artene var drept etter bare 5 ½ måned.
• Etter 12 måneder var alle artenes formeringsorgan døde, unntatt for åkersvinerot.

Næringsinnhold i underjordiske organ i forhold til plantens utviklingsstadium

Når nye planter utvikler seg fra et vegetativt formeringsorgan, blir dette, på samme måte som et frø, tappet for næring. Mens frøet etterpå går helt til grunne, kan det vegetative formeringsorganet samle ny næring fra den overjordiske, grønne delen av planten og leve videre for kortere eller lengre tid. Nye formeringsorganer vokser også fram, men disse makter ikke å sette egne lysskudd før etter at morplanten har nådd en viss størrelse.

For mange plantearter vet en ikke nøyaktig hvor store plantene er når minimumspunktet for tørrstoffinnholdet passeres, men noen viktige arter er undersøkt mer enn andre. Dette minimumspunktet kalles kompensasjonspunktet (figur 1.83). Siden skuddene kommer opp fra organer som ligger på ulike dyp, er ikke alle skudd like store når majoriteten av dem passerer kompensasjonspunktet. Noen skudd kan alt ha passert punktet, mens andre enda ikke har nådd dit. For praktiske formål for et bestand av planter oppgis derfor størrelsen på plantene da kompensasjonspunktet passeres, som et intervall, med en nedre og en øvre grense.

Svenske forsøk har vist at kveke passerer dette stadiet når lysskuddene er 12-15 cm høye og har 3-4 blad (figur 1.84). Tilsvarende minimum for åkerdylle og åkertistel vil du finne i figur 1.85 og figur 1.86. Undersøkelser har vist at hestehov har tilsvarende minimum når det største bladet er mellom 4 og 10 cm bredt, og åkersvinerot når bladrosetten har 6-12 blad. Et praktisk problem er at de mest følsomme stadiene ofte ikke kommer før etter normale tidspunkt for etablering av vårsådde vekster. Da kan det være vanskelig å sette inn nødvendige tiltak.

Hvordan kunnskapen om kompensasjonspunktet for en art kan utnyttes i praksis, er vist for kveke i figur 1.93 (stubbarbeiding om høsten) lenger bak i boka.

Generelt begynner de nye jordstenglene eller formeringsrøttene til flerårige ugras for alvor å vokse, først etter at kompensasjonspunktet er passert. Før den tid har altså plantene bare den (utarmete) mor-jordstengelen eller mor-roten å lite på. Det er ikke sikkert at alle flerårige planter har akkurat dette mønsteret, men for de plantene en vet noe om, er dette nyttig kunnskap. Ved å utføre jordarbeiding, radrensing, luking og/eller hakking når plantene er på sitt svakeste, oppnår en størst virkning med minst innsats.

Vekstrytme gjennom sesongen: Knopphvile/dormans

På samme måte som frø, kan også de vegetative formeringsorganer være i mer eller mindre hviletilstand. De fleste arter er mest spirevillige om våren og tidlig på sommeren. Utover høsten kan det utvikles knopphvile (dormans) med forskjellig styrke, som bl.a. er artsavhengig. Kveka har som før nevnt, lite dormante knopper, selv sent på året. Dette benytter en seg av i høstbrakkingen ved at en kutter jordstenglene (rhizomene) med harv eller fres for at så mange knopper som mulig skal bryte. Når lysskuddene er blitt passelig store (opp til 3–4 blad), ødelegger en dem ved ny jordarbeiding. Studier i Norge har vist at åkertistel og åkerdylle har likhetstrekk når det gjelder evne til å sette nye skudd fra røtter (figur 1.89). Figuren viser at disse artene har stor evne til å sette skudd tidlig om våren, men at denne evnen taper seg raskt utover høsten. (Egentlig er det en nedgang i mai-juni pga. de første skuddene, men evnen stiger igjen og når en topp i juli-august før den da raskt faller igjen). Et generelt råd for disse to artene er at mekaniske tiltak bør settes inn fra våren og framover til omkring begynnelsen av august. Etter denne tid inntrer i alle fall for åkerdylla en utpreget skuddhvile. Dette betyr i praksis at uansett hvor mye røttene kuttes opp, så kommer det ikke opp lysskudd på denne årstida. Det skjer først neste vår. Hestehov har tilsvarende årsrytme som åkertistel. Siden åkerdylle blir mer eller mindre spiretreg utover sensommeren, kan en derfor ikke vente at oppdeling av dyllerøttene om høsten, selv med ny jordarbeiding senere, skal gi færre planter året etter, slik tilfellet er med kveke. Hvis en ikke pløyer rotbitene dypt ned, slik at de nye lysskuddene får lang vei opp til overflaten, kan resultatet bli en klar økning i dyllebestandet.

I litteraturen blir det beskrevet at mange rotugrasarter, i større eller mindre grad, går inn i en hvilende fase på sensommer og høst hvor skuddskyting avtar. I tillegg til åkerdylle, nevnes åkertistel, hestehov, åkervindel og åkersnelle. Om denne hvilen skyldes en indre og sannsynligvis hormonstyrt dormans som hos åkerdylle, eller om det mer er reaksjoner på klimaforhold, vet en ikke sikkert.

Vekstrytme gjennom sesongen: Påvirkning av klimafaktorer som temperatur og fuktighet

Kvekas vekst styres i stor grad av vær og klimaforhold. Nedre temperaturgrense for kvekevekst er om lag 5 ºC. For mange andre ugras vet en ikke de nøyaktige temperturkravene under norske forhold, men utenlandske undersøkelser kan tyde på at for eksempel åkertistel slutter å vokse tidligere, om lag ved 8 ºC En annen viktig klimafaktor for vekst og utvikling er jordfuktigheten. Optimale vekstvilkår for kveka om høsten kan være både en fordel og en ulempe, sett i relasjon til bonden og ut fra "kvekas perspektiv": Hvis det er optimale forhold for kveka utover høsten, og en ikke setter inn mottiltak, vil kveka selvfølgelig ha "gode dager" og produsere store mengder nye jordstengler og mye opplagsnæring. Hvis en iverksetter en utsultingsstrategi under optimale forhold (gjentatt jordarbeiding ved 3-4-bladstadiet), vil jordstenglene tynes svært effektivt. Hvis det derimot er veldig tørt i jorda om høsten, vokser kveka lite uansett, og en utsultingsstrategi er da mindre effektiv.

Hvor dypt ligger formeringsorganet og hvor kommer skuddene i fra

Som figur 1.90 viser, går rotsystemet hos hestehov, åkersnelle og åkertistel betydelig dypere enn hos åkerdylle og kveke. Det er for eksempel funnet vertikale røtter av åkertistel helt nede på 2-3 meters dyp i tyngre jordarter. Motstykket til dette er kveka som har hele massen av jordstengler i pløyedybde. De horisontale formeringsrøttene hos åkertistel finnes hovedsakelig 15–30 cm nede i jorda. At disse røttene ligger så dypt, betyr at de mest vanlige jordarbeidingsredskapene ikke når ned og får kuttet dem opp. Formeringsrøttene til åkerdylle ligger som jordstenglene hos kveke adskillig grunnere, i all hovedsak i de øverste 10-15 cm. Hestehov og åkersnelle er begge arter med jordstengler som kan ligge svært dypt ned i jorden.

Krattlodnegras, storkvein og vasslirekne er andre eksempel på arter med relativt gruntliggende formeringsorgan. Forsøk har vist at flerårig ugras med grunt rotsystem ved jordarbeiding kommer med nye skudd fra oppdelte røtter eller jordstengler. Åkertistel på den annen side, synes å komme med flest skudd fra inntakt rotsystem under jordarbeidingsdybden (figur 1.91).

Oppkutting av vegetative formeringsorganer

De svake periodene for ugraset som er omtalt her, kommer altså fram ved at knoppene på de vegetative formeringsorganene bryter og utvikler lysskudd. Jo kortere jordstengel- eller rotbitene er, jo mindre næring er det bak hvert skudd, og jo mindre tåler planten å bli forstyrret. Ved å kutte opp jordstenglene og røttene i mindre biter, vil flere knopper bryte. Oppdelingen av formeringsorganene øker altså effekten av de etterfølgende tiltakene, så sant de blir satt inn til rett tid. I motsatt fall, fører oppdelingen av jordstenglene/røttene til flere planter.

Undersøkelser viser at åkerdylle både har flere skudd per cm rot, og spirer hyppigere fra større dyp, enn tilfelle er for åkertistel. Om en skal anbefale en sterkest eller svakest mulig oppdeling av røtter eller jordstengler, avhenger av hva som skjer etterpå. Hvis en ønsker å sulte ut ugraset mest mulig, er det fordelaktig med sterk oppdeling av røttene, og etter siste behandling dyp nedpløying av rotbitene. På den annen side vil det være uheldig med en sterk oppdeling av vegetative formeringsorgan med påfølgende etablering av kulturplanter, der det ikke kan settes inn tiltak, for eksempel korn. Da kan ugrasmengden øke drastisk. Effekten av ulik oppdelingsgrad og nedgravingsdybde for åkertistel og åkerdylle er vist i figur 1.92.

Plantearten og organdelens størrelse avggjør hvor dypt et vegetativt formeringsorgan kan ligge og likevel sende opp skudd. Jo større organdelen er, jo dypere kan den ligge. Et fellestrekk synes imidlertid å være at dersom organdelene kommer for dypt til å sette lysskudd det første året, hjelper det lite om de kommer høyere året etter. Da er de i de aller fleste tilfellene døde. Vegetative formeringsorganer skiller seg derfor sterkt fra de fleste frø, som kan ligge mange år i jorda uten å ta skade.

Gjentatt jordarbeiding for "å sulte ut" ugraset

Figur 1.93 viser effekten av gjentatt jordarbeiding ved ulike utviklingstrinn (fra 1-2-bladstadiet til 6-7-bladstadiet) for kveke. Hvis jordarbeidinga gjøres for sent, ser vi at tørrstoffmengda i underjordiske plantedeler øker. Tilsvarende figurer kunne en også bestemme for andre arter med krypende formeringsorgan, men effekten vil bli forskjellig for de ulike arter. Figuren viser videre at utsultingen av kvekejordstenglene skjer raskere hvis en gjennomfører behandlinga ved kvekas 2-bladstadium enn ved 3-4-bladstadiet. Dette er fordi reduksjonen i opplagsnæringen er stor fram til 2-bladstadiet og fordi den er minimal fra 2- til 3-bladstadiet. I praksis kan det til og med være riktig å harve på tidlig 2-bladstadium dersom det er utsikter til en lengre regnværsperiode. Som figur 1.93 viser, kan en utarme kveka ganske raskt hvis en for eksempel bruker våren og forsommeren til jordarbeiding på en optimal måte. Hvis en gjennomfører helbrakk (en metode som på grunn av kostnadene og miljøeffektene ikke er særlig aktuell i dag) er det meste av kveka borte i løpet av en vekstsesong. For andre ugrasarter vet vi mindre, men den gruntvoksende åkerdylla utarmes nok raskere, dvs. ved færre behandlinger, enn for eksempel arter som åkertistel, åkersnelle og hestehov med dypere rotsystem. Amerikanske undersøkelser har vist at åkertistelen blir raskest tappet for opplagsnæring hvis jordarbeidinga gjøres hver 3. uke. På grunn av hensynet til andre faktorer er det sannsynligvis lite aktuelt med helbrakk i økologisk dyrking, men figur 1.93 viser at gjentatt jordarbeiding i deler av vekstsesongen kan ha mye for seg. Ved flere gangers jordarbeiding bør den første sørge for sterk oppdeling slik at mange knopper aktiveres, noe som fører til stort forbruk av opplagsnæring. I kombinasjon med en etterfølgende konkurransesterk vekst, kan svært god effekt på ugraset forventes.

Det er begrenset erfaring med radrensing i korn både når det gjelder forskning og praktisk bruk her i landet. Det en vet er at radrenseren i tillegg til å bekjempe frøugras også kan bekjempe rotugras, hvilket ugrasharva ikke gjør. Med ny teknologi for styring av radrenseren, kan denne metoden bli mer interessant.

I Danmark er det gjennomført forsøk hvor en har radrenset 0, 1, 3 eller 5 ganger i perioden fra midten av mai til midten av juli og gjort registreringer på både åkertistel og korn (se figur 1.95).

Resultatene viser liten sammenheng mellom antall radrensinger og byggavling i 2002, men avlingsøkning med stigende antall radrensinger i 2003. Dette skyldes trolig at mengden åkertistel var begrenset (under skadeterskel) i 2002, men betydelig høyere i 2003.

Radrenseren skal arbeide grunt, 2-3 cm. Det er derfor viktig at jordoverflata er så plan som overhode mulig uten spor. Dette er omtalt under ugrasharving og jordarbeiding. Radrenseren må ha samme bredde som såmaskina. Dette betyr at bredden er begrenset og sett i forhold til ugrasharva har radrenseren mindre kapasitet. På lett sandjord kan en kjøre opptil 10 km/t, mens en på stenholdig morenejord neppe bør over 4 km/t. Med 2,5 m bred såmaskin på morenejord, blir teoretisk kapasitet 10 daa per time, i praksis ikke over 6 daa per time. På sandjord 10-12 daa per time.

Radavstand

Ved radrensing skal det gå en gåsefotlabb mellom hver rad. Som omtalt under såmaskina, er det viktig at avstanden mellom radene er eksakt like store, og at labbene ikke slenger sideveis under kjøring.

Det er forsøkt med radavstander fra 12 til 25 cm. Den minste radavstanden krever mange labber og mange oppheng per meter. En kan vel konkludere med at dette blir en for kostbar radrenser, og at en slik radavstand i praksis er for liten. Jo mindre radavstanden er, jo større flate blir ikke radrenset. Uansett radavstand må det nemlig være en viss klaring mellom rad og skjær. Flere forsøk med radavstand (uten radrensing) har vist at avlinga minker når radavstanden øker. Derfor ønsker en ikke for stor radavstand. Ca.18 cm kan sies å være et kompromiss når en tar hensyn til kostnad med radrenser, radrenset flate og avling. Imidlertid kreves det da spesielle såmaskiner. Derfor har en i praksis valgt å gå opp til dobbel radavstand, dvs. 24–25 cm. Med denne radavstanden kan en bruke standard såmaskin. En kan kjøre med dobbel radavstand på de åkrene en vil radrense, og enkel radavstand der en kun vil ugrasharve. I praksis kan det på noen jorder, hvor en har flekker med rotugras være aktuelt å kjøre med dobbel radavstand. Da kan en ugrasharve hele jordet og radrense de områdene hvor det er rotugras.

Det ser ut for at skjæret bør være 5-7 cm smalere enn radavstanden. Jo bredere skjær en har, jo mer ugras vil en tyne, men jo lettere skader en også kornet. På stenfri jord er det enklere å kjøre med brede skjær. På stenholdig jord kan den enkelte tinden og til dels hele radrenseren bli sideforskjøvet når en tinde møter en sten, og skjære inn i kornraden. En skal også ha i tankene at når en sår kornet med 24–25 cm radavstand, reduserer en den naturlige konkurranseeffekten som kornet har mot ugras.

Radrensertyper

Det finnes mange radrensermerker på markedet i Europa. En radrenser som skal brukes i korn, kan i prinsippet være den samme som brukes til radrensing i grønnsaker og beter. Disse radrenserne har en kraftig redskapsbjelke (profilert stålrør) som sitter i trepunktsopphenget og som er utstyrt med bære-/styrehjul. På denne bjelken kan det festes et nødvendig antall parallellogram med fester for arbeidsorganene. Disse parallellogrammene har eget dybdehjul for finjustering av dybden. Figur 1.97 viser en radrenser som har tre gåsefotskjær på hvert parallellogram. For å få presis arbeidsdybde for alle skjærene, er det en fordel om hvert skjær har eget parallellogram. Dette er selvsagt dyrere, men med den løsningen som er vist på figur 1.97 med tre skjær som er styrt av ett dybdehjul, får en ofte enten for dyp eller grunn radrensing på ett eller to skjær, dersom det er spor i åkeren. Går dybdehjulet ned i et spor, kan skjæret (skjærene) som går utenfor sporet, komme til å gå for dypt, og dersom dybdehjulet går ved siden av et spor, kan ett av skjærene gå i løse lufta over sporet.

I tillegg til gåsefotskjæret kan det være en fordel å ha etterharv med 3-4 harvpinner (av den typen som brukes på ugrasharv) bak hvert gåsefotskjær til å løse opp jord- og plantedeler som er skåret av slik at formeringsorganene lettere tørker i hjel.

Styresystem

En radrenser kan være frontmontert, midtmontert eller bakmontert. Skal en kjøre med radrenseren frontmontert, bør traktoren ha trepunktsfeste foran, og fronten på traktoren bør helst være nedbygd. Å sette radrenseren på lasteren, gir for lite oversikt og for dårlig presisjon. Fra Danmark hevdes det at det er mulig å kjøre en formontert radrenser uten noe ekstra utstyr, men dette krever stor presisjon og en erfaren fører. En må helst nytte smalere skjær enn antydet foran. Dersom terrenget er kupert med vekslende sidehellinger, er det tvilsomt om dette er en riktig metode.

Midtmontert radrenserutstyr er enklere å kjøre enn frontmontert radrenserutstyr. Radrenseren kommer nærmere føreren og utslagene ved styring og ytre påvirkninger blir mindre. Dette krever imidlertid en spesialtraktor som er konstruert for dette. Disse traktorene er dyrere enn standardtraktorer og kan ha dårligere egenskaper til annet arbeide på garden. Det er få produsenter av slike traktorer.

Bakmontert radrenserutstyr krever i utgangspunktet en person som kan styre radrenseren. Styringa kan enten skje ved at en dreier på bære-/styrehjulene til hovedramma (se figur 1.97) eller en låser trepunktsopphenget og forskyver radrenseren i forhold til traktoren. Under stenete forhold kan en oppleve at bære-/ styrehjulene ikke klarer å oppta sidekreftene når et av gåsefotskjærene går på en sten, og hele radrenseren sideforskyves og skjærer inn i kornraden. Under slike forhold er en styring i forhold til traktoren å foretrekke.

Det har nå kommet flere typer automatiske styreanordninger på markedet. Prinsippet er at et digitalt kamera sitter på radrenseren og tar bilder med korte mellomrom (se figur 1.101). Disse bildene tolkes av ei datamaskin. Kornraden skal etter programmet ligge på et visst sted i bildet. Dersom det er avvik, sender datamaskina beskjed til en elektrisk styrt hydraulikkventil. Denne slipper olje inn i en sylinder som styrer radrenseren, og bringer den tilbake i riktig posisjon i forhold til raden (se figur 1.102). Utprøving i utlandet kan tyde på at et slikt system kan ha en nøyaktighet på ± 2 cm. Systemet går ikke trøtt slik som en person som sitter og styrer, og det er like nøyaktig hele tiden. Traktorføreren trenger ikke å styre så nøyaktig, og han får større mulighet til å følge med på at det ikke skjer andre uheldige ting, som subbing og blokkering. Styreanordningen koster en del i dag, men kommer trolig til å gå ned i pris i forhold til andre metoder og arbeidslønn. Slike systemer er under kontinuerlig utvikling og utprøving, og det vil derfor stadig komme nytt på dette området.

Kjøretidspunkt

Fordi en har få forsøk, har en ikke full oversikt over når det er optimalt å radrense, eller hvor mange ganger en bør radrense. Ut fra de erfaringer en nå har, ser det ut for at en kan vente med første radrensinga til kornet har 3-4 blader. På dette tidspunktet har rotugraset kommet godt i gang, men det er fortsatt lett å skjære over med gåsefotskjæret. Radrensing er ikke så følsomt for været som ugrasharving. Tidspunktet er ikke så nøye, dvs. at en kan oppnå bra resultat selv om en ugrasharver litt før eller senere enn det som anses som optimalt. For å redusere frøugras som vil stå i raden, kan det være aktuelt å blindharve (se ugrasharving) selv om en skal radrense. Normalt bør en radrense to ganger. Andre radrensing kan gjøres når flaggbladet er i ferd med å komme igjennom.

Etablering

Selv om betydningen av frøugras ikke skal undervurderes, er rotugraset ofte spesielt problematisk i økologiske omløp med mye korn. For bekjempelse av henholdsvis kveke og åkertistel kan en si at det finnes to forskjellige dominerende bekjempelsesstrategier: (1) Bekjempelse av kveke ved gjentatt stubbharving om høsten og påfølgende dyp pløying. (2) Bekjempelse av åkertistel, og for den del åkerdylle og andre arter, ved hyppig nedklipping av en ettårig grønngjødslingseng. Dette siste er tema for dette avsnittet.

Fordi rammevilkårene på en økologisk korngård ofte begrenser mulighetene for et allsidig vekstskifte, er det spesielt viktig at en på spesielle steder i omløpet, og ofte innenfor et begrenset tidsrom, kan gjennomføre så effektiv ugrasbekjempelse som mulig. Av hensyn til både næringsforsyning og bekjempelse av flerårig ugras legges det på disse gårdene ofte inn et helt år med grønngjødsling. En slik ettårig grønngjødsling kan i prinsippet etableres på to måter:

Den etableres om våren eller forsommeren i grønngjødslingsåret. Dette muliggjør dessuten en kortere eller lengre periode med mekanisk brakking for bekjempelse av rotugras, før en sår en konkurransesterk grønngjødselsvekst. Tidligere forsøk har vist at en slik kombinasjon av jordarbeiding og konkurranse kan være en effektiv metode til kontroll av kveke og åkerdylle. Dette finner du mer om under brakking lengre bak.

Grøngjødslingsenga kan etableres som underkultur (gjenlegg) i korn året i forveien. Dette kan være en fordel med tanke på frøbanken fordi en da unngår jordarbeiding om våren, og dermed også nedsatt oppspiring av frøugras i grønngjødslingsåret. En dekkekultur gjennom høsten og vinteren kan dessuten redusere nedvaskingen av næringsstoffer til for eksempel åkertistelrøtter i dypere jordlag.

Valg av vekster eller blandinger

De to metodene for etablering av grønngjødslingseng medfører at ulike vekster eller blandinger må velges. Under finner du forslag til to ulike blandinger til formålene:

Såing om våren i grønngjødslingsåret:

• It. raigras (1 kg/daa).
• Rødkløver (0,5 kg/daa).
• Honningurt (0,5 kg/daa).
• Forvikke (8 kg/daa).

Såing som gjenlegg/underkultur i korn året i forveien:

• Timotei (1,25 kg/daa).
• Engsvingel (0,75 kg/daa).
• Rødkløver (0,375 kg/daa).
• Hvitkløver (0,125 kg/daa).

Valg av grønngjødslingsvekster vedrører flere viktige forhold, bl.a. hvordan de ulike aktuelle vekstene tåler slått (se neste avsnitt). Selv om «standarden» i dag er at rødkløver og/eller hvitkløver inngår i blandinga som brukes, finnes det fra gammelt av også tilrådinger om andre arter som for eksempel luserne og steinkløver/ legesteinkløver. Vi vet imidlertid litt for lite om disse artene og behandlingen av disse med tanke på bekjempelse av rotugras.

Slått av grønngjødslingsarealer

Rødkløver, som er med i begge blandingene over, er kjent for å konkurrere godt med åkertistelen. Et problem med rødkløver kan imidlertid være at den svekkes eller går ut etter gjentatt slått. Forsøk i Sverige, der en rødkløvereng ble slått med intervaller på 1, 2, 3, 4, 5, og 6 uker, viste at slått hver fjerde uke gav best effekt (figur 1.104). En årsak til at fire ukers intervall gav best resultat, var at rødkløveren da tålte slåtten.

I et nylig gjennomførte dansk forsøk i kløvereng (raigras og hvitkløver) oppnådde en best kontroll av åkertistelen med så mange som seks slåtter i perioden mai til juli (figur 1.105). I den første forsøksserien ble veksten av åkertistelen sterkt redusert med økende antall slåtter. Kombinasjonen slått og grønngjødslingseng reduserte åkertistlen mer enn slått alene. Økende antall slåtter førte stort sett også til økt byggavling I den andre forsøksserien med samme behandlinger reduserte både grønngjødslingseng og slåtter åkertistelen på samme måte, mens resultatet for byggavlingen ikke var entydig dette året). Dette skyldes høyst sannsynlig at det var mye mindre åkertistel (om lag bare femteparten) på dette arealet jamført med arealet der den første forsøksserien ble gjennomført.

Utstyr for slått av grønngjødslingsarealer

Målsetningen med slått av grønngjødslinga er å få kuttet alle plantene og behandlet grønnmassen slik at den ikke hindrer gjenveksten i for stor grad. Det meste av slåtteutstyr som sprer graset jamt utover, kan brukes. Det er ingen grunn til å stubbe lavt, bare en får kuttet av alt ugraset.

Slåmaskin med knivbjelke kan være en helt kurant løsning, men kapasiteten er liten. Knivbjelken kutter ikke opp grønnmassen, men legger det jevnt bak slåmaskina. Når grønnmassen tørker, vil kulturen vokse igjennom, men er det store mengder med grønnmasse, kan det bli dårlig resultat. Skal en bruke slåmaskin med slåttebjelke, må en slå ned relativt ofte. Selv om kapasiteten er liten, vil de fleste kornprodusenter ha relativt god tid på den aktuelle tiden av året. Metoden krever liten investering, og slåmaskina kan kjøres med en liten, lett traktor. En slipper å kjøre i graset før det skal slås.

Skive og rotorslåmaskiner er godt egnet, bare de sprer graset jevnt utover. Her er det forskjell på ulike fabrikkmerker og modeller. Skal en kjøpe en slik maskin, må en forsikre seg om at den kan stilles for spredning. Blir graset liggende i ranker, hindrer det gjenvekst om graset ikke fjernes. Mange av disse maskintypene har etterbehandling av graset med utstyr som knekker og brekker stenglene. Dette er en fordel med hensyn til gjenvekst. Graset tørker raskere, skrumper sammen og slipper gjenveksten opp. Også med slike maskiner slipper en å kjøre i graset før slått.

Slaghøster er det neppe aktuelt å kjøpe ny. Det står mange brukte som kan kjøpes for en lav pris. Slaghøsteren har ikke stor kapasitet, men kan kjøres med relativt lette traktorer, og graset blir finhakket og kan spres brukbart. Det er fordel å ha en lav spredeskjerm. Med slaghøsteren slipper en også å kjøre med traktorhjulene i graset før det blir slått, og det er en fordel.

En del kornprodusenter har halmsnitter, eller de har nabo som har en slik. Halmsnitteren er fin på den måten at den knuser og sprer graset godt. Den har imidlertid forholdsvis stort effektbehov, og fordi den sitter bak på traktoren, blir graset nedkjørt i hjulsporene før det skal slås. Dette medfører at en del gras og ugras ikke blir slått av og kan restituere seg raskt.

Beitepussere kan ha omtrent samme egenskaper som halmsnittere. Dersom en har to rotorer (rotorer som på en plenklipper) og riktig rotasjonsretning, dvs. at knivene går bakover der hjulene har gått, kan en beitepusser klare å løfte opp og hakke av det nedlagte graset. Klarer den dette, vil den være bedre enn halmsnitteren. Effektbehovet kan være noe mindre fordi beitepusseren normalt hakker opp graset noe mindre enn halmsnitteren.

Oppsummering

Vi kan slå fast at grønngjødsling ikke bare er viktig for næringsforsyninga, men også nyttig med tanke på kontroll av rotugras. Følgende faktorer er spesielt viktige å ta hensyn til: Ugraset må slås ved riktig ut viklingstrinn. Da må en ha kunnskap om sammenhengen mellom ugrasets utviklingsstadium og variasjon i næringsinnhold. Ugraset er på det svakeste når opplagsnæringen i underjordiske planteorgan er på et minimum (kompensasjonspunktet, se Bind I, avsnitt 2.1.3 for flere detaljer). For kveke er dette på 3-4 bladstadiet. Tilsvarende stadium for åkertistelen er når de største plantene har 8-10 utviklede blader. Slått må ikke utføres senere enn ved dette stadiet, helst tidligere. Slått tidlig i vekstsesongen påvirker åkertistelen sterkere enn slått utført sent på sommeren og om høsten. Det samme gjelder sannsynligvis de fleste flerårige ugrasarter. Ved sanering av rotugras er det derfor spesielt viktig at en får slått ned ugraset (og grønngjødslingsenga) ofte nok på denne tiden. Helt opp til 5-6 slåtter er aktuelt, men pass på at ikke grønngjødslingsveksten svekkes for mye. Har en roser av ugras på gitte plasser i grønngjødslingsenga (men nesten ikke på andre steder), kan en differensiere hyppigheten av slåtten, gjøre den hyppigst der rosa ligger. Bruk velegnet utstyr for slått (se avsnittet foran).

Et svært godt og helt nødvendig utgangspunkt for å gjennomføre en optimal jordarbeiding er biologisk kunnskap om ugraset.

Redusert jordarbeiding og økologisk korn?

Det er godt dokumentert at redusert jordarbeiding har sine svært positive sider, redusert erosjon og tap av næringsstoffer, samt oppbygging av stabile aggregater. På samme tid er det også vist at mindre jordarbeiding øker behovet betydelig for bruk av herbicider til å kontrollere ugraset, spesielt flerårige ugras. På grunn av dette er det i dag gjengs oppfatting at å kombinere redusert jordarbeiding med økologisk jordbruk er svært vanskelig. På tross av dette fins det eksempler på forskningsmiljøer og praktikere som har prøvd seg litt på denne kombinasjonen. Uten at vi skal gå i detalj på dette i denne boka, kan vi slå fast at følgende faktorer er av helt avgjørende betydning, dersom dette skal være mulig:

Det må være et rikt sammensatt vekstskifte, slik at spesielt vanskelig ugras i en kultur ikke får sjansen til å etablere seg.

• Konkurranse fra kulturvekstene må i stor grad erstatte plogen sin effekt på ugraset. Viktige underpunkt her er:
  - Bruk av spesielt konkurransedyktige arter og sorter, gjerne sådd (eller plantet) i et såmønster som gjør at kulturplantene dekker jorda raskest mulig.
  - Alt av forebyggende tiltak som gjør at kulturvekstene trives best mulig, må brukes aktivt, ikke minst er en optimal jordstruktur av avgjørende betydning.
• Ser en at et bestemt ugras er i ferd med å komme inn, for eksempel en liten rose av åkertistel i åkeren, må denne ”spesialbehandles” umiddelbart. For eksempel kan det være aktuelt å pusse ned denne ugrasrosen flere ganger per vekstsesong (før ugraset når kompensasjonspunktet). Kanskje kan det også være aktuelt at denne flekken dekkes med vevd plastikk frem til at ugraset dør.

På en reise til Sør-Tyskland fikk vi se en bonde som faktisk hadde lyktes godt med redusert jordarbeiding i et korndominert omløp. I det etterfølgende vises noen bilder og stikkord fra hans drift.

Utsulting eller uttørking?

For å kunne tørke i hjel kveka etter oppharving kreves det kveke i god vekst, tørr luft og høy temperatur. Det er derfor først og fremst om våren og sommeren at uttørking kan bety noe i kvekekampen. Ved hver harving vil bare en liten del av jordstenglene komme opp på overflaten. En må derfor ha lang tid med pent vær for å få et godt resultat. Det er viktig å huske på at utsatt såing for å få tid til en slik uttørking, ofte medfører redusert avling. Hvis forholdene ligger til rette for det, vil jordstengler som ligger oppå overflaten kunne drepes gjennom uttørking i løpet av noen dager. Danske undersøkelser har vist at kvekejordstengler på overflaten av tørr jord kan drepes på fire dager i varmt vær, men at en i praksis ofte mislykkes. Forsøkene i Danmark viste videre at hvis en fikk to uker med tørt vær i slutten av august, hadde dette en bra effekt på jordstenglene. I september var det vanskeligere å skade jordstenglene, og i oktober hadde det naturligvis liten effekt. Under norske forhold kan en forvente svært vekslende resultat både mellom ulike plasser og mellom år. Forsøkene i Danmark viste at visse jordarbeidingsredskaper kan dra opp 75 % av utløperne.

Pløying og pløyedybde

Pløying har vært er den viktigste behandlingen for å redusere utvikling av rotugras når en ikke har eller kan bruke kjemiske midler. Vi kan bare slå det fast med en gang: All erfaring tilsier at dyp pløying gir bedre kontroll av rotugras enn grunn pløying. Dette ble da også svært tydelig understøttet i et nylig avsluttet norsk forsøk hvor det ble vist at dyp pløying ga best effekt mot åkertistel, åkerdylle og hestehov, mens effekten på kveke var noe mindre. Dyp pløying eller nedgraving er også anbefalt som en del av strategien for kontroll av kveke, men for å få god effekt bør jordstenglene være kappet mest mulig opp, gjerne med gjentatt behandling, og følgelig tappet for opplagsnæring. Dette siste var ikke tilfelle i det refererte norske forsøket, og dermed spilte det sannsynligvis ikke så stor rolle hvor dypt røttene ble plassert.

Tabell 1.14 Effekt av traktortyngde, hjulplassering og pløyedybde på utviklingen av åkerdylle (Apelsvoll) og kveke og åkertistel (Kvithamar), målt i flerårige forsøk som, gram tørrstoff (overjordisk skudd) per m2 (Brandsæter et al. 2008).¹

¹Tall med forskjellig bokstav er såkalt signifikant forskjellig. Der bokstav mangler, er det ikke statistisk sikre forskjeller mellom talla for en bestemt forsøksfaktor.

Det mest markante utslaget fikk vi for forsøksfaktoren pløyedybde. I gjennomsnitt var det mer enn dobbelt så mye rotugras ved grunn pløying sammenlignet med ved dyp pløying.

Etter tre år var det faktisk noen steder i dette forsøksopplegget så mye som omkring 90 % mindre åkertistel ved dyp pløying om våren sammenlignet med grunn pløying på samme årstid. I gjennomsnitt ble rotugraset mer enn Mekanisk brakking: Gjentatt oppdeling,utsulting og pløying halvert av dyp sammenlignet med grunn pløying.

Rotugraset formerer seg i hovedsak fra røtter, jordstengler eller andre typer formeringsorganer i jorda. I formeringsorganene er det opplagsnæring som skaffer plantene energi inntil bladverket på nytt kan sende næring ned til formeringsorganene som så kan utvikle/spre seg videre. Det er en anerkjent metode å dele opp formeringsorganene, slik at de setter nye lysskudd fra små biter med begrenset opplagsnæring. Når lysskuddene har nådd en viss størrelse, avhengig av ugrasarten, kjøres det en ny jordarbeiding for å ødelegge de grønne delene, og helst øke oppkappingen. Ugraset må da begynne på nytt, og opplagsnæringen reduseres ytterligere. Hvor mange ganger det skal kjøres, og når på året en skal kjøre, er avhengig av ugrasart. Det hele avsluttes med dyp pløying, slik at de utsultete formeringsorganene kommer på et dyp som de ikke klarer å komme opp fra, eventuelt taper i konkurransen med kulturvekstene og dør.

Selv om det ikke er lett å konkludere hvilken redskapstype som er best for å tyne ugraset, kan vi slå fast at redskap som kutter opp røtter og jordstengler i flest mulig biter, er å foretrekke. Flere biter gir flere lysskudd, og det betyr at plantenes opplagsnæring raskere blir brukt opp. Et annet viktig forhold er at redskapen som benyttes, må nå ned til formeringsorganene. Dette som regel ikke noe problem for gruntvoksende arter som kveke og åkerdylle, men for åkertistel og hestehov kan situasjonen være annerledes. Der ligger de horisontale formeringsorganene dypere, for det meste i sjiktet 15–40 cm.

Lengde på brakkeperiode

Hvor lang brakkingsperioden bør være for å gi god kontroll av ulike ugras, vet vi litt for lite om i dag. I svenske modellforsøk (i potter i veksthus) ble kveke og åkerdylle gravd ned i jorda gjentatte ganger når plantene kom til et bestemt utviklingstrinn (kompensasjonspunktet, se tidligere forklaring). Når åkerdylla ble forstyrret på denne måten, tålte den bare tre gangers behandling før den døde. Tilsvarende antall ganger for kveka, var seks ganger. Dette har nok ikke direkte overføringsverdi mht antall nødvendige jordarbeidinger under naturlige forhold, men den relative forskjellen mellom åkerdylle og kveke kan være riktig. I alle fall for åkerdylle tror vi det er nødvendig med flere behandlinger enn tre før "den slipper taket".

I et pågående forsøk på Ås i Akershus, undresøker vi sammenhengen mellom antall ganger harving med skålharv og framveksten av ulike rotugras. Forsøket har i alt sju ulike behandlinger. Det første leddet pløyes så snart det er laglig og såes med havre. De fem neste skålharves. Et av disse pløyes og sås med havre umiddelbart. Etter tre uker harves de resterende på nytt og et pløyes og såes med havre. Slik forsettes det i tre og tre uker, og det siste behandles etter 12 uker og såes til med havre. I praksis er det ikke aktuelt å så kornet så sent som de siste behandlingene tilsier, men i forsøket får vi på denne måten svar på hvor lenge det er nødvendig å dra ut brakkingsperioden for de ulike rotugrasartene. Ved lang brakkingsperiode er det enten mest aktuelt å så grønngjødsling eller en kraftig forvekst etter endt brakking, eller eventuelt vente helt til såing av høstkorn. Parallelt med dette hadde en grønngjødslingseng som ble sådd inn året før. Denne ble pusset til sammen 4 ganger i løpet av sommeren. Noen foreløpige resultat:

• Harving rett før pløying tidlig om våren økte fremveksten av hestehov og åkerdylle.
• Harving i 6 uker (=3 harvinger) ga god effekt mot kveke og åkerdylle. Det samme gjelder for så vidt for åkertistel, men denne var det for lite av i feltet til at resultatene blir sikre nok.
• Åkersvinerot ble betydelig bedre kontrollert ved 6 uker, sammenlignet med harving ved 0 og 3 uker, men først ved 12 uker syntes den sterkt redusert.
• Hestehoven, ga variable og litt vanskelige resultat å tolke, men denne arten synes også (som åkersvinerot) ganske utholdende med hensyn lengde på brakkingsperiode.
• Pussing av grønngjødslingseng ga god kontroll av åkerdylle, åkersvinerot og åkertistel. Hestehov og kveke, derimot, syntes å trives langt bedre i grønngjødslingseng. Men, husk på at stubbehøyde sannsynligvis har mye å si for effekt på ulike rotugrasarter.

Stubbarbeiding, den klassiske bekjempningen av rotugras

Jordarbeiding om høsten kan sies å være den klassiske formen for jordarbeiding for kontroll av flerårig ugras. Både harving og grunn pløying (skumpløying) har blitt brukt. Spesielt gjelder dette kontroll av kveke hvor gjentatt stubbarbeiding (hvis været tillater det) og sen høstpløying er en vel dokumentert metode. Figur 1.116 viser den prinsipielle utviklingen til kveka ved ulike tiltak utover høsten etter tresking av kornet. Som figuren viser, vil kveka utvikle seg sterkt dersom en etter tresking ikke gjør noe og bare lar ugraset vokse. Hvis høsten er lang og fin, kan kveka kanskje fordoble mengden av jordstengler i tida fram til sen høstpløying. Figuren viser at kveka har dårligere forhold om en pløyer tidlig enn sent. Gjentatt harving om høsten (for å arme ut kveka), for eksempel ved bruk av skålharv, fulgt av sen høstpløying reduserer dermed kvekebestanden sterkt. Sannsynligvis vil effekten av høstharving kombinert med vårpløying ha stort sett samme effekt på kveka.

Hvilken effekt har så jordarbeiding på andre ugrasarter? Ikke alle ugrasarter er så spire- og vekstvillige om høsten som kveka, og dette har konsekvenser for hvordan tiltakene bør utformes. Spesielt åkerdylla er spiretreg om høsten, og oppkapping av røttene på denne tida gjør ikke at nye lysskudd blir dannet. Oppkapping av dyllerøttene kan i verste fall føre til at oppformering av et stort antall nye planter i neste kulturvekst. Åkertistel er ikke så spiretreg som åkerdylla, men en har noe av det samme fenomenet også for den.

Høst eller vårbrakk? Når skal en pløye?

Vi har sett at stubbarbeiding og pløying om høsten ga god effekt på kveka, men hvordan er effekten på andre rotugrasarter? Og er det noen forskjell om jordarbeiding og pløying heller gjøres om våren?

Jordarbeiding om våren og forsommeren har generelt god effekt på flerårige ugras fordi plantene på denne tida er i god vekst, og knoppene på røtter og jordstengler er ikke-dormante/spiretrege. Som vi har vært inne på flere ganger tidligere, bør en harve, frese eller lignende slik at de vegetative formeringsorganer blir delt opp mest mulig, og mange knopper stimuleres til å sette lysskudd. Behandlinga bør gjentas, slik at en får "sulta ut" formeringsorganene maksimalt. Hvor lang tid det bør være mellom hver behandling, er blant annet avhengig av hvilke ugrasarter som skal bekjempes. En skal i alle fall ikke vente lengre enn at ugraset har nådd stadiet for tørrstoffminimum i røtter eller jordstengler (se figur 1.93). Generelt vil ugraset utarmes noe raskere hvis en jordarbeider før plantene når stadiet for tørrstoffminimum. Figur 1.93 viser f. eks. at behandling av kveke på 1–2-bladstadiet fører til raskere utsvelting enn behandling på 3–4-bladstadiet. Prisen som en må betale for dette, er flere behandlinger for å nå målet. For åkertistel har forsøk i USA, der det ble harvet 15 cm dypt med 1–6 ukers intervaller, vist at harving hver 3. uke gav raskest effekt. Våre erfaringer tilsier at 2-3 ukers intervaller ofte kan være lagelig, men værforhold og hvor god vekst det er i ugraset, påvirker dette valget. Jo bedre vekst, jo kortere tid mellom behandlingene.

Tabell 1.15 For mange år siden ble det gjennomført en svært stor forsøksserie i Danmark, hvor effekten av ulike jordarbeidingsstrategier mot forskjellige rotugras ble undersøkt. Verdiene i tabellen viser resultatet av grunn pløying rett etter tresking om høsten med påfølgende harving. Det hele ble avsluttet med sen høstpløying, som også omfattet ubehandla ledd (Permin 1961).

Virkningen av jordarbeidingen om høsten var god mot kveke. Den reduserte også åkerdylle og åkertistel ganske mye. I dette danske arbeidet var effekten på åkerdylle bedre enn hva vi har sett i flere norske forsøk (tabell 1.18). Årsaken til denne forskjellen kan vi bare spekulere over, kanskje har det noe med klima og lengde på vekstsesong å gjøre. Kanskje har danskene fått startet høstbehandlingen relativt tidligere enn vi gjør, og at åkerdylla da er i bedre vekst, eller kanskje har åkerdylla i Norge gjennom tidene utviklet seg slik at den tidligere går inn i en hvilefase?

Tabell 1.16 Sammenlikning av tidsperioder for brakking - høst og vår - i ettårig forsøk på Ås. Pløyedybde 25 cm.

¹ Skålharv, kjørt 2 ganger med ca. 1 måneds mellomrom (ca. 8-10 cm arbeidsdybde) før pløying om høsten.

² Skålharv, kjørt 1 gang (ca. 8-10 cm arbeidsdybde) før pløying om våren.

Den tradisjonelle rotugrasbehandlingen med gjentatt stubbarbeiding før sen høstpløying har gitt svært god kontroll av kveka. Effekten av denne behandlingen på åkertistel var også god, men behandlingen fungerte dårlig på åkerdylle. Bare pløying om høsten gav dårligst resultat på alle tre artene. Videre er det svært interessant å legge merke til at behandlingen med bare pløying om våren, ga mye bedre kontroll av åkerdylle og åkertistel enn tilsvarende pløying om høsten (Merk! Det var nesten tre ganger så mye åkerdylle etter høstpløying som etter vårpløying, og nesten like stort utslag for åkertistel). For disse to artene var det kombinasjonen jordarbeiding om våren og pløying etterpå, som virket best. Ulempen med denne behandlingen er at kornavlingen ble redusert fordi kornet ble sådd 2-3 uker etter de andre behandlingene.

Dette forsøket er foreløpig bare gjennomført ett år, men opplegget blir nå repetert på tre ulike steder. Det er dessuten verdt å merke seg at det i svensk veiledningsmateriell om ugraskontroll i økologisk landbruk blir oppsummert med at vårpløying gir bedre kontroll av åkertistel og åkerdylle enn høstpløying.

Midtsommerbrakk

Etter en tidligkultur av grønnsaker eller poteter, eventuelt ved avslutning av ett eller flere engår, kan en gjennomføre en kortere eller lengre periode med brakking mot rotugraset før en for eksempel sår høstkorn. Etter eng er det en fordel å kjøre først med et redskap som kan løse opp ned til ca. 17 cm. Dette sikrer at en får det etterfølgende redskapet dypt nok. For eksempel vil ei tung skålharv være egnet til å kjøre med etterpå fordi den deler opp formeringsorganene. En slik brakkings periode kan være effektiv mot flere problematiske fler årige ugras, herunder kveke, åkertistel og åkerdylle. I likhet med vårbrakk vil en ved midtsommerbrakk unngå hvileperiodene (dormansen) til disse artene.

Kveka kan gjøre seg sterkt gjeldende i eldre eng og forårsake stor skade i neste kultur i omløpet, spesielt ved økologisk drift. Ulike strategier som kan kontrollere kveka ved avslutning av engperioden er undersøkt. De alternative metodene reduserte tettheten av kveka sammenlignet med vanlig praksis. Også byggavlinga ble tallmessig størst etter «midtsommerbrakk» (ikke vist i figuren), men det ble ikke funnet statistisk sikre avlingsforskjeller mellom noen av behandlingene.

Brakking gjennom hele vekstsesongen (helbrakk)

Den mest ytterliggående form for jordarbeiding består av mekanisk brakking gjennom hele vekstsesongen (helbrakk).

En lang brakkingsperiode er mest aktuell mot flerårige ugras. Helbrakk virker sterkt på nær sagt alle slike ugras. Figur 1.93 viser at en reduserer kveka betydelig ved gjentatt jordarbeiding gjennom vekstsesongen. Helbrakk er svært kostbar og må i dag sies å være lite aktuelt. Da må i så fall ugrassituasjonen være svært kritisk.

Slik brakking kan dessuten gi om lag 50 % reduksjon av frøbanken. Effekten vil være størst under fuktige forhold. Frøhvile reduserer brakkingseffekten, noe som for eksempel vil gjelde sommerettårige arter utover i sesongen.

Brakking eller nedkutting etter høsting av kornet?

Jordarbeiding, spesielt om høsten, har sine negative sider, derfor ville det være en god løsning om en heller kunne kutte/snitte ugraset om høsten. Når en kutter ned rotugraset, må det ta av opplagsnæringa for å bygge opp de første bladene. Selv om dette ikke er så effektivt som jordarbeiding og oppkutting, hindrer kutting i hvert fall ytterligere oppbygging av opplagsnæring i formeringsorganene. I et avsluttet norsk forsøk har vi nettopp sett på denne muligheten (se tabell 1.18).

Tabell 1.18 I et forsøk over flere år er kutting/snitting av rotugraset om høsten sammenliknet med jordarbeiding (rotorharv og grunn pløying med harving etterpå). Forsøket ble gjennomført både med og uten kløver sammen med ugraset. De presenterte verdiene (basert på ugrasvekt) er snitt av disse to. Oppsummering, praktiske råd

Som vi tidligere har vært inne på, ser en ingen løsninger som gir totalbekjempelse av rotugras i økologisk drift. Nedenfor har vi prøvd å se metoder i forhold til hverandre, men hvorvidt dette igjen stemmer med en hver praktiske erfaring og det den enkelte vil komme til å oppleve i praksis er avhengig av en rekke faktorer. Klimatiske forhold når en praktiserer metoden kan bety mye, like ens innstilling av redskapene og jordart (sten).

Forebyggelse framfor direkte tiltak. Tenk mest mulig vekstskifte der hvor det går an, og gjør hva du kan for å fremme kulturvekstenes konkuranseevne.

Pløying. Inntil vi vet noe bedre, vil vi anbefale pløying hvert år (med unntak om en har flerårig eng).

Pløyedybde. Dyp pløying (minst 20 cm) er viktig for alt rotugras, men betyr relativt mer for åkerdylle og åkertistel enn kveke.

Pløyetidspunkt. Vårpløying synes å redusere åkertistel og åkerdylle men enn høstpløying. Pass på å vente til det er tørt nok.

Korttidsbrakking. Det kan brakkes (jordarbeiding) mot kveke høst eller vår og en oppnår god effekt dersom en harver 2-3 ganger (med ca 2-3 uker mellom hver harving). Mot åkerdylle og åkertistel gir det bedre effekt å brakke om våren eller sommeren. Sannsynligvis gjelder det samme for åkersvinerot og hestehov. Et godt resultat er avhengig av at brakkeperioden avsluttes med dyp pløying og at en har en konkurransesterk kultur etterpå. Hvor lang en brakkingsperiode må være for ulike rotugrasarter blir undersøkt i et pågående prosjekt.

Helbrakk. Brakk (jordarbeiding) hele sesongen kan sanere fullstendig de fleste rotugrasarter, men det er neppe aktuelt på grunn av skade på jordstrukturen, energiforbruk, jordtap og næringstap.

Uttørking. Uttørking kan brukes på ugras som har gruntvoksende underjordiske formeringsorgan, det vil si kveke, storkvein og til en viss grad åkerdylle. I vårt klima er metoden generelt mer usikker enn ved sørligere breddegrader, spesielt om høsten og den øker faren for erosjon. Om våren kan den lykkes bra om en har lett jord, får blottlagt jordstengler etc. og det er tørt vær. Uttørking er en mer usikker metode enn brakking.

Nedkapping og pløying. Nedkapping av halmstubb og ugras umiddelbart etter skurtresking med en til to repetisjoner om høsten vil hindre rotugraset til å bygge opp opplagsnæring før en pløyer. Foreløpige norske forsøk har gitt bedre effekt mot kveke og åkerdylle enn mot åkertistel. Med denne metoden unngår en næringstap og jordtap. Denne metoden er ikke så effektiv som mekanisk brakking og uttørking.

Grønngjødslingseng og nedkapping. Flere gangers nedkapping om sommeren er effektivt mot åkertistel. Effekten mot åkerdylle og åkersvinerot synes også lovende, men dette ser vi nærmere på i en pågående prosjekt. Kombinert med grønngjødslingsvekst er dette næringsmessig en mye bedre metode enn mekanisk brakking. Med dagens tilskuddsordninger bør denne metoden nyttes i økologisk korndrift. Foreløpige norske resultat tyder på at effekten er dårligere mot hestehov og kveke, men stubbehøyde ved nedkapping er en viktig faktor her.

Redskapet må velges ut fra metoden. Vil en sulte ut ugraset, må en velge redskaper som deler opp formeringsorganene og effektivt begraver de grønne plantedelene. Skal en tørke ut formeringsorganene eller tørke/fryse dem i hjel, gjelder det at redskapet løser opp jorda og løfter organbitene til jordoverflaten. Er det ugras som har formeringsorganer under pløyedybde, kan dyp avskjæring være en metode. Det kan være fornuftig å grave litt i jorda før enn en starter brakkinga for å se hvor dypt formeringsorganene (kveke og dylle) ligger, for eventuelt å justere dybden i forhold til det som er skrevet nedenfor. Det er viktig å kontrollere at redskapet virkelig går til ønsket dybde, og om nødvendig belaste redskapet for å få dette til, eller kjøre to ganger. Det er også fornuftig å grave noe når ugraset kommer opp før ny behandling, for å se om ugraset kommer fra lange røtter dypere nedenfra. Som nevnt tidligere ligger kveka sine jorstengler relativt grunt. Skal en sulte eller tørke ut kveka, må redskapet en bruker, kunne gå ned på 10-12 cm. Åkerdylla har formeringsrøttene stort sett i samme dyp som kveka, og samme redskap kan brukes.

Åkertistelen har meget dype formeringsrøtter. Så dypt er det ikke aktuelt å bearbeide. Det trengs derfor andre redskaper mot åkertistelen enn de som er nevnt ovenfor. En vet at pløying er av de mest effektive behandlinger. Tistelplantene må da bruke mye opplagsnæring for å komme opp fra dypet, og dermed blir de svekket. I tillegg til plogen, finns det idag andre redskaper som kan gå dypt og ha full gjennomskjæring. Brakking om våren med disse redskapene kan trolig redusere åkertistelen, men her må det mer forskning til.

Svenske forskere publiserte i 1992 et omfattende arbeid om redskaper, trekkraftsbehov og effektbehov. Både trekkraftsbehovet og dermed effektbehovet og energibehovet per daa øker med økende arbeidsdybde. Det er derfor ikke noen grunn til å kjøre dypere enn det er behov for i forhold til ugraset. Så lenge en kjører med samme hastighet, øker effektbehovet proporsjonalt med trekkraftsbehovet.

Tindeharver

Gruntgående tindeharver. Vanlige såbedsharver (s-tindharver) er i de fleste tilfeller for tette, dersom det ikke er pløyd eller gjort annen jordarbeiding på forhånd. Normalt vil en pløye til slutt for å legge de utsultete jordstenglene dypt, så det er sjelden aktuelt å pløye på forhånd. S-tindharva er ikke god nok til de første turene en skal kjøre. Har en derimot fått løst opp med ei kraftigere harv, kan det være aktuelt å bruke s-tindharva, eller kanskje enda bedre, c-tindharva til å løfte kvekestenglene opp til overflata. Når en harver med disse harvene, skjer det en viss oppdeling av formeringsorganene. Disse harvene går kanskje ikke dypt nok for åkerdylle, og spesielt ikke for åkertistel.

Djupharva, oftest kalt stubbkultivator, er mye brukt til brakking. Den deler ikke opp formeringsorganene så mye, men den river dem over og molder effektivt ned grønne deler når den kjøres tilstrekkelig raskt. Med gåsefotskjær på djupharva kan en få full gjennomskjæring av alle røttene, og dette er fordelaktig på stenfri jord. Er det mye sten, kan gåsefotskjæra komme til å gå for ujevnt dypt. Djupharva kan også utstyres med vridde spisser. Med disse spissene blir innblandinga og dekkinga mye bedre. Hvor dypt en kan harve med slike harver, er avhengig av hvor stive tindene er, og hvor hard jorda er. Det er ikke noe problem å komme ned på 10-12 cm, men i noen tilfeller kan det knipe med å komme ned på 15 cm. I andre tilfeller kan en klare ned til 25 cm. Før en kjøper slik harv, må en derfor tenke både på jordhardhet og ugras på garden. Denne typen harver kan brukes til kveke, åkerdylle og noen av dem også til åkertistel.

Skålgrubber har blitt navnet på et kraftig tinderedskap som bak tindene har skålformede organer som jamner ut jordoverflata etter tindene. Disse har ikke fjærende tinder, men flere typer har kraftige fjærer som gjør at den enkelte tinden svinger opp når den treffer sten, og går tilbake på plass igjen etter passering. Skålgrubberen kan arbeide helt ned på 25 cm, men kan også kjøres på 5 cm. Ettersom den har gåsefotskjær med full gjennomskjæring, har den et større trekkraftsbehov enn harver med smale tinder. Som for djupharva, deler skålgrubberen ikke opp formeringsorganene så mye, men river dem over og molder effektivt ned de grønne delene når den kjøres tilstrekkelig raskt. Skålgrubberen kan, fordi den er fleksibel med hensyn til dybde, brukes mot de fleste rotugrasene.

Det er en glidende overgang mellom djupharver og skålgrubbere. De kan bak utstyres med mer gruntgående redskaper som bedrer nedmolding av grønne plantedeler. De fleste kan utstyres med en pakkevalse bak. Dette er gunstig fordi overflata pakkes sammen, og det blir jamnere fuktighet og bedre spireforhold i overflata.

Skålredskaper og andre redskaper med roterende arbeidsorgan

Skålharva er gunstig fordi den deler opp formeringsorganene. Den må imidlertid være tung nok. Den lette skålharva som i utgangspunktet er beregnet på å lage såbed i ompløyd eng, bli for lett i forbindelse med brakking. Har en først kjørt med djupharv og løst opp jorda, kan den lette skålharva gjøre brukbart arbeide. Den tunge skålharva er enklest og sikrest fordi den kan skjære nødvendig dypt i forhold til kveke og åkerdylle i en operasjon, dersom det ikke er for hardt. Under hver skål oppstår det et relativt stort trykk. Det kan derfor bli et hardt sjikt like under skålene (harvesålen), men når en bestandig bør pløye dypt etter slik harving, skulle ikke dette skape noe problem.

Den tradisjonelle skålharva hadde skålene i X-form (se figur 1.109). Disse har en tendens til å samle jorda i en forhøyning på midten eller lage en forsenkning på midten avhengig av om de bakre eller de fremre skålene går for dypt. I den senere tid har det kommet skålharver hvor skålene sitter på to rekker vinkelrett på kjøreretningen og det er derfor lettere å få jamn overflate etter harva. Det er individuelt oppheng av hver skål slik at den enkelte skåla kan gå opp når den treffer sten. Disse skålharvene kan utstyres med pakkevals bak som fungerer som dybdebegrenser og som pakker overflata slik at ugraset får bedre fuktighetsforhold.

Spaknivharv kan brukes, men denne greier ikke å kutte opp formeringsorganene så godt som skålharva. Også her må en bruke en tung type.

Friksonsfresen (Dynadrive) fungerer også godt mot kveka. Den river opp og deler opp jordstenglene. Til en viss grad blir de også blottlagt på overflata. Friksjonsfresen produseres ikke lengre.

Redskaper drevet fra kraftuttaket

Fres er også et redskap som hakker opp rotsystemet effektivt. Med fres menes redskap med roterende arbeidsorgan hvor selve rotoren står på tvers av kjøreretningen. Med denne er det ikke noe problem å komme dypt nok til både kveke og åkerdylle med ei kjøring. Det fins både tunge og lette typer, og begge kan brukes. Freser med L-formede kniver hakker opp formeringsorganene mest effektivt. Den lette fresen med rette eller J-formede kniver har også en viss evne til å legge organene høyt oppe i jordprofilet. Ulempen med fresen er at den har vesentlig mindre kapasitet enn tung skålharv. En skal også være klar over at fresen kan ødelegge mye av jordstrukturen. Her gjelder det å tilpasse kjørehastighet og turtall på kraftuttaket slik at bearbeidinga blir passe intensiv. Jo dypere en kjører, desto lettere er det å ødelegge jordstrukturen. Er jorda rå, forsterkes problemet med ødelagt jordstruktur.

Rotorharv kan også brukes, men denne er ikke så godt egnet som den lette fresen. Rotorharv har flere roterende arbeidsorganer som sitter på aksler som står loddrett på bakken. Også med dette redskapet skal en være forsiktig så en ikke ødelegger jordstrukturen.

Redskaper som bringer formeringsorganene til overflata

På markedet fins redskaper som er en kombinasjon av kraftige tinder som løsner jorda, og en fres bakenfor. Fresen kan ha tynne fjærende tinder som findeler jorda og løfter formeringsorganene opp til overflata. Skal denne metoden lykkes, må organene frilegges totalt, og det må være tørt og varmt vær etterpå. Dersom organene ikke frilegges helt, men har deler ned i jorda, kan de gå i dvale. En kombinasjon av frost og tørt vær kan være vel så effektiv. Da får en frysetørking. To typer av disse redskapene er prøvd i Danmark: KvikUp og Kvikkiller. Forsøket viste at med to gangers kjøring kunne KvikUp blottlegge ca. 40 % av jordstenglene og Kvikkiller ca. 25 %. I samme forsøk ble det også kjørt med en lett fres, og den blottla også ca. 40 % av stenglene.

Resultatet av en Svensk intervjuundersøkelse viste, ikke overraskende, at slike redskaper fungerer best på lett jord. Jo mer leirinnhold, desto dårligere resultat.

Når en bruker slike redskaper, blir aggregatstrukturen i jordoverflata knust. Dette gjør at jorda blir meget erosjonsutsatt i regn. En må derfor også tenke på erosjonsfaren når en bruker disse redskapene. Selv ved sen bearbeiding om høsten, hvor en har frost og tørking, må en advare mot denne metoden. Skal en kunne uttale seg mer sikkert om slike maskiner, trengs det forsøk i Norge over flere år og flere jordarter.

Redskaper til nedkutting av plantemateriale etter høsting

Mye av det som er sagt i forbindelse med nedkutting av grønngjødslingsmateriale gjelder også her. Dersom en fjerner halmen vil en kunne bruke alle de maskinene som er nevnt der. Har en ikke fjernet halmen må en velge halmsnitter eller beitepusser. Spesielt dersom en har brukt en bred skurtresker vil en halmsnitter være fin til samtidig å fordele halmen jamt utover.

Ugraskniv

I Blekinge i Sverige har en teknisk interessert økologisk jordbruker (Jonas Carlsson), utviklet et traktorredskap med det siktemål å bekjempe ugras inne i selve kornåkeren. Redskapet, en "ugras-/vegetasjonsskjærer" ("ugraskniv") har som målsetning å snitte / kutte ned ugraset inne i selve kulturen uten å skade kulturplantene. Det traktorbårne redskapet er utstyrt med kniver som er så "smarte" at de går over kulturplantene og bare kapper ugraset. Behandlingen kan gjøres en eller flere ganger per vekstsesong. Foreløpige resultat fra utprøving av denne, gjort av Sveriges lantbruksuniversitet, Uppsala og JTI (Institutet för jordbruks- och miljöteknikk), Uppsala, viser at maskinen i tidlige stadier av en kornåker kan skjære åkertistelen og andre ugras uten at kornet tar nevneverdig skade.

Dekking av rotugrasroser?

Hvis en oppdager enkeltplanter eller små roser av et fra før ikke etablert rotugras i åkeren kan det være aktuelt å dekke til det aktuelle arealet med for eksempel vevd plastikk (alternativ til gjentatt pussing eller jordarbeiding). Vi har ikke hørt eksempler på at denne metoden har vært brukt tidligere men for en art som åkersvinerot kan dette være aktuelt. Det er da viktig at duken blir liggende lenge nok på, se tidligere avsnitt om levetiden til ulike formeringsorgan, sånn at ugraset er dødt når denne fjernes.

Luking

Luking er normalt ikke en metode som er aktuell på større arealer. Imidlertid kan dette være en fornuftig metode dersom det dukker opp enkeltplanter eller små roser med åkertistel eller andre høytvoksende arter. Luking av åkertistel skal foregå på kompensasjonspunktet. Da vil plantene sitte løsere og en kan få med en større del av rota. På folkemunne er det tidspunktet kalt for "rotlausvikua".

Biologisk kontroll

Fordi vi per i dag ikke har organismer, eller metoder for bruk, som gir god kontroll av rotugras skal vi ikke skrive mye om biologisk kontroll av rotugras her. Det har vært flere prosjekt de senere år, både i Norge og andre steder, for biologisk kontroll av åkertistel men den "ferdige løsning" for bonden har latt vente på seg. For mer detaljer om dette, se Bind 1, kapittel 4 om biologisk kontroll.

Annet

I Bind 1, kapittel 4, finnes også en gjennomgang av ulike andre metoder på eksperimentstadiet for kontroll av rotugras. Et eksempel er bruk av høyspent strøm, dette er en metode som til tross for enkelte lovende resultat av mange blir regnet for å være for farlig for bonden til å være aktuell.

Metoder for å bekjempe rotugras er beskrevet i kapitlene foran. Høstkorn er normalt en bedre konkurrent mot rotugras enn vårkorn, men heller ikke her blir resultatet vellykket om det er for mye rotugras på forhånd. I dette kapitlet vil vi derfor gjennomgå spesielle forhold når det gjelder bekjempelse av frøugras. Når en skal vurdere om en skal ha høstkorn, er det viktig å ha god kjennskap til ugrassituasjonen både når det gjelder rotugras og frøugras som kan spire om høsten og utvikle seg neste år.

Vi har relativt lite forskning med økologisk høstkorn og ugrasbekjempelse. I 2001/02 ble det gjennomført forsøk to steder på Østlandet. I Sverige og Danmark er det dessuten gjort en del forsøk som utfyller våre forsøk. Det som skrives her er derfor et sammendrag av alle disse (se litteraturlista for mer opplysninger).

I de norske forsøkene fant en ut at det ble mer ugras i høsthvete som ble sådd tidlig enn i korn som ble sådd sent. Se figur 1.130. Det samme viser også de danske forsøkene. Det er egentlig logisk at det blir slik. Ugrasfrøene får lenger tid på å spire, og det kan være temperaturforskjeller som har betydning. I konvensjonell dyrking har sen såing medført at avlingene blir mindre. Det er imidlertid ikke sikkert at dette gjelder i økologisk drift. I økologisk drift har en ikke ugrasmidler og midler for å sprøyte mot overvintringssopper. Det er kjent at noen overvintringssopper trives best i et kraftig høstkornbestand.

De norske forsøkene har vist meget god effekt mot ugras etter blindharving om høsten. Se figur 1.130. I høsthvete ble ugrasbiomassen redusert med ca. 75 % etter harving ved tidlig såing, og ca. 50 % ved sen såing. I høstrug ble effekten noe mindre, omtrent halvering ved tidlig såing og ca. 25 % reduksjon ved sen såing. I rughvete er utslaget minst. Dette avspeiler de tre kornartenes evne til å konkurrere med ugraset. Norske forsøk er positive, men det er kun gjennomført ett forsøk og forholdene for blindharving var gode.

Om høsten er høstkornet følsomt for overdekking med jord etter oppspiring. I motsetning til korn sådd om våren har høstkornet mye langsommere vekst, og dersom bladene dekkes med jord, har planten vanskelig for å kompensere dette. Resultatet blir ofte at planter som blir mye dekket går under og planter som er delvis dekket blir svekket.

Danske anbefalinger sier at en må vurdere ugrasbekjempelse spesielt dersom en forventer mye balderbrå eller andre ugras med kraftig pålerot på det arealet som skal sås. Blindharving vil hjelpe noe, alternativt kan en harve forsiktig etter at kornet har fått 2-3 blader. Dybden ved blindharving bør være ca. 2 cm, ikke så dypt at frøet forstyrres. Sådybden bør være 4-5 cm når en skal harve. Erfaring fra andre forsøk tilsier at nyspirt ugras som tunrapp kan reduseres relativt godt med blindharving. Etter at kornet har kommet opp kan en kjøre med 2-3 cm dybde og maks 5 km/t. Det kan være nødvendig å justere ned hastigheten (og dybden) dersom en dekker kornbladene for mye. Svenske veiledninger advarer mot nattefrost kort etter ugrasharving. Om en får til ugrasharving om høsten kan være usikkert, men dersom en planlegger å ugrasharve, bør en tromle der det er sten.

Alternativet til ugrasharving er å så med dobbel radavstand og kombinere ugrasharving og radrensing om våren. En skal da bruke like stor såmengde per daa. Dette er på mange måter en sikker metode fordi en da ikke er avhengig av tørt vær om høsten. Radrensing vil også være bedre med hensyn på rotugras. I tillegg viser de danske undersøkelsene at den er avlingsmessig bra. Totaløkonomisk kan den tape dersom en må investere i nytt radrenserutstyr. Som tidligere nevnt må radrenserutstyret være like bredt som såmaskina, så her duger det ikke med en gammel Troll-ramme.

I Danmark ble det gjort forsøk med falskt såbed, dvs. at arealet ble harvet på forhånd slik at en del ugras spirte. Deretter harvet en på nytt før såing. Behandlingen hadde en viss effekt på ugraset, men denne må kombineres med ny behandling året etter. I Norge er dette sjeldent aktuelt fordi vi har for kort høst.

Anbefalinger fra Sverige og Danmark sier at høsthvete med fordel kan ugrasharves tidlig om våren, gjerne så snart jorda smuldrer og veksten har kommet godt i gang (husk traktorvekt). Jorda har som oftest slammet til om vinteren. Samtidig med at en reduserer frøugraset med ugrasharving om våren, påvirkes også frigjøring av nitrogen ved at en bryter skorpa og øker luftvekslingen. Ved harving om våren kan en stille harva på 3-5 cm, og avpasse farten slik at en ikke begraver for mange kornplanter. Har det vært oppfrysing av hveten, anbefaler svenskene at en tromler og venter 5-7 dager med ugrasharvinga.

Et forsøk i Danmark (figur 1.132) viser liten effekt av ugrasharving på ugrasbiomassen når det er 12 cm radavstand. Det blir økning i ugrasbiomasse med større radavstand og når ugrasharver. Radrensing gir mer enn halvering av ugrasbiomasse i forhold til ubehandlet. Der det er forskjellige bokstaver på søylene er det en signifikant forskjell (f.eks: A2 har mer ugrasbiomasse enn A1, B1, B3 og B4, men mindre enn B2).

Forsøket viser at avlinga uten noen form for ugrasbehandling endres lite om det er 12 cm radavstand eller 24 cm. Når en ugrasharver to ganger, blir det mer avling med 12 cm radavstand enn med 24 cm. Tre gangers ugrasharving og 12 cm gir best avling. Radrensing med 24 cm radavstand er bedre enn ugrasharving med 24 cm radavstand.

Høstrug er som oftest så sterk i forhold til frøugras at det er lite behov for å ugrasharve. Forventer en at det kan komme mye balderbrå eller andre ugras med kraftig pålerot, kan det være aktuelt å ugrasharve om høsten (se høsthvete). Ugrasharving om våren i høstrug er uheldig fordi en lett skader rugens rotsystem. Dette kan føre til ujamn blomstring og redusert avling.

Ut i fra de norske forsøkene ser det ut til at det er lite behov for ugrasharving i rughvete. Svenske anbefalinger går på at det kun er aktuelt å ugrasharve dersom det er mye konkurransesterkt ugras tilstede.

Erter tåler ugrasharving bra på alle stadier. Også i erter bør en harve første gang like før ertene kommer opp. Fordi erter såes dypere enn korn, er det mest aktuelt å harve før ertene kommer opp, men ikke like før de stikker for da er spiren sprø og knekker lett. Neste harving kan foretas når nyspirt ugras er i ferd med å utvikle første varige blad. Siste gangs harving må foretas før klatretrådene til ertene når sammen slik at de ikke henger seg fast i ugrasharva og erteplantene dras opp. Mange ertesorter legger seg helt ned på bakken. Dyrkes slike sorter, er det viktig at åkeren tromles så stenen presses ned i jorda. Kommer det opp mye sten etter ugrasharvinga, kan det være aktuelt å tromle etter siste gangs harving. Da bør en harve bare en gang etter oppspiring, før ertene blir for store.

Erter kan såes med dobbel radavstand og radrenses.

Åkerbønner er en proteinrik belgvekst. De har relativt lang veksttid, og er derfor kun aktuelle i de beste delene av landet. Åkerbønner tåler ugrasharving godt, både før oppspiring, og etter at alle plantene er over 5 cm. De har pålerot, og sitter derfor godt fast, slik at de tåler kraftig ugrasharving, dvs. en kan stille harva på 3-4 cm dybde. Harvinga kan med fordel gjentas etter 1-2 uker, fram til de er 10-15 cm. Såing med større radavstand kombinert med radrensing er aktuelt.

Lupiner er ikke mye prøvd i Norge, men er interessante fordi de er proteinrike. De har relativt lang veksttid, og er derfor kun aktuelle i de beste delene av landet. Lupinene dekker dårlig tidlig i sesongen. De tåler ugrasharving før de spirer, men er svake i det de stikker og fram til de er ca.10 cm. Ugrasharving kan også foretas noe senere.

I en dansk økologisk dyrkningsveiledning fra 2004 anbefales disse strategiene (Økologiens hus 2004): Er ugrasproblemet stort og/eller en har aggressive ugrasarter:

• Lupinene sås i 3-4 cm dybde med 25 cm (dobbel) radavstand. Blindharving før spirene har kommet for tett under jordoverflaten og i maks. 1-2 cm dybde.
• Andre gangs ugrasharving foretas på lupinenes frøbladstadium.
• Ved 3-4 bladstadiet radrenser en før en ugrasharver, gjerne med skikkelig tildekking med jord.
• Ved 7-8 bladstadiet radrenses det igjen.

Vårsådde oljevekster bør en foreløpig ikke dyrke i økologisk drift. Ved tresking av oljevekstene blir det alltid spill av frø. Disse kommer senere til å spire i kornåkeren og opptre som ugras. Oljevekstene er vanskelige å bekjempe med ugrasharving, og kan derfor føre til avlingsreduksjon. Oljevekster som spirer i åkeren, er som oftest treskemodne samtidig med kornet, men de blir ikke renset ut. Ofte ser en dette som gule striper med samme bredde som selve treskerverket til skurtreskeren.

Høstsådde oljevekster er mindre problematiske. Om disse spirer etter jordarbeiding om våren, strekker de seg ikke før etter en kuldeperiode. Hvor lett det er å bekjempe vårspirte høstoljevekster, har vi ingen erfaring med. I høstkorn kan høstoljevekster komme igjen som ugras. Ut fra erfaringer i Sverige bør en ikke foreta noen jordarbeiding etter at høstraps er høstet. Da vil mye av frøene spire og bli ødelagt ved neste års jordarbeiding. Det finnes både høstraps og høstryps. Høstrapsen må såes tidligere enn høstrybsen. Høstoljevekster kan kun overvintre i de sydlige delene av landet der vinteren er mild. Høstoljevekster blomstrer så tidlig at en de aller fleste år unngår problemer med glansbiller. Pga. klumprot og andre vekstfølgesjukdommer bør det gå minst seks år mellom hver gang en har oljevekster.

Bekjempelsen av frøugras i oljevekster byr på større utfordringer enn i korn. Det er ikke mulig å ugrasharve oljevekster omkring spiring, slik en gjør i korn. Oljevekstene har pålerot, og kan derfor ugrasharves en til to ganger om høsten etter at den har utviklet pålerota, dvs. 2–4 varige blader. Problemet er at annet ugras som har kraftig rot (pålerot) ikke blir bekjempet med denne metoden. Oljevekstene bør også harves en gang om våren for å redusere ettårig ugras som kommer opp. Alternativer til ugrasharving er radrensing. Dette var en metode som ble brukt i den første tiden en dyrket oljevekster. En bør da så med større radavstand. Bruker en vanlig såmaskin blender en av en til tre labber mellom hver labb som sår. En får da 24, 36 eller 48 cm mellom radene. Se nærmere om dette i kapitlet om radrensing. Det bør radrenses 1- 2 ganger om høsten og 1-2 ganger om våren. Jo større radavstand en har, desto mer aktuelt er det å radrense to ganger om våren.

I løpet av veksttida kan kornplanter angripes av en rekke sjukdommer, noe som kan resultere i både avlingstap og redusert kvalitet på avlinga. Sjukdommene forårsakes hovedsakelig av sopper. Angrep og skader kan variere mye fra år til år og mellom distrikter. Skadeomfanget påvirkes særlig av temperatur og fuktighet i vekstsesongen, dyrkingspraksis og sortsvalg.

Soppsjukdommer spres og overlever på ulike måter. Smittekilder og biologi/livssyklus vil ofte avgjøre hvor stor betydning en sjukdom vil ha i et dyrkingssystem og hva slags bekjempelsestiltak som er aktuelle.

Spredning av soppsjukdommer skjer oftest med en eller flere typer sporer. Mange kornsjukdommer spres med sporer bare over korte avstander, hovedsakelig innen åkeren ved hjelp av regndråper/regnsprut, eller mekanisk ved at plantene berører hverandre. Noen kornsjukdommer kan spres over lange avstander ved sporer gjennom lufta, en del spres med soppvev (hyfer, mycel) fra infisert plantemateriale og noen spres fra hvilestrukturer i jord. Flere viktige kornsjukdommer er frøoverførte, dvs at de overlever og spres med såkorn fra en sesong til neste. Noen er kun frøoverførte, mens mange i tillegg overlever i planterester på bakken og i jorda. En del kornsjukdommer overlever bare i planterester og noen overlever ved å utvikle spesielle hvilesporer eller hvileknoller (sklerotier). Andre sjukdommer trenger levende planter for å overleve og noen trenger ulike vertplanter for å gjennomføre livssyklusen.

Forebyggende tiltak for å unngå eller redusere angrep av skadegjørere er et viktig grunnprinsipp innen økologisk dyrking. De viktigste forebyggende tiltakene omtales nedenfor. Det er ofte en kombinasjon av flere tiltak som må til for å kunne holde skadeomfanget av sjukdommer på et så lavt nivå som mulig.

Mange sopper som forårsaker kornsjukdommer overlever på infiserte planterester som blir liggende igjen ute på og i bakken. Ved nedbryting av stubb, halm og røtter vil soppene etterhvert få dårlige levevilkår. Smittepresset går generelt ned ved fravær av vertplante, men hvor mye det går ned avhenger av mengden ugras og "spillplanter" som sjukdommen kan overleve på. Etter ett år eller to er det som oftest lite smitte igjen i åkeren.

Veksling mellom ulike plantearter er et av de eldste tiltaka for å kontrollere sjukdommer. Den dag i dag er vekstskifte ofte det mest effektive tiltaket man har mot en del sjukdommer når direkte bekjempelse ikke er aktuelt, noe som ofte er tilfellet ved økologisk korndyrking. Best effekt har man mot sopper som ikke kan overleve lenge i planterester og i jord, er lite mobile og som kun går på èn av kornartene. For å ha god effekt av vekstskifte bør det som regel være minst to år mellom hver gang en dyrker samme kornart.

Det finnes eksempler på at jord kan utvikle en mikro- flora som holder en sjukdom i sjakk også ved dyrking av samme kornart år etter år. Rotdreper i korn er spesielt kjent for dette fenomenet, som kalles rotdrepertilbakegang. Ensidig hvetedyrking er årsaken til økt smittepress av sjukdommen, samtidig som vedvarende monokultur gjør at naturen selv finner en løsning på dette ved å bygge opp antagonister mot skadegjøreren

Vekstskifte kan betraktes som mangfold over tid mens artsblandinger (bygg/erter eller hvete/havre i blanding) og sortsblandinger (ulike kornsorter av samme art i blanding), kan betraktes som mangfold på et sted/ areal. Allerede på 1800-tallet hadde man undersøkelser som viste reduksjon i forekomst av rustsjukdommer i blandinger av hvete og havre. Også seinere undersøkelser har vist at blandinger av kornarter og sorter gir lavere angrep av sjukdommer som for eksempel rust og mjøldogg.

Lavere sjukdomsangrep i slike blandinger kan skyldes flere mekanismer. En sjukdomsorganisme som lander i en blanding av sorter/arter vil oftere havne på blader den ikke greier å leve eller oppformere seg på (dersom kun den ene arten eller sorten i blandingen er en mulig vertplante). Resultatet blir redusert oppformering og spredning, siden det hele tiden vil være planter innimellom som soppen ikke kan vokse på og spre seg videre fra. De resistente plantene fungerer i tillegg som fysiske barrierer i en slik blandingsåker. Dessuten kan man få en ”vaksineringseffekt” ved at sporer som lander på en ikke-vertplante kan sette i gang en kjemisk eller fysisk forandring i planten som igjen gjør at den i visse tilfeller kan motstå et seinere angrep. Dette kalles indusert resistens.

Vekstskifte kan som nevnt hjelpe mot de sjukdomsorganismene som lever i jord og planterester og er lite mobile. Sorts- og artsblandinger har derimot større effekt på sopper som spres med vind, slik som mjøldogg og rust. Et annet kjent eksempel på blandingers begrensende effekt på sjukdomsangrep er at bygg som vokser sammen med erter er mindre utsatt for mjøldogg, sammenlignet med et reinbestand av bygg. Selv om man ikke kan gjøre noe med tilførsel av mjøldoggsmitte som kommer gjennom lufta, kan et slikt dyrkingssystem påvirke sjukdomsangrep på ulike vis.

Halmrester og stubb er en viktig smittekilde for mange kornsjukdommer. En grundig jordarbeiding (pløying og nedmolding av planterester) vil i tillegg til å begrave infisert plantemateriale, gi en rask nedbryting og i stor grad forhindre at sporer kan utvikles og spres. Dette gjelder sjukdommer som byggbrunflekk, fusarioser, hveteaksprikk, hvetebladprikk og andre med lignende livsstrategier og overlevelse.

Pløying vil ikke ha stor effekt på sjukdommer som spres med vind. Indirekte kan likevel jordarbeiding ha effekt siden det påvirker plantas vekst. Direktesåing kan i visse tilfeller gi et mer glissent bestand og tregere vekst, noe som igjen kan gjøre plantene mindre attraktive for mjøldogg. Mjøldogg liker best frodige planter, noe som også gir mer fuktighet i bestandet. Godt innstilt skummeutstyr på plogen, slik at alle planterester blir godt dekket av jord, er viktig for å få optimal effekt.

Dersom det er viktig å bevare plantemateriale på jordoverflata for å forhindre erosjon, og eventuelt som jordforbedring, kan jordarbeidinga utsettes til våren. Hensynet til erosjonsfare og vannkvalitet må vurderes opp mot behovet for sjukdomssanering og vil variere avhengig av lokalitet, jordtype og smittepress. Oppkutting og innblanding ved harving vil bidra til rask nedbryting av plantemateriale og sjukdomsorganismer.

For å unngå at sjukdomssmitte holdes i live på alternative vertplanter, som ”spillplanter” og mottagelige ugras, bør disse bekjempes best mulig ved harving og pløying.

Friskt såkorn er spesielt viktig ved økologisk dyrking fordi konvensjonelle fungicider (soppdrepende kjemikalier) ikke kan benyttes verken til beising eller kontroll av angrep i vekstsesongen. Alle såkornpartier bør analyseres for sjukdomssmitte og bare friske partier bør brukes.

Dersom smitte spres i en åker fra infisert såkorn, vil godt vekstskifte og god jordarbeiding for å hindre smitte fra planterester være langt mindre nyttig. Se egen tekstboks om frøoverførte sjukdommer i avsnitt 2.2.1.

Art og sort velges ut fra både markedssituasjon, de lokale jord- og klimaforhold og avlingspotensialet. En sein kornsort kan gi høyere avling enn en tidlig sort. Dette kan imidlertid føre til at åkeren blir stående lenge utover høsten før den blir moden og dermed blir den utsatt for fuktig og dårlig vær. Dette kan gi generelt dårlig kornkvalitet og økt risiko for angrep av blant annet fusarioser og eventuell utvikling av mykotoksiner.

Dyrking av resistente sorter er det enkleste tiltaket mot sjukdommer. Sortene har forskjellig grad av resistens mot ulike sjukdommer. Om mulig bør man velge en sort som er mest mulig resistent mot den sjukdommen som anses å være mest problematisk i området. Det er sjelden en sort har stor grad av resistens mot mer enn et par sjukdommer. En type resistens, såkalt rasespesifikk resistens, hindrer helt infeksjon av en sjukdom. Denne type resistens har imidlertid lett for å ”gå over” ved utvikling av nye raser som kan overvinne resistensen. Et eksempel på dette er mjøldogg. Mange nye sorter som opp gjennom årene har blitt lansert som resistente mot mjøldogg, har etter få år allikevel fått angrep. Dette krever en stadig nyutvikling av sorter med forbedret resistens. For at resistensen skal vare lengst mulig anbefales å veksle mellom sorter som har forskjellig resistensgrunnlag og å unngå å dyrke en og samme sort over svært store arealer. Sortsblandinger vil bidra til at resistensen varer lenger. Sorter med delvis resistens kan få noe angrep, men sjukdommen vil utvikles saktere enn mottagelige sorter. Resistens mot en del sjukdommer hos sorter av bygg og hvete er vist i tabell 2.1., tabell 2.2. og tabell 2.3.

Andre sortsegenskaper vil imidlertid også kunne påvirke sjukdomsutviklinga i en åker. Langstråa sorter og arter vil i større grad enn korte sorter kunne ”unngå” sjukdomssmitte fra planterester på bakken. Lange sorter vil imidlertid være mer utsatt for legde.

Gjødsling, såtidspunkt, plantetetthet, drenering og jordstruktur kan påvirke angrep og utvikling av plantesjukdommer direkte eller indirekte. Best mulig agronomi med godt drenert jord og med optimal næringstilgang gir robuste planter som greier seg best når de utsettes for angrep fra sjukdommer. For sterk gjødsling vil gjøre plantene mer mottagelige for sjukdommer i tillegg til at tett og frodig plantebestand vil gi et fuktig mikroklima som er gunstig for utvikling av sopper. Sopper i jorda kan reagere ulikt på pH. Rotdreper i korn f. eks. gjør mest skade på lett jord med høy pH.

I tillegg til å redusere smittenivåer av problemsopper gjennom å dyrke ikke-vertplanter, vil vekstskifte også kunne ha indirekte effekter som gir redusert soppangrep. Ved å ha eng i vektskiftet eller ved å dyrke vekster kun for gjødsling (grønngjødslingsår eller underkultur i korn) tilføres jorda organisk materiale. Dette er næring for mange jordboende mikroorganismer (f. eks. bakterier, sopp, insekter, meitemark) og vil gjøre jorda mer levende og artsrik. Effekter av jordboende mikroorganismer på plantepatogener anses å ha et potensial i biologisk kontroll av planteskadegjørere. Det finnes eksempler på at grønnmasse og organisk materiale i jord bidrar til at soppsjukdommer som angriper korn kan bli mindre dominerende. I veksthusforsøk er det vist at tilførsel av kløver og gras før såing kan redusere overføring av byggbrunflekk fra såkorn til byggplanter. Mye av denne effekten antas å komme fra et mer mangfoldig mikroliv i den jorda som er tilført grønnmasse. Mekanismene er imidlertid ikke nærmere studert.

Tabell 2.1 Resistens mot viktige sjukdommer i byggsorter basert på forsøksdata. 1 = mottakelig. 10 = resistent (Åssveen et al. 2008).

Tabell 2.2 Stråstyrke og resistens mot viktige sjukdommer i vårhvetesorter basert på forsøksdata.

1 = dårlig stråstyrke, mottakelig. 10 = god stråstyrke, resistent (Åssveen et al. 2008).

Tabell 2.3 Stråstyrke og resistens mot viktige sjukdommer i høsthvetesorter basert på forsøksdata.

1 = dårlig stråstyrke, mottakelig. 10 = god stråstyrke, resistent (Åssveen et al. 2008).

Tabell 2.4 Oversikt over agronomiske tiltak for kontroll av kornsjukdommer med ulike overlevelses- og spredningsmåter

For å kunne forebygge skader er det viktig å forstå hva som påvirker angrep og utvikling av sjukdommene. Omtalen av de enkelte sjukdommene er i dette kapitlet gruppert hovedsakelig etter måten de opptrer på (overlevelse, spredningsmåte og hvilke typer skader de forårsaker) og ikke etter kornart (tabell 2.5). Noen av sjukdommene hører hjemme i flere av kategoriene, men er plassert etter det som anses som viktigste overlevelsesmåte.

Tabell 2.5. Kornsjukdommer gruppert etter overlevelsesmåte, spredningsmåte og symptomer.

¹ Stinksot kan overleve med sotsporer i jord i tillegg til såkornsmitte

² Sotsjukdommer spres med sporer gjennom lufta i vekstsesongen

³ Enkelte Fusarium-arter, hveteakdprikk og hvetebladprikk kan spres med askosporer over store avstander gjennom lufta

⁴ Sklerotier (hvileknoller) av mjølauke kan overleve i jord og spres med såkorn

Mange viktige kornsjukdommer overlever og spres med såkorn. Sjukdomssmitte som følger såkorn blir spredd jevnt utover i åkeren og angrep vil kunne starte samtidig med oppspiring. Ulike frøoverførte sjukdommer kan forårsake forskjellige typer skader. Noen kan gi spireskader, f. eks. spiringsfusariose, andre forårsaker bladflekker, f. eks. byggbrunflekk og noen ødelegger akset, f. eks. sotsjukdommer.

Tabell 2.6 Anbefalte smitteterskler for frøoverførte sjukdommer i såkorn og frø til økologisk dyrking (C1, C2 og D er ulike sertifiseringsklasser av såkorn).

Sjukdommene omtales i enkeltartikler i Plantevernleksikonet.

Naken sot i bygg

Naken sot i havre

Stinksot

Stripesjuke i bygg

Sjukdommene omtales i enkeltartikler i plantevernleksikonet

Byggbrunflekk

Havrebrunflekk

Hveteaspikk

Hvetebladprikk

Fusariose

Bipolaris

Grå øyeflekk

Spragleflekk

Snerpsopp

Mjølauke

I denne gruppa finner vi sjukdommer forårsaket av sopparter som alle kan angripe flere enn en kornart. Disse sjukdommene betegnes ofte som jordboende og et fellesnavn på dem er «fotsjuke». Navnet kommer av at infeksjonen starter ved basis av plantene, og symptomene kommer på røttene eller ved stråbasis.

Sjukdommene omtales i enkeltartikler i plantevernleksikonet.

Stråknekker

Rotdreper

Fusarium-fotsjuke

Fusarium-fotsjuke gir brunfarging ved stråbasis og brune røtter. Symptomene kan til dels være vanskelig å skille fra angrep av stråknekker og Bipolaris. Soppen ødelegger ledningsvevet og inni strået kan det under fuktige forhold dannes lyserødt/hvitt soppvev. Skadene er gjerne flekkvise i åkeren, og kan forårsake legde, men det finnes også tvangsmodne enkeltplanter med hvitaks på grunn av Fusariumangrep.

Angrepne planter gir skrumpne korn og liten avling. Ved sterke angrep vil derfor skaden kunne bli betydelig. Angrep på røtter og stråbasis starter fra infiserte planterester og såkorn. Se også beskrivelse av fusarioser.

Noen viktige sjukdomsfremkallende sopper er spesielle ved at de bare overlever på levende plantemateriale og ved at de kan spres med sporer gjennom lufta. Mjøldogg og rustsopper er to slike grupper som angriper korn. De er også sterkt spesialiserte til vertplantene.

Mjøldogg

Rustsopp på korn

Sjukdommene omtales i egne artikler i plantevernleksikonet.

Snømugg

Trådkølle

Det finnes to arter av trådkølle som kan angripe høstkorn. Kvit grastrådkølle (Typhula ishikariensis) er mest vanlig, men rød grastrådkølle (T. incarnata) forekommer også. Smittemessig er de like og symptomene er omtrent de samme. Begge arter angriper både høstkorn og flerårig gras i enger, plener, parker og idrettsanlegg og gjør størst skade ved langvarig snødekke.

Det er kjent mange virussjukdommer i korn. Tidspunktet for infeksjon bestemmer hvor sterke angrepene blir. Tidlige infeksjoner gir størst avlingsreduksjon. De fleste kornvirus kan også angripe grasarter, og flerårige gras i åkerkanten kan være en smittekilde. Bladlus er en effektiv vektor for flere kornvirus. Bare noen få virus i korn overføres med såkornet. Hundegrasmosaikkvirus er et eksempel på virus som spres både med sikader og ved kontakt. Fôrhøstere er effektive i spredningen av viruset. Korn kan smittes med hundegrasmosaikkvirus i smitteforsøk, men viruset har ingen praktisk betydning i korn. Gul dvergsjuke er den virussjukdommen som har størst betydning i korn her i landet.

Sjukdommene omtales i egne artikleri plantevernleksikonet

Ertevisnesjuke

Erteflekk

Ertefotsjuke

Sjokoladeflekk i åkerbønne

Åkerbønneflekk

Klumprot

Klumprot er den viktigste sjukdommen på kålvekster. En encellet parasitt, Plasmodiophora brassicae, forårsaker så store skader på røttene at avlingen kan bli helt ødelagt. Raps, rybs, blomkål, kvitkål, kålrot og nepe er meget mottakelige, mens formargkål er ganske resistent mot klumprot. Flere ugrasarter i korsblomstfamilien er mottakelige, og de kan holde liv i smitten i et omløp. I Europa finnes det beskrivelser av sjukdommen helt tilbake til 1200 tallet.

Symptomer
På varme og tørre dager henger bladene på angrepne planter, fordi rotsystemet er så ødelagt at vannopptaket blir redusert. Etter hvert gulner bladene og visner. Røttene på angrepne planter får svulstaktige utvekster med ujamn overflate. Utvekstene varierer i størrelse på ulike korsblomstra planter, fra små ”klubber” 1-2 cm i diameter, til knyttnevestørrelse. Tidlig i sesongen er utvekstene faste, men den svake overhuden gjør at det kommer sekundære infeksjoner av blautråtebakterier, slik at svulstene på røttene råtner og går i oppløsning.

Skadepotensiale
Klumprot kan føre til helt feilslått avling ved sterke angrep. Både raps og rybs er meget mottakelige. Flere korsblomstra ugrasarter kan angripes av klumprot, og de kan være smittekilde for korsblomstra kulturvekster. Sjukdommen opptrer ofte flekkvis i åkeren, og områder med vassjuk jord er spesielt utsatt.

Figur 2.34 Livssyklus hos klumprot. Tegning: Hermod Karlsen

Livssyklus/biologi
Klumprotparasitten danner store mengder hvilesporer i utvekstene på angrepne røtter. Hvilesporene frigjøres etter hvert som røttene går i oppløsning og kan overleve i jorda opptil 6-8 år. Hvilesporene spirer ved jordtemperatur over 10 °C og pH under 7,5. Røtter på korsblomstra planter stimulerer spiringen av hvilesporene som frigjør svermesporer med evne til å svømme korte distanser i jordvannet. Svermesporene infiserer rothår på unge røtter eller små sår på eldre røtter. Klumprotparasitten stimulerer til økt celledeling og danning av unormalt store celler i røttene. Sammen resulterer det i utvekster på vertplantenes hovedrøtter og siderøtter (Figur 2.34).

Forebyggende tiltak
Etter et kraftig klumprotangrep er det nødvendig å vente 6-8 år før såing eller planting av mottakelige kulturer. Vekstskifte uten korsblomstra vekster hindrer videre oppbygging av smittenivået i jorda. God kontroll med korsblomstra ugras er nødvendig for å få full effekt av vekstskiftet. Klumprotparasitten trivs best i sur jord, slik at kalking for å få pH opp i minst 7,5 gjør det mulig med kortere omløp på jord med klumprotsmitte.  Dette er mest aktuelt for dyrkere som ikke har potet eller korn i omløpet. På sterkt alkalisk jord kan det bli mangel på bor og mangan ved sterk kalking. Grøfting og god jordkultur vil også motvirke klumprot. Det er viktig å hindre at klumprot kommer inn på eiendommer som ikke har sjukdommen. Friske småplanter er derfor et forebyggende tiltak i kulturer som plantes. Utstyr og redskap for jordarbeiding kan også ha med parasitten i jord som følger med. Klumprotparasitten kan spres med husdyrgjødsel, vann og jord ved vinderosjon. Men parasitten følger ikke såfrøet.

Storknolla råtesopp

Storknolla råtesopp Sclerotinia sclerotiorum angriper mange vertplanter. Oljevekstene raps og rybs er meget mottakelige, og soppen kan i enkelte år gi store avlingsreduksjoner. Andre kålvekster, gulrot, bønner og erter er også utsatt for angrep av storknolla råtesopp.

Symptomer
I en frodig bestand av raps og rybs kan storknolla råtesopp utvikle seg raskt i fuktige perioder. Infeksjonen starter som grå flekker på stengelen, og soppen vokser etter hvert rundt stengelen og dreper plantene. Halmfarga, stive  stengler og tvangsmodning av plantene er tydelige symptomer på angrep av storknolla råtesopp. Bomullslignende, hvitt soppvev vokser fram utenpå de døde stenglene, og inne i stenglene danner soppen sklerotier (Figur 2.35). De er først grå og blir senere til svarte, runde eller bønneforma, opptil 5 – 10 mm lange. Ved tresking frigjøres sklerotiene og de faller ned på jorda. Fordi de varierer mye i størrelse, går de minste gjennom soldene i treskeren sammen med frø av raps og rybs. En slik mekanisk innblanding av soppens sklerotier i frøpartiene kaller vi falsk frøsmitte.

Skadepotensiale
I raps og rybs kan storknolla råtesopp oppformeres raskt om det er for korte omløp. Det kan føre til total utgang av plantene i større eller mindre  ekker av åkeren.

Livssyklus/biologi
Sklerotiene kan overleve minst fire år i åkeren. Ved tilstrekkelig fuktighet spirer de med skålforma fruktlegemer som er ca. 5 mm i diameter. Sporer dannet i fruktlegemene sprer soppen i åkeren. Sporer som lander på kronblader som har falt ned og festa seg i greinvinklene på planta, gir god næring for soppen. Herfra vokser den lett videre inn i stengelen. Det er derfor faren for angrep av storknolla råtesopp er særlig stor mot slutten av oljevekstenes blomstringsperiode. Risikoperioden er relativt kort og nedbør før og i denne perioden er avgjørende. Soppvekst fra sklerotiene kan også in sere planter direkte.

Forebyggende tiltak
Alle sortene av raps og rybs er mottakelige for storknolla råtesopp. Vekstskifte med ikke mottakelige kulturplanter så som korn og engvekster reduserer smitten i åkeren. Dyp pløying reduserer mengden av sklerotier i det øvre jordsjiktet og dermed også smittetrykket neste sesong. Sklerotiene av storknolla råtesopp brytes ned av soppen Coniothyrium minitans. Et preparat som inneholder denne soppen brukes i biologisk kontroll av storknolla råtesopp i  ere land i Europa. Et viktig tiltak for å unngå storknolla råtesopp er å bruke frø med minst mulig innhold av sklerotier. Såvareforskriften tillater inntil 7 og 10 sklerotier pr. 100 g i serti sert frø av henholdsvis rybs og raps.

Skulpesopp

To skulpesopper i slekten Alternaria er vanlige i korsblomstra vekster. De gjør mest skade ved angrep på skulpene i frøkulturer. I alle korsblomstra vekster er skulpesopper vanlige på bladene.

Symptomer
Sporer fra in serte frø og planterester spres med vannsprut og vind til bladene. De får runde, brune flekker av varierende størrelse og med en gul sone omkring. I bladflekkene fortsetter soppen med å produsere sporer som smitter nye blad og skulper. Mot slutten av vekstsesongen får skulpene brune  ekker, og soppen vokser etter hvert inn i skulpene og angriper frøene.

Skadepotensiale
I raps og rybs er skulpesopper ganske årvisse. Bladflekker kan redusere avlingen noe, men den største skaden kommer av at soppen invaderer skulpene og infiserer frøene. Angrepne frø blir skrumpne og små med redusert spireevne. Skulpene kan sprekke opp, slik at frøene drysser før høsting.

Forebyggende tiltak
Vekstskifte med ikke korsblomstra vekster er viktig for å hindre oppbygging av smitte i jorda. Soppen spres med infisert frø og derfor er friskt frø også et nødvendig tiltak.

De fleste skadedyrene tilhører insektene, men det finnes også skadedyr innenfor en rekke andre dyregrupper. Skadedyrene varierer i størrelse fra nærmest mikroskopiske midd og opp til elg på flere hundre kilo!

Skadene varierer mye fra år til år og fra sted til sted. Selv innen en enkelt bygd kan det være store forskjeller fra åker til åker, og det er svært vanskelig å forutsi skadedyrangrepet i en gitt åker i et gitt år. For de fleste skadedyrene kjenner vi imidlertid til noen av de faktorene som fører til store angrep. For skadedyrbekjempelsen er det også viktig å ta hensyn til den enkelte dyrkers erfaringer på eget areal over tid.

I en økologisk kornåker er det vanskelig å bekjempe et skadedyrangrep som allerede har kommet godt i gang. Derfor må skadedyr i økologisk dyrket korn i stor grad holdes nede ved hjelp av forebyggende tiltak; dvs. heller forebygge enn helbrede. Dette stiller store krav til dyrkerens faglige dyktighet, og kan av den enkelte ses på som en fin utfordring og en mulighet til å videreutvikle seg faglig. Ved økologisk bekjempelse er det altså viktig å huske på at en ikke har som mål å ha en åker uten skadedyr, men en åker der skadedyrene er regulert på et forholdsvis lavt populasjonsnivå ved hjelp av naturen selv.

De fleste steder i Norge der det dyrkes korn vil en ha problemer med havrebladminerflue, særlig i innlandet. Blant bladlusartene er havrebladlus mest vanlig, og da mest nede på plantene i bygg og havre. Dessuten vil kornbladlus forekomme enkelte år, særlig på flaggbladet og i akset på hvete og havre. Øvrige skadedyr forekommer mer sporadisk.

De fleste skadedyrene tilhører insektene, men det finnes også skadedyr innenfor en rekke andre dyregrupper. Skadedyrene varierer i størrelse fra nærmest mikroskopiske midd og opp til elg på flere hundre kilo!

Skadene varierer mye fra år til år og fra sted til sted. Selv innen en enkelt bygd kan det være store forskjeller fra åker til åker, og det er svært vanskelig å forutsi skadedyrangrepet i en gitt åker i et gitt år. For de fleste skadedyrene kjenner vi imidlertid til noen av de faktorene som fører til store angrep. For skadedyrbekjempelsen er det også viktig å ta hensyn til den enkelte dyrkers erfaringer på eget areal over tid.

I en økologisk kornåker er det vanskelig å bekjempe et skadedyrangrep som allerede har kommet godt i gang. Derfor må skadedyr i økologisk dyrket korn i stor grad holdes nede ved hjelp av forebyggende tiltak; dvs. heller forebygge enn helbrede. Dette stiller store krav til dyrkerens faglige dyktighet, og kan av den enkelte ses på som en fin utfordring og en mulighet til å videreutvikle seg faglig. Ved økologisk bekjempelse er det altså viktig å huske på at en ikke har som mål å ha en åker uten skadedyr, men en åker der skadedyrene er regulert på et forholdsvis lavt populasjonsnivå ved hjelp av naturen selv.

De fleste steder i Norge der det dyrkes korn vil en ha problemer med havrebladminerflue, særlig i innlandet. Blant bladlusartene er havrebladlus mest vanlig, og da mest nede på plantene i bygg og havre. Dessuten vil kornbladlus forekomme enkelte år, særlig på flaggbladet og i akset på hvete og havre. Øvrige skadedyr forekommer mer sporadisk.

Mange insekter som forekommer ute i åkrene om sommeren bruker åkerkantene til overvintring. Dette gjelder imidlertid både skadedyr og nyttedyr (figur 3.1, figur 3.5, figur 3.6 og figur 3.7), og det kan derfor være vanskelig å fastslå den totale effekten av åkerkantene på skadedyrproblemene i en åker.

En gunstig åkerkant bør bestå av en mest mulig variert flora. Den bør ha en viss bredde, en del forholdsvis store og flate steiner, og være litt hevet over åkerens nivå. I tillegg bør den være skjermet av løvtrær for å unngå for høy jordfuktighet (figur 3.2).

En gunstig åkerkant har særlig to positive effekter på nyttedyrene: For det første øker den beskyttelsen mot fuktighet og kulde, noe som gir økt overlevelse om vinteren. For det andre vil den danne grunnlag for en større mengde andre insekter som fungerer som byttedyr om våren. Dette gir mer mat til nyttedyrene tidlig på våren mens de venter på å spre seg utover i åkeren. Dersom en har en forholdsvis stor åker, kan en dele den i to med et opphøyd, ca. to meter bredt grasbelte. Dette kan for eksempel gjøres ved å pløye en eng inn mot midten fra begge sider (figur 3.3).

Siden kan grasbeltet ligge brakk. Over tid vil det utvikle seg til et gunstig overvintringsområde for nyttedyr. En kan også så inn blomster. Grasbeltet gir nyttedyrene kortere vei fram og tilbake ved overvintring, og således øker predasjonen i åkeren, særlig tidlig i vekstsesongen.

Vi regner også med at en gunstig åkerkant fører til en økning i det biologiske mangfoldet i området. Generelt fører dette igjen til et mer stabilt system, hvor en kan forvente lavere risiko for store utbrudd av skadedyr. Dette gir også bedre forhold for andre dyrearter som er kjent for å spise insekter og andre smådyr, f.eks. fugler og pinnsvin.

Havrebladlus overvintrer som egg på hegg. Om våren utvikler det seg et par generasjoner med bladlus på hegg før de flyr over på korn og gras. For å få minst mulig innflyging fra hegg til kornåkeren er det gunstig å fjerne all hegg som står nærme åkerkanten (figur 3.4).

De fleste skadedyrartene har stor evne til å spre seg fra åker til åker ved å fly i det voksne stadiet, til dels over store avstander. Selv om vekstskifte også betyr en del når det gjelder skadedyr, har det derfor ikke like stor betydning for bekjempelse av skadedyr som det for eksempel har for å kontrollere ugras og noen sjukdommer. Visse vekstskifter kan erfaringsmessig gi økt problem med skadedyr. Det gjelder for eksempel hvis en dyrker korn etter kløver eller oljevekster. Da kan en, særlig i fuktige områder, få større problemer med åkersnegl.

Pløying påvirker sterkest de dyrene som har utviklingsstadier i jorda når pløyingen foretas, vanligvis seint på høsten eller tidlig på våren. Blant de skadedyrene som behandles her er dette særlig aktuelt for åkersnegl. En kan forvente at vårpløying reduserer overlevelsen av små, nyklekte snegler, og dette har trolig større effekt enn høstpløying har på små snegleegg. Pløying vil imidlertid også ha en negativ effekt på skadedyr som oppholder seg på eller inne i plantene. Det gjelder kornbladlus, fritflue og hveteflue. Mange nyttedyr, bl.a. løpebiller og kortvinger, befinner seg nedgravd i jorda i store deler av livssyklus, både som larver og voksne. Pløying virker negativt inn på slike nyttedyr, og har derfor både negative og positive effekter på skadedyrsituasjonen i korn.

Tidlig såing er vanligvis positivt med tanke på å redusere problemene med skadedyr. Dette skyldes at tidlig utviklede planter ofte blir kraftige og sunne, og motstår skadedyrene bedre. Veldig mange skadedyr er avhengige av å angripe plantene på et visst utviklingsstadium, og ved tidlig såing vokser plantene ofte forbi det mest sårbare stadiet før insektene starter angrepet. Dette gjelder i særlig grad for fritflue og hveteflue.

En litt tett sådd åker kan lettere tåle at noen planter går ut enn en glissent sådd åker. Der det går ut noen planter vil naboplantene ved sterkere busking fylle ut tomrommet etter dem. Ved tynn såing vil dette ikke skje i samme grad, og avlingen påvirkes i så fall negativt.

En del skadedyr, særlig bladlus, er kjent for å foretrekke planter med mye nitrogen. Lite gjødsel fører til mindre problem med skadedyr. Vanning kan også påvirke skadedyrsituasjonen, både gjennom direkte påvirkning av skade- og nyttedyr, men også indirekte gjennom mer saftspente planter. Betydningen av fuktighet for de enkelte skadedyrartene er lite undersøkt, men det er kjent at fuktighet har særlig stor betydning for åkersnegl.

Mengden av ugras påvirker mange skade- og nyttedyr. For mange nyttedyr er noe ugras positivt av flere grunner: Ugraset har gjerne noen insekter på seg som kan være alternativ mat for nyttedyrene i tider da det er lite skadedyr. Det fører til en større nyttedyrpopulasjon som senere kan gå til angrep dersom en skadedyrpopulasjon er i ferd med å bygge seg opp. Et annet eksempel er voksne blomsterfluer, som trenger nektar for å utvikle egg. Ugras påvirker mikroklimaet, og gir dessuten nyttedyrene flere gjemmesteder for å unngå å selv bli spist av for eksempel fugl.

Det er utviklet få direktetiltak for å bekjempe skadedyrangrep som allerede har utviklet seg i korn. Nedenfor nevnes noen tiltak og midler som er tillatt brukt her i landet i ulike vekstgrupper.

Fiberduk (agryl) kan brukes, særlig på mindre arealer. Duken stenger effektivt alle insekter ute fra plantene. En må imidlertid forsikre seg om at det ikke ligger skadedyr i jorda som kan komme opp under duken. I så tilfelle fungerer duken som et stengsel som holder insektene inne i plantebestandet!

For å bekjempe snegler har vi tilgang til både biologiske og kjemiske plantevernmidler ved økologisk drift. En del tiltak kan brukes på mindre felt, men er lite aktuelt i større kornåkre, for eksempel plantestyrkende middel som planteuttrekk av nesle og åkersnelle ("kjerringrokk"), og tang- og tarekonsentrat. Lukten av flere løkarter (hvitløk, løk, purre) skal virke frastøtende på enkelte skadedyrarter.

Flere av de viktigste skadedyrene i korn angriper flere eller alle kornartene i større eller mindre utstrekning. Nedenfor behandles de ulike artene under den kornarten der de er viktigst, men de andre kornartene som blir angrepet nevnes også.

Tabell 3.1: Vertplanter for de ulike skadedyrartene i vårkorn. + = viktig vertplante. - = mindre viktig vertplante. Skadedyret blir behandlet under den kornarten som er merket med *.

De enkelte skaddedyrene omtales i enkeltartikler i plantevernleksikonet.

Havrebladminerflue

Havrebladlus

Kornjordloppe

Åkersnegl

De enkelte skaddedyrene omtales i enkeltartikler i plantevernleksikonet.

Kornbladlus

Hveteflue

De fleste skadedyr i vårkorn vil også i større eller mindre utstrekning forekomme i høstkorn. Skadedyrsituasjonen er imidlertid ikke like godt undersøkt i høstkorn som i vårkorn. Erfaringsmessig har ikke skadedyr vært et like stort problem i høstkorn. Dessuten er dyrking av høstkorn mindre utbredt. Generelt angripes ikke høstkorn av mange skadedyr før overvintring. Etter overvintring gjør den tidlige utviklingen av høstkornet at mange skadedyr foretrekker det seinere utviklete vårkornet. Her omtales kun to skadedyr som har gitt spesielle problemer i høstkorndyrkingen, nemlig åkersnegl og fritflue.

Åkersnegl

Dersom det er en stor populasjon av åkersnegl i åkeren når en sår høstkorn vil det kunne bli en del skade. I en slik åker vil det være lite alternativ mat tilgjengelig for sneglene, og de går derfor til angrep på såkornet mens det enda ligger i jorda. Sneglene beveger seg nede i jorda langsmed såradene og spiser korn etter korn, noe som fører til at deler av åkeren ikke spirer i det hele tatt. I tilfeller med store angrep må en enten så deler av arealet på nytt eller vente til våren og så noe annet.

Fritflue

Deler av andre og tredje generasjon av fritflue kan angripe høstkorn på samme måte som første generasjon angriper vårkorn (behandlet foran under havre). Angrepets omfang påvirkes særlig av et sammenfall mellom en svermetopp for fluene og forekomsten av det utsatte plantestadiet (1-3-bladstadiet). Dette er vanskelig å forutsi, men særlig hvis høstkornet blir sådd tidlig i august har vi sett mange tilfeller der skaden har blitt så stor at deler av åkeren har gått helt ut. I tilfeller med store angrep må en som ved skade av åkersnegl enten så på nytt eller vente til våren og så noe annet på arealet.

De finnes over alt fra havbunn til isbre og er jordens vanligste flercellete dyr. Nematoder (rundormer) kan leve i de aller fleste naturlige miljøer. Jordboende nematoder er ikke bare parasitter på planter, men avhengig av art spiser de også bakterier og sopp. Noen er også rovdyr. Nematodene har betydning for jordsmonnets funksjon og helse, særlig ved å stimulere nedbryting av dødt organisk materiale og dermed gjøre nitrogen tilgjengelig for planterøtter.

Stoffer fra den overjordiske grønne delen av planten transporteres til røttene og utskilles på rotoverflaten. Røttene har gjennom dette en viktig stimulerende effekt på jordøkosystemet. Nitrogen som frigjøres i rotomgivelsen tas raskt opp av bakterier. Nematoder og protozoer (urdyr) som spiser bakterier frigjør dermed nitrogenet som er bundet i bakteriecellene slik at det igjen kan tas opp av røttene. Hver nematode kan spise 8000 bakterier per minutt. Det tilsvarer 80 kg bakterier per daa og år. Nematodenes nitrogenforbruk er imidlertid lavere enn inntaket. Det overskytende skilles ut til omgivelsene noe som utgjør en gjødslingseffekt på 8-12 kg nitrogen per dekar og år. Innen økologiske dyrking har dette tilskuddet stor betydning. Man mener også at nematodefaunaens sammensetning kan gi informasjon om nedbrytingsaktiviteten og indikere åkerjordens næringstilstand og fruktbarhet.

Med kort livssyklus, stor tilpassingsevne, liten evne til selv å flytte seg over større avstander, og høy grad av innavl i lokale populasjoner bidrar nematoder til økt biologisk mangfold. De styrer planters etablering og utvikling i strandsoner, på grasmark, på åkrer og i skog. De planteskadelige nematodenes angrep kan påvirke bakterier og soppers forekomst og kulturvekstenes motstandskraft mot skadegjørere og ugras. En ambisjon i økologisk korndyrking bør være å finne dyrkingsmodeller som stimulerer de nematoder som bidrar til et stabilt nitrogennivå, samtidlig som skadelige nematoders innflytelse begrenses. Et høyt nivå av organisk materiale i jorden og bruk av husdyrsgjødsel vil sannsynligvis kunne være gode bidrag til dette.

Blant de planteskadelige nematodene er det flere arter som skader røttene på korn. Symptomene viser seg ofte flekkvis med tynt plantebestand, svake planter og økt ugrasvekst.

De senere årene viser henvendelser fra dyrkere at problemene med nematoder er økende. Prøver med korncystenematoder, rotsårnematoder og stuntnematoder er vanlig. Sommeren 2008 ble det dessuten funnet skader av rotgallnematoder i en hveteåker i Vestfold. Dette er det første funn av rotgallnematoder på korn i Skandinavia.

I Norden er det funnet ca. 20 arter av planteskadelige nematoder i forbindelse med kornvekster (tabell 3.2). De viktigste skadegjørerne er korncystenematoder og rotsårnematoder. Det er sikker sammenheng mellom angrep av nematodene og reduksjon på avlingen. Dessuten kan vekstens levetid forkortes på grunn av dårlig utvikling av rotsystemet. Nematodene kan også ha samspill med andre organismer som sopp og bakterier, noe som ytterligere kan forverre skaden.

Skader av rotsårnematoder viser seg på røttene som avlange brune flekker og sår Disse nematodene lever i hovedsak inne i røttene, men selv om de også kan leve fritt i jorda er de helt avhengig av en vertsplante for å kunne gjennomføre livssyklus. Rotsårnematoder har flere generasjoner i året. Stuntnematoder lever hele tiden i jorda og suger næring via en munnbrodd de stikker inn i rota.

Generelt forsterkes skader av nematoder når en lang kald og fuktig vår etterfølges av en varm og tørr sommer. Når våren er kald utvikles plantene sent og den høge jordfuktigheten gir nematodene gode vilkår for å angripe røttene. En varm og tørr sommer forsterker skadene på grunn av redusert rotsystem.

Tabell 3.2 Nematoder som er funnet i forbindelse med skader i korn i Norden.

Nematoder er svært vanskelig å utrydde. Bekjempelse må rettes mot å redusere populasjonen så mye at den økonomiske skadeterskelen ikke overskrides. En effektiv bekjempelse er avhengig av kjennskap til hvilke arter av nematoder som finnes i feltet. Denne opplysningen danner grunnlaget for tilrådinger om dyrkingsopplegg og sortsvalg for den enkelte dyrker.

Mot korncystenematoder er det i dag tilgjengelig resistente kornsorter i havre, bygg og hvete.

Mot rotsårnematoder finnes i skrivende stund ikke resistente sorter i Norge. Imidlertid er det i Tyskland funnet noen byggsorter med resistens.

Korncystenematoder

Korncystenematoder kan redusere avlingene i betydelig grad og er den mest kjente nematoden som skader korn her til lands. Flere arter av disse nematodene angriper korn. Funn er gjort i alle korndistrikter nord til Nordland. Korncystenematoder skader plantenes røtter. Omfanget av skadene kan variere, avhengig av klima, region, jordtype, kornart/-sort, rase, og forekomsten av naturlige fiender. Ved angrep har avlingene blitt redusert med nesten 50 % hos enkelte dyrkere. Bekjempelse, slik som valg av riktig kornsort i forhold til nematodeart, har ført til avlingsøkninger på opptil 150 kg per daa. Kjennskap til art og rase er derfor grunnleggende for anbefalinger om dyrkingsopplegg og sortsvalg.

I Norge er havrecystenematoden og rugcystenematoden de vanligste artene. Førstnevnte skader havre, hvete, bygg, og mais, mens rugcystenematoden skader havre, hvete, bygg og rug. Korncystenematodene er et kompleks av arter med forskjellige vertsplanter og aggressivitet. Innen enkelte arter finnes også flere raser. Blandingspopulasjoner på inntil 3 arter er ikke uvanlige i enkelte felt.

Symptom

Symptomene av nematodeangrep kan vises som flekker med ujevn vekst. Dette kan lett forveksles med næringsmangel og ugunstig pH. Bladene på plantene blir ofte klorotisk gule, og røttene kan bli deformert med redusert volum. Stor tilvekst av finrøtter forekommer i noen tilfeller. Dårlig spiring og vekst i vårsesongen kan også indikere angrep av nematoder. Et indirekte symptom på nematodeangrep er hvis feltet inneholder unormalt mye ugras.

Like etter skyting kommer nematode-hunnene til syne på røttene som hvite kuler på størrelse med et lite knappenålshode. Etter parring og befruktning begynner eggproduksjonen. Hunnene mørkner i farge, dør, faller av og blir liggende i jorda som eggfylte kapsler, såkalte cyster. Smitten utgjøres av de egg som finnes inne i cystene. Vanligvis inneholder en cyste 200-300 egg. Tidlig neste vår klekkes en viss andel av eggene og larvene åler seg ut i jorden for å finne en vertsplante å angripe. Årlig klekking er 70-85 % av cysteinnholdet.

I havre blir røttene tykke og korte med unormal forgrening, noe som gjør at forholdsvis mye jord sitter fast når man drar opp slike planter. På bygg er ikke dette så utpreget. For hvete gir nematodeangrepet veldig smale røtter med forgreninger på flere nivåer.

På bygg og hvete blir hunnene forholdsvis raskt brunfarget. På havre er det et hvitt belegg på både hunner og cyster lenger utover høsten. Generelt kan cyster være vanskelige å se da de lett faller av rotsystemet.

Bekjempelse

Det er ingen effektive tiltak for å redusere skadene i korn når angrepet allerede har skjedd. Forebyggende tiltak for å holde korncystenematodene på et lavt nivå vil være avgjørende for effektiv handtering av problemet. Vekstskifte med ikke-vertsplanter er en av de beste metodene i bekjempelsen. Her fører bruken av andre kulturer enn korn og gras til en rask nedgang av nematodenivået i jorda. Ved høyt smittenivå anbefales det at 2/3 deler av vekstskiftet består av ikke-vertsplanter. Generelt vil alle tiltak som gir plantene bedre vekstforhold også redusere avlingstapene, for eksempel gjødsling, vanning og ugraskontroll.

Dyrking av høstkorn kan anbefales ved lave smittenivå av havrecystenematoden da denne har begrenset klekkingsaktivitet på høsten. Rugcystenematoden derimot klekker ved lavere temperaturer (4 ºC), som gir en hyppigere klekking om høsten. Sterke skader av rugcystenematoden i høstrug er konstatert.

Resistensen mot korncystenematoder er meget stabil, slik at bekjempelse med resistente sorter blir et viktig og trygt komplement til et godt vekstskifte (tabell 3.3). I senere år er det blitt konstatert flere nye arter og raser av cystenematoder på korn. Riktig bruk av resistente sorter krever korrekt kjennskap til hvilke arter av nematoder og raser som finnes i det enkelte felt.

Imidlertid angriper nematodene også de resistente kornsortene, men det skjer ingen oppformering. Ved for høye smittenivå blir det likevel skade og avlingsreduksjon. Særlig er resistent havre følsom og vil skades minst like sterkt som andre havresorter. Den bør derfor brukes etter først å ha redusert populasjonen ved bruk av en andre kulturvekster, for eksempel oljevekster. Resistent bygg er meget tolerant, og kan dyrkes ved høyere nematodetettheter enn resistent havre (tabell 3.4).

Ved dyrking av fôrvekster (gras + korn) bør resistente kornsorter benyttes ettersom graset har en viss tendens til å opprettholde eller bremse nedgangen av nematodene.

For mottakelig hvete og havre ligger toleransen for smitte så lavt som 1 egg per gram jord, mens mottakelig bygg kan tolerere opptil 3 egg per gram jord (tabell 3.4) uten avlingstap.

Som det fremgår av tabell 3.3 varierer graden av resistens. Det er mulig å velge en riktig kornsort med resistens eller moderat resistens.

Tabell 3.3 Korn med forskjellig grad av resistens/mottakelighet.

1: Resistent (0-5 %)
2: Moderat resistent (6-20 %)
3: Moderat mottakelighet (21-50 %)
4: Mottakelig (> 51 %)

Sopper i jorda kan være viktig i reguleringen av korncystenematoder. Noen av disse kan redusere nematodene i betydelig grad. Det finnes i dag ingen kommersielle produkter av slike sopper..

Strategi for bekjempelse

Strategien for bekjempelse av korncystenematoder kan samles i følgende punkter:

1. Bekjempelse av korncystenematoder må ha som mål å redusere nematodenivået slik at den økonomiske skadeterskelen ikke overskrides (tabell 3.4).
2. Normalt bør man beholde sitt etablerte vekstomløp og kontrollere korncystenematoder ved hjelp av resistente sorter av bygg og havre.
3. Det kan likevel av og til være lønnsomt å dyrke andre planteslag som ikke er vertsplante for å få ned svært høye nematodenivåer.
4. Før valg av resistente sorter bør nematodetilstanden i jorda sjekkes ved analyse av jordprøver.
   
   

Tabell 3.4 Avlingsreduksjon i havre/bygg (Andersson & Ireholm, 995).

Uttak av prøver

Jordprøver bør primært tas ut om høsten i områder med dårlig vekst. Det er vesentlig at det er jevnt med kornplanter der prøven tas ut. Ved sterke angrep av korncystenematoder kan kornet skades så sterkt at plantene dør, og mest nematoder er da å finne i kanten av flekkene. Dersom det er forskjellig jordart på skiftet bør man ta ut prøve på den letteste jorden, eventuelt bør det tas ut prøver på forskjellige jordarter.

Her i landet er det forsket lite på skadedyr i oljevekster, erter og åkerbønne de siste 10-20 årene. Det som presenteres under er derfor hovedsakelig hentet fra utenlandsk litteratur. Kunnskap om hvilke problemer vi egentlig har i Norge og hvordan vi best løser dem er liten. Med et økende behov for sikker økologisk produksjon av protein til kraftfôr og olje til matolje for det norske markedet, blir imidlertid kunnskap om skadedyrenes betydning og bekjempelse i disse vekstene viktigere.

Skadedyrene er omtalt i enkeltartikler i plantevernleksikonet.

Rapsglansbiller

Skulpesnutebille

Skulpegallemygg

Skadedyrene som er listet under er skadedyr i både ert og bønne om ikke annet er angitt. Omtale av de enkelte skadedyrene i artikler i plantevernleksikonet.

Ertesnutebille

Ertevikler

(først og fremst i erter)

Ertebladlus

Skyggevikler

Andersson, S. 1999. Cystenematoder på stråsäd i Sverige. Grønn forskning (2):27-37.

Andersson, S. & A. Ireholm. 1995. Cystenematodar på strå säd. Sveriges landbruksuniversitet. Faktablad om väkstskydd Jordbruk 4J:4s.

Bakken, A.K., T. Henriksen, K. Mangerud, R. Eltun, H. Riley, T. Fjell, S. Selnes & T. Wikmark. 2005.

Jordarbeidingsmåtar for korn-dominerte dyrkingssystem - avlingseffektar. Grønn kunnskap 9(2):362-367.

Beare, M. H. (1997). Fungal and bacterial pathways of organic matter decomposition and nitrogen mineralization in arable soil. In: L. Brussaard and R. Ferrera Cerrato (eds.). Soil ecology in sustainable agricultural systems Boca Raton, FL.: CRC/ Lewis Press: p 37-70.

Bertholdsson, N.-O. 2004. Variation in allelopathic activity over 100 years of barley selection and breeding. Weed Research 44:78-86.

Bertholdsson, N.-O. 2005. Early vigour and allelopathy - two useful traits for enhanced barley and wheat competitiveness against wheat. Weed Research 45:94-102.

Bongers, T. & H. Ferris. 1999. Nematode community structure as a bioindicator in environmental monitoring. Trends in Ecology and Evolution, 14: 224-228.

Brandsæter, L. O. & S. Abrahamsen. 2003. Dyrking av økologisk høstkorn og ugraskontroll, Grønn kunnskap 7(2):114-121.

Brandsæter, L.O., J. Saur, A. K. Bakken, K. Mangerud, H. Riley, R. Eltun & H. Fykse. 2008. Effects of tractor weight, wheel placement and depth of ploughing on the infestation with perennial weeds in organic farmed cereals. Weed Research (sendt inn).

Brandsæter, L.O., J. Saur, A.K. Bakken, T. Wikmark & T. Fjeld. 2005. Jordarbeidingsmåter for korndominerte dyrkingssystem - effekt på flerårig ugras. Grønn kunnskap 9(2):368-374.

Brodal, G. 2004. Inoculum thresholds for the oats loose smut pathogen Ustilago avenae based on transmission rates from seed to crop. Proceedings of the First World Conference on Organic Seed, July 5-7, 2004, FAO headquarters, Rome, Italy, p 127.

Brodal, G. & B. Henriksen. 2009. Smitteterskler og behandlingsmetoder for sjukdommer i såkorn til økologisk dyrking. Bioforsk FOKUS 4(2):194- 195.

Brodal, G., H. Røsok Bye & H. Skuterud. 1997. Smitteterskler for beiseanbefaling i såkorn. Rapport fra Statens Landbrukstilsyn.16 s + 6 vedlegg.

Buhl, C. 1960. Beobachtungen über vermehrtes Schadauftreten der Kohlschotenm~ucke (Dasyneura brassicae Winn.) an Raps und Rübsen in Schleswig-Holstein. Nachrichtenbl. Dtsch. Pflantzenschultzd. (Braunschweig), 12:1- 6.

Christensen, S. & J. Rasmussen. 1996. Kend markens ukrudstryk og spar sprøjten. Landsbladet Mark 8:16.

Corre-Hellou, G. & Y. Crozat. 2005. N2 fixation and N supply in organic pea (Pisum sativum L.) cropping systems as affected by weeds and pea weevil (Sitona lineatus L.). European Journal of Agronomy 22:449-458.

Dock-Gustavsson, A. 1994. Åkertistelns reaktion på avslagning, omgrävning och konkurrens. Fakta - Mark/växter 13. SLU, Uppsala, Sweden.

Donald, W.W. 1990. Management and Control of Canada Thistle (Cirsium arvense). Rev. Weed Sci. 5:193-250.

Forsberg, G. 2004. Control of Cereal Seed-borne Diseases by Hot Humid Air Seed Treatment. Doctoral Dissertation. Acta Universitatis Agriculturae Sueciae, Agraria 443 sp side 6.

Fykse, H. 1974. Studium av åkerdylle. II Utbreiing i Noreg, vokster og kvile-dels jamført med nærståande arter. Forskning og forsøk i landbruket Bind 25:389-412 5 sider.

Fykse, H. 1983. Untersuchungen über Achillea millefolium L. und Achillea ptarmica L. Entwicklung der Pflanzen und Lebensdauer der vegetativen Vermehrungsorgane unter verschiedenen Bedingungen, zum Teil mit anderen Arten verglichen. Meldinger frå Norges Landbrukshøgskole 62 (Nr. 2 16 sider).

Fykse, H. 1991. Skadeterskler for ugras i vårkorn. Informasjonsmøte i plantevern 1991. Faginfo nr. 165-173.

Fykse, H. 1993. Ugrassituasjonen i vårkorn ved ulike bekjempningsstrategier. Informasjonsmøte i plantevern 1993. Faginfo nr. 3:172-180.

Gafke, H. 2004. Rapsdyrking Utfordringer og muligheter. Økologisk landbruk nr 2, 23-25.

Gafke, H & J. Ellingsen. 2004. Rapsdyrking - kan vi få det til? Økologisk landbruk nr 2, 22-23.

Graglia, E. 2004. Management of Cirsium arvense in organic farming. 12ème Colloque International sur la Biologie des Mauvaises Herbes Dijon France, 31 August 2008.

Graglia, E., B. Melander & R. K. Jensen. 2006. Mechanical and cultural strategies to control Cirsium arvense in organic arable cropping systems. Weed Research 46:304-312.

Gustafsson, G. 1993. Skidgallmygga (Dasineura brassicae) och blygrå rapsvivel (Ceutorhynchus assimilis) - orsak till angrepp 1992. 34. Svenska vâxtskyddskonferensen.

Gustavsson, K., J. Arvidsson & T. Keller. 2003. Dragkraftsbehovet för plog, kultivator och tallriksredskap vid olike markvattenhalter, Rapporter från Jordbearbetningsavdelingen nr. 106. 51 s

Henriksen, B., K. Drægni, A.O. Skjelvåg & G. Brodal. 2008. Høyt innhold av organisk materiale i jord kan hemme angrep av byggbrunflekk. Bioforsk FOKUS 3(1):74-75.

Hofsvang, T., P. Johansen, H.A. Magnus, T. Munthe & T. Rygg. 1985. Sykdommer og skadedyr på korn. Samling artikler fra Norsk Landbruk, Landbruksforlaget. 32 s.

Holgado, R., S. Andersson & C. Magnusson. 2006. Management of Cereal Cyst Nematodes, Heterodera spp., in Norway. Communications in Applied Biological Sciences. 71/3a:639-645.

Holgado, R., S. Andersson. & C. Magnusson. 2007. Veiledning for kornprodusenter om korncystenematoder Heterodera spp. Bioforsk FOKUS 2(2): 82-88.

Holgado, R., S. Andersson, J. A. Rowe & C. Magnusson. 2004. First record of Heterodera filipjevi in Norway. Nematologia Mediterranea 32: 205-211.

Holgado, R. & D. Crump. 2003. First record on the occurrence of nematophagous fungi parasitizing cyst nematodes in Norway. International Journal of Nematology 13(1):65-71.

Holgado, R. & C. Magnusson. 2000. Nematoder I belgvekster. Grønn forskning 2:339-340.

Holgado, R. & C. Magnusson. 2005. Importance of Nematodes in Organic Farming. NJF-Report 1:177-180.

Holgado, R. & C. Magnusson. 2007. Korncystenematoders mangfold- en utfordring for korndyrkingen Bioforsk FOKUS 2(1):52-53.

Holgado, R., C. Magnusson., I. Rasmussen., K.-A. Strandenæs & B. Hammeraas. 2008. Er misvekst i feltene alltid forårsaket av korncystenematoder, eller kan det være andre nematoder? Bioforsk FOKUS 3(1):162-163.

Holgado R., C. Magnusson & B. Hammeraas. 1999. Forekomst av cystenematoder Heterodera spp. i kornfelt i Norge - Foreløpige resultater Grønn forskning 1:112-121.

Holgado, R., J. Rowe, S. Andersson & C. Magnusson. 2004. Electrophoresis and biotest studies on some populations of cereal cyst nematode, Heterodera spp. (Tylenchida: Heteroderidae). Nematology 6(6):857-865.

Holstmark, K. 2005. Ogräsharvning i fält, Jordbruksinformasjon 11, Jordbruksverket 55182 Jönköping, Sverige. 6s.

Håkansson, S. 1974. Kvickrot og kvickrotbekämpning på åker. Lantbrukshögskolans meddelanden B 21. 82 pp.

Håkansson, S. 1995. Ogräs och odling på åker. Atuellt från lantbruksuniversitet. 70 s.

Håkansson, S. 2003. Weeds and weed management on arable land – An ecological approach. CABI Publishing , Wallingford, UK. 274 pp.

Jacobsson, J. 2005. Enkät kvickrotsbekämpning, Hushållningssällskapet Väst, Box 17, 462 21 Vänersborg. 4s.

Korsmo, E. 1954. Ugras i nåtidens jordbruk. Norsk Landbruksforlag, Oslo. 635 s.

Kraft, J.M. & F.L. Pfleger. 2001. Compendium of Pea Diseases and Pests. Second edition. APS Press, St. Paul, Minnesota. 67 pp.

Landbrugets Rådgivningscenter, 2002. Økologisk dyrkningsvejledning, Ukrudtsharvning i vintersæd. 4 s.

Larsson, C. 1985. Ärtvecklare (Cydia nigricana (F)) i konservärter. Undersökningar i Västersverige 1984. SLU, Institustionen för växt- och skogsskydd. (Examensarbeten).

Leino, M. 2006. Fungal diseases on oilseed rape and turnip rape. Jordbruksverket. 48 s.

Lundkvist, A & H. Fogelfors. 2004. Blindharvning effektiv mot korsblomstriga ogräs, Institution för ekologi och växtproduktionslära, SLU.

Mangerud, K., H. Riley, A. K. Bakken & R. Eltun. 2004. Jordarbeidingsmetoder og jordstruktur. Presentasjon av jordarbeidingsforsøkene i forskningsprogrammet -Økologiske dyrkingssystemer for større og mer stabile kornavlinger”. Grønn kunnskap 8(1):388-394.

Mathre, D.E. 1997. Compendium of Barley Diseases. Second edition. APS Press, St. Paul, Minnesota. 90 p.

Melander, B. 1990. Sammenhengen mellem kvikbestandens størresle og udbytte i korn, ærter og raps. /. Danske Planteværnkonferance 1990 Ukrudt: 157-170.

Melander, B. 1995. Pre-harvest Assessments of Elymus repens (L.) Gould Interference in Five Arable Crops. Acta Agric. Scand., Sect. B, Soil and Plant Sci. 45:188-196.

Melander, B., M. Nørremark & E. Flöigaard Kristensen. 2008. Kvik skal op og væk, Økologisk jordbrug, nr 420:10.

Myrbeck, Å. 2005. Ogräsharvning - inte bara en ogräsfråga, Ekologiskt lantbruk. Konferens 22-23 november 2005. Ultuna, Uppsala. Sammanfattningar av föredrag och Postrar, SLU, Centrum för uthålligt landbruk: 234-236.

Nilsson, C. 1994. Pollen beetles (Meligethes spp) in oil seed rape (Brassica napus L.): Biological interactions and crop losses. Sveriges lantbruksuniversitet (PhD oppgave).

Olberg, E.K., T. Strøm, T. Rogneby, U. Abrahamsen & R. Eltun 2005. Produksjon av proteinråvarer til økologisk kraftfôr. Grønn kunnskap 9(104) 25 sider.

Olofsdatter, M., L.B. Jensen & B. Courtois. 2002. Review. Improving crop competitive ability using allelopathy - an example from rice. Plant Breeding 121:1-9.

Olvång, H. 2000. Utsädesburna sjukdomar på jordbruksväxter. Jordbruksinformation 8, Jordbruksverket. 96 s.

Pedersen, T.R. & A.M. Dock Gustavsson. 2003. Rotogräs - Råd i praktiken. Jordbruksinformation 19. Jordbruksverket. 7 s.

Permin, O. 1961. Jordbearbejdningens betydning for bekæmpelse af rodukrudt. Tidsskrift for Planteavl 64:875-888.

Pickering, J. & A.P. Gutierrez. 1991. Differential impact on the pathogen Pandora neoaphides Humber on the species composition of Acyrthosiphon aphidis in alfalfa. Canadian Entomology 123:315-320.

Ramsfjell, T. & J. Fjelddalen. 1969. Sykdommer og skadedyr på jordbruksvekster. Landbruksforlaget, 260 s + 112 plansjer.

Rasmussen, I.A. 2001. Strategier for ukrudtsbkämpelse i økologisk vinterhvedte, 18. Danske Planteværnskonferanse. DJF-rapport Markbrug nr 40 s. 197 s. 197-209.

Rasmussen, J. 1993. The influence of harrowing used for post-emergence weed control on the interference between crop and weeds. Proc. 8th EWRS Symposium Braunschweig 1993: Quntitative approaches in weed and herbicide research and their practical application, Volume 1, European Weed Research Society: 209-217.

Rasmussen, K. & J. Rasmussen. 2000. Barley seed vigour and mechanical weed control. Weed Research 40:219-230.

Rivoal, R. & R. Cook. 1993. Nematode Pests of Cereals. In: K. Evans, D.L. Trudgill & J.M. Webster (eds.). Plant Parasitic Nematodes in Temperate Agriculture. Cab International, University Press, Cambridge, UK: 259-303.

Rosa, U. A. 1997. Performance of Narrow Tillage Tools with Inertial and Strain Rate Effects. Thesis Doctor of Philosophy, Depatment of Agricultural and Bioresource Engineering Library, University of Saskatchewan.

Rouhiainen, S.K., J. Vaaisanen, P. Vanhala, & T. Løtjønen. 2003. Mid-summer bare fallow effective in controlling perennial weeds. Nordic Association of Agricultural scentists 22nd Congress, July 1-4 2003, Turku, Finland.

Salonen. J., T. Hyvonen & H. Jalli. 2001. Weeds in Spring Cereal Fields in Finland - a Third Survey. Agricultural and food science in Finland 10:347- 364.

Salonen. J., T. Hyvonen & H. Jalli. 2001b. Weed flora in organically grown spring cereals in Finland. Agricultural and food science in Finland 10:231- 242.

Schans, D. van der, P. Bleeker, L. Molendijk, M. Plentinger, R. van der Weide, B. Lotz, R. Bauermeister, R. Total & D.T. Baumann. 2006. Practical weed control in arable farming and outdoor vegetable cultivation without chemicals. PPO Publication no. 352, Wageningen. 77 s.

Schjønning, P., M. Lamandé, F. A. Tøgersen, J. Pedersen & P.O. Møller Hansen. 2006. Minimering af jordpakning, DJF rapport Markbrug nr. 127 102 s.

Stabbetorp, E. M. H, E.M.S., H. Tangerås. & G. Brodal. 2009. Bipolaris sorokiniana - en kornsjukdom på frammarsj i Norge. Bioforsk FOKUS 4(2):98-99.

Ståhl, P. & A. M. Dock-Gustavsson. 2006. Bekämpning av åkertistel i ekologisk odling, Slutrapport, Hushållningssällskapet Östergötland; Jordbruksverket. 39 s.

Sundheim, L. 1982. Sjukdomar på korn og engvekster. Landbruksbokhandelen, Ås-NLH. 132 s.

Thomsen, K., J. Bakker & R. Bekker. 1997. The soil seed banks of North West Europe: methodology, density and longevity. Cambridge University Press, UK: 276 pp.

Verschwele, A. & A. Hausler. 2004. Effect of crop rotation and tillage on infeatation of Cirsium arvense in organic farming systems. 6th EWRS Workshop on Physical and Cultural Weed Control, Lillehammer, Norway, 8-10 March 2004.

Wiese, M.V. 1987. Compendium of Wheat Diseases. Second edition. APS Press, St. Paul, Minnesota. 112 s.

Åssveen, M. 2008. Sortsprøving i økologisk vårhvete. Bioforsk FOKUS 3(1):82-83.

Åssveen, M., O. Bjerke & L. Weiseth. 2009. Forsøk med kornsorter for økologisk dyrking. Bioforsk FOKUS 4(1):128-132.

Åssveen, M., J. Tangsveen, A.R. Lundon, A.K. Bergjord & L. Weiseth, 2008. Sorter og sortsprøving 2007. Bioforsk FOKUS 3(2): 24-47.