Utskrift 22.12.2024 11:19
Utskrift 22.12.2024 11:19
Gjennom prosjektet «Plantevernhåndbok for økologisk landbruk» blir det skrive 4 bøker med felles tittel «Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk»:
Bind 1 er ganske grunnleggande i si oppbygging, medan bind 2-4 er meir praktisk retta mot dei konkrete plantevernspørsmåla dyrkaren av ein kultur vil møte i kvardagen.
Forfattarar for dei ulike kapitla har vore:
Ugras frukt og bær: Lars Olav Brandsæter
Sjukdomar frukt og bær: Dag Røen, Arne Stensvand og Jorunn Børve
Skadedyr frukt: Gunnhild Jaastad
Sjukdomar i bær: Arfinn Nes, Arne Stensvand og Lars Semb
Skadedyr bær: Nina Trandem og Heidi Heggen
Dessutan har Solveig Haukeland skrive avsnittet om sniglar i jordbær, bladnematoder og nålenematoder i jordbær og tekstboks om rotvatning med nyttenematodar. Ricardo Holgado og Bonsak Hammeraas har skrive tekstboks om nematodar i frukt og Dag Ragnar Blystad har skrive om virus i bær. Sigrid Mogan er medforfattar på avsnitt om ugras i Ribes. I tillegg har Kari Munthe og Erling Fløistad vore til stor hjelp med å få boka trykt.
Vi vil takke dei som har hatt delar av manus til gjennomlesing og kome med gode innspel til forbetringar. Det gjeld Finn Måge (ugras frukt), Arild Sletten og Dag Ragnar Blystad (sjukdomar frukt), Sverre Kobro og Nina Trandem (skadedyr frukt), Jan Netland (ugras jordbær og bringebær), Torbjørn Takle (ugras bringebær), Nina Heiberg (ugras bringebær og skadedyr bær) og Aksel Døving (skadedyr bær og ugras i jordbær). Ein spesiell takk til Lars Semb, Torbjørn Takle og Olav Sørum som har lest gjennom heile boka før publisering og kome med svært nyttige kommentarar og framlegg til endringar. Takk og til Olav Sørum for å ha stilt bilete til disposisjon for bruk i boka, og til Ole-Christian Østreng (Debio) som har hatt delar av manus til gjennomlesing.
Boka er skrive dels på nynorsk og dels på bokmål. Det har bakgrunn i målforma til dei ulike hovudforfattarane og vi har ikkje sett nokon grunn til å einsrette dette.
Boka er finansiert dels gjennom ekstern støtte frå Statens landbruksforvaltning (Veiledningstiltak for primærprodusenter) og Landbruks- og matdepartementet (Forskningsmidler over jordbruksavtalen), dels gjennom grunnløyving og eigeninnsats frå Bioforsk. Utan denne eigeninnsatsen frå Bioforsk og andre si side hadde det ikkje vore mogeleg å fullføre arbeidet med ei så omfattande bok.
Hovudprinsippet i økologisk plantevern er å førebyggje skade, og for mange skadegjerarar i frukt og bær er dette oftast tilstrekkeleg. Men for nokre skadegjerarar er det vanskeleg å halde skaden på eit akseptabelt nivå utan effektive direkte tiltak. Nasjonale regelverk for økologisk produksjon varierar ein god del mellom ulike europeiske land, ikkje minst når det gjeld kva innsatsmiddel som dyrkarane har høve til å bruke som direkte tiltak mot skadegjerarar. Vi har i boka omtala tiltak som ikkje kan nyttast i Noreg etter dagens reglar, men som økologiske dyrkarar i nokre andre europeiske land kan nytte. Dette er gjort dels for å informere om aktuelle tiltak som har effekt mot ein skadegjerar og som kan verta godkjende også hos oss dersom det vert søkt om det. Andre tiltak er det lite truleg vil kunne brukast i økologisk dyrking hos oss, men ved også å omtale dei vil vi synleggjere noko av skilnaden mellom råmevilkåra for våre økologiske dyrkarar og dei vilkåra økologiske dyrkarar har i land vi importerar økologisk frukt og bær frå.
Det vert arbeidd intenst med å finne meir effektive og framtidsretta løysingar for kontroll av fleire viktige skadegjerarar i frukt og bær. Som døme kan nemnast forskinga som er i gang med sikte på å bruke planteluktstoff i feller for rognebærmøll. Men inntil vi har betre og meir elegante løysingar på plass må vi bruke det beste vi har tilgang på i dag.
Vi vonar denne boka vil vera til nytte, både som eit praktisk oppslagsverk i kvardagen og som ei kjelde til meir grunnleggande kunnskap om biologien til dei organismane som bidreg til den utfordringa det er å dyrke frukt og bær økologisk.
Vi vonar at fagstoffet i boka er nyttig lesing for dei som har interesse for samspelet mellom planter og skadegjerarar og ynskjer ei djupare biologisk forståing. For dei lesarane som ynskjer å gå djupare inn i fagstoffet har vi satt inn tekstboksar hvor nokre tema har fått ekstra plass.
29. april 2008, Njøs, Leikanger/Ås
Dag Røen
Ansvarleg for Bind 4
Lars Olav Brandsæter
Prosjektleiar
Ei jord som gir gode vilkår for plantevekst er et viktig fundament for å lykkes med økologisk fruktdyrkning. Det er svært viktig at arealet som skal brukes til en nyplanting ikke er preget av svak drenering, dårlig jordstruktur, mye rotugras eller andre skadeorganismer. Før en nyplanting bør man vurdere hvor lagelig forholdene er på det aktuelle arealet, og vurdere hvilke tiltak som skal settes inn. Ofte vil situasjonen tilsi at man bør ha en periode, kanskje et helt år, med en formålstjenlig forkultur. En slik periode kan være viktig både mht. å tilføre jorda nitrogen (gjennom bruk av belgvekster), forbedre jordstrukturen, og ikke minst redusere bestanden av rotugras. I neste avsnitt vil du finne mer om hvordan en slik forkultur kan utformes for å ha en best mulig effekt på rotugraset.
I en konvensjonell frukthage er standardmetoden kjemisk renhold i trerekka og en dekkekultur, som regel svaktvoksende gress, i kjøregangene. Ved økologisk fruktdyrkning i Norge er det vanligst å la gresset i kjøregangene vokse inn i trerekka, og at dette kuttes ned noen ganger i løpet av vekstsesongen. Noen freser mens andre sår hvitkløver (som slås ned gjennom sommeren) eller bruker vevd plast inne i trerekka. Sydover i Europa bruker mange økologiske fruktdyrkere å ha åpen jord inne i trerekka, gress og ugras blir fjernet ved hjelp av ulike typer traktormonterte redskaper (freser mm.).
I tillegg til ugraseffekt vil valg av jordkulturmetode påvirke hvordan trærne vokser og utvikler seg, så vel som kvaliteten på fruktene. Vi vet at ugras og annen vegetasjon i trerekka, ja faktisk også det som vokser i kjøregangene, konkurrerer med trærne om vekstfaktorene. Samtidig kan bruk av kløver og andre belgvekster være med å tilføre trærne nitrogen. En både viktig og vanskelig oppgave i så henseende er å samkjøre frigjøringen av næringsstoff (spesielt nitrogen) og frukttrærnes behov gjennom vekstsesongen. Stor frigjøring om høsten vil både kunne medføre dårligere innvintring for frukttrærne og økt utvasking av næringsstoff. En sjukdomsorganisme som epleskurvsoppen vil også påvirkes av jordkulturmetode gjennom en større eller mindre nedbryting av blader. Blader er smittekilde for neste års angrep. Valg av jordkulturmetode kan påvirke innslaget av nematodearter som rotsårnematoder (Pratylenchus sp.), så vel som teger som lever på for eksempel brennesle. Innslaget av andre og mye større skadedyr, jordrotter og mus, er også relatert til valg av jordkulturmetode. Bruk av organisk dekkemateriale kan forårsake store problemer med disse skadedyrene i frukthagen. Dessuten vil metoder som medfører mye kjøring være en dårlig løsning i bratt lende og på rått underlag. Jordkulturtiltak skal dessuten være rasjonelle å gjennomføre og vedlikeholde uten alt for store kostnader.
I forhold til de fleste andre kulturvekster er frukttrær store og tilsynelatende robuste planter, mens mye av ugraset blir som miniatyrplanter i forhold. Derfor hender det at man får spørsmålet om ugraskonkurranse i det hele tatt er noe problem i frukt, og dernest om man har noe igjen for å bruke store ressurser på vegetasjon– og ugraskontroll. Til dette er det å svare at ugraskonkurranse i stor grad kan redusere både trærnes vekst og avling, særlig i etableringsfasen. Et forsøk i Danmark viser dette tydelig (figur 1.1). Hvis ugraset fikk vokse fritt inne i trerekka , og det samtidig vokste en blanding av gress og kløver i kjøregangene, ble avlingen mer enn halvert (- 55.7 %) i forhold til mekanisk kontroll både i trerekka og i kjøregangene. Der hvor ugraset ble tatt mekanisk i trerekka (ca 1 meter stripe), men med kløver og gras i kjøregangene, ble avlingen redusert med om lag 20 % i forhold til åpen jord over det hele. Danskene har konkludert at en vegetasjonsfri stripe må være 1½ til 2 meter bred hvis ikke gras/kløver i kjøregangene skal konkurrere med trærne. En stor del av omsetningen av organisk materiale og dermed også frigjøring av næringsstoff foregår nær jordoverflaten. I dette skiktet har ugraset mye røtter og vil dermed konkurrere sterkt med trærne selv om disse også har røtter som går langt ned. Dessuten har mange ugras svært dype røtter.
I dette kapittelet om ugras og ugraskontroll i frukt har vi valgt å presentere ganske detaljert to prosjekt innen jordkultur og ugraskontroll i økologisk frukt. Det første (tekstboks 1.2), som er norsk, belyser jordkulturmetoder med ulike strategier for «bar jord» og «jorddekking » med både levende dekke (hvitkløver eller lodnevikke) og dødt dekke (plast og flis). Det andre prosjektet (tekstboks 1.1), som er dansk, belyser kombinasjonen av ulike redskapstyper for jordarbeiding inne i planterekka brukt i eple på 3 forskjellige grunnstammer.
En ny fruktplanting forventes å vare i 15-20 år eller enda lengre. Både på grunn av varighet og fordi kostnadene i etableringsåret er svært store, sier det seg selv at grunnarbeidet, det man gjør før selve plantingen, også må være best mulig. Et slikt gjennomtenkt grunnarbeide er ikke minst viktig mht. kontroll av rotugras fordi man ved økologisk drift selvfølgelig ikke har muligheten til å «sprøyte bort problemet» siden. Et gjennomtenkt opplegg for å svekke rotugraset mest mulig er derfor helt sentralt. Hvor mye som finnes av de ulike rotugras er avhengig av flere forhold, men viktigst er hvilke kulturvekster du har dyrket tidligere og hvilke tiltak som har blitt gjennomført. Mange av de som driver relativt ensidig med økologisk frukt vil nok både ha mye ugras og en variert ugrasflora. Har du derimot mye grasmark på gården vil du sannsynligvis ha mindre av arter som åkertistel og åkerdylle, men kveke på den annen side, kan det finnes mye av også etter mangeårig eng.
Det er viktig å se sammenhengen mellom hva man gjør før planting og hvilke metode som benyttes for ugraskontroll i trerekka etter planting (dette er også vist i en norsk undersøkelse, se tekstboks). Hvis du skal frese inne i trerekka, eller eventuelt dekke med vevd plast, er dette såpass effektive tiltak mot rotugraset at kravet til en effektiv bekjempelse før planting blir mindre. På den annen side, ugraskontroll helt inntil trestammen vil uavhengig av jordkultur- eller dekkemetode alltid være vanskelig, og en god forebyggende ugrasbekjempelse vil alltid være et pluss i denne sammenheng.
Ugras som vokser her må alltid lukes manuelt og en god forkultur vil redusere tiden som må brukes til dette. Skal man ha gras eller kløver voksende i trerekka vil engugras, som krypsoleie, løvetann og høymole, kunne etablere seg raskt hvis grasmark er forkulturen. Aktuelle metoder for å redusere rotugraset mest mulig gjennom jordarbeiding og dyrking av grønngjødslingsvekster er beskrevet ganske nøye i Bind I. Kunnskap om ugrasets biologi og økologi er et helt nødvendig grunnlag for å utforme effektive tiltak og strategier mot rotugraset (se Bind I, avsnitt 2.1 for flere detaljer).
Noen viktige eksempler:
Det finnes mange grønngjødslingsvekster eller blandinger som kan være aktuelle. En interessant art er legesteinkløver/gul steinkløver (Melilotus officinalis). Legesteinkløver er også i svensk litteratur foreslått som spesielt interessant som forkultur før frukt. Denne arten, som også finnes i vår naturlige flora, kan samle opp til 30-35 kg nitrogen pr. dekar. Legesteinkløver har et dyptgående rotsystem som både har en reparerende effekt på pakkskadet jord og kan avgi nitrogen over en relativt lang tidsperiode. Det er imidlertid svært viktig at frøene av legesteinkløver smittes på en optimal måte med riktig type bakteriekultur (samme Rhizobium som luserne). Norske forsøk har vist at denne arten overvintrer svært godt hvis denne såes om våren eller forsommeren.
Jordkultur i frukt, iberegnet ugraskontroll, er det naturlig å splitte opp i:
Jordkultur inne i trerekka har naturlig nok fått mest oppmerksomhet, men undersøkelser blant annet i Danmark har vist at tiltak i kjøregangene også er av betydning.
Både her og i andre land er standarden å ha et permanent dekke av gras, fortrinnsvis svaktvoksende arter (engrapp, rødsvingel m.fl.), i kjøregangene. Spesielt innenfor økologisk dyrking er det nok lurt å ha med hvitkløver i blandingen for å sikre nitrogenforsyningen. Imidlertid vil kløver i blandingen medføre at det blir sleipere og dette kan være en ulempe i bratt lende. Det blir anbefalt å klippe kjøregangene regelmessig å for dempe konkurranseevnen til graset/kløveren.
I danske undersøkelser har man også prøvd ut systemer med ikke-permanent plantedekke i kjøregangene. Her har ulike belgvekstarter blitt frest inn i jorda som grønngjødsel for så å bli sådd på nytt senere. På denne måten har man fått gjødslet og redusert konkurransen fra dekkekulturen. Selv om denne metoden for så vidt har gitt gode resultater i Danmark, så tror vi ikke dette er så aktuelt i Norge på grunn av fare for erosjon og utvasking (vi har en litt annen topografi enn Danmark) samt økt arbeidsbehov.
Jordkultur, iberegnet tiltak mot ugraset, inne i trerekkene kan grupperes i mekanisk renhold og ulike former for jorddekke. Jorddekke kan være i form av et dødt organisk materiale (t.d. halm eller bark) eller plast, eller en dekkekultur (t.d. hvitkløver). Som vi var inne på i innledningen vil valg av jordkulturmetode virke inn på mange forhold utover ugraseffekten. På grunn av denne kompleksiteten er det derfor viktig å se på de ulike tiltaka i en helhet. Dessuten er det fruktdyrking i Norge i områder med svært ulike klimatiske og topografiske tilhøve, derfor må en trolig skille mellom landsdeler med omsyn til anbefalinger.
Mange undersøkelser har vist at åpen jord inne i trerekka gir godt resultat både mht. ugraskontroll og avling. Det finnes flere typer traktormontert redskap for bearbeidelse av jorda i trerekka:
I en dansk undersøkelse (tekstboks 1.1) ga sistnevnte redskapstype, sannsynligvis pga av skade på røttene, litt lavere avling enn de to første typene. I den samme undersøkelsen var det ikke klare utslag som kunne tyde på at enkelte grunnstammer (M9, J9 og M26 var med i undersøkelsen) får mer eller mindre skader ved bruk av bestemte redskapstyper. I en norsk undersøkelse som er vist i tekstboks 1.2 har behandlingene svart plast, treflis og lodnevikke inne i trerekka gitt bedre avling enn åpen jord. Åpen jord vil medføre større fare for utvasking og avrenning spesielt gjennom vinterhalvåret og det kan derfor være lurt å bare holde jorda åpen frem til for eksempel august. Ugraset som etablerer seg etter denne tid vil ikke konkurrere nevneverdig med trærne, men vil kunne fungere som fangvekst gjennom høsten og vinteren.
Et plantedekke vil nok for mange virke mer «økologisk riktig» sammenlignet med det å ha åpen jord i frukthagen. Men problemet med vegetasjonen som vokser i trerekka, det være seg både det vi har sådd og ugraset, er at nær sagt alle undersøkelser (se blant annet de 2 tekstboksene som er presentert her) viser at både trærnes vekst og avling reduseres pga konkurranse.
Det finnes to hovedsystemer for å etablere en dekkekultur i trerekka:
Et permanent dekke av flerårige art(er). I praksis er et permanent dekke av gras og/eller kløver det vi finner brukt i Norge. Samtidig har man lenge vært klar over at vegetasjon som vokser inne i trerekka konkurrerer med frukttrærne. For eksempel har norske undersøkelser (se tabell 1.1) så langt tilbake som i 50-åra vist at både det som ble kalt «Grasbakke» og «Eng» reduserte så vel trærnes vekst som avling. Størst utslag fant man for plomme, men også i eple ble veksten redusert.
Spesielt nyplantete trær er utsatt for konkurransen fra gras som vokser inne i planterekka. Tilveksten og bæringen forsinkes og avlingen de første årene etter planting vil bli mindre enn der hvor jorda holdes åpen. I dansk litteratur kan vi lese at konkurransen fra et slikt plantedekke (gras) etter hvert vil avta og at fruktavlingen på sikt vil stabilisere seg på et litt lavere nivå enn for trær som ikke vokser i et fullt grasdekke. Norske forsøk viser imidlertid at avlingen blir ganske betydelig redusert, også mange år etter etablering, hvis man utelukkende har gras i blandingen. Den bakenforliggende årsaken til redusert vekst og avling, der hvor det vokser gras innunder frukttrærne, har av flere blitt forklart med at trærne får mindre tilgang til vann og nitrogen. I forsøk har dryppvanning og sterk gjødsling bare delvis kompensert for disse forholdene.
Selv om man tyr til en nitrogenfikserende art (belgvekst), for eksempel hvitkløver, sådd inne i planterekken i en nyplanting med eple (se tekstboks 1.2), reduseres trærnes vekst og avling. Men velger man et permanent dekke av flerårige arter inne i planterekka er nok hvitkløver allikevel førstevalget. En liten «vri» vi har prøvd med hvitkløver er å etablere denne etter den sveitsiske såkalte «sandwich-metoden» (se figur 1.6). Her har vi hvitkløveren i en smal stripe på midten (30-40 cm) av trerekka og det freses en smal stripe på begge sider av denne. Erfaringer fra utlandet med denne metoden er positive og den norske undersøkelsen som er omtalt i tekstboksen viste også at konkurransen blir mindre enn om man har kløver i hele bredden.
Åpen jord fra vår til ettersommer og innsåing av dekkekultur på ettersommeren. Den andre måten å benytte en dekkekultur inne i trerekka på er en mellomting mellom det å ha åpen jord og det å så en vekst inne i planterekka. Prinsippet bygger på at man har åpen jord i planterekka når trærne er i størst vekst og dermed også mest utsatt for konkurranse. På ettersommeren, gjerne i første halvdel av august, sår man inn en kulturplante (eller blanding) som da får etablere seg i trerekka fram til neste vår. Et slikt plantedekke kan ta nitrogen fra frukttrea utover ettersommeren og høsten, trea avslutter veksten bedre og blir sterkere mot vinterfrost. En slik tilsåing på ettersommeren kan derfor virke positivt på flere måter. Om våren blir dekkekulturen frest inn i jorda som grønngjødsel. I våre forsøk har vi prøvd lodnevikke som en slik dekkekultur. Lodnevikke etablerer seg raskt (og kan samle ganske mye nitrogen) hvis den blir godt etablert. En ulempe er at frøkostnadene blir ganske høye (normalt anbefales 7-8 kg pr. dekar hvis man sår hele arealet) og det å så blir jo også en ekstra arbeidsoperasjon. Du vil finne mer informasjon om lodnevikke bl.a. i Bind I (kapittel 3) om grønngjødsling.
I utenlandsk litteratur kan man lese at bruk av dekkekulturer øker faren for frostskader om våren fordi åpen jord mer effektivt enn et plantedekke lagrer solvarme og frigir denne om natten. Dette fenomenet er allikevel ikke så viktig under norske forhold fordi blomstringen hos oss kommer senere og fordi vi ikke har den sammen store differanse mellom dag- og nattetemperatur.
I motsetning til bruk av dekkekultur vil et dødt jorddekke ikke konkurrere med frukttrærne. Både sammenlignet med åpen jord, men også i forhold til sprøyting i planterekka (i det konvensjonelle landbruket), har bruk av ulike dekkematerialer i de fleste undersøkelser resultert i kraftig vegetativ vekst og gode avlinger. De ulike materialene som kan brukes for jorddekke kan prinsipielt deles inn i 2 hovedgrupper:
Både praktiske erfaringer og undersøkelser viser at vevd plast (se tekstboks 1.2) og papp kontrollerer ugraset svært godt. Det å bekjempe rotugraset før pålegging er ekstra viktig ved bruk av organisk dekkematerialer, men også når det gjelder plast er det en fordel om rotugraset i størst mulig grad er borte før pålegging. Ikke minst for å redusere faren for at ugras kommer opp gjennom plantehullet er dette viktig. Et dekkemateriale av organisk opprinnelse (halm, treflis mm.) vil kreve mer av forarbeidet (forkulturen), men også oppfølging etter etablering. Som vi allerede har vært inne på må man bekjempe mest mulig av rotugraset før et organisk dekkemateriale legges på. Dessuten må man også supplere med nytt dekkemateriale etter hvert som det gamle brytes ned og blir tynnere. Hvor tykt dekke som trenges for å kontrollere ugraset avhenger av flere forhold som type dekkemateriale og hvilke ugras som dominerer. Dekking av jorda hemmer fordampingen fra jorda og det vil derfor være fuktigere enn om jorda er bar. I noen undersøkelser har man ved bruk av ulike dekkematerialer funnet høyere innhold av nitrogen i jorda, men dette er selvfølgelig avhengig av hvilke type materiale som benyttes. Materiale rikt på karbon, som treflis (se tekstboks 1.2) og halm, kan nok også medføre det motsatte. Organisk dekkemateriale og plast har i de fleste tilfeller motsatt effekt på jordtemperaturen på den måten at organisk materiale senker temperaturen, mens plast hever den, i hvert fall i vekstsesongen.
Halm. I dansk veiledning blir det sagt at man som et minimum må ha et 10-15 cm kompakt lag med halm for å få en tilfredsstillende ugrasvirkning. Det blir anbefalt at man før pålegging av halmen tilfører nitrogenholdig gjødsel for å kompensere for den mengde nitrogen som bindes av mikroorganismene ved nedbrytingen av halmen (7 kg N pr. tonn halm). Hvis man dyrker en belgvekst som forkultur kan imidlertid dette kanskje dekke N-behovet. Forsøk som har gått over flere år viser gode avlinger, men halmen må suppleres regelmessig, kanskje hvert annet år. Det blir sagt at rapshalm skal være mer holdbar enn kornhalm.
En ulempe med dekking med halm er større risiko for besøk av jordrotter og mus. Har du allerede dette problemet (eller naboen) bør du ikke tenke på å dekke med halm.
Halm som skal brukes til jorddekke, kompost og strø, bør fortrinnsvis være fra økologisk drift. Dersom slik halm ikke er tilgjengelig, forutsettes det at halmen ikke er sprøytet med stråforkortningsmidler, og at kjemiske/ syntetiske plantevernmidler ikke er brukt etter skyting. Driftsansvarlig(e) skal innhente skriftlig bekreftelse på at kravene er overholdt når halm fra konvensjonell drift brukes.
Flis og bark. Treflis er et mer holdbart materiale enn halm og må derfor ikke suppleres så ofte. Flis- eller barklaget bør være minst 10-15 cm tykt. Også ved bruk av denne type dekkemateriale må man tilføre nitrogen pga høyt karbon innhold (45g N for hver m3 flis). I et norsk forsøk (se tekstboks 1.2) oppnådde vi god vekst på trærne men lav avling i starten ved bruk av treflis. Dette kan skyldes at vi ikke tilførte ekstra nitrogen, men også at jordtemperaturen ble redusert. Flisdekket ga en forsinket start av bæringen, men etter hvert ble avlingsnivået ved flisdekke, sammen med vevet plast, høyest av alle.
Regelverket (Debio) sier at kvist/oppkutt fra konvensjonell drift ikke kan benyttes til jorddekke.
Plast. Sort, vevd plast, som er robust og holder i mange år, er nok den mest aktuelle plasttypen å bruke. Både vi (se tekstboks 1.2) og andre har oppnådd svært god ugraseffekt ved bruk av vevd plast samtidig som frukttrærne har vist sterk vegetativ vekst og gitt gode avlinger. Et problem ved bruk av plast er ugras som vokser i overgangen mellom plasten og kjøregangen. Her er det vanskelig å kutte ned gras, kløver og ugras uten samtidig å skade plasten. En mulighet kan være å bruke en smal stripe med for eksempel treflis i overgangen plast-kjøregang.
Også med hensyn til bruk av plastdekke er det erfart at jordrotter og mus kan skape problemer. Et annen problemstilling ved økologisk fruktdyrkning er hvordan man skal gjødsle når man bruker plast.
Høsten 1997 ble ettårs trær av den skurvresistente sorten ’Retina’ plantet med rekkeavstand på 3,5 m og 1,5 m mellom trærne i rekken. Forsøket ble lagt på et areal hvor det tidligere ikke hadde vært frukttrær på «Fejø Forsøksplantage» i Danmark. Det ble hengt opp dryppslanger i 25 cm høyde for at slangene ikke skulle skades ved mekanisk bearbeiding. Det ble gjødslet med gylle fra gris, tilsvarende 2,5 kg N/dekar, inne i planterekka om våren hvert år. Kjøregangene ble sådd til med en blanding av gras og kløver første året. I dette danske forsøket ble 3 ulike grunnstammer (M9, M26 og J9) kombinert med 6 ulike jordbehandlingsmåter. Jordbehandlingsmåtene ble utført i 1 meters bredder i trerekka. De mekaniske behandlingene ble utført 4-6 ganger pr. vekstsesong og det ble håndhakket 1-2 ganger først i sesongen for å fjerne ugraset inne ved trestammen. I behandling 1, «mekanisk bearbeiding av hele arealet», ble gras-kløver blandingen også frest inn i jorda 4 - 6 ganger pr. år.
For noen år siden etablerte vi et forsøksfelt ved forskingsstasjonen på Njøs der vi så på hvordan ulike metoder for jordkultur og jorddekke påvirker epletrærnes utvikling så vel som ugrasvekst og utviklingen til noen viktige sykdommer og skadedyr. Det var følgende forbehandlinger (det var grasmark over hele arealet før oppstarting av forsøket) av arealet før etablering av frukttrærne (figur 1.9):
Hele feltet ble pløyd om våren etterpå, rett før planting. I kjøregangene ble det sådd en blanding av svaktvoksende grasarter (Felleskjøpets frøblanding «Villa»). Feltet ble plantet til med sortene ’Aroma Ylvisåker’ på grunnstamme M9 og ’Discovery’ på grunnstamme B9.
Behandlingene (figur 1.9) inne i trerekka var:
Generelt kan vi si at det vi har skrevet om de ulike jordkulturmetoder gjelder for alle fruktarter. Imidlertid kan vi si at eple er ekstra følsom mht. for eksempel konkurranse, fordi vi der bruker svake grunnstammer. Ellers kan vi konkludere at alle fruktslaga er utsatte i etableringsfasen.
Svaktvoksende grasarter, gjerne i blanding med hvitkløver, er standard anbefaling som dekkekultur mellom trerekkene (kjøregangene). For å bedre gjødseltilgangen til frukttrærne er det en fordel om man ved klipping sprer avklippet (kløveravklipp er lettnedbrytelig) inn i planterekken. Hvis det kniper med nitrogenforsyningen og topografien og klima tillater det, kan det dessuten være aktuelt å så en ettårig dekkekultur i kjøregangene. Da holder man jorda åpen frem til etter blomstring, og sår så en frøblanding av belgvekster og ikke-nitrogenfikserende arter. Plantematerialet freses inn i jorda neste vår.
Både åpen jord og et «dødt» dekke, i form av halm, flis eller vevd plast, er gode metoder for jordbehandling inne i trerekka. Pr. i dag er vevd plast kanskje vårt førstevalg. Gras så vel som belgvekster etablert som dekkekultur inne i trerekka vil alltid konkurrere med trærne, men problemet er størst når trærne er unge. Hvis man ønsker å ha en dekkekultur også inne i trerekka er vår anbefaling hvitkløver, eventuelt i blanding med svaktvoksende gras. Dekkekulturen bør først etableres når trærne er godt etablert (2. eller 3. år). Også «sandwich-metoden» og en dekkekultur fra august og frem til våren kan være aktuelt.
Bertelsen, M. & J. Vittrup Christensen 1993. Dækkulturer og dækplanter til frugtplantager. SP rapport nr. 9, 71 s.
Brandsæter, L.O. 2001. Mulches and pests. I: Encyclopedia of pest management (red.: D. Pimentel). Dekker forlag, 525 s.
Brandsæter, L. O. & M. Helgheim 2002. Nye belgvekstarter - potensiale for ugraskontroll og grønngjødsling i grønnsaker (Plantemøtet 2002). Grønn Forskning 2/2002: 153-157.
Brandsæter, L.O., M. Helgheim, D. Røen, L. Nornes, & S. Mogan. 2000. Jordkultur og ugraskontroll i økologisk epledyrking. Norsk Frukt og Bær 3: 28-30.
Hornig, R. & G. Bünemann 1996. Ground covers and fertigation in IP apple orchards. II. Nutrient status of the apple trees. Gartenbauwissenschaft 61: 1-7.
Juhlin, P. 2001. Gröngödsling. Frukt- och bärodling 3: 28-30.
Kienzle, J., C.P.W. Zebitz, S. Brass & A. Athanassov 1997. Abundance of different Tortricid species and their parasitoid antagonists in ecological apple orchards in Southern Germany. Entomolocigal Research in organic agriculture. A B Academic Publishers: 211-221.
Lindhard Pedersen, H. & B. Pedersen 2004. Soil treatments and rootstocks for organic apple production. ECO-FRU-VIT. 11th International Conference on Cultivation technique and Phytopathological problems in Organic Fruit-Growing: 137-143.
Ljones, B. 1958. Forsøk med jordkulturmåtar og nitrogengjødsling til frukttre 1951-1956. Forskning og forsøk i landbruket. Bind 9 (Hefte 6): 453-471.
Måge, F. & G. Skogerbø 1992. Orchard soil management systems. Effects on growth and fertility of apple trees. Norwegian Journal of Agricultural Sciences 6: 121-132.
Schawlann, M.K. 1999. Handbok i økologisk fruktdyrking. Økoringen Vest, Sogndal, 168 s.
Sjukdomar kan gjera stor skade på avlinga av frukt, både direkte ved at dei øydelegg fruktene og indirekte ved å skade sjølve trea. Det er heilt nødvendig å ha god kontroll med sjukdomar for å oppnå ei høg salsavling med frukt. Angrep av sjukdomar vil variera svært mykje avhengig av smittepress, sort, lokalitet, vêrlag, stell i hagen og handsaming av frukta frå hausting til forbrukar. I tabell 1.2 syner vi prosent fråsorterte frukter på grunn av ulike skadar for nokre sortar av eple, pære og plomme frå økologiske frukthagar ved forskingsstasjonen på Njøs i Sogn i ein 3-årsperiode. Vi har ikkje tilsvarande data for søtkirsebær. I dette tilfellet er skurv på mottakelege eple- og pæresortar viktigaste grunnen til at fruktene ikkje held klasse 1. I nokre tilfelle kan 100 % av fruktene vere fråsorterte på grunn av skurv. I tillegg til skade på grunn av sjukdomar kjem alle andre grunnar til at ei frukt kan verta fråsortert, som for dårleg storleik og farge, skade på grunn av skadedyr, eller andre skadar (t.d. prikksjuke, gniss, hagl, støyt og slag).
Sjukdomar kan vere fysiologiske eller parasittære. Fysiologiske sjukdomar hos frukt kjem av fysiologiske ubalansar i sjølve frukta, til dømes prikksjuke på grunn av mangel på næringsstoffet kalsium i fruktene. Parasittære sjukdomar skuldast infeksjon av virus, bakteriar, phytoplasma eller sopp. Det er dei parasittære sjukdomane vi vil konsentrere oss om i denne handboka. Omtalen av dei ulike sjukdomane har fått eit omfang tilpassa kor alvorlege dei vanlegvis er. Nokre av dei sjukdomane vi berre gir ein kort omtale kan likevel gjera svært mykje skade under særskilde høve, men jamt over er desse eit mindre problem. Vi kjenner fleire tilfelle der sjukdomar som tidlegare vart halde under kontroll, vert eit aukande problem når dyrkingspraksis endrar seg. Til dømes har sjukdomane sotflekk og flugeflekk vorte eit stort problem i økologisk epledyrking lenger sør i Europa. I integrert dyrking vert desse normalt haldne under kontroll som ein sideeffekt av at soppmiddel vert brukt mot andre sjukdomar. I Danmark har frukttrekreft vorte eit svært stort problem dei siste åra, truleg som ein følgje av at dyrkarane ikkje lenger har tilgang til like effektive soppmiddel (koparpreparat) mot denne sjukdomen.
Fruktartane våre er i utgangspunktet immune mot dei aller fleste virus, bakteriar og soppar som omgjev dei. Dei organismane som gir skade på frukttre er unntaka frå denne regelen. Epletre får skade av eplemjøldoggsoppen, men er immun mot alle dei andre mjøldoggartane vi finn på vegetasjonen rundt trea. Nokre skadegjerarar er vertsspesifikke og gjer skade på berre ein eller nokre få planteslag (t.d. epleskurv), medan andre er ikkje-spesifikke og gjer skade på svært mange planteslag (t.d. gråskimmel). Nokre er svært mobile, med spreiing av sporar over lang avstand (t.d. eplerust og mjøldogg), andre er lite mobile og vert stort sett berre spreidd via plantemateriale, Fruktartane våre er i utgangspunktet immune mot dei aller fleste virus, bakteriar og soppar som omgjev dei. Dei organismane som gir skade på frukttre er unntaka frå denne regelen. Epletre får skade av eplemjøldoggsoppen, men er immun mot alle dei andre mjøldoggartane vi finn på vegetasjonen rundt trea. Nokre skadegjerarar er vertsspesifikke og gjer skade på berre ein eller nokre få planteslag (t.d. epleskurv), medan andre er ikkje-spesifikke og gjer skade på svært mange planteslag (t.d. gråskimmel). Nokre er svært mobile, med spreiing av sporar over lang avstand (t.d. eplerust og mjøldogg), andre er lite mobile og vert stort sett berre spreidd via plantemateriale, eller med insekt (t.d. bakteriar og virus).
Kor sterkt angrepet vert av ein sjukdom er eit resultat av kor sterkt smittepresset er og kor gode vilkår sjukdomen får til infeksjon og vekst. Viktige faktorar er då kva motstandskraft planta har mot sjukdomen, kor gode dei klimatiske vilkåra er for utvikling av sjukdomen, kva tiltak vi set inn for å stoppe den og til kva tid vi set inn desse tiltaka. Figur 1.13 syner ulike stadium i utviklinga frå knoppsprett til mogen kart eller avbløming hos eple, pære, plomme og søtkirsebær. Livssyklusen hos mange skadegjerarar og tidspunkt for tiltak mot desse er ofte relatert til desse stadia.
For å kontrollera sjukdomar i frukthagen er det svært viktig å ha god kjennskap til biologi og livssyklus hos dei organismane som er årsak til desse sjukdomane. Då kan det setjast inn målretta tiltak. Vi skiljer ofte mellom førebyggjande og direkte tiltak, sjølv om det er glidande overgangar mellom dei to typane. Førebyggjande tiltak reduserer føresetnadane for utvikling av ein skadegjerar. Direkte tiltak vert retta direkte mot skadegjeraren for å drepe han eller redusere skadegjeraren sin tilvekst og formeiring. I økologisk dyrking er det langt færre og ofte mindre effektive direkte tiltak å ty til enn i integrert dyrking. Førebyggjande tiltak vert då i mykje større grad den grunnleggjande strategien, supplert med direkte tiltak der det er nødvendig og tilgjengeleg. Situasjonen i dag er i mange tilfelle at vi manglar effektive tiltak mot viktige sjukdomar, enten fordi dei ikkje er utvikla eller fordi tiltaka ikkje er tilgjengelege hos oss i dag. Det må difor arbeidast målretta med forsking og utprøving for å sikre næringa effektive tiltak mot dei viktige sjukdomane i framtida.
Førebyggjande tiltak er tiltak som reduserer føresetnadane for utvikling av ein skadegjerar. Dei fleste førebyggjande tiltak er knytt direkte til kvar einskild skadegjerar og vert omtala meir detaljert der.
Reduksjon av smittepresset er ein nøkkelfaktor i kontrollen av mange sjukdomar. Dersom eit frukttre vert utsett for mykje sjukdomssmitte (høgt smittepress), er risikoen mykje større for at denne sjukdomen vil gi økonomisk skade enn om det er lite smitte til stades (lågt smittepress). Reduksjon av smittepress er avgjerande for å halde ein sjukdom under kontroll på mottakelege sortar og er dessutan svært viktig for å redusere risikoen for brot av resistens hos resistente sortar. Dersom ein skurvresistent eplesort vert utsett for eit konstant sterkt smittepress frå nedsmitta tre av skurvutsette sortar i nærleiken, aukar sjansen mykje for at resistensen vert broten slik at det vert problem med skurv også på den tidlegare resistente sorten.
Dersom smitten er heilt fråverande, er risikoen for sjukdom borte. Dette kan høyrast sjølvsagt ut, men er likevel noko vi bør tenke på. Det bør alltid brukast sertifisert plantemateriale (podekvist og grunnstammar), både når dyrkaren lager tre sjølve og når dei vert kjøpte gjennom ein planteskule. Dette er materiale som er reinsa og kontrollert for sjukdomsframkallande virus og phytoplasma. Det har rett nok vore episodar der sjukdomar (Sharkavirus i plomme) og mutert materiale (bringebær) er spreidd gjennom den offentleg godkjende avlen, men risikoen for «nissar på lasset » er trass alt langt større ved bruk av materiale frå andre kjelder. Ein del skadegjerarar er vi så heldige å ikkje ha hos oss. Det kan få store økonomiske konsekvensar dersom dei vert innførte til fruktdistrikta våre. For slike skadegjerarar er det viktig å ha som mål å halde all smitte fullstendig borte. Til dømes gjeld det bakteriesjukdomen pærebrann, som til no ikkje er påvist i fruktdistrikta i Noreg. Det er svært viktig at alle er lojale mot dei restriksjonane som er lagt på import av plantemateriale frå andre land og tiltak som vert sett i verk for å hindre spreiing av sjukdomar i landet. Ver også klar over at det kan vere restriksjonar på spreiing av plantemateriale også i Noreg. Dette er regulert ved «Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere », sjå tekstboks 1.3.
«Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere » har som føremål «å hindre introduksjon og spredning av planteskadegjørere, bekjempe eller utrydde eventuelle utbrudd i Norge og sikre produksjon og omsetning av planter og formeringsmateriale med best mulig helse og tilfredsstillende kvalitet ». Det ligg linkar til heile forskrifta på Mattilsynet si heimeside på www.mattilsynet.no. Vi vil her nemne nokre få sider knytta til import og transport innanlands av plantemateriale av eple, pære, plomme og kirsebær. Det er forbod mot import av plantemateriale (unnateke frø og frukt) av pære, eple og andre vertplanter for pærebrann frå land der det førekjem pærebrann. I praksis omfattar det dei aller fleste land no. Det er vidare totalforbod mot å importere plantemateriale (unnateke frø og frukt) av plomme, kirsebær og andre Prunus-artar frå alle land utanom Europa. Ved import av plomme eller kirsebær frå europeiske land må det vere dokumentert at materialet kjem frå eit område som er fritt for ein del skadegjerarar som er spesifisert i forskrifta, m.a. sharkavirus for plomme. Ved all import av Prunus-materiale til Noreg skal det dirfor følgje eit fytosanitært sertifikat med sendinga. Ver også klar over at det i visse tilfelle kan verta innført restriksjonar på spreiing av plantemateriale av eple, pære og plomme også innad i Noreg. Det vert då i kvart einskild tilfelle nedlagt forbod mot omsetnad eller anna avhending av planter og formeiringsmateriale av frukttre frå brukseiningar der det eventuelt vert påvist heksekost på eple, pærebrann eller sharkavirus.
Ofte er ein sjukdom til stades i eigen hage eller hos grannen, slik at ein må setje inn kontinuerlege tiltak for å redusere smittepresset. Smittepresset kan då reduserast ved å fjerne smitta plantemateriale frå hagen, eller ein kan setje inn tiltak som framskundar nedbrytinga av smitteberande planterestar. Skurv på eple og pære kan brukast som døme på dette. I lauv med skurv som vert liggande under trea gjennom vinteren vert det kjønna stadiet av soppen utvikla, og herifrå vert det spreidd sekksporer som infiserer trea att våren etter. Smittepresset kan då reduserast ved å samle opp lauvet og frakte det ut av hagen, eller nedbrytinga av lauvet kan framskundast ved å frese det ned eller sprøyte på land (urea). I nokre tilfelle har sjukdomsorganismane ein livssyklus som omfattar fleire planteslag. T.d. har eplerust eit stadium i livssyklusen sin på einer (vertsveksling). Ved problem med eplerust, kan smittepresset reduserast ved å fjerne einer i eit område kring frukthagen. Nokre sjukdomar kan spreiast med skjeringsutstyr, slike som frukttrekreft, sølvglans, pærebrann og ulike virussjukdomar. Dersom det er frukttrekreft, sølvglans eller virus på tre i hagen, bør det innførast skjeringsrutinar som hindrar spreiing av sjukdomane. Gjer ferdig vekkskjering av kreftsår og syt for at utstyret vert godt reingjort før skjering av resten av hagen. Det same gjeld for tre der det er mistanke om virus.
Det er svært stor skilnad mellom sortar på kor mottakelege dei er for sjukdomar. Dette vert omtala nærare under kvar einskild skadegjerar. I økologisk dyrking er det ekstra viktig å plante berre sjukdomssterke sortar fordi det er langt færre effektive tiltak å setje inn mot sjukdomar. Dersom det vert planta mottakelege sortar, gir dyrkaren seg sjølv eit svært vanskeleg utgangspunkt for å dyrke økologisk, i nokre tilfelle vert det ei umogleg oppgåve. Til dømes vil ein ved økologisk dyrking av skurvsvake eple- og pæresortar lett miste konimport over skurvsituasjonen i hagen. Vi har mange døme på økologiske dyrkarar med mottakelege sortar som må sprøyte dei med svovel mot skurv 20-30 gonger gjennom sesongen, og likevel har dei problem med skurv på desse sortane.
Mange sjukdomsorganismar krev fritt vatn for å spire og infisere frukttrea. Alle faktorar som gir rask opptørking etter regn vil difor vere med og redusere faren for infeksjon. Unngå derfor dyrking av frukt på lokalitetar som tørkar seint opp etter regnvêr. Opne og luftige tre gir raskare opptørking etter regn, og med det mindre fare for infeksjon av fleire sjukdomsorganismar, t.d. skurvsoppen og gråskimmelsoppen. Dette bør takast omsyn til ved skjering og forming av trea. Opne tre er også viktig for å sikre god lystilgang til fruktene og med det betre fruktkvalitet. Ved bruk av spreiarvatning er det viktig å vere klar over faren for å vatne på seg sjukdomsproblem, t.d. skurv i eple og pære. Dersom trea vert ståande fuktige for lenge vil skurvsporane få tid til å infisere blad og frukter. Vatn difor berre korte periodar i gongen og på ei tid på døgnet då det tørkar raskt opp etterpå.
Plastdekke er eit klimaforbetrande tiltak for frukttrea som samtidig kan redusere sjukdomsproblem ved at sjukdomsorganismar får dårlegare vilkår for infeksjon. Det er vanleg å dekke søtkirsebær med plast under mogninga for å unngå sprekking. Dersom det i tillegg vert dekka med plast frå bløming og fram til hausting, vil problemet med ròte på grunn av grå monilia og andre ròtesoppar kunne reduserast sterkt.
Sår etter skjering kan vere innfallsportar for sjukdomar som frukttrekreft og sølvglans. Ved skjering bør snittet leggjast slik at såret helar så raskt som mogeleg. Soppen kan infisere gjennom skjeringssår fleire veker etter skjering, men vi kan gå ut frå at risikoen aukar ved fuktig vêr i samband med eller rett etter skjering. Frostskadd vev kan også vere innfallsport for t.d. frukttrekreft og bakteriekreft, som kan verta eit større problem på frostutsette stader (t.d. dalbotnar). Lokalitet må sjåast i samanheng med val av sort, slik at t.d. kreftutsette sortar ikkje vert planta på stader der det er mykje problem med frukttrekreft. Størst er problema med frukttrekreft på tung og våt jord på fuktige lokalitetar. Andre lokalitetar kan ha spesielt gode vilkår for utvikling av mjøldogg.
Fleire preparat vert hevda å ha ein førebyggjande effekt mot sjukdomar ved at dei verkar styrkande på planta. Det skal ikkje avskrivast at middel av denne typen kan verta aktuelle å bruke i framtida, men bruk av slike middel bør basere seg på dokumentert verknad i forsøk.
Graden av dokumentasjon for ein slik verknad varierar sterkt, og effekten av middela er ved etterprøving sjeldan i samsvar med det produsenten hevdar. I forsøk der det vert påvist effekt av slike middel på sjukdomar er effekten ofte for liten til å forsvare kostnadane med å sprøyte ut middelet, og det er ofte motstridande resultat frå ulike forsøk med same middel.
Direkte tiltak vert retta direkte mot skadegjeraren med mål om å drepe han eller redusere skadegjeraren sin tilvekst og formeiring. Som for førebyggjande tiltak, er dei fleste direkte tiltak knytt til kvar einskild skadegjerar og vert omtala meir detaljert der. Overgangen mellom direkte og førebyggjande tiltak er glidande, t.d. er bruk av svovel mot sjukdomar førebyggjande sprøytingar. Vi har likevel vald å inkludere i direkte tiltak alle tiltak der vi tilfører organismar, organiske eller uorganiske sambindingar for å slå ned eit angrep av sjukdomar.
Ved rett val av haustetid, rask nedkjøling etter hausting, optimale lagringsvilkår og kort veg fram til forbrukar kan vi unngå utvikling av sjukdomsorganismar som har infisert fruktene. Det er då snakk om soppar som gir sjukdomar på fruktene etter hausting, slik som lagerskurv (frå seine skurvinfeksjonar) og ulike ròtesoppar. Ròtesoppar utviklar seg raskast ved høg temperatur og ved aukande mogningsgrad hos fruktene. Lagring i kontrollert atmosfære (CA-lagring, ULOlagring) reduserer utviklinga av slike soppar.
I økologisk dyrking har vi tilgang til svært få plantevernmiddel med god verknad mot soppsjukdomar. Hos oss avgrensar det seg i praksis no til bruk av svovel. Dette er eit middel som har førebyggjande verknad mot fleire sjukdomar. Ein kort periode var det også lov til å bruke svovelkalk i økologisk dyrking hos oss, men i skrivande stund kan ikkje dette middelet brukast verken i økologisk eller konvensjonell dyrking i Noreg. Tilgang til svovelkalk ville gjort kontroll av epleskurv mykje enklare i økologisk dyrking, fordi det har ein viss kurativ effekt i tillegg til å vere førebyggjande. Dessutan kan det sprøytast ut sjølv om bladverket er fuktig. Det vert arbeidd internasjonalt med å skaffe til vege nødvendig dokumentasjon for at svovelkalk skal kunne verta eit godkjend plantevernmiddel att. Korvidt det i så fall vil verta opna for bruk av svovelkalk i økologisk produksjon i Noreg er uvisst. I andre land er det også tilgang til ei rekkje andre preparat for bruk mot soppsjukdomar i økologisk dyrking, preparat som det truleg er større sjanse for å få godkjend hos oss. «Myco-San» er eit preparat som i tillegg til svovel inneheld leirmineral og planteekstrakt. Det har hatt betre effekt mot skurv enn svovel åleine ved låge temperaturar. «NAB-mischung» er ei blanding av svovel, algekalk og bentonitt brukt mot skurv. Denne har i praksis vore vanskeleg å handtere på grunn av utfellingar i sprøyteutstyret.
Koparpreparat er effektive mot mange sjukdomar i frukt sjølv i svært små dosar. Bruk av slike preparat er svært omdiskutert i økologisk dyrking, først og fremst fordi det er påvist at dei kan ha negativ effekt på meitemarken. I fleire europeiske land er det lov til å bruke koparpreparat i økologisk dyrking, sjølv om det etterkvart vert innført sterkare restriksjonar på tilført mengd. Hos oss tillet ikkje reglane for økologisk dyrking bruk av koparpreparat. Nyare forsking syner at koparpreparata kan ha god effekt mot soppsjukdomar i mykje lågare doseringar enn det som tradisjonelt er brukt, slik at dei negative verknadane vert mindre. I bladprøvar frå fleire økologiske bringebærfelt i 2005 vart det påvist direkte koparmangel hos plantene, og Debio gav då løyve til gjødsling med kopar.
Ulike planteekstrakt har også vore brukt mot sjukdomar. Til dømes har eføy-ekstrakt hatt ein viss verknad mot skurv, men ikkje på same nivå som effekten av svovelhaldige preparat. «Myco-Sin» er eit preparat av leirmineral og planteekstrakt som vert brukt i økologisk dyrking m.a. i Sveits ved fare for infeksjon av pærebrann. Det har i tyske forsøk gitt over 50 % reduksjon av tal infiserte blomeklasar.
Kokossåpe vert brukt mot sjukdomane sotflekk og flugeflekk i økologisk dyrking i fleire europeiske land. Det er ingen kokossåpe-preparat på lista over godkjende plantevernmiddel for økologisk dyrking i Noreg i dag. Ulike såpepreparat har i forsøk hatt ein viss verknad også mot andre sjukdomar i frukt til dømes mjøldogg, men i dei fleste tilfelle er effekten liten. Sprøyting med såpe kan dessutan i visse tilfelle gi korkdanning på fruktene. Preparatet «Blossom-Protect» har i tyske forsøk gitt sterk reduksjon i tal blomeklasar skadd av pærebrann. Dette preparatet består av gjærsoppen Aurobasidium pullulans og ein pH-senkande komponent.
Sopp av slekta Trichoderma verkar som antagonistar mot gråskimmel og nokre andre soppsjukdomer. I bærdyrking (jordbær og bringebær) er Trichoderma prøvd å sprøyte ut eller spreie med pollinerande insekt. Effekten i feltforsøk har som regel vore langt frå tilfredsstillande. Soppen Ampelomyces quisqualis er ein hyperparasitt på mjøldogg som m.a. har vore prøvd i Sveits mot eplemjøldogg. Vi har for dårleg erfaring til å ta i bruk slike metodar i praktisk fruktdyrking i dag.
Fleire forsøk har synt lovande effekt mot lagersoppar ved å dyppe frukt i varmt vatn etter hausting, før plassering på kjølelager. Varmehandsaminga kan føregå med varmt vatn, i varm damp eller varm luft. Temperaturen og kor lenge handsaminga varer må vere slik at det vert oppnådd effekt mot soppane utan å skade fruktene. Dypping av eplesortane ’Aroma’ og ’Karin Schneider’ i varmt vatn ved 30-40 °C i 24-48 timar gav sterk reduksjon i ròtning etter 15 vekers kjølelagring i svenske forsøk. Fruktkvaliteten vart også forbetra etter varmehandsaming (høgare fruktfastleik og sukkerinnhald). Varmehandsaming hadde også god effekt mot ròtning i jordbær, plomme og pære. I nokre tyske forsøk vart det brukt høgare temperaturar og kortare handsamingstid, noko som vel er lettare å utføre i praksis. For eplesorten ’Ingrid Marie’ gav 1-3 minutt i 49-53 °C vatn sterk reduksjon i kjølelagersopp og gul monilia. Ved så høge temperaturar vert det operert på grensa av det som gir skalskade, og sortane toler slik handsaming ulikt. Utviklingsarbeid må difor til for å finne ein sikker metode tilpassa kvar einskild sort. I Tyskland er det utvikla utstyr for handsaming i varmtvann av frukt i storkassar, med ein kapasitet på 12 storkassar i timen.
Epleskurv er den viktigaste sjukdomen i eple, og økologisk dyrking av sortar som er utsette for skurv i vårt fuktige klima vert frårådd. Eplemjøldogg kan gjera mykje skade på utsette sortar i dei områda som har gode vilkår for mjøldogg, men denne sjukdomen er lite problematisk i område med kalde vintrar. På tung jord i kystnære område kan frukttrekreft vere årsak til mykje utgang av tre. I år med fuktig vêr i bløminga kan grå monilia og gråskimmel (begerròte) gjera ein del skade på utsette sortar. Kjølelagersopp og svart frukttrekreft er viktige årsakar til fruktròte, ikkje minst fordi hovudsorten ’Aroma’ er så utsett. Gul monilia og fleire andre soppsjukdomar kan også gi ròte på fruktene.
I økologisk dyrking må dyrkaren i hovudsak basere seg på førebyggjande tiltak mot sjukdomar. Det er stor skilnad mellom sortar i kor mottakelege dei er for ulike sjukdomar (tabell 1.3). Bruk av sjukdomssterke sortar er difor det viktigaste førebyggjande tiltaket i økologisk epledyrking. Dessverre er det ofte slik at ein sort er sterk mot ein sjukdom, men svak mot ein annan. Fordi skurv er den sjukdomen som det krev mest innsats å kontrollere, bør det prioriterast å velje sortar som er sterke mot skurv. Både for skurv og andre sjukdomar er det viktig å setje inn tiltak som kan redusere smittepresset i hagen. Det kan omfatta fjerning av smittekjelder utanfor hagen, fjerning av infiserte plantedelar i hagen (t.d. mjøldoggtoppar) og tiltak som aukar nedbrytinga av infiserte plantedelar (t.d. skurvinfisert lauv). Det bør ikkje dyrkast frukt på stader med sein opptørking etter regn, og trea må haldast opne ved skjering. God dyrkingspraksis med balansert gjødsling og vasshushald er viktig. Haustekassar og lagerrom må gjerast godt reine etter kvar sesong. Bladgjødsling med kalsiumklorid (må klarerast med Debio) og varmehandsaming etter hausting er andre aktuelle tiltak for å redusere problema med fruktròte.
Tabell 1.3 Mottakelegheit for sjukdomar hos nokre eplesortar. Tabellen er sett opp dels etter resultat frå forsøk og dels basert på praktiske erfaringar. Kor utsett ein sort er for ein sjukdom vil variere over tid og frå stad til stad. Sortar med feit skrift vert tilrådd for økologisk dyrking, sortar i kursiv bør ikkje dyrkast økologisk. Skala 1-5, der 1 = svært sterk mot sjukdomen, 5 = svært utsett for sjukdomen. Blanke felt vil seie at vi manglar opplysingar.
Videre omtales sjukdommene i enkeltartikler i plantevernleksikonet.
Ei rekke andre soppar kan gi fruktròte hos eple. Vi vil her kort omtale nokre sjukdomar som det er nokså vanleg å finne på lagra frukt hos oss.
Bleikròte som skuldast angrep av soppen Phytophthora cactorum og andre Phytophthora-artar, er ein vanleg ròte på eple hos oss. Dei same soppane er ofte årsak til rothalsròte på sjølve treet (sjå neste avsnitt). Soppane er vanlege i jorda, der dei spreier seg med jordvatnet. Frukter som heng ned mot bakken, er mest utsett for bleikròte, og denne ròten er svært vanleg på nedfallsfrukt. Ròten er lys, og fruktskalet får ein typisk lys grå til gråbrun farge. Frukt infisert med P. cactorum får ei spesiell, beisk lukt som kan vere nok til å identifisere denne skadeårsaka. Ròten utviklar seg oftast kort tid etter hausting. Infeksjonen føregår gjennom skalpunkta (lenticellene) på frukta. Smitten skjer ved kontakt med jord eller jordsprut ute i hagen, eller frå jord som vert med haustekassane inn på lageret. Soppen ser ikkje ut til å spreie seg særleg på lageret, berre ved direkte kontakt med smitta eple. Ugraskontroll i trerekka med fresing vil auke faren for kontakt med jord. Det vil difor vere ein føremon å avslutte fresinga i god tid før hausting slik at det får danna seg eit vegetasjonsdekke fram mot hausting. Auka stammehøgd før første greinkrans vil også redusere faren for jordsprut på fruktene. I regnfulle haustar bør ikkje haustekassane verta ståande i hagen nær open jord.
Sotflekk og flugeflekk skuldast angrep av soppar som betyr lite i integrert dyrking der det vert brukt effektive soppmiddel mot m.a. epleskurv. Dei vert då haldne under kontroll. I andre land i Europa har særleg sotflekk vorte eit stort problem ved økologisk dyrking av lagringseple. Vi veit enno ikkje kor stort problem desse soppane vil verta i økologisk dyrking hos oss. Vår erfaring frå usprøyta hagar i Noreg er at desse soppane er til stades og kan vere problematiske einskilde år. Flugeflekk skuldast sekksporesoppen Schizothyrium pomi med konidiestadiet Zygophiala jamaicensis. Sotflekk trudde ein til nyleg skuldast sopparten Gloeodes pomigena, men ved nærare undersøkingar både i USA og Europa er det funne at det er snakk om eit kompleks av fleire ulike artar som gir sotflekk på eple.
Virus og virusliknande sjukdomar i eple vert hovudsakleg spreidd med infisert formeiringsmateriale. Vi vil ikkje her gå i detalj på dei ulike skadeorganismane, men nemne nokre typiske symptom vi finn på tre og frukt. Typisk for virussjukdomar vil ofte vere at dei er avgrensa til einskildtre medan trea rundt er friske. Inne i treet kan ei grein vere sjuk medan nabogreina ikkje syner symptom. Ofte kan trea vere symtomfrie nokre år, men med svært tydelege symptom andre år. Tre kan også ha viruset utan å syne symptom. Vi seier då at viruset er latent. Somtid ser vi berre symptom dersom det er fleire ulike virus til stades i treet. Desse symptoma er assosiert med virus og virusliknande sjukdomar i eple: Gulfarging (klorose) eller brunfarging (nekrose) i flekkar eller mosaikkmønster på blada, deformerte blad, korkringar på fruktene (hos oss ofte hos ’Aroma’), stjerneforma korkaktige sprekker på fruktene, korkaktige vorteliknade utvekstar på fruktene, droplete frukter, buklete frukter, utypiske små frukter og gummived (greiner meir bøyelege enn vanleg). For å unngå problem med virus og virusliknande organismar bør det alltid nyttast virusfritt, friskt plantemateriale av både grunnstammer og edelsort (pode-/ okulasjonskvist). Flate greiner, som særleg ’Gravenstein’ er utsett for, skuldast eit phytoplasma (ein bakterieliknande organisme).
Den viktigaste sjukdomen i pære er pæreskurv, og økologisk dyrking av skurvutsette sortar i vårt fuktige klima vert frårådd. I pære har greinskurv mykje meir å seie enn i eple. Dei viktigaste ròtesoppane i pære er gråskimmel, grønmugg og gul monilia. På tung jord i kystnære område kan frukttrekreft vere årsak til mykje utgang av tre.
I økologisk dyrking må vi i hovudsak basere oss på førebyggjande tiltak mot sjukdomar. Det er stor skilnad mellom sortar i kor mottakelege dei er for pæreskurv (sjå tabell 1.7). Bruk av skurvsterke sortar er difor det viktigaste førebyggjande tiltaket i økologisk pæredyrking. Både for skurv og andre sjukdomar er det viktig å setje inn tiltak som kan redusere smittepresset i hagen. Det kan omfatta fjerning av smittekjelder utanfor hagen, fjerning av infiserte plantedelar i hagen (t.d. greiner med kreftsår) og tiltak som aukar nedbrytinga av infiserte plantedelar (t.d. skurvinfisert lauv). Det bør ikkje dyrkast frukt på stader med sein opptørking etter regn, og trea må haldast opne ved skjering. God dyrkingspraksis med balansert gjødsling og vasshushald er viktig. Haustekassar og lagerrom må gjerast godt reine etter kvar sesong. Bladgjødsling med kalsiumklorid (må klarerast med Debio) og varmehandsaming etter hausting er andre aktuelle tiltak for å redusere problema med fruktròte.
Tabell 1.7 Mottakelegheit for sjukdomar hos nokre pæresortar. Tabellen er sett opp dels etter resultat frå forsøk, dels basert på praktiske erfaringar med sortane. Kor utsett ein sort er for ein sjukdom vil variere over tid og frå stad til stad. Sortar med feit skrift vert tilrådd for økologisk dyrking, sortar i kursiv bør ikkje dyrkast økologisk. Skala 1-5, der 1 = svært sterk mot sjukdomen, 5 = svært utsett for sjukdomen. Blanke felt vil seie at vi manglar opplysingar.
1 Det er kjent skurvrasar som kan infisere ’Conference’, men hos oss har sorten vore sterk mot skurv til no.
2 I Nordfjord og Ryfylke er resistensen hos ’Philip’ broten slik at sorten der er rekna som svært mottakeleg for skurv. Skurv er nyleg også observert på ’Philip’ ved forskingsstasjonen på Njøs.
Dei viktigaste sjukdomane som gir fruktròte i pære hos oss er grønmugg, gråskimmel og gul monilia. Fleire andre sjukdomar kan gi fruktròte hos pære, m.a. kjølelagersopp (Pezicula alba, med konidiestadiet Phlyctaena vagabunda), svart frukttrekreft (Pezicula malicorticis, med konidiestadiet Cryptosporiopsis curvispora), frukttrekreft (Nectria galligena, med konidiestadiet Cylindrocarpon mali), storknolla ròtesopp (Sclerotinia sclerotiorum) og Phytophthora cactorum (gir bleikròte). Som regel er desse lite viktige i pære hos oss.
Pæresugar og bladlus skil ut sukkerhaldige ekskrement (honningdogg). Ved kraftige sugarangrep kan fruktene verta tilgrisa med honningdogg. I desse kan det utviklast svertesopp som kan skjemma frukta mykje. Tiltak mot dette er å halde sugaren under kontroll . Honningdoggen og svertesoppen ligg utanpå skalet og kan vaskast av, men dette er vanskeleg å få til med større parti.
Virus og virusliknande sjukdomar i pære vert hovudsakleg spreidd med infisert formeiringsmateriale. Vi vil ikkje her gå i detalj på dei ulike skadeorganismane, men nemne nokre typiske symptom vi finn på tre og frukt. Typisk for virussjukdomar vil ofte vere at dei er avgrensa til einskildtre medan trea rundt er friske. Inne i treet kan ei grein vere sjuk medan nabogreina ikkje syner symptom. Ofte kan trea vere symptomfrie nokre år, men med svært tydelege symptom andre år. Tre kan også ha viruset utan å syne symptom, vi seier då at viruset er latent. Somtid finn vi berre symptom dersom det er fleire ulike virus til stades i treet. Desse symptoma er assosiert med virus og virusliknande sjukdomar i pære: Gulfarging (klorose) eller brunfarging (nekrose) i flekkar, ringar eller linjemønster på blada, gult (klorotisk) vev langs bladnervane som utpå sommaren kan verta til raudfarga flekkar, bark som svell opp og sprikk (flassande bark), og forkrøpla frukter med «stein» (steinceller). Stein i pære skuldast likevel oftast stikk av teger. Ved tegeskade vil vi oftast finne korkvev i fruktskalet etter stikket, og steincellene vert ikkje brunfarga slik som dei vert når virus er årsaka. Dersom skadene følgjer eit system i treet eller hagen, t.d. at vi finn frukter med stein berre på ei grein på eit tre eller på enkelttre i ein hage, kan det tyde på at virus er årsaka. Stein i pære kan også forvekslast med bormangel. Då finn vi mange brune flekkar i fruktkjøtet, men desse er ikkje harde som ved virus eller tegestikk (ikkje steinceller). Såkalla «forfall av pæretre» (engelsk: «pear decline») skuldast eit phytoplasma (ein bakterieliknande organisme). Trea kan døy ut i løpet av nokre dagar eller over lengre tid. På tre som lever med sjukdomen, vil vi finne redusert blad- og fruktstorleik og redusert tilvekst. For å unngå problem med virus og virusliknande organismar bør det alltid nyttast virusfritt, friskt plantemateriale av både grunnstammer og edelsort (pode-/okulasjonskvist).
Visning av pæreblomar kan også skuldast bakterien Pseudomonas syringae. Symptoma minner mykje om pærebrann, med visning og mørkfarging av unge skot og blomar. Vi kan også finne nekrotiske (svarte) flekkar på blad og kart. Symptoma etter angrep av P. syringae er svært like symptoma på pærebrann, og Mattilsynet må alltid kontaktast ved mistanke om denne sjukdomen. Det ser ut til at sjukdomen vert fremma av kjøleg og fuktig vêr under bløminga. Sjukdomen er ikkje påvist i pære i Noreg. I dei landa den førekjem, kan den gjera mykje skade einskilde år.
Med omsyn til sjukdomar, er plomme truleg det fruktslaget som er lettast å dyrke økologisk hos oss. Med unnatak av sharkaviruset er det færre alvorlege skadegjerarar å hanskast med her enn i kjernefrukt og søtkirsebær. Ein del frukter av plomme kan verta øydelagde av fruktròte både i hagen og etter hausting. I hagen er det som oftast berre snakk om monilia, men etter hausting kan gråskimmel, grønmugg og skjeggmugg vere vel så viktige som monilia. Plommepung betyr oftast lite i dei sortane det er mest aktuelt å dyrke i dag. Bakteriekreft kan stundom gjera ein del skade i plommehagar, og sølvglans kan vere eit stort problem. Det farlege sharkaviruset vart påvist i Noreg i 1998 og er til no funne i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Buskerud og Vestfold. Målet er å utrydde denne sjukdomen hos oss, og det er svært viktig å melde frå ved funn av symptom på sharkavirus.
I økologisk dyrking må vi i hovudsak basere oss på førebyggjande tiltak mot sjukdomar. Tiltak mot ròtesoppar i plomme omfattar både tiltak for å redusere smittepresset, tiltak for å gi soppen dårlegare vilkår for infeksjon og spreiing og tiltak for å seinke utviklinga av ròte i infiserte frukter. Tiltak som reduserer skade på skalet av insekt og fugl vil medverke til å redusere ròteproblemet. Om mogeleg bør det haustast i tørt ver. Fruktene bør haustast ved høveleg mogningsgrad (før dei er for mogne), dei bør haustast med stilk og må handsamast varsamt. Haustekassar og lagerrom må gjerast godt reine etter kvar sesong. Etter hausting bør fruktene kjølast raskt ned, og dei bør vere kontinuerleg kjølte til dei er omsette. God dyrkingspraksis med balansert gjødsling og godt vasshushald er viktig. Det bør ikkje plantast på stader med sein opptørking etter regn, og trea må haldast opne ved skjering. Bladgjødsling med kalsiumklorid kan bidra til å gjera fruktene sterkare mot ròte. I konvensjonell dyrking vert det tilrådd 2-4 sprøytingar 10-40 dagar før hausting. Dette må eventuelt klarerast med Debio føreåt. Varmehandsaming etter hausting kan vere eit aktuelt tiltak for å redusere utviklinga av fruktròte.
Tabell 1.8. Mottakelegheit for sjukdomar hos nokre plommesortar. Tabellen er sett opp dels etter resultat frå forsøk, dels basert på praktiske erfaringar med sortane. Kor utsett ein sort er for ein sjukdom vil variere over tid og frå stad til stad. Sortar med feit skrift vert tilrådd for økologisk dyrking, sortar i kursiv bør ikkje dyrkast økologisk. Skala 1-5, der 1 = svært sterk mot sjukdomen, 5 = svært utsett for sjukdomen. Blanke felt beyr at vi manglar opplysningar.
Dei einkelte sjukdomane har eigen omtale i enkeltartiklar i plantevernleksikonet.
Virus i plomme har ulike spreiemønster. Felles for alle er likevel spreiing med infisert formeiringsmateriale. For å unngå problem med virus og virusliknande organismar bør det alltid nyttast virusfritt, friskt plantemateriale av både grunnstammer og edelsort (pode-/ okulasjonskvist). Typisk for virussjukdomar vil ofte vere at dei er avgrensa til einskildtre medan trea rundt er friske. Inne i treet kan ei grein vere sjuk medan nabogreina ikkje syner symptom. Ofte kan trea vere symptomfrie nokre år, men med svært tydelege symptom andre år. Tre kan også ha viruset utan å syne symptom, og vi seier då at viruset er latent. Somtid ser vi berre symptom dersom det er fleire ulike virus til stades i treet.
Bandmosaikk på plomme skuldast eplemosaikkvirus (Apple mosaic virus) som berre vert spreidd via infisert formeiringsmateriale. Symptoma varierar mykje, men typisk er eikebladliknande eller ringforma lysgule teikningar på blada knytta til bladnervane. Viruset gir reduserte avlingar.
Plommedvergsjukevirus (Prune dwarf virus) gir buklete, smale blad (pilebladform) med ujamn bladkant og lysegrøne flekkar. Blada er tjukkare og sprøare enn normalt med ei ru bladoverflate. Tre med angrep får ofte sterkt redusert vekst, og det vert tidleg fruktfall og med det store avlingstap hos utsette sortar. I tillegg til spreiing gjennom infisert formeiringsmateriale vert dette viruset spreidd med pollen og frø. For å unngå pollenspreiing bør alle tre med symptom straks ryddast. Unngå dessutan nyplanting av plomme i nærleiken av smitta tre.
Søtkirsebær er ein fruktart som er svært utsett for sjukdomar som gir fruktròte. Dette gjer denne arten vanskeleg å dyrke økologisk. Dei viktigaste sjukdomane er grå monilia og gråskimmel, men bitterròte og skjeggmugg kan også vere årsak til store avlingstap i somme felt og år. I tillegg kan vi finne ein del storknolla ròtesopp, grønmugg og sekundære soppar som spesielt angrip sprukne og fugleskadde frukter. På skot og greiner er grå monilia, bakteriekreft, kirsebærheksekost og sølvglans dei viktigaste sjukdomane.
I økologisk dyrking må vi i hovudsak basere oss på førebyggjande tiltak mot sjukdomar. Det er mange fellestrekk ved ròtesoppane som gjer det mogeleg å tilrå ein del felles tiltak som gjeld alle soppane. Dei viktigaste førebyggjande tiltaka er å unngå at soppsmitten kjem inn i frukthagen og gi soppen dårlege vilkår for infeksjon og spreiing. Det bør plantast sjukdomsfrie tre, utan bitterròte, grå monilia, sølvglans, bakteriekreft og virus i ei godt opparbeidd jord utan potensiell soppsmitte. Hugs at steinfrukt ikkje bør plantast etter steinfrukt. Vidare må heile avlinga haustast kvart år for å unngå at det bygger seg opp smitte. Generelt er fruktene mest utsette for ròtesoppane, og rotne frukter kan spreie mykje smitte. Tiltak som reduserer fugleskade vil også redusere ròteproblemet, både fordi fuglane spreier smitte og fordi skadde frukter rotnar lett. Dersom sjukdomane har kome inn i hagen må tiltak setjast inn for å fjerne smittekjelder undervegs. Det vil seie å fjerne fruktmumiar og anna daudt plantemateriale om vinteren og tidleg på våren, og fjerne aborterte og underutvikla frukter utover mot hausting. Eit generelt råd er å gå over trea og fjerna alt som er skadd og rotna ein gong før sjølve haustinga tek til. Dessutan må alle frukter med ròte fjernast undervegs i haustinga. I økologisk dyrking må dette gjerne gjerast fleire gonger sidan det ikkje vert brukt soppmiddel. God dyrkingspraksis er svært viktig. Søtkirsebær må berre dyrkast på stader med eigna klima, med balansert gjødsling og høveleg vasstilgang til trea. Dette vil redusere aborteringa (fruktfall) etter bløming. Underutvikla eller aborterte frukter er viktige smittekjelder for grå monilia, bitterròte og gråskimmel. Bladgjødsling med kalsium (kalsiumklorid) kan redusere problem med ròtesoppar, men i økologisk dyrking må all slik gjødsling klarerast føreåt med Debio. Alle ròtesoppane er avhengige av vatn for å kunne infisere. Intensive plantesystem med små og opne tre vil gi raskare opptørking og såleis mindre ròte. Plastdekke er eit «universalmiddel» mot desse soppane, og effek ten vert betre dess større del av sesongen trea vert dekka med plast. Tre-strengs dekkesystem er luftigare enn ein-strengs system, og planting i hellande terreng gir betre luftgjennomstrøyming under plastdekket enn på flat mark. Dyrking i plasttunnel er eit anna alternativ. Sortsvalet er viktig, og spesielt utsette er sortar som ber fruktene i tette klasar der ròtesoppane lett spreier seg frå frukt til frukt. Unngå sortar som aborterar mykje, spesielt når det er snakk om sein abortering (t.d. sortane ’Vista’ og dels ’Lapins’). Seine og lauskjøta sortar (t.d. ’Sunburst’) ser ut til å rotne meir enn seine og meir fastkjøta sortar (t.d. ’Van’).
Etter hausting kan vi setje inn tiltak for å hemme utviklinga av ròte i infiserte frukter. Dette kan vi gjera ved å senke temperaturen eller ved å gi fruktene ein atmosfære med mindre oksygen. Fruktene bør kjølast raskt ned etter hausting, og det bør vere ubroten kjølekjede fram til fruktene er omsette. Modifisering av atmosfæren kan skje ved mellomlagring på CA-lager eller ved pakking i modifisert atmosfære (MA-pakking). Begge deler krev relativt kostbare investeringar på fruktlager til lagring og pakking. CA-lagring høver best der store parti skal inn og ut samstundes. Tilsetting av desinfiserande stoff (t.d. klor) i transportvatn på sorteringsmaskin stoppar infeksjonar og hindrar spreiing til friske frukter, men kan ikkje brukast i økologisk dyrking.
Dei einkelte sjukdomane har eigen omtale i enkeltartiklar i plantevernleksikonet.
Andre sekundære soppar som er vanlege å finne på frukter av søtkirsebær er m.a. svertesoppane Cladosporium-artar og Alternaria alternata. Desse soppane likar seg i sprukne frukter og kan veksa utanpå frukt mumiar m.m. Dette er svake parasittar som i seg sjølve er lite viktige. Det viktigaste er å unngå at fruktene sprekk. Dersom dei har sprukke, er dei uansett ikkje salsvare, og det betyr mindre kva soppar som veks i sprekkene. Dersom sprukne frukter vert brukt som råstoff i foredla produkt, kan situasjonen vere ein annan.
Haglskotsjuke kan skuldast både virus, bakteriar og sopp. Soppen Wilsinomyces carpophiluser årsak til raudlege flekkar med diameter 1-3 mm på blada, og desse flekkane vert etter kvart brune og kan falle ut (haglskot). Ved angrep på bladstilken vil bladet gulne og falle av. Soppen kan også gi brune flekkar på årsskota. På frukta gir soppen innsokne raudlege eller brune flekkar med ei raud rand ytterst. Ofte er det angrep på ganske ung kart. Denne soppen gjer helst lite skade hos oss, men den kan ha potensial til å verte meir alvorleg i økologisk dyrking, fordi det ikkje kan sprøytast med koparpreparat. Soppen overvintrar på knoppar eller kreftliknande sår på treet. Om våren vert det utvikla sporehopar, og sporane vert spreidde med regnsprut og vind til unge blad. Skaden vert difor størst i år med ein fuktig vår. Tidleg plastdekking vil då truleg redusere problemet med soppen. Vi har ikkje effektive direkte tiltak som er godkjende for bruk i økologisk dyrking i dag.
Virus i søtkirsebær
Plommedvergsjukevirus (Prune dwarf virus) gir buklete, smale blad (pilebladform) med ujamn bladkant og lysegrøne flekkar. Blada er tjukkare og sprøare enn normalt med ei ru bladoverflate. Tre med angrep får ofte sterkt redusert vekst, og det vert tidleg fruktfall og med det store avlingstap hos utsette sortar. I tillegg til spreiing gjennom infisert formeiringsmateriale vert dette viruset spreidd med pollen og frø. For å unngå pollenspreiing bør alle tre med symptom straks ryddast. Unngå dessutan nyplanting av plomme i nærleiken av smitta tre.
Bringebær-ringflekkvirus (Raspberry ringspot virus) er årsak til såkalla raspeblad hos kirsebær. I starten av infeksjonen ser vi gule, samanvaksne flekkar og blada vert deformerte. Etter kvart vert blada mindre, smalare og tjukkare enn vanleg. Viruset spreier seg seint i treet, og det kan ta fleire år før heile treet er infisert. Blada på infiserte parti vert rue og får utvekstar på undersida, og det vert danna bladrosettar, fordi avstanden mellom knoppane på skota vert redusert. Om våren bryt knoppane i infiserte tre seinare enn hos friske tre. Dette viruset kan infisere fleire ville planteartar og vert overført av jordbuande nematodar i slekta Longidorus.
Alston, F.H. 1969. Response of apple cultivars to mildew, Podosphaera leucotricha. Annual Report 1968 East Malling Research Station: 133-135.
Anonym 2002. Pærebrann nærmar seg Hardanger - kva gjer hardingane? Indre Hardanger forsøksring, medlemsskriv nr. 4: 14-15.
Berrie, A. & D. Barbara 2001. Using molecular biology to study the epidemiology of Nectria galligena in apple orchards. Horticultural Research International, Annual Report 1999-2000: 20-21.
Bloksma, J., P.J. Jansonius & M. Zanen 2003. Canker. Administering calcium hydroxide through the sprinkler irrigation system. Annual report 2002, Louis Bolk Instituut: 10.
Blystad, D.-R. 1994. Virussjukdommer på hagebruksvekster. Statens plantevern, undervisningen ved NLH. Landbruksbokhandelen, Ås-NLH, 78 s.
Børve, J. 2002. Kalde søtkirsebær rotnar seinare. Norsk frukt og bær 5 (5): 6-7.
Børve, J. & A. Stensvand 1999. Ròtesoppar i søtkirsebær – forsøk 1996-98. Gartneryrket 89 (2): 14-16.
Børve, J. & A. Stensvand 2000. Plastdekking som rådgjerd mot rotning i søtkirsebær. Planteforsk Grønn forskning 3: 63-64.
Børve, J. & A. Stensvand 2001. Bitterròte på søt- og surkirsebær. Norsk frukt og bær 4 (3): 20.
Edland, T. (ed.) 1999. Skade- og skadegjerarar i frukt. Kursperm, Planteforsk Plantevernet, 133 s + 72 plansjar.
Ericsson, N.-A. & I. Tahir 1999. Värme, kalcium och vinäger förbättrar lagringen av äpple. Fakta Trädgård (8), 4 s.
Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere (FOR-2000-12-01-1333), www.lovdata.no Fuchs, J.G., A. Häseli & L. Tamm 2002. Influence of application strategy of coconut soap on the development of sooty blotch on apple. Proceedings 10th International conference on cultivation technique and phytopathological problems in organic fruit-growing and viticulture, Weinsberg: 50-54.
Gangås, D.E. 2000. Utbrudd av pærebrann. Gartneryrket 90 (11): 8.
Gjærum, H.B. 1954. Kirsebærheksekost og sortsresistens. Frukt og bær 7: 69-72.
Gjærum, H.B., R. Landfald & A. Hirvonen-Semb 1967. Sopper, nye eller lite kjente som årsak til råter i norske epler. Forskning og forsøk i landbruket 18 (3): 115-121.
Groenwold, R., K. Burger & W.E. van de Weg 1994. Geen enkel appelras is helemaal resistent tegen kanker. Fruitteelt 84 (34): 16-17.
Häseli, A. & F. Weibel 2004. Disease control in organic cherry production with new products and early plastic cover of the trees. Proceedings 11th International conference on cultivation technique and phytopathological problems in organic fruitgrowing, Weinsberg: 122-130.
Jones, A.L. & H.S. Aldwinckle (eds.) 1990. Compendium of apple and pear diseases. APS Press, St. Paul, Minnesota, USA, 100 s.
Kunz, S. 2004. Development of «Blossom-Protect» - a yeast preparation for the ereduction of blossom infections by fire blight. Proceedings 11th International conference on cultivation technique and phytopathological problems in organic fruitgrowing, Weinsberg: 108-112.
Kunz, S. & A. Ernst 2000. Wirkungsweise von Myco- Sin bei der Feuerbrandbekämpfung. Proceedings 9. internationaler Erfahrungsaustausch über Forschungsergebnisse zum ökologischen Obstbau, Weinsberg: 25-29.
Kunz, S., M. von Eitzen-Ritter, A. Schmitt & P. Haug 2004. Feuerbrandbekämpfung im Ökologischen Obstbau. Ergebnisse der Bekämpfungsversuche 2004. Öko-Obstbau (4): 3-7.
Kühn, B.F. 2004. Susceptibility to apple scab, Nectria cancer and powdery mildew of different unsprayed apple varieties. Proceedings 11th International conference on cultivation technique and phytopathological problems in organic fruit-growing, Weinsberg: 221-226.
Kvåle, A. 1990. Fruktsortar for yrkesdyrking og småhagar. Landbruksforlaget, Oslo, 96 s.
Landfald, R. 1983. Kjølelagersopp i norske epler. Meldinger fra Norges landbrukshøgskole 62(19), 8 s.
Le Lezec, M., J.P. Paulin & P. Lecomte 1987. Shoot and blossom susceptibility to fireblight of apple cultivars. Acta Horticulturae 217: 311-315.
Lindhard, H. & M. Bertelsen 1997. Field resistance of pears (Pyrus communis) varieties in Denmark. Proceedings 8. internationaler Erfahrungsaustausch über Forschungsergebnisse zum ökologischen Obstbau, Weinsberg: 101-105.
Mattilsynet 2003. Aksjon pærebrann 2003. Rapport fra et samarbeidsprosjekt mellom Planteforsk Plantevernet & Mattilsynet, 13 s.
Maxin, P. & K. Klopp 2004. Die Wirkung des Heisswassertauchverfahrens gegen biotische Lagerschäden im ökologischen Obstbau. Öko- Obstbau (3): 3-11.
Ogawa, J.M., E.I. Zehr, G.W. Bird, D.F. Ritchie, K. Uriu og J.K. Uyemoto (eds.) 1995. Compendium of stone fruit diseases. APS Press, St. Paul, Minnesota, USA, 98 s.
Pedersen, H. L. , J.V. Christensen & P. Hansen 1994. Susceptibility of 15 apple cultivars to apple scab, powdery mildew, canker and mites. Fruit Varieties Journal 48: 97-100.
Phillips, R.M. 1993. The gall-causing fungus on sloes. Cecidology 8: 84-86.
Pitera, E. & J. Bogdanowicz 1994. Sortenanfälligkeit gegen Apfelmehltau [Podosphaera leucotricha (Ell. et Ev.) Salmon]. Erwerbsobstbau 36: 13-15.
Ramsfjell, T. 1951. Soppsjukdommer på eplefrukt. Frukt og bær 4: 79-94.
Ramsfjell, T. 1954. Lærsopper og poresopper på frukttrær og bærbusker. Frukt og bær 7: 81-96.
Rank, H. 2004. Reduzierung des Befalls mit Sprühfleckenkrankheit im ökolog. Sauerkirschanbau. Öko-Obstbau 2004(1): 6-9.
Redalen, G. & S. Vestrheim 1991. Lær å dyrke frukt. Det norske hageselskap, 181 s.
Rein, A. 1996. Skader på epler før lagring. Agro Inform, Gvarv, 28 s.
Røed, H. 1976. Frukttresykdommer på Vestlandet. NLVF sluttrapport nr. 198, 7 s.
Schmitz, M., U. Strobel & G. Noga 1997. Vergleichende Untersuchungen zur Wirksamkeit von Pflanzenstärkungsmitteln. Proceedings 8. internationaler Erfahrungsaustausch über Forschungsergebnisse zum ökologischen Obstbau, Weinsberg: 31-36.
Schüler, P. 1995. Versuch einer Beurteilung ausgewählter Pflanzenpflege- und Pflanzenstärkungsmittel aufgrund einer Literaturrecherche. Proceedings 7. internationaler Erfahrungsaustausch über Forschungsergebnisse zum ökologischen Obstbau, Weinsberg: 49-52.
Schøyen, T.H. & I. Jørstad, 1956. Skadedyr og sykdommer i frukt- og bærhagen. H. Aschehoug & Co., Oslo, 197 s.
Shigo, A.L., K. Vollbrecht & N. Hvass 1987. Træbiologi og træpleje. SITAS, Ballerup, Danmark, 144 s.
Sletten, A. 1971. Honningsopp – en farlig parasitt i frukthagen. Gartneryrket 61: 111-112.
Sletten, A. 1991. Kampen mot pærebrann. Norsk landbruksforsking Supplement No. 10: 53-56.
Sletten, A. 2002. Pærebrann. Infoserie om karanteneskadegjørere. Landbrukstilsynet/Planteforsk, 4 s.
Sletten, A. 2002. Heksekost på eple. Infoserie om karanteneskadegjørere, Landbrukstilsynet/ Planteforsk, 4 s.
Snowdon, A.L. 1990. A colour atlas of post-harvest diseases & disorders of fruits & vegetables. Volume 1. General introduction & fruits. Wolfe Scientific Ltd, London, England, 302 s.
Stensvand, A., T. Amundsen, L. Semb, D.M. Gadoury & R.C. Seem 1996. Skurv I. Biologi/epidemiologi hos epleskurv. Gartneryrket 86 (8): 18-22.
Stensvand, A., T. Amundsen & L. Semb 1996. Skurv IV. Greinskurv hos eple og pære. Gartneryrket 86 (11): 17-19.
Stensvand, A. & L. Sekse 1995. Fruktrote i søtkirsebær. Gartneryrket 85: 28-30.
Tahir, I. & N.-A. Ericsson 2001. Uppvärmning efter skörd. Frukt- och bärodling 43 (4): 27-29.
Tahir, I. 2002. Uppvärmning efter skörd förbättrar frukt och bärs lagringsduglighet. Frukt & Bär 44 (1): 16.
Trapman, M., L. Tamm & J.G. Fuchs 2004. The effectiveness of winter treatments with coper or lime sulphur to control sooty blotch on apple. Proceedings 11th International conference on cultivation technique and phytopathological problems in organic fruit-growing, Weinsberg: 67-72.
Williamson, S.M. & T.B. Sutton 2000. Sooty blotch and flyspeck on apple: Etiology, biology and control. Plant Disease 84: 714-724.
Ulike skadedyr er viktige årsaker til fråsortering av frukt i Noreg. Ei undersøking ved Bioforsk Njøs i Sogn viser kor mykje eple, pære og plomme som vert fråsortert av ulike skadedyr (sjå tabell 1.2). Ei liknande undersøking er ikkje gjort i søtkirsebær, og truleg vil vi finne at ulike soppsjukdommar er ei viktigare kjelde til fråsortering enn skadedyr i denne kulturen. Tabell 1.2 viser at rognebærmøll, sommarfugllarver og teger er dei viktigaste skadedyra i økologisk epledyrking i Sogn. I økologisk pæredyrking er skade av teger og sommarfugllarver dei viktigaste årsakene til fråsortering, medan i økologisk plommedyrking er det berre ein liten del av fruktene som er fråsortert på grunn av skadedyr.
Vi finn både skadedyr som er vertsspesifikke (monofage og oligofage) og skadedyr som nyttar mange vertsplanter (polyfage) i frukthagane. Liten frostmålar (Operothera brumata) er døme på eit skadedyr som har mange vertsplanter. Larvene av liten frostmålar gjer skade på både eple, pære, plomme og søtkirsebær. I tillegg gjer dei skade på mange lauvtre i skogen. Kirsebærmøll (Argyresthia pruniella) er eit skadedyr som har få vertsplanter. Larvene av kirsebærmøll borar seg inn i knoppane på søt- og surkirsebær. Dei holar ut knoppane, og reduserer slik avlinga. Dei fleste skadedyra er mobile i eit eller fleire stadium i livssyklusen sin. Til dømes kan rognebærmøll (Argyresthia conjugella) flyge lange avstandar som vaksen. Valet som det vaksne møllet gjer med tanke på egglegging er avgjerande for at larvene som klekkjer skal vekse og overleve. Larvene er lite mobile, dei lever på det same treet og i det same bæret der egget vart lagt heilt til dei er ferdig utvikla og klare til å forpuppe seg. Puppene kan ikkje forflytte seg, dei ligg i jorda til det vaksne møllet kjem ut frå puppa. Teger er eksempel på artar som er relativt mobile i fleire stadium i livssyklusen. Dei unge nymfene liknar på dei vaksne, men har ikkje vinger. Dei kan likevel flytte seg raskt («springe »). Dei vaksne tegene har vinger, og flyttar seg både ved å flyge og ved å gå eller «springe». Dei fleste tegene som gjer skade i frukthagen legg også egga sine på tre eller urteaktige planter i og rundt frukthagen. Egga er såleis dei einaste stadiet i livssyklusen til tegene som ikkje er mobilt. Nokre få skadedyr er lite mobile i alle stadier av livssyklusen sin. Bladmidd (gallmidd) og frukttremidd (spinnmidd) er døme på slike skadedyr. Dei kan gå frå eit blad til neste blad, men har ikkje vinger og er svært små og har såleis små sjansar til å forflytte seg frå eit tre til neste tre.
Nematodar er mikroskopiske rundormar som lever i jord, planter og dyr. Nokre arter gir alvorlege skadar på kulturplanter. (sjå tekstboks).
Nematodeskader oppstår når nematodene suger på trærnes røtter, samtidig som de også sprøyter inn stoffer som hjelper til med å gjøre «maten» tilgjengelig. I noen tilfeller kryper nematodene også inn i røttene og det dannes sår. Rotsårnematoder har fått sin benevnelse ut fra en slik levemåte. Spredning av nematoder foregår ved flytting av jord, for eksempel på redskap og ved at jord følger planter. Dessuten kan grunnstammen på frukttrær være infisert under produksjon av grunnstammer, eller i planteskole, og følge med trærne til frukthagen der de blir planta.
Av rotsårnematoder finnes nærmere 100 kjente arter, men bare noen få er kjente skadegjørere under norske forhold. Spekteret av vertsplanter er for enkelte av artene svært stort. For arten Pratylenchus penetrans regnes 400 – 500 planteslag å være gode verter, og en rekke er våre kulturplanter hører med blant disse. Innen frukt kan særlig P. penetrans gjøre alvorlig skade på eple og kirsebær. Andre viktige nematoder som kan skade frukttrær er «pin-nematoder» (Paratylenchus), stubbrotnematoder (Trichodorus), ringnematoder (Criconematidae), spiralnematoder (Hoplolaimidae, m.fl.), dolknematoder (Xiphinema) og nålnematoder (Longidorus).
Ulike plantespisende nematoder skader røttene på forskjellig vis. Et felles trekk som symptom på skade er redusert vekst. I større beplantninger kan dette ofte ses som flekkvis redusert vekst. Ved dyrking av samme planteslag på samme sted kan det oppstå problem med såkalt «jordtrøtthet». Oppformering av skadelige nematoder er ofte en viktig faktor i dette problemkomplekset.
Frukttrær er en langsiktig kultur hvor angrep av planteskadelige nematoder kan føre til store avlingstap og tredød. Redusert vann- og næringsopptak, sammen med at stoffer fra nematodene blir sprøyta inn i plantene, gir fysiologiske endringer som i tillegg til avlingstap også kan gi kvalitetsfeil og misvekst. Rotsårnematodene sitt angrep på finrøttene hos frukttrærne resulterer både i sårdannelser og rotdød. I løpet av det første året etter planting blir trærne sine hovedrøtter dannet, og det er i denne fasen at nematodeangrepet har størst betydning for utvikling og framtidig produksjonsevne hos trærne.
Tabell 1.9 Skadeterskel for noen rotsårnematoder i antall individ pr. 250 gram jord.
Vekstskifte. Etter rydding av frukttrær bør det leggest inn ett eller flere år med planteslag som ikke er gunstige vertsplanter for eventuelle skadelige nematoder som finnes i jorda, før arealet på nytt blir planta med frukt. Å ta jordprøve for analyse av nematoder vil være hensiktsmessig.
Brakking/forkultur før planting. Undersøking av nematodesituasjonen før planting kan være like viktig som analyse av jordprøver for næringsinnhold. Særlig gjelder dette når det for eksempel har vært kløver på arealet. Prøver kan sendes til Bioforsk Plantehelse for analyse. Skadeterskler for noen rotsårnematoder er satt opp i tabell 1.9. For rotsårnematoder er skadeterskelen lavere i sandjord enn i leirjord. Smittenivå over skadeterskelen vil normalt medføre skader. Med brakking eller ved å så en forkultur med planteslag som kan være ugunstig for nematoder, for eksempel italiensk og engelsk raigras eller bladfaks, kan populasjonen av rotsårnematoder reduseres før planting. Fløyelsblomst (Tagetes) kan virke reduserende på oppformering av rotsårnematoder og kan være gunstig å inkludere i en forkultur, men det er stor forskjell på hvor effektive ulike arter og sorter av fløyelsblomst er i så måte.
Unngå forkulturer/underkulturer som er gode vertsplanter for nematoder. Kløverarter kan gi svært god oppformering for rotsårnematoder og andre skadelige nematoder. Andre viktige vertsplanter for rotsårnematoder er potet, ulike grønsaker, korn, enkelte grasarter, o.a.
Renhold. Jordboende nematoder blir lett spredd med jord på redskap. Høgtrykksspyling med varmt vann kan være et nyttig hjelpemiddel for å redusere muligheten for spredning for eksempel ved nabosamarbeid.
Rent plantemateriale. Hele produksjonskjeden for grunnstammer må holdes fri for skadelige nematoder. Særlig gjelder det rotsårnematoder som også lever inne i selve rotsystemet. Plantemateriale infisert av nematoder kan varmebehandles med varmt vann, ved 50,0 - 51,1 °C i 10 minutt for kirsebær, og ved 46,1 - 46,7 °C i 30 minutt for eple.
I Norge er det når dette skrives ikke tilgang til kjemiske tiltak mot nematoder, verken i konvensjonell eller økologisk dyrking. Flere biologiske produkter og tiltak kan ha potensiale til å redusere nematodepopulasjoner, men dette er for lite undersøkt under norske forhold. I framtida kan dessuten sopp og bakterier som parasitterer på nematodene være aktuelle som biologisk kontroll. Slike parasitter er funnet naturlig forekommende flere steder i Norge.
For å kunne førebyggje skade og setje inn tiltak til rett tid er det viktig å kjenne livssyklusen til skadegjeraren, kor mobile dei er og kor mange vertsplanter dei har.
I økologisk fruktdyrking er førebyggjande tiltak mot skadegjerarar viktig. God kunnskap om biologi og livssyklus til dei ulike skadegjerarane er avgjerande for å kunne førebyggje skade. Då dei fleste skadedyr i frukthagen er mobile i eit eller fleire stadium av livssyklusen, har vekstskifte liten effekt mot desse. Dei vil lett finne fram til vertplantene sine i det stadiet dei er mobile.
Førebyggjande tiltak kan delast inn i generelle og spesielle tiltak, alt etter om dei er retta mot fleire eller få skadedyr. I det fylgjande vil vi gå gjennom generelle førebyggjande tiltak. Dette er tiltak som er retta mot fleire artar av skadedyr. Dei spesielle førebyggjande tiltaka, retta mot ein eller få artar av skadedyr, vil verte omtala under kvart skadedyr.
Å ha ein god bestand av nyttedyr i frukthagen er eit viktig førebyggjande tiltak mot mange skadedyr.
Vi definerar kva som er nytte-, skade- og indifferente dyr ut frå ein menneskeleg ståstad. Dei insekt og midd som gjer økonomisk skade på dei plantene eller avlingane vi dyrkar definerar vi som skadedyr. Nyttedyr angrip skadedyra og hindrar desse i å verte talrike. Ofte er skadedyra maten for nyttedyra. Indifferente dyr gjer korkje skade eller nytte i frukthagen, og er oftast den mest talrike gruppa.
Ulike tiltak kan nyttast for å leggje til rette for ein høg bestand av nyttedyr. Det å ikkje bruke syntetiske plantevernmiddel er i seg sjølv ein måte for å unngå at nytteorganismar forsvinn frå frukthagen. Mange syntetiske insektmiddel er breidtverkande og drep nyttedyr. Fleire syntetiske soppmiddel er med på å redusere bestanden av insektpatogene sopp. Vi vil i det fylgjande gå inn på ulike metodar for å auke bestanden av nyttedyr i frukthagen.
Viktige nyttedyr i frukthagen er gullauger, marihøner, blomsterfluger, nebbteger, edderkoppar og parasitoidar. Alle desse, med unnatak av parasitoidar, er generelle nyttedyr som et mange ulike artar av skadedyr.
Mange nyttedyr treng planteføde som pollen og nektar i tillegg til animalsk føde, eller dei treng planteføde i eit anna stadium i livssyklusen enn det vi reknar som nyttig. Døme på slike nyttedyr er blomsterfluger (Syrphidae), marihøner (Coccinellidae) og gullauger (Chrysopidae). Ved å plante blømande vegetasjon i trerekkja eller rundt frukthagen kan vi auke sjansen for at slike nyttedyr etablerar seg i frukthagen. Alternativ vegetasjon kan også huse andre insekt og midd som er føde for nyttedyra, men som ikkje sjølve har frukttre som føde. Den alternative vegetasjonen kan også fungere som overvintringsstad og opphaldsstad for edderkoppar. Edderkoppar, saman med nebbteger (Anthocoris sp.), er ofte dei første nyttedyra som kjem fram om våren, og dei siste som er til stades om hausten.
Blømingstida til den alternative vegetasjonen er viktig for å lokke til seg nyttedyr til frukthagen når skadedyra er der, og for at nyttedyra skal ha mat sjølv når det ikkje er skadedyr i frukthagen. Nyttedyra kan slik gå over på blømande vegetasjon i dei periodar når det ikkje er animalsk føde tilgjengeleg, men likevel opphalde seg i frukthagen. Difor er det viktig å så artar som har tidleg-, middels- og sein blømingstid. For å unngå konkurranse om pollinering av fruktblomane, bør det ikkje vera mykje undervegetasjon som blømer samstundes med fruktblomen.
Det er viktig å velje alternativ vegetasjon som ikkje er vertsplanter for dei same skadedyra som går på fruktrea. Vidare bør ein tenkje på at høge planter i undervegetasjonen kan gi tegenymfer av nokre artar høve til å vandre opp i frukttrea (sjå førebyggjande tiltak mot teger). Det bør også velgjast artar som ikkje er vertsplante for soppsjukdomar som går på frukttrea våre (sjå kapittel 1.2). Nokre framlegg til artar som kan nyttast er lista opp i tabell 1.10.
Vegetasjon i trerekkja vil konkurrere med frukttrea om næring og vatn (sjå kapittel om ugras og ugraskontroll). Dersom det vert planta blømande undervegetasjon i trerekkja bør det velgjast eit system som konkurrerar minst mogeleg med frukttrea. I Sveits har dei til dømes god erfaring med «sandwich»-system for ugraskontroll. I dette systemet er det vegetasjon i sjølve trerekkja (30-50 cm) og så vert det fresa ei stripe på kvar side av denne. Frå New Zealand har dei gjennom eit ti års forsøk god erfaring med å ha planter med djuptgåande røter i trerekkja. Desse vil konkurrere mindre med fruktrea om vatn og næring. Det kan også velgjast grunnstammer som er sterkare, og som såleis toler konkurransen frå undervegetasjonen betre.
Det er gjort fleire forsøk i mellom anna Sveits, New Zealand og USA der det er undersøkt effekten av alternativ blømande vegetasjon på nytte- og skadedyr i fruktfelt. Fruktfelt med og utan blømande undervegetasjon er samanlikna og det er undersøkt kva artar av blømande vegetasjon som er mest effektive for å tiltrekkje seg nyttedyr. I Noreg er det ikkje gjort forsøk som vi kjenner til i samband med blømande vegetasjon i frukthagar og effekt på nyttedyr.
Tabell 1.10. Forslag til artar som kan nyttast i trerekkja, som blomeøyer eller som kantvegetasjon i frukthagen for å leggje til rette for auka mengde nyttedyr. Forslaget er basert på forsøk i utlandet.
Det er mjuke overgangar mellom førebyggjande og direkte tiltak mot skadedyr. Å setje ut nyttedyr kan vere eit direkte tiltak mot mange skadedyr, men dei kan også setjast ut for å generelt auke bestanden av nyttedyr i feltet. Avhengig av kor spesifikke nyttedyra er, kan tiltaket vere retta mot eit eller fleire skadedyr. Det å setje ut rovmidd er tildømes eit generelt førebyggjande tiltak som er nytta mot frukttremidd og bladmidd i både integrert og økologisk fruktdyrking i dag. Rovmidd er lite mobile, dei brukar relativt lang tid på å spreie seg til heile treet og frukthagen og såleis til å halde populasjonen av bladmidd og frukttremidd i sjakk. Debio sitt regelverk (www.debio.no) har oppdaterte lister over kva artar som er lov å setje ut i økologisk fruktdyrking.
Gullauge (Chrysoperla sp.) er eit av dei viktigaste nyttedyra i frukthagen. Som larver et dei mellom anna bladlus, små larver og egg av mange insekt og midd. Gullauger overvintrar som vaksne insekt og legg egg på våren/forsommaren. Ofte finn vi dei som vaksne i utløer, i sprekker i tre og under tak på ulike hus. På grunn av kulde og vind ute, at det er for varmt inne og på grunn av eddekoppar som naturlege fiendar er dødligheten om vinteren høg. Undersøkingar har vist at frå 60 - 90 % av gullaugene dør om vinteren. Det å auke evna til å overleve vinteren for gullaugene er ein måte å leggje til rette for ein større bestand av nyttedyr i frukthagen. Kassar som er laga av tre og som er om lag 30 cm i firkant fungerar som eit overvintringsbur. Kassen, som er fylt med halm, har ei frontside og ein botn som er dekka av lister med 3 cm mellomrom (figur 1.64). Ulike materiale i kassen og ulike storleikar på kassen er samanlikna, og resultata viste at ein kasse laga av tre i denne storleiken verkar mest tiltrekkjande på gullaugene. Kassen bør plasserast med opningen vekk frå vindretningen slik at det ikkje kjem trekk inn i han. Vidare bør han plasserast slik at siluetten av tre og buskar ikkje forstyrrar gullaugene når dei skal orientere seg mot kassen.
Kassane bør plasserast ut i slutten av august, når gullaugene byrjar å leite etter overvintringsstader. I desember kan kassane takast inn og lagrast kjøleg. I april vert kassane sett ut att, slik at gullaugene kan finne ein stad å leggje egg når dei kjem fram frå vinterkvilen. Det er viktig at kassane vert plassert i frukthagen for å auke bestanden av nyttedyr der.
Det er usikkert om gullaugene har ein obligatorisk migrasjonsperiode etter at dei kjem ut av vinterkvilen eller om dei startar egglegging med ein gong. Vaksne gullauger vert tiltrukke av luktstoff frå honningdogg, og kanskje kan vi i framtida stimulere vaksne gullauger til å leggje egg ved å sprøyte ut honningdogg på trea tidleg på våren.
Det er gjort forsøk med gullaugebur i Noreg, og resultata er ikkje så gode. Dette samsvarar med internasjonale resultat som viser at det er stor variasjon frå område til område i fangst av gullauger i overvintringskassar. Dette kan skuldast stor variasjon i mengd av gullauger i området, variasjon frå år til år eller variasjon i kva overvintringsstader dei føretrekkjer.
Nokre fuglar et hovudsakleg insekt medan andre et insekt i tillegg til planteføde. Trongen for føde og energi hjå fuglane er størst i den perioden dei har ungar - tidleg på våren. Fuglar kan slik vere med på å redusere bestanden av skadelege insekt i frukthagen i den perioden då det er viktigast at desse ikkje er der. Blåmeis (Parus caerulus) er rekna for å vere ein svært effektiv insekt-etar i sommarsesongen. Blåmeisen kan ha to kull pr. år, og dei legg i snitt 8-10 egg i kvart kull. Eit blåmeispar med ungar et om lag 3 kg insekt pr. år. Også kjøttmeis (Parus major) og svartkvit flugesnappar (Ficedula hypoleuca) vert rekna for effektive insekt-etarar. Perleugle (Aegolius funereus) og kattugle (Strix aluco) et smågnagarar, og kan såleis vere effektive hjelparar for å redusere bestanden av mus og jordrotte i frukthagen i dei område der desse er eit problem.
Ved å hengje fuglekassar opp i frukthagen kan vi få fuglane til å etablere seg med reir i hagen. Form og storleik på fuglekassen er med på å bestemme kva fuglar som kjem i kassen (sjå tabell 1.11 og figur 1.65). Kassane bør hengjast opp i skuggen, gjerne med ei grein like over inngangsholet slik at fuglen kan mellomlande der før han flyg inn. Det bør vere ein viss avstand mellom kassane (15-20 m) for å unngå konkurranse mellom territoria. Kassane bør hengjast opp før hekkinga startar på våren. Dei små fuglekassane (for blåmeis, kjøttmeis og svartkvit flugesnappar) bør hengjast 1-2,5 m over bakken. Dei store kassane bør hengje 3-4 m over bakken.
Kassane bør tømast for gammalt reirmateriale ein gong i året for å unngå fuglelopper. Det bør ikkje nyttast trykkimpregnert materiale i fuglekassane, men materialet kan malast eller beisast med lyse fargar for at kassane skal vare lenger.
Fuglekassar er nytta i både økologisk og integrert fruktdyrking i Noreg i dag.
Truleg kan vi også auke populasjonen av fuglar i hagen ved å fôre fuglane gjennom vinteren.
Tabell 1.11 Mål (i mm) som passar for dei ulike artane (figur 1.65).
Då det er eit mål å forstyrre samspelet i naturen minst mogeleg, prøver vi å førebyggje skade i økologisk landbruk. Samstundes ønsker vi å produsere ei økologisk matvare på ein økonomisk sikker måte. Det å drive fruktdyrking er i seg sjølv ei forstyrring. Å plante til eit større areal av ein art gir grunnlag for at insekt og midd som lever på frukttrea kan auke i mengde. Difor treng vi også direkte tiltak å setje inn, særleg mot dei artar som er verts-spesifikke og mobile.
Som allereie nemnt, er det mjuke overgangar mellom førebyggjande og direkte tiltak. Dersom vi set ut egg eller larver av ein nytteorganisme eller sprøyter ut sporar av ein nyttebakterie eller ein nyttevirus som naturleg finst i frukthagen, er det eit førebyggjande eller eit direkte tiltak? Her har vi valt å definere direkte tiltak som tiltak der vi påfører organismar, organiske eller uorganiske sambindingar til systemet frukthagen for å slå ned eit angrep av ein eller fleire skadedyr. Oftast er direkte tiltak retta mot eit eller få skadedyr, og vi omtalar difor dei ulike tiltaka under dei aktuelle skadedyra. Her omtalar vi kort dei ulike direkte tiltaka.
Å setje ut store mengder av nyttedyr i eit stadium som er «nyttig» når vi ser at populasjonen av skadedyr kan gjere økonomisk skade, vert definert som eit direkte tiltak mot skadedyr. Utsetjing av både egg og larver av nyttedyr som marihøner (Coccinellidae) og gullauger (Chrysopidae) kan nyttast som eit tiltak mot fleire skadedyr. Tiltaket er særleg nytta i veksthus, men det er også gjort forsøk i frukthagar som har gitt gode resultat. Det er forhandlarar i Noreg som sel produkta for veksthus. For utsetjing på friland er det få nyttedyr som er godkjende og til sals (sjå www.debio.no/www.mattilsynet.no).
Bakteriar, sopp og virus er også naturlege fiendar til skadedyra i frukthagen. Dei fleste av desse er relativt artsspesifikke. Det er gjort mange forsøk med både bakteriar, sopp og virus som årsak til naturleg dødelegheit og som eit direkte tiltak mot ulike skadedyr i utlandet og i Noreg. Fleire preparat basert på bakteriar (mellom anna Bacillus thuringiensis), sopp (mellom anna Verticillium lecanii) og virus (mellom anna granulosevirus) er på marknaden som insektmiddel i dag og er godkjende i økologisk fruktdyrking i fleire europeiske land. Førebels er ingen av desse preparata godkjende i Noreg.
Nematodar er ei anna gruppe av naturlege fiendar som er relativt artsspesifikke og som er på marknaden som ferdige preparat. Dei fleste nematodar er jordbuande og verkar såleis på larver som lever deler av livet i jorda. Nokre artar er godkjende for bruk i veksthus og plasttunnelar i Noreg (sjå www.debio.no/www.mattilsynet.no).
Det er førebels ingen nematodepreparat som er brukt mot skadedyr i fruktdyrking i Noreg. Forsking har vist at epleviklar (side 93) kan bekjempast ved bruk av nyttenematodar, men det krev visse tilhøve for å få ein god effekt. Kirsebærfluge (side 117) er ein annan potensiell kandidat, men her er det viktig at nyttenematodene verker raskt før larvane forpuppar seg.
Ekstrakt frå planter har vore nytta som direkte tiltak mot skadedyr i lange tider. Mange planter har eit naturleg forsvar mot insekt. Forsvaret kan byggje på mekanisk hinder (tjukt skal, piggar osv), lukt (fråstøytande lukt) eller kjemiske komponentar. Dei plantene som forsvarar seg med lukt eller kjemiske komponentar kan vi utnytte ved å lage ekstrakt av desse plantene. Vi kjenner ikkje til at det er gjort mange forsøk med planteekstrakt og avskrekkande lukt i Noreg. Eit forsøk der ei blanding av malurt, reinfann og kvitløk vart undersøkt som avskrekkande middel mot eggleggingsklare rognebærmøllhoer hadde ingen effekt. I rettleiar B til forskrift om økologisk produksjon (www.debio.no/www.mattilsynet.no) er det lista opp kva planter som er godkjende til slik bruk.
Ekstrakt av frø og blad frå det tropiske treet Azadirachta indica, (Neem-ekstrakt) er nytta mot mange skadedyr. Bruk av neem har gitt særleg gode resultat mot bladlus, sommarfugllarver, kvitfly, teger og trips. Preparatet er framstilt kommersielt og er i dag godkjend i økologisk landbruk i fleire land. Neem inneheld azadiractin som forstyrrar skalskiftet til insekta. I tillegg verkar det fråstøytande, slik at insekta sluttar å ete. Neem er førebels ikkje godkjend i Noreg.
Kvassia er ekstrakt frå veden/barken av det amerikanske treet Quassia sp. Ekstraktet inneheld quassinoider som verkar som insektmiddel. Det verkar mellom anna fråstøytande på insektlarver og aukar dødelegheita på bladlus. Kvassia er førebels ikkje godkjend i Noreg.
Ulike planteoljer, som rapsolje, maisolje og soyaolje, har effekt mot ei rekkje insektegg ved at dei legg seg som ein film rundt egga og kveler dei. Truleg har vegetabilsk olje best effekt mot dei artar som overvintrar som egg, og best effekt dersom olja vert sprøytt ut like før egga klekker. Andinga i egga er størst like før klekking for egg som overvintrar. Vegetabilsk olje er godkjend som eit heimepreparat i økologisk dyrking i Noreg under føresetnad av at olja er frå planter som garantert ikkje er genmodifiserte.
Mange insekt nyttar lukt for å finne fram til versplantene sine når dei skal leggje egg. Dette er i dag eit av dei store forskingstema internasjonalt med tanke på å forstyrre egglegginga til skadedyra. Dersom vi kan kome fram til dei komponentane i luktstoffa frå plantene som er viktige for å velje eggleggingsstad kan desse nyttast i feller som eit direkte tiltak mot skadedyr. Dette vil truleg vere aktuelt særleg på vertsspesifikke artar og artar som har få vertsplanter. Førebels er ikkje dette eit tilgjengeleg tiltak.
Dei fleste insekt nyttar lukt for å finne seg ein make. Hjå dei fleste artar er det hoa som produserar kjønnsferomonet (luktstoffet), og hannen som leitar opp hoa. Kjønnsferomonet er artsspesifikt, og inneheld oftast berre nokre få komponentar. Ved å sleppe store mengder kjønnsferomon ut i frukthagen kan paringa til skadedyra forstyrrast. Hannane veit ikkje lenger kor luktstoffa kjem frå, og finn ikkje fram til hoene. Hoene vert ikkje para, og legg egg som er ubefrukta. Teknikken er tatt i bruk for fleire artar over heile verda. I Noreg er det så langt berre gjort enkelte forsøk.
Svovel vert nytta som eit soppmiddel, men har også effekt mot bladmidd. I dag vert svovel nytta mot bladmidd i konvensjonell fruktdyrking. Svovel er godkjend i økologisk fruktdyrking. Ein kort periode var det også lov til å bruke svovelkalk i økologisk dyrking hjå oss. Det vert arbeidd internasjonalt med å skaffe til vege nødvendig dokumentasjon for at svovelkalk skal verte godkjend både i konvensjonell og økologisk dyrking framover.
Ulike såper er nytta som direkte tiltak mot skadedyr i mange land. Grønnsåpe skal mellom anna ha effekt mot ulike artar bladlus. Vi kjenner ikkje til kontrollerte forsøk på friland i Noreg.
Kaolin (hydrofob partikkelfilm) er eit preparat som har gitt lovande forsøksresultat dei siste åra. Kaolin verkar ved å leggje seg som ein film på bladverk og frukter og slik forstyrre egglegging, rørsle, og verke forstyrrande på næringsopptak. Resultata er gode mot fleire skadedyr, mellom anna pæresugar, bladmidd og fleire viklarartar. Førebels er ikkje kaolin søkt godkjend i Noreg.
Tabell 1.12 Viktige artar av sommarfuglar der larvene gjer skade på lauv og fruktskal i både eple, pære, plomme og søtkirsebær.
Vi har i Noreg tre artar av sommarfuglar som gjer skade ved at larvene går inn i sjølve eplet. Desse er rognebærmøll (Argyresthia conjugella), epleviklar (Cydia pomonella) og liten fruktviklar (Pammene rhediella) Rognebærmøll er det klart viktigaste skadedyret i eple, og er utbreidd i alle fruktstrøk i Noreg. Ulike sommarfugllarver som et på bladverk eller fruktskal er også viktige skadegjerarar i eple (tabell 1.2). Grovt kan vi dele desse inn i målarlarver (Geometridae), nattflylarver (Noctuidae) og viklarlarver (Tortricidae) (figur 1.69). Bladviklarane kan delast inn i to grupper - dei som overvintrar som små larver og dei som overvintrar som egg. Dei to gruppene skadar fruktene til ulike tider. Andre viktige skadedyr i eple er dei som høyrer til ordenen Hemiptera. Her finn vi ulike bladlusartar som grøn eplebladlus (Aphis pomi) og raud eplebladlus (Dysahis plantaginea), og tegeartar som hagetege (Lygocoris pabulinus) og epletege (Plesiocoris rugicollis). Grøn eplebladlus er den vanlegaste bladlusa i eple i Noreg. Den skadar berre bladverket, men fører til stagnasjon i vekst og utvikling. Av tegene er hagetege den mest alvorlege skadegjeraren. Den fører til steindanning i fruktene (tabell 1.2). Eplevepsen (Hoplocampa testudinea) er ein viktig skadegjerar i enkelte fruktstrøk i Noreg, men finst førebels ikkje nord for Rogaland. Av middartane er eplebladmidd og fruktremidd dei som kan gjere mest skade i eple.
De enkelte skadedyrene er omtalt i egne artikler i plantevernleksikonet.
Brun bjellevikler (Vanleg kartviklar) som eksempel
Stor fruktbladviklar som eksempel
Dei klart viktigaste skadedyra i pærer er tegene, som høyrer til i ordenen Hemiptera (tabell 1.2). Teger deler vi grovt inn i smalteger/bladteger (viktigaste er Miridae) og breiteger (Pentatomidae, Acanthosomatidae). Hagetege (Lygocoris pabulinus) saman med wagnertege (Lygus wagneri) og grøn frukttege (Orthotylus marginalis) er dei viktigaste smaltegeartane. Av breitegene er det rognetege (Acanthosoma haemorrhoidale) som er den viktigaste. Bærtege (Dolycoris baccarum) kan i nokre tilfelle gjere skade i pære, truleg er problemet størst dersom pærefeltet ligg nær eit bærplanting. Raudfottege (Pentatoma rufipes) kan også gjera stor skade i felt der den er etablert. Vanleg pæresugar (Cacopsylla pyri) er ein annan art innan ordenen Hemiptera, og denne er i enkelte år rekna som eit viktig skadedyr i pærer. Vi har i Noreg tre artar av pæresugar; stor pæresugar, vanleg pæresugar og liten pæresugar. Vanleg pæresugar vert rekna som det viktigaste skadedyret. Sommarfugllarver kan også gjere stor skade i pærer (tabell 1.2). Både liten frostmålar, seljefly, vanleg kartviklar og stor fruktbladviklar er omtala under skadedyr i eple. Desse er også viktige skadedyr i pære. Dei vil ikkje verte omtala her. Bølgefly (Eupsilia transversa) er ein nattflyart som ikkje er omtala under eple, men som kan gjere stor skade i både pærer og eple. Pæregallmygg (Contarinia pyrivora) er eit problem i pærer på Sør- og Austlandet, men har i seinare år gjort mest skade i Ryfylke. Av middartane som gjer skade på pærer er pærebladmidd og pæregallmidd dei viktigaste.
De enkelte skadedyrene er omtalt i egne artikler i plantevernleksikonet.
Kor viktig skadedyr er som årsak til fråsortering av frukt i plommer, og kva skadedyr som er viktigast i plommer varierar sterkt med kor i Noreg plommene vert dyrka. Generelt er ikkje skadedyr ein så viktig årsak til fråsortering av frukt i plommer som i kulturane eple og pære (tabell 1.2). I alle område der vi dyrkar plommer har vi bladlus. Bladlusartane som angrip plommetrea er lita plommebladlus (Brachycaudus helichrysi), stor plommebladlus (Brachycaudus cardui), mjøla plommebladlus (Hyalopterus pruni) og humlebladlus (Phorodon humuli). Lita plommebladlus og mjøla plommebladlus er truleg dei viktigaste skadedyra blant bladlusartane. Som for eple og pære kan både nattfly-, målar- og viklarlarver gjere skade på plommetrea. Skaden på fruktene er vanlegvis ikkje stor, men larvene kan gjere skade på skot og bladverk. Det er dei same artane som er omtala under desse kulturane som gjer skade i plommer, og såleis også dei same tiltak som er aktuelle. Plommeviklar (Grapholita funebrana) er den einaste viklararten som har larver som går inn i sjølve fruktene. Plommeviklar er utbreidd på Sør- og Austlandet, og kan gjere stor skade på plommeavlingane i varme år. Plommeviklar er også registrert på ein lokalitet i Sogn. Plommeveps (Hoplocampa flava og Hoplocampa minuta) er eit anna skadedyr som har larver som går inn i fruktene, og denne har størst populasjon på Sør- og Austlandet. Plommevepsen er også registrert på Vestlandet. Teger kan gjere skade på vekstpunkt og blad på plommetre, men det er ikkje vanleg at tegene skadar sjølve fruktene. Av midd er det plommebladmidd og frukttremidd som kan gjere mest skade på plommene. Dompap kan enkelte år og stader gjera stor skade ved at dei bit av knoppane på plommetre på seinvinteren.
De enkelte skadedyrene er omtalt i egne artikler i plantevernleksikonet.
Dei sommarfugllarver som et på bladverket og knoppar og slik kan skade søtkirsebær er for det meste omtala under dei andre fruktkulturane. Liten frostmålar (Operopthera brumata), bølgefly (Eupsilia transversa), seljefly (Orthosia sp.) og ulike viklarlarver (Archips podana, A. rosana, A. xylostana, Pandemis cerasana, P. heparana, Hedya nubiferana) kan gjere litt skade, men oftast er det ikkje naudsynt å setje inn tiltak mot desse larvene i søtkirsebær. Grå knoppviklar (Hedya nubiferana) er ikkje omtala tidlegare. Denne arten kan skade alle fruktslaga, men vil verte omtala her. Kirsebærmøll (Argyresthia pruniella) er den viktigaste av sommarfugllarvene som gjer skade på søtkirsebær (og surkirsebær). Arten har auka i tal og utbreiing dei siste åra. Det viktigaste skadedyret i søtkirsebær i Noreg er kirsebærbladlus (Myzus cersi). Denne finst i alle søtkirsebærdistrikt, og kjem fram kvart år. Kirsebærfluge (Rhagoletis cerasi) er eit viktig skadedyr på Sørlandet og i Telemark. Av middartane er frukttremidd den arten som kan gjere mest skade i søtkirsebær. Denne arten er tidlegare omtala under eple.
De enkelte skadedyrene er omtalt i egne artikler i plantevernleksikonet.
Alford, DV. 1984. A colour atlas of fruit pests – their recognition, biology and control. Wolfe Publishing Ltd, London, England, 320 s.
Barbagallo, S., P. Cravedi, E. Pasqualin, & I. Patti 1997. Aphids of the principal fruit-bearing crops. Bayer S.p.A., Verona, Italia, 123 s.
Colley, M.R. & J.M. Luna 2000. Relative attractiveness of potential beneficial insectory plants to aphidophagous hoverflies (Diptera: Syrphidae). Envir. Entomol. 29 (5): 1054-1059.
Copping, L.G. 2001. The Biopesticide Manual. British Crop Protection Council, Surrey, England, 528 s.
Cortesero, A.M., J.O. Stapel & W.J. Lewis 2000. Understanding and manipulating plant attributes to enhance biological control. Biological Control 17: 35-49.
Dolling, W.R. 1991. The Hemiptera. Oxford University Press, Oxford, England, 267 s.
Edland, T. (ed.) 1999. Skade- og skadegjerarar i frukt. Kursperm, Planteforsk Plantevernet, 133 s + 72 plansjar.
Edland, T. 2004. Sugande skade- og nyttedyr i frukthagane. Grønn kunnskap 8 (4), 176 s.
Edland, T. & O. Berle 1994. Observasjonar og forsøk med frukttremidd. Gartneryrket 7:20-22.
Friedrich, G. & H. Rode 1996. Pflanzenschuts im integrierten Obstbau. Eugen Ulmer GmbH & Co, Stuttgart, Tyskland, 494 s.
Hammeraas, B. 2004. Nematodeproblemer og jordtrøtthet i frukt. Grønn Kunnskap 8 (103), 5 s.
Hill, M. 2002. Effective understoreys in the apple orchard. The Orchardist May 2002: 31 + 66-67.
Jaastad, G. 2000. Tiltak mot overvintrande egg av kirsebærbladlus i søtkirsebær. Norsk Frukt og Bær 3 (5): 22-24.
Jaastad, G. & B. Hovland 2002. Kirsebærmøll – eit aukande problem i søtkirsebær. Norsk Frukt og Bær 5 (2): 6-7.
Jaastad, G. & S. Mogan 2000. Tiltak mot rognebærmøll i økologisk epledyrking. Norsk Frukt og Bær 3(2): 18-19.
Jaastad, G., D. Røen, L.O. Brandsæter & A. Stensvand 2003. Er økologisk fruktdyrking liv laga? Økologisk Landbruk 22 (4): 7-11.
Jaastad, G., D. Røen & L. Nornes 2001. Field evaluation of Bacillus thuringiensis against lepidopterans in Norwegian apple orchards. Ent. Exp. et Appl. 100: 347-353.
Jaastad, G., D. Røen & A. Stensvand 2003. Økologisk epledyrking i Nord-Italia. Norsk Frukt og Bær 6 (5): 12-14.
Klingen, I., G. Jaastad, J. Børve, I. Helleland, K. Westrum, O.H. Opedal & B. Hovland 2003. Nyttesopp mot bladlus. Grønn kunnskap 7 (2): 49-54.
Knudsen, G.K. 2004. Plantelukt til bekjemping av rognebærmøll. Grobladet 14 (58): 6-7.
Kobro, S. 1988. Temperaturavhengighet hos rognebærmøll. Växtskyddsrapporter, Jordbruk: 115-121.
Kobro, S. 2002. Dyrke eple uten Gusathion. Norsk Frukt og Bær 5 (6): 24-25.
Landis, D.A., S.D. Wratten & G.M. Gurr 2000. Habitat management to conserve natural enemies of arthropod pests in agriculture. Ann. Rev. Entomol. 45: 175-201.
Magnusson, C. & B. Hammeraas 2003. Nematoder på frukttrær. Norsk frukt og bær 6 (4): 28-31.
Pless, C.D., D.E. Deyton & C.E. Sams 1995. Control of San Jose Scale, Terrapin Scale and European Red Mite on dormant fruit trees with soybean oil. HortScience 30 (1): 94-97.
Rein, A. 1996. Skader på epler før lagring. Agro Inform, Gvarv, 28 s.
Riedl, H., J. Halaj, W.B. Kreowski, R.J Hilton & P.H. Westigard 1995. Laboratory evaluation of mineral oils for control of codling moth (Lepidoptera: Tortricidae). J. Econ. Entomol. 88 (1): 140-147.
Røen, D., L.O. Brandsæter, G. Jaastad & A. Stensvand 2002. Økologisk fruktdyrking i Sveits. Grønn forsking 09/2002, 22 s.
Røen, D., L. Nornes & G. Jaastad 2003. Årsaker til fråsortering i økologisk dyrka frukt. Norsk Frukt og Bær 6 (2): 28-30.
Schawlann, M.K. 1999. Handbok i økologisk fruktdyrking. Økoringen Vest, Sogndal 168 s.
Schøyen, T.H. & I. Jørstad 1956. Skadedyr og sykdommer i frukt- og bærhagen. H. Aschehoug & Co, 197 s.
Sengonca, C. & B. Frings 1989. Enhancement of the green lacewing, Chrysoperla carnea (Stephens), by providing artificial facilities for hibernation. Türk. Entomol. derg. 13 (4): 245-250.
Sengonca, C. & M. Henze 1992. Conservation and enhancement of Chrysoperla carnea (Stephans) (Neuroptera, Chrysopidae) in the field by providing hibernation shelters. J. Appl. Ent. 114: 497-501.
Sæthre, M-G. 2001. Cydia pomonella L. (Lepidoptera: Tortricidae): Studies on distribution, oviposition and behaviour, flight activity and bioclimatic potential to improve prognoses in Norway. Agricultural University of Norway, PhD thesis.
Sørum, O. 1987. Dompapskade på plomme. Norsk landbruksforsking 1:53-56.
Sørum, O. 2003. Teger og tegeskade. Norsk frukt og bær 6(3):10-12, 6(4):18-20.
Sørum, O. 2003. Skadelege midd på frukt og bær. Norsk frukt og bær 6(3):14-17.
Sørum, O. 2004. Plommeviklar funne i Leikanger i Sogn. Norsk frukt og bær 7(6):13.
Sørum, O. 2005. Sjå opp for skadetegene på pære. Norsk frukt og bær 8(2):4-5.
Sørum, O. 2006. Skade av nøttesnutebille på eple og pære. Norsk frukt og bær 9(2):16-17.
Trandem, N., K. Westrum & S. Kobro 2005. Larver i kirsebær: ikke alltid kirsebærflue! Norsk Frukt og Bær 8 (5): 9.
Van Frankenhuyzen, A. 1988. Schadelijke en nyttige insekten en mijten in fruitgewassen. Nederlandse Fruitteelers Organisatie, ’s-Gravenhage, Nederland, 302 s.
Vangdal, E. & G. Jaastad 2004. Plommeveps. Norsk Frukt og Bær 7 (2): 10-11.
Vincent, C., G. Hallman, B. Panneton & F. Fleurat- Lessard 2003. Management of agricultural insects with physical control methods. Ann. Rev. Entomol. 48: 261-281.
Wyss, E. 1995. The effects of weed strips on aphid and aphidophagous predators in an apple orchard. Ent. Exp. et Appl. 75: 43-49.
Wyss, E., U. Niggeli & W. Nentwig 1995. The impact of spiders on aphid populations in a strip-managed apple orchard. J. Appl. Ento. 119: 473-478.
Når eit nytt frukt- eller bærfelt skal plantast er det mange val å ta. Ein heilskapleg og gjennomtenkt dyrkingsstrategi bør då ligge til grunn for dei tiltaka som vert valde. Dyrkingsstrategien må sikre god avling og fruktkvalitet med ein økonomisk forsvarleg innsats av arbeid og driftsmidlar. Dyrkingsstrategien må m.a. omfatte metodar for tilførsel av vatn og næring, og for kontroll av ugras, sjukdomar og skadedyr. Dette gjeld uansett dyrkingsmetode, men skal feltet vere økologisk vert dette berre endå viktigare fordi vi i dette dyrkingskonseptet har færre effektive tiltak å ty til undervegs når problem oppstår. I økologisk dyrking må dyrkaren i mykje større grad basere seg på førebyggjande tiltak.
Før oppstart av ein økologisk produksjon av frukt eller bær meiner vi det vil vere lurt å lese gjennom avsnitta i denne boka om ugras, sjukdomar og skadedyr for den kulturen det er planar å dyrke økologisk. Dyrkaren får då danna seg eit bilete av hovudproblema i kulturen, og korleis val av strategi mot eit problem/ein skadegjerar verkar inn på andre forventa problem/skadegjerarar. Kombinert med kunnskap om tilhøva på eigen gard og erfaringar frå andre dyrkarar og lokale rettleiarar vil dyrkaren då kunne leggje ein god, heilskapleg dyrkingsstrategi som er tilpassa staden.
Grunnlaget for eit godt felt vert lagt før plantene er komne i jorda. Først og fremst må det sytast for å ha eit så godt plantemateriale som mogeleg. Det må brukast sjukdomsfrie planter av god kvalitet. Svake planter gir fleire års forseinka avling i ei fruktplanting. Planteskulearbeidet bør føregå i planteskulen, ikkje etter planting i felt. Ein god strategi vil vere å tinge plantene to år før dei skal plantast, bruke ventetida til å førebu feltet godt med ein god forkultur kombinert med tiltak mot ugras, og så plante godt greina toårs tre.
Uttrykket «rett sort på rett stad» kan gjerne supplerast med «rett art på rett stad». Å strekke dyrkingsområda for ein art eller sort er greit nok i ein småhage, men er det snakk om handelsdyrking trengs det årvisse avlingar av god kvalitet. Og difor må det velgast artar og sortar som gir god utvikling på den aktuelle lokaliteten. Rett val av sort er heilt avgjerande for å lukkast med økologisk dyrking. T.d. har skurvsvake eple- og pæresortar ingen ting i eit slik dyrkingskonsept å gjere under våre vèrtilhøve. Der det er sjukdomssterke sortar tilgjengeleg må desse velgast. I tillegg til val av rett sort er det også viktig å velje rett grunnstamme. Særleg i eple er det eit spekter av grunnstammer med ulik veksekraft å velje mellom. Ved val av grunnstamme må det takast omsyn til veksekrafta hos sorten, kva slag jord det er i feltet og kva strategi som vert vald for kontroll av ugraset, dvs. i kva grad det vert konkurranse frå annan vegetasjon.
Året før planting bør brukast til å førebu jorda der det nye feltet skal plantast med tanke på næringstilførsel og ugraskontroll. Aktuelle tiltak må då velgast ut frå næringstilstanden i feltet (jordprøvar), ugrassituasjonen og kva metode som er tenkt brukt for næringstilførsel og ugraskontroll etter planting. Er det mykje rotugras der det nye feltet skal plantast bør det settast inn mekanisk brakking i fleire omgangar sommaren før planting dersom det er mogeleg å gjennomføre. Det kan med føremon kombinerast med ein forkultur (grønngjødsling) for å få inn meir organisk materiale i jorda, sjå figur 1.2.
Metode for kontroll av ugras må sjåast i samanheng med strategi for gjødsling og vatning.
Plastdekke er effektivt for kontroll av ugras men kompliserar gjødslinga og vatninga. Ei god grunngjødsling før planting er då ekstra viktig for å gi trea ein «startpakke », og vasstilgangen kan sikrast ved dryppvatning under plasten. Vevd plast slepper også gjennom vatn og løyst gjødsel, men ny vevd plast er ganske tett, og i bakkar vil vatnet fort renne nedover oppå plasten. Ved plastdekke vil det vere eit område rundt trestamma der det må handlukast. Dessutan er overgangen frå plast til køyregang eit problemområde, både fordi det er vanskeleg å slå tett inntil plasten uten å øydeleggje den og fordi ugras veks seg innover plasten frå kantane.
Dekke med organisk materiale. Grasklypp eller anna grønt organisk materiale lagt i i trerekka vil vere effektivt mot ugras dersom laget er tjukt nok og det ikkje er mykje rotugras i feltet. Men det er vanskeleg å styre frigjeringa av næring, slik at vi risiskerar at trea får for mykje nitrogen utover hausten noko som er lite gunstig med tanke på vekstavslutting og herding før vinteren. Daudt organisk materiale som halm og flis vil ha tilsvarande god effekt på ugraset, og det er lettare å få tak i for dekking frå tidleg om våren. På grunn av høgt karbon/nitrogen-høve i halm og flis bør det tilførast nitrogenhaldig gjødsel før pålegging av jorddekket.
Fresing i trerekka er ein god måte for å kontrollere ugraset, men dette krev spesialutstyr med utløysarmekanisme, jorda bør ikkje vere for steinete og det bør ikkje vere så bratt. Gjødsling er enkelt å gjennomføre og gjødsla vert molda godt ned ved fresing mot ugraset. Sjølv om nokre fresar går svært tett inntil trestamma er det vanskeleg å kome unna manuell hakking av ugras rundt stamma. Ved bruk av ein staur pr. tre for oppstøtting vert dette området større enn ved oppstøtting til streng med ein tonkinstokk el.l. pr. tre der talet på staurar vert mykje mindre.
Undervegetasjon i trerekka. Eit permanent dekke med vegetasjon i trerekka vil konkurrere sterkt med frukttrea om vatn og næring. Det er særleg i etableringsfasen for frukttrea (dei første 3-4 åra) at det er viktig å redusere denne konkurransen til eit minimum. Dersom denne mtoden vert vald bør det kompenserast ved å bruke meir sterktveksande grunnstammar. Ved sandwich-metoden er det ei stripe med vegetasjon midt etter trerekka kombinert med ei fresa stripe på kvar side. Denne metoden skal gi mindre konkurranse frå undervegetasjonen ved at frukttrerøtene rår grunnen åleine i dei fresa stripene, samtidig som nyttedyr kan få ein tilhaldsstad i vegetasjonsstripa midt i trerekka. Men metoden krev tilgang til utstyr både til å slå vegetasjonen inne i trerekka og til fresing av ei stripe langs sidene.
Samspel med sjukdomar og skadedyr. Metode for kontroll av ugras kan og ha effekt på kor stort problem det vert med skadegjerarar. Dekking med svart plast eller organisk materiale kan gi gode vilkår for jordrotte i dei distrikt der det er eit problem. Plastdekke kan og gi gode vilkår for maur som vernar bladlus mot nyttedyr, slik at bladlus kan verta eit større problem. Dekke med lauvtreflis kan verka tiltrekkande på lauvtrebarkbille, slik at denne kan gjera skade på frukttrea i dei områda den er utbreidd (Aust- og Sørlandet og delar av Hordaland). Fresing i trerekka tidleg vår vil medverke til raskare nedbryting av lauvverk og dermed redusere smittepress av t.d. skurv.
Vatning. Ofte kan det vere lettare å få god vekst i frukttre ved spreiarvatning enn ved dryppvatning, men ved bruk av spreiarar er det viktig å vere observant på faren for å gi soppsjukdomar betre vilkår ved at bladverket vert fuktig. Å vatne på seg skurv er eit kjent fenomen. På den andre sida kan spreiarvatning verta brukt som ei tiltak mot mjøldogg i tørre periodar. Spreiarar og slangar som må flyttast er arbeidskrevjande, og resultatet er ofte at det ikkje vert vatna nok. Permanente mikrospreiarar har same føremon som dryppvatning ved at det er berre å slå dei på og av når det skal vatnast. Men dei må på høg staur slik at dei kjem over trekrona når trea har nådd full høgd. Dryppvatning kan også brukast i kombinasjon med fresing eller slått i trerekka ved at dryppslangane vert hengt opp langs ein streng, men er det helling kan det lett verta ujamn vatning fordi vatnet renn langs slangen til næraste hinder og dryp ned der. Dette kan løysast ved å bryte vasstraumen med festepunkt (klips) så tett at alle tre får jamnt med vatn.
For å redusere skadedyrbestanden i hagen er det viktig å leggje tilhøva til rette for nyttedyra. Fuglekassar i og rundt hagen bør vere obligatorisk. Foring av fuglar gjennom vinteren kan vere med å sikre ein god bestand. Nytteinsekt og edderkoppar kan få tilhaldsstad i undervegetasjon i trerekka, men vert det brukt plast eller fresing i trerekka kan vi truleg oppnå noko av den same effekten ved å slå annakvar køyregang eller annakvar side av køyregangen (slik at ei stripe med urørd vegetasjon står att langs den eine trerekka) ein gong og så ved neste slått ta den andre køyregangen/andre sida. Fordi mange nyttedyr treng pollen og nektar i tillegg til animalsk føde vert det tilrådd å syte for alternativ blømande vegetasjon enten i trerekka, eller i øyer/kantvegetasjon. Desse bør då ha ei anna blømingstid enn frukttrea. Unngå planteslag i kantvegetasjon som er gode vertsplanter for viktige skadegjerarar på kulturplanta.
Val av sjukdomssterke sortar er kanskje den viktigaste førebyggjande strategien mot soppsjukdomar. Val av sort må då også sjåast i samanheng med lokalitet, slik at det vert særleg vekt på å unngå sortar som er utsette for sjukdomar som kan verta eit problem på den aktuelle lokaliteten (t.d. frukttrekreft på tung og våt jord). I økologisk dyrking er spesielt viktig å unngå å plante frukt og bær på stader på garden som tørkar seint opp då dette i mange tilfelle kan gi auka sjukdomsproblem. Det er vidare viktig å velje ein skjerings- og formingsmetode som gir opne og luftige tre. Mange sjukdomsorganismar krev fritt vatn for å spire og infisere frukttrea, og vert då spesielt problematiske når tilhøva er fuktige. Dyrking under plasttak eller tidleg dekking (frå bløming) med plast bør vurderast ved økologisk dyrking av søtkirsebær. Det vil vere ein viktig strategi for å redusere problema med ròtesoppar i denne kulturen.
Mange ulike skadegjørere finnes innenfor økologisk jordbærproduksjon, og selv om sjukdommer og skadedyr nevnes hyppig, er heller ikke ugrasproblematikk ukjent for de som prøver seg på denne produksjonen. Det er ikke noe sjeldent syn å se økologiske jordbærfelt som er nesten nedgrodd av ugras. Årsakene til at ugraset ofte blir problematisk i jordbær er flere, (a) jordbærplanta konkurrerer dårlig med ugraset, (b) det er vanskelig å sette inn effektive tiltak etter at kulturen er etablert, og (c) jordbær er en flerårig kultur og man ser ofte at ugrasproblemet bygger seg opp over år. En svært viktig del av ugraskampen i jordbær må derfor utføres før etablering av feltet. Et fornuftig vekstskifte, mekanisk brakking, «falskt plantebed», samt optimal planting av friske planter, er viktige deler av den forebyggende ugraskampen. Dekking med plast, halm, bark, eller flis vil forenkle ugraskampen i økologisk jordbær. Som regel er det også lettere å holde det ugrasfritt i sandjord enn i tyngre og/eller mer humusrik jord. I dansk veiledning sier man at man ikke bør høste jordbær mer enn i 2 år, fordi en sånn praksis hindrer sterk oppformering av skadegjørere, bl.a. ugras.
Tabell 2.1 Vanskelige ugras i flerårige kulturer.
God ugraskontroll før planting er svært viktig for å lykkes med jordbærproduksjonen. Praktiske erfaringer tilsier at man har mye igjen for et år eller to med rotvekster eller poteter før planting av jordbæra. Dette kan være gunstig for ugraskampen, men bedrer også jordstrukturen.
Planting av jordbær i pløyd grasvoll kan være aktuelt, og selv om dette kan være gunstig mht. enkelte ugrasarter, vil imidlertid dette kunne gi problemer med andre arter som for eksempel kveke. Mekanisk brakking en periode før planting kan være løsningen på dette problemet.
Tabell 2.2 Flerårige ugras som ofte står igjen etter eng.
1 Ikke alle kløverarter er vandrende, for eksempel rødkløver er stedbunden
Fordi jordbær er en flerårig kultur er det, ikke minst ved økologisk produksjon, svært viktig at jorden i størst mulig grad er fri for ugras. Hvordan en mekanisk brakking, eventuelt kombinert med etablering av en grønngjødslingsvekst, bør utformes, blir i prinsippet det samme som for andre frukt- og bærvekster. I spørsmålet om hvordan en brakkingsperiode skal gjennomføres er det viktig å ha god kunnskap om biologien til ugrasene. Noen viktige biologiske egenskaper:
Du vil finne mer om hvordan man med biologisk kunnskap om ugraset kan effektivisere bekjempelsen i avsnittene om jordarbeiding og grønngjødslingsvekster i Bind I (Kapittel 3, henholdsvis avsnitt 3.2 og 3.3).
Selv om det er ganske mange biologiske faktorer å ta hensyn til kan vi sette opp en del generelle kriterier for hvordan denne kunnskapen kan effektivisere bekjempelsen i praksis:
Hovedhensikten med mekanisk brakking vil være å bekjempe flerårig ugras, men dette tiltaket vil også redusere frøbanken en del. Ulemper ved bruk av brakking er selvfølgelig at denne metoden kan medføre utvasking av næringsstoff og erosjon, samt gi ugunstige effekter på jordstrukturen. Tenk derfor nøye igjennom disse aspektene i forbindelse med hvordan tiltakene gjennomføres.
Utsatt plantetid og «Falskt plantebed» er to metoder som er nært beslektet. Utsatt plantetid vil si at man ikke sår, eller planter, til hva som ellers ville vært normalt tidspunkt, men i stedet holder man jorda åpen ved gjentatt harving (utsatt plantetid kan man gjerne også kalle vårbrakk). På denne måten vil man stimulere ugrasfrøet til å spire for så å drepe de nyspirte ugrasplantene ved neste gangs harving. Vi vet dessuten også at ugrasene har en naturlig spiringstopp om våren (se Bind 1, Kapittel 2 om ugras) og at færre frø spirer senere på våren/forsommeren. Begge disse faktorene vil gjøre at utsatt planting av jordbær medfører færre konkurrerende ugrasplanter.
«Falskt plantebed», bygger på de samme prinsippene som utsatt plantetid, men her lager man til plantebedet i god tid før planting. Dette kan for eksempel gjøres om våren for planting på forsommeren eller senere, eller det gjøres på ettersommeren/høsten for planting neste vår. I mellomtiden utfører en enda mer målrettet strategi for å redusere frøbanken i de øverste centimeterne av jorda:
Hvis man ikke skal benytte plast i planteraden, er bruk av falskt plantebed eller utsatt plantetid et effektivt tiltak for å redusere frøbanken i jorda og da etter hvert også mengde ugrasplanter i planteraden.
Det er viktig med reint plantemateriale (jordbærmidd, spinnmidd, bladnematoder etc.) også mht. ugraskampen, dette fordi jordbærplanter med god plantehelse konkurrerer bedre med ugraset. Det er derfor best å bruke statskontrollerte planter.
En god planting er dessuten også viktig mht. jordbærplantenes konkurranseevne. Spesielt gjelder dette barrotsplanter. Barrotsplanter planta om våren gir ofte et godt resultat dersom plantinga utføres på en god måte. Det er viktig at rota står rett ned fordi ei bretta eller krøllet rot medfører dårligere etablering. Se også til at plantedybden er riktig, det er best med jord opp til skillet mellom bladstilker og rot.
Jordbær kan plantes hele sommerhalvåret, men det er viktig at plantene er godt utvikla. Planting i mai, med fjorårsplanter, eller i august-september, med årets planter, er allikevel det mest vanlige. Planting om våren gjør at man andre året er i full produksjon.
De mest vanlige dyrkingsmetodene i Norge er mattekultur eller plastdekt drill. Heldekke med plast, dvs. plast også i gangene, er dessuten også aktuelt i økologisk dyrking.
Ved planting uten plast vil radene gro mer eller mindre sammen, såkalt mattekultur. Tett plantedekke gir bedre ugraskontroll men kan gi økte problem med sykdommer pga saktere opptørking.
Hvis man ikke bruker plast kan det være aktuelt å bruke langtindeharv i jordbæråkeren. Det er imidlertid viktig at plantene sitter godt fast («godt rota») før man ugrasharver, 2-3 uker etter planting kan være aktuelt tidspunkt for første harving. Gjenta harvingen med intervaller på 1-2 ukers mellomrom. Hvis ugrasharvingen skal gi god effekt må ikke frøugraset ha fått kommet for langt i utvikling, frøplanter med varige blad er ofte vanskelige å drepe med harving. Noen praktiserer også ugrasharving senere, enten om våren før blomstring, eller etter avslutta jordbærhøsting. Forsøk har vist at det er forskjell på jordbærsortene når det gjelder det å tolerere ugrasharving. ’Korona’ synes å være et eksempel på en sort hvor man bør harve forsiktig.
Ulike former for radrensing kan også være aktuelt i jordbær.
Dekking med plast er et enkelt og relativt rimelig tiltak mot ugras i økologisk dyrking. Mange typer farget plast vil ha effekt mot ugraset, for eksempel svart, brun, blå eller hvit, men svart plast er det mest vanlige. I tillegg til ugraseffekten vil plasten også gi raskere vekst det første året. Dekking med hvit plast vil forsinke vekst og modning. En ulempe ved bruk av plast er imidlertid at dette tiltaket kan gi sterkere angrep av rotsnutebille, særlig på lett jord. Plastdekte driller er den mest vanlige formen for bruk av plast i jordbær. Heldekke med plast kan være en god løsning i økologisk dyrking, særlig der en ikke har behov for kjøring i feltet. Dekking med plast vil gi reinere bær og dermed også redusert risiko for enkelte soppsjukdommer som f. eks. lærråte.
Dyrking på drill hever jordtemperaturen og gir tidligere modning, men kan også medføre at plantene blir mer utsatt for frost om vinteren. Dyrking på drill letter dessuten ugraslukingen.
Dekking med plast letter ugrasrenholdet betydelig. Ved den mest vanlige «plastmetoden», plastdekte driller, kan ulike metoder i gangene være aktuelt, men tilsåing med svaktvoksende grasarter er kanskje vanligst. Graset må da slåes med plenklipper. Dekking av gangene med halm er vanlig, eventuelt bruk av andre materialer som bark. Dekking med halm, bark eller liknende vil også gi reinere bær.
Den forebyggende ugrasbekjempelsen står svært sentralt i økologisk jordbærproduksjon:
Flerårig ugras
Frøugras
Strategien videre er svært avhengig av om man benytter ulike former for jorddekke eller ikke:
Åpen jord, ikke dekke i planteraden (spesielt viktig med «Falskt plantebed» her).
Svart plast i raden
Heldekke med svart plast
Både plantene og bæra hos jordbær er utsatt for skade av flere sjukdommer, og noen av disse kan gjøre jorda uegnet for bærproduksjon i flere år. Alle er ikke like alvorlige, men flere kan gi meget stor skade og betydelig redusert utbytte og kvalitet. Det er som oftest mer sjukdommer i eldre felt. I jordbær er det bl.a. flere alvorlige sjukdommer som ligger til grunn for at det er totalforbud for import av jordbærplanter.
De mest alvorlige sjukdommene hos jordbær angriper plantene eller røttene, men er enda lite utbredt hos oss. Disse sjukdommene er så alvorlige at de utgjør en trussel mot dyrking av jordbær over store områder.
Disse er:
Mens de nevnte sjukdommene kan utelukkes ved hjelp av testing og nøye kontroll med import av mormaterialet og formeringen, er det flere viktige sjukdommer som i ulik grad alltid angriper planter og bær i produksjonen. De viktigste av disse er:
Planter kan også vise skadesymptomer som ikke skyldes angrep av sopper eller andre skadegjørere. De kan skyldes fysiogene skader. Det er symptom på skade som kan komme av uheldige vekstvilkår, mangel eller overskudd på ett eller flere næringsstoffer, uheldig jordreaksjon (pH) eller klimatiske forhold.
På grunn av vårt kjølige klima, har vi færre problemer med noen sjukdommer enn i land lenger sør. Det er imidlertid alltid fare for at nye, alvorlige sjukdommer kommer hit ved import av planter. For å beskytte oss best mulig mot dette, har vi matloven med forskrift som regulerer importen av levende planter og plantedeler. Det er ikke alltid det er lønnsomt å sette inn tiltak mot skadegjørerne. Betydningen og omfanget av skaden må alltid vurderes mot det økonomiske tapet skaden kan forårsake og kostnaden tiltaket medfører.
Bare friske planter kan gi god avling og kvalitet. Sjuke og svake planter danner færre blomster og blomstene har ofte dårlig kvalitet. Det vil redusere både avling og bærkvalitet. Flere sjukdommer som lever i jorda er særlig alvorlige og kan gjøre jorda uegnet for jordbær i mange år. Det er som oftest både enklere og billigere å forebygge enn å reparere skade. Det viktigste tiltaket mot sjukdommer er et romslig og allsidig vekstskifte og å etablere plantingene ved bruk av friske planter. Jordbærplantene er utsatt for angrep av flere sjukdommer gjennom omløpet, men vi kan forhindre eller redusere slik skade ved bruk av forskjellige tiltak.
Noen viktige tiltak er:
Det er få direkte tiltak mot sjukdommer i jordbær som er aktuelle i økologisk produksjon. Bruk av friske planter og riktig plantekultur er de viktigste. Plantene kan også beskyttes direkte mot enkelte sjukdommer ved bruk av forskjellige midler. Svovel og svovelpreparater kan bl.a. benyttes med god virkning mot noen sjukdommer. Det foregår i dag en betydelig forskning for å utvikle, sikre og forbedre de biologiske bekjempelsesmetodene mot de viktigste skadegjørerne. Ved hjelp av bedre kunnskaper om soppenes biologi, kan muligvis forskjellige nytteorganismer utnyttes som direkte tiltak mot sjukdommer. I dag finnes det ingen slike tiltak som er godkjent i Norge eller som er så effektive at de kan tilrås. Nøye overvåking av felta kan bidra til at angrep kan oppdages på et tidlig stadium og øke sjansen for effektiv bekjemping. Også fjerning av angrepne bær eller planter kan noen ganger være effektivt for å hindre videre utbredelse og større skade.
De viktigste sjukdommene i jordbær er omtalt i egne artikler i plantevernleksikonet.
forårsaka av sekksporesoppen Diplocarpon earliana, med konidiestadiet Marssonina fragariae gir også bladflekker og kan forveksles med jordbærøyeflekk, men symptomene er likevel forskjellige. Mens jordbærøyeflekk gir runde, lyse flekker med en rødbrun sone omkring, er de mest typiske symptomet på angrep av jordbærbrunflekk mer jevnt, rødbrune blad. Alle aktuelle sorter er motstandsdyktige, og det kreves ikke spesielle tiltak.
Det er kjent mange virus- og viruslignende sjukdommer på jordbær. De kan grupperes etter hvordan de spres. Jordbær kan i Norge først og fremst skades av nematodeoverførte virus og til nå i mindre grad av bladlusoverførte virus. I andre land forårsaker også sikadeoverførte phytoplasma (tidligere kalt mykoplasmalignende organismer, MLO) skade i jordbær.
Det er ikke mulig å stille diagnose for virus i jordbær på grunnlag av symptomer i originalverten – en må bruke testmetoder for å fastslå hvilke virus som er tilstede og forårsaker en skade.
Det er fire forholdsvis godt beskrevne virus det dreier seg om i Nord-Europa. Det er arabismosaikkvirus (Arabis mosaic virus, ArMV) og jordbærlatentringflekkvirus (Strawberry latent ringspot virus) som overføres av Xiphinema diversicaudatum og bringebærringflekkvirus (Raspberry ringspot virus) og tomatsvartringvirus (Tomato black ring virus) som overføres av Longidorus elongatus.
Alle fire virus kan forekomme i jordbær. Symptomene på plantene kan variere sterkt fra latent infeksjon og svak veksthemming til sterk mosaikk og kraftig veksthemming. Hos følsomme sorter kan plantene dø ut etter ett til to år.
Alle fire er påvist i forskjellige plantearter i Norge. Men til nå er det bare ArMV som har opptrått i nevneverdig grad i jordbær. I Norge er det kjent en naturlig utbredelse av ArMV på lette jordarter rundt Oslofjorden. På enkelte lokaliteter kan dette sammen med forekomsten av nematoder føre til nedsatt vitalitet og avling. Tomatringflekkvirus (Tomato ringspot virus) som er et nepovirus med naturlig utbredelse i USA, er ikke funnet her i landet, men står oppført på vår liste over farlige skadegjørere. Dette viruset kan potensielt gjøre stor skade i jordbær.
Det er flere virus som kommer inn under denne gruppen. Det gjelder jordbærnervebåndvirus (Strawberry vein banding virus) og «strawberry crinkle virus», «strawberry mottle virus», «strawberry latent C» og «strawberry mild yellow edge virus».
Vi har i ett tilfelle påvist jordbærnervebåndvirus i importert jordbærmateriale.
Disse virusartene spres med jordbærbladlus, Chaetosiphon fragaefoliae. Denne bladlusarten er ikke etablert i Norden. Nordgrensen er i Nord-Tyskland. Et viktig spørsmål blir om klimaendringen vi opplever kan føre til etablering av denne bladlusarten i Skandinavia. Det vil i så fall føre til en større fare for innsmitting av bladlusoverførte virus i jordbær.
Jordbærnervebåndvirus spres ikke bare av jordbærbladlus, men også av bladlusarter som er vanlige her i landet. En har til nå ikke hatt problemer med bladlusoverførte virus i jordbær i Norge. Dette kan skyldes to forhold 1) Plantemateriale som mottas i mindre kvanta fra utlandet er ofte nøye testet for virus. 2) Jordbærbladlus forekommer ikke i Norge.
Det viktigste tiltaket for å bekjempe virus i jordbær er å bruke kontrollert, virusfritt plantemateriale som stammer fra fremavlssystemet.
Over 50 arter med skadedyr er kjent fra norsk jordbærdyrking. Den økologiske jordbærdyrkingen i Norge er foreløpig av et beskjedent omfang, og vi har ikke full oversikt over alle skadedyrproblemer som kan oppstå i denne driftsformen. Det er også begrenset med kunnskap om hva som er de mest effektive tiltakene mot skadedyr i økologisk dyrking. Flere tiltak, både forebyggende og direkte, må i de fleste tilfeller kombineres for å få et tilfredsstillende resultat. I konvensjonell dyrking regnes jordbærsnutebille, rotsnutebiller, teger, spinnmidd og jordbærmidd som de alvorligste skadedyrene. Diverse jordboende nematoder kan være problematiske der jordbær har vært dyrket lenge eller forkulturen har vært for nematodevennlig. I tillegg spiser snegl og fugl på bæra før og under innhøsting, og om vinteren kan smågnagere og rådyr ødelegge planter. I økologisk dyrking er jordbærsnutebille så langt regnet som det største skadedyrproblemet både i Norge og Sverige.
De forskjellige skadedyrene angriper forskjellige deler av jordbærplanten. Plantespisere som nøyer seg med å gnage eller suge på bladene, vil kunne opptre i relativt stort antall før skaden blir betydelig, mens skadedyr som direkte ødelegger blomster eller bær (f.eks jordbærsnutebille og trost), har lavere skadeterskel.
For å kunne sette inn riktige tiltak i tide er dyrkeren nødt til å ha god kunnskap om utseende og livssyklus til aktuelle skadedyr, og skadedyrsituasjonen i feltet må overvåkes nøye. Dette gjelder også nyplantede felt som virker frie for skadedyrproblemer. Det er svært viktig at småkryp mistenkt for å gjøre skade identifiseres til riktig art på et tidlig tidspunkt. Kanskje er det snakk om nyttedyr, eller insekter som angriper andre planter enn jordbær. Det finnes for eksempel kløversnutebiller som ved første øyekast ligner svært på jordbærsnutebille, men som kun angriper kløveren mellom radene.
Mer spesifikke tiltak og opplysninger kommer under de ulike skadedyra. Det er et definisjonsspørsmål hva som regnes som forebyggende og indirekte tiltak - her er alt som settes inn av betydelige ressurser mot enkeltskadegjørere ført opp under direkte tiltak
De viktigste forebyggende tiltakene vil være å starte med planter frie for skadelige midd, insekter og nematoder, og å plante i størst mulig avstand fra annen beplantning der jordbærskadedyr kan finnes, i første rekke andre jordbærfelt samt vill eller dyrket bringebær. På Vest- og Sørlandet er rotsnutebiller et særlig problem, og disse har en svært lang matseddel. Generelt bør økologiske felt anlegges så langt fra andre jordbærfelt som mulig. Praksisen med å plante et nytt felt ved siden av det gamle er med andre ord ikke å anbefale, verken for økologiske eller konvensjonelle dyrkere. Det bør også tas prøver av jorda for å undersøke bestand av skadelige nematoder som rotsårnematoder.
Ved egen oppformering av planter er det spesielt viktig å tenke smittepress, både når det gjelder morplantenes helsetilstand, og hvor småplantene plasseres mens de venter på utplanting. Man kan f.eks få storangrep av skumsikade påfølgende år dersom småplantene har stått udekket ved fuktig engvegetasjon om høsten, når skumsikadene legger egg. Rotsnutebiller kan spres på tilsvarende måte. For at plantene skal bli sterkest mulig, bør de plantes ut relativt tidlig i sesongen. En undersøkelse av rådyrskade i jordbær viste for eksempel at skaden ble aller størst der plantene var plantet høsten før – rådyrets graving var mest ødeleggende for planter med svakt utviklet rotsystem.
Selv om plantene man starter med er helt frie for skadedyr, vil plantespisende insekter og midd invadere etter hvert. Da gjelder det å ha en kombinasjon av nytteorganismer og livskraftige planter, slik at plantespiserne ikke får for stort spillerom. Det er vanlig med flere naturlig forekommende nytteorganismer i jordbærfelt, for eksempel spinnmiddgallmygg, snylteveps, gulløyer, edderkopper, samt patogen sopp som kan angripe midd og insekter. Les mer om dette temaet under skadedyr og skadedyrkontroll i frukt. Bestøvende insekter er en gruppe nytteorganismer som ikke direkte har med plantevern å gjøre (med mindre de brukes til å spre nyttesoppen Trichoderma). Vi skal her nøye oss med å minne om at det ved dyrking av bær under tak i utvidet sesong er særlig viktig å ha en plan for hvordan god bestøvning skal sikres.
Sortsvalg kan også være viktig, men kunnskapen om hvilke jordbærsorter som tar mest skade av ulike skadedyr er mye mer begrenset enn for plantesykdommer. Det er vanskelig å teste sorter på en almengyldig måte, fordi hvor godt sorten trives på forsøksstedet også spiller inn. Generelt er det slik at puslete eller vinterskadete planter har dårlig motstandskraft mot skadedyr, og særlig vil spinnmidd og jordbærmidd lett få overtaket i slike beplantninger. Velg en sort som er godt tilpasset det lokale klima, unngå tørkestress, og start med sykdomsfrie planter. Da får ikke skadedyr så gode forhold for oppformering.
Sunne kraftige planter vil også ha flere kroner (blomsterstander). I en undersøkelse gjort i 3 konvensjonelle førsteårs felt med mye jordbærsnutebille på Østlandet, forklarte antall blomsterstander 73 % av variasjonen i avlingen, og en ekstra blomsterstand pr. plante økte avlingen mer enn det å sprøyte med et insektmiddel. Her skal tilføyes at insektmidlene virket dårlig mot jordbærsnutebille i dette distriktet.
Nitrogeninnholdet i plantene har betydelig effekt på fruktbarheten for så forskjellige dyr som rotsnutebiller og spinnmidd. For eksempel viste en undersøkelse ved Bioforsk Ullensvang at en økning av N-tallet i jordbærblad fra 1,2 til 2,3 % førte til rundt 60 % økning i antallet egg fra rotsnutebillene som hadde spist bladene (figur 3.33 i bind 1).
Vær oppmerksom på at tørkestressede planter får økt næringsverdi for mange skadedyr. Ved vannmangel konsentreres plantesaften, og muligens vil også plantens naturlige motstandskraft svekkes. Samtidig vil gnag og sug på plantene øke vanntapet, og plantene kommer dermed inn i en ond sirkel.
Etter høsting blir ofte felt som ikke skal brukes mer stående og tørke ut. De døende vertsplantene tvinger skadedyra (f.eks spinnmidd) til å søke ut av jordbærfeltet, på jakt etter bedre oppholdssteder (f.eks det nyplantede jordbærfeltet ved siden av). Midd kan spres med vinden selv om de mangler vinger!
Bruk av svart plast, fiberduk og plasttunneler har effekt på skadedyra. Svart plast øker temperaturen i jorda, og endrer også mikroklimaet under og rundt plantene. Den mest kjente effekten av dette er bedre forhold for rotsnutebillelarver. Svart plast blir frarådet i områder med lett jord og rotsnutebille-problemer. Plasten gir også skjulested og overvintringsplass for både skade- og nyttedyr, og nettoeffekten av dette vil variere fra år til år og sted til sted.
Å dekke til plantene, det være seg med fiberduk eller i form av regntak eller tunneler, beskytter småkryp som allerede er i feltet mot lave tempaturer, vind og regn. Som resultat kan skadedyr som ellers ikke har særlig betydning, særlig spinnmidd, bladlus og mellus, blomstre opp. Andre skadedyr kan til dels bli sperret ute, og forsøk med dekking mot jordbærsnutebille og teger er gjort i Sverige.
I tunneler er det anledning til å sette ut nytteorganismer, fordi tunneler i denne sammenheng grupperes som veksthus. Sammen med mindre forekomst av viktige soppsykdommer gjør muligheten for biologisk kontroll at tunneler burde være en svært interessant dyrkingsform for økologiske jordbær, spesielt i distrikter der jordbærsnutebille ikke regnes som et viktig skadedyr.
Blomstrende ugrasplanter vil være en viktig næringskilde for både nytte- og skadedyr utenom jordbærets blomstringsperiode. Hva som blir totaleffekten av ugras i feltet er vanskelig å si. Kløver mellom radene kan ha betydning for nematodesituasjonen, og er også mistenkt å være årsak til rotsnutebilleproblemer i utlandet.
I økologisk dyrking har man tilgang til færre gjennomprøvde direkte tiltak (les: sprøytemidler) enn i konvensjonell dyrking, men noen finnes og flere er under utprøving.
Foreløpig er dette kun tillatt i veksthus og tunneler (med unntak av nematoder mot rotsnutebiller). Tabellen gir en oversikt over de mest aktuelle artene å bruke i tunneljordbær. Den nyttigste arten er tripsrovmidd Amblyseius cucumeris, som spiser jordbærmidd, spinnmidd og trips. Denne bør settes ut forebyggende så snart faren for frost er over. Vær oppmerksom på at bruk av svovel mot soppsjukdommer, spesielt i form av røyking, vil skade rovmidden. Mot jordbærsnutebille og teger finnes ikke kommersielt tilgjengelige nytteorganismer. Ved angrep av mellus (kvitfly) er det viktig å fastslå arten. Mot jordbærmellus (Aleyrodes lonicerae) virker erfaringsvis ingen av snyltevepsene (Encarsia, Eretmocerus) som er beregnet på veksthusmellus. Det tar flere uker før man får full effekt av utsatte nyttedyr, og de må derfor settes ut før skaden blir betydelig.
Tabell 2.3 De mest aktuelle nyttedyr ved produksjon av jordbær i tunell og veksthus. Kontakt nyttedyr-importør eller veiledningsapparat for flere detaljer. vær obs på flere dagers leveringstid.
Gjerder og fuglenett brukes for å hindre at henholdsvis rådyr og fugl får tilgang til bærfelt. Å gjøre det samme med bittesmå insekter og midd som i tillegg kan spres med vinden, kan virke mer håpløst. For større insekter som ikke allerede er etablert i feltet, er imidlertid utestengning ved hjelp av duk eller gjerde en mulighet. For noen insekter med dårlig spredningsevne kan en bred stripe med uegnet vegetasjon, vann eller jorddekke også virke som en mekanisk sperre, f. eks for rotsnutebiller, som ikke er flygedyktige.
For en liten kjøkkenhage er håndplukking av larver og plantemateriale med diverse skadedyr (f.eks avbitte knopper med snutebilleavkom) overkommerlig. I større felt er man avhengig av maskinell hjelp. Behandling av gammelt bladverk med flamming og børsting, blant annet for å senke smittepresset fra soppsjukdommer, forstyrrer skadedyra i feltet og kan trolig gjøre forholdene for dem vanskeligere. I flere land er det utviklet traktordrevne «insektsugere/-blåsere», blant annet mot koloradobille i potet. Metoden er i Finland prøvd ut i jordbær før blomstring mot jordbærsnutebille og smalteger. Resultatene mot jordbærsnutebille var tilfredsstillende, men ikke mot bladteger. Metoden er energikrevende, og flere behandlinger er nødvendig.
Fjerning av angrepne planter for hånd er aktuelt også i store felt dersom den oppmerksomme dyrker oppdager flekkvise tidlige angrep av alvorlige skadegjørere. Det kan f.eks dreie seg om å spa opp enkeltplanter med rotsnutebiller, jordbærmidd eller bladnematoder.
I framtiden blir forhåpentligvis flere av skadedyra i jordbær bekjempet ved hjelp av luktsignaler som endrer atferden deres i uskadelig retning eller lurer dem inn i en felle. Luktstoffene kan deles i to grupper, etter hvem som utskiller dem: Feromoner (=artspesifikke kommunikasjonsstoffer som insektene selv skiller ut, f.eks for å bli funnet av en make) og plantestoffer (=stoffer i plantene som insektene utnytter, f.eks for å finne passende eggleggingssted). Det foregår forskning på begge typer stoffer for jordbærsnutebille og for feromoner til engteger. For en del arter av sommerfugl (f.eks stengelfly) finnes feromoner kommersielt tilgjengelig, men de er ikke godkjent for vanlig bruk i Norge, og vi vet lite om hvordan de kan brukes effektivt på friland.
Feller (f. eks. limfeller) uten luktstoffer er sjelden effektive nok til å brukes i bekjempelse alene, selv om fargen i fellene ofte virker tiltrekkende. Limfeller er imidlertid godt egnet til overvåkning av skadedyrsituasjonen, og bør alltid brukes i tunneler og veksthus.
Konsentrasjoner som er brukt i jordbær er 0,3-1,0 liter vegetabilsk olje (rapsolje, soyaolje, etc.) + 1,5-2,0 dl grønnsåpe til 100 liter vann. Grønnsåpe virker som emulgator og has i til det er på grensen til skumming (og oljen er jevnt fordelt). Det nøyaktige blandingsforhold mellom olje og såpe vil dermed avhenge av såpetype og vannets hardhet. Det kan lønne seg å blande ut olje og såpe i et mindre volum (50 liter) lunkent vann først, og så etterfylle vann til beregnet væskeforbruk. Noen bruker også grønnsåpeblanding uten olje. Ved valg av konsentrasjon bør værforholdene sprøytedagen og dagen etter tas med i betraktning – jo mer sol, jo mer fare for sviskader. Konsentrert ren grønnsåpe er mest økonomisk i bruk. Dersom oljen ikke fordeles skikkelig i vannet, vil virkningen bli flekkvis og dårlig, og man risikerer sviskader der det kommer mye olje. Vær oppmerksom på at Debio krever at den vegetabilske oljen skal være garantert fri for genmodifisert materiale (GMO). Norskprodusert rapsolje vil oppfylle dette kravet.
Hjemmelagde blandinger med vegetabilske oljer og grønnsåpe kan brukes fram til høsting i følge Debioreglene. Bladlus, spinnmidd (inkl dvalehunner) og evt. trips er de mest aktuelle bruksområdene i jordbær. Mot spinnmidd i jordbær er det gjort et norsk forsøk som tyder på at dødeligheten på kort sikt er like stor som for et kjemisk plantevernmiddel, men behandlingen må gjentas fordi det ikke er noen langtidsvirkning. Man bør imidlertid være forsiktig med bruk etter blomstringsstart. Vi vet ikke hvordan blandingen virker på pollen og bestøvere, og ved bruk på kart bør man prøve seg fram for å unngå skjolder og bismak. Olje-/ såpeblandinger virker ved å legge seg rundt pusteåpningene på insekter og midd. De minste av dem vil skylles bort og/eller kveles. Kun dyr som dekkes godt med væsken vil krepere – stor væskemengde og god sprøyteteknikk er avgjørende. Se tekstboks 2.2 for hvordan sprøytevæsken tillages.
Etterhvert kan ekstrakt fra det tropiske neem-treet komme på det norske markedet. Om det da også vil være tillatt brukt i økologisk produksjon er ikke klarlagt ennå. Neem har virkning mot flere skadedyrgrupper aktuelle i jordbær. Les mer om neem og andre plantekstrakter under direkte tiltak mot skadedyr i frukt .
Varmtvannsbad ble tidligere brukt i framavl av jordbær, og varmebehandling av urotede og rotede stiklinger/ småplanter er fremdeles en høyst aktuell metode for å få rene planter. Effekten av varme på jordbærmidd og bladnematoder er dokumentert (se nærmere under hver skadegjører). Metoden vil også ta knekken på en del andre skadedyr og sykdomsorganismer. Utfordringen er å drepe skadegjørerne uten samtidig å drepe eller svekke jordbærplantene. Det er røttene som lettest blir skadet, derfor vil urotede stiklinger tåle slik behandling bedre enn barrotsplanter og andre plantetyper med røtter.
Varmtvann: Det er utviklet en finsk varmtvannsbeholder som kan behandle 3500 stiklinger pr. time - behandlingen består av en forbehandling på 30 grader, så 45,5 grader i 8 minutter, før plantene avkjøles ved 25 grader. Utstyret forhandles av en norsk planteprodusent, Skogen gård v/Johan Vestbø.
Insekter omtales først, deretter midd, nematoder og snegl. Alle omtales i egne artikler i plantevernleksikonet.
Det finnes (2006) 2-3 produkter på markedet som inneholder nyttenematoden Heterorhabditis megidis eller Steinernema kraussei. Produkter med H. megidis brukes når jordtemperaturen er minst 12 grader. Produkter med S. kraussei kan brukes ved lavere temperatur.
Billene legger egg utover sommeren og høsten, og behandling så sent som mulig om høsten vil treffe flest mulig utklekte larver før de overvintrer. Samtidig må ikke jordtemperaturen være for lav for nematodene. «Nemasys H» anbefales brukt i månedsskiftet august-september, jordtemperaturen må være over 10 °C for denne arten. «Nemasys L» tåler lavere temperatur og kan brukes også når jordtemperaturen synker under 10 °C. Foreløpig kan det se ut til at «Nemasys H» har best effekt.
Behandling om våren er vanligvis ikke anbefalt fordi mye skade allerede er gjort, men hvis temperaturen er gunstig og plantene er i sandholdig jord kan nyttenematoder ha en effekt om angrepet ikke er alt for høyt. Generelt er det ikke anbefalt å behandle med nyttenematoder i sterkt angrepne felt fordi nyttenematodene ikke vil drepe nok larver til å unngå skade. For eksempel hvis det er over 10 larver pr. plante vil i beste fall 9 bli drept av nematoder og de få overlevende larvene vil skade planten
Bland pakken med 50 mill. «Nemasys H» eller «Nemasys L» i 200 liter vann, omrøring er svært viktig. Tilsett 100 ml pr. plante (25000 nematoder) samme dag/kveld. Det er viktig å tenke på at nematodene skal treffe snutebillelarvene som ligger i røttene på jordbærplanten, vanning direkte i plantehullet er helt nødvendig. Vanning av feltet etter behandling er også gunstig for å skylle ned nematodene. En pakke dekker 2000 planter. For best virkning anbefales to behandlinger med en ukes mellomrom.
Se artikkel av Haukeland m.fl. i Norsk Frukt og Bær nr. 6 - 2005 for oppsummering av siste års feltforsøk med nyttenematoder i Norge.
Tabell 2.4 Andre skadeinsekter som kan finnes på jordbær.
For den som ønsker en håndbok med skade- og nyttedyr i bær, anbefales Alford (1984, 2007) eller Frankenhuyzen (1996). Begge har gode fotografier, og mye av innholdet er relevant for norske dyrkere. Oppdatert informasjon om ulike skadegjørere i bær finnes også i Plantevernleksikonet på nett: www.bioforsk.no/plantevernleksikonet.
Alford, D.V. 1984. A colour atlas of fruit pests – their recognition, biology and control. Wolfe Publishing Ltd, London, England, 320 s.
Alford, D.V. 2007. Pests of Fruit Crops. A Colour Handbook.. Manson Publishing Ltd, London, England, 461 s.
Barker, G.M. (Ed.) 2002. Molluscs as Crop Pests.
CABI Publishing, CAB International, Wallingford UK.: 468.
Blackman, R.L. & V.F. Eastop 2000. Aphids on the world’s crops: an identification and information guide. 2nd edition, Wiley & Son Ltd, 466 s.
Blystad, D-R., & T. Munthe 1997. Plantevirus i Norge. Planteforsk Rapport 10/97, 150 s.
Brekke, K. 2000. Bladnematoden Aphelenchoides blastophthorus i jordbær. Hovedoppgave ved Planteforsk Plantevernet, Ås NLH., 40 s.
Daugaard, H. 1999. Økologisk produktion af jordbær. Grøn viden nr. 125, april 1999, 6 s.
Døving, A. 2003. Jordbærdyrking i økologisk landbruk. Norsøk, småskrift 2/2003. Norsk senter for økologisk landbruk, 31 s.
Edland, T. 2004. Sugande skade- og nyttedyr i frukthagar. Planteforsk Grønn Kunnskap 8(4), 176 s.
van Frankenhuyzen, A. 1996. Schadelijke en nuttige insekten en mijten in aardbei en houtig kleinfruit. Nederlandse Fruittelers Organisatie, ’s-Gravenhage, 316 s.
Haslestad, J., N. Trandem & M. F. Graneng 2006. Bruk av insektnett for å redusere skader av jordbærsnutebille – forsøk i 2005. Norsk Frukt og Bær 9(3): 4-5.
Haukeland, S. & A. Andersen 2006. Start tidlig med sneglebekjempelsen. Norsk Hagetidend 4: 70-71.
Haukeland, S., T. Solhøy & A. Andersen 2006. Bekjempelse av snegler. Bioforsk Fokus 1(3): 114-115.
Haukeland, S., A. Solberg & J.K. Henriksen 2005. Bruk av nyttenematoder mot rotsnutebiller i jordbær. Norsk frukt og bær 8(6): 16-17.
Hellqvist, S. & E. Engstrøm 1997. Neem i jordgubbar – har det någon effekt mot stinkflyskador? Växtskyddnotiser 62: 70-75.
Hesjedal, K. 1981. Temperaturen sin verknad på populasjonar av rotsnutebiller i jordbærfelt. Forskning og forsøk i landbruket 32: 7-12.
Hesjedal, K. 1982. Arter av rotsnutebiller i jordbærfelt og deira naturlege vertplanter. Forskning og forsøk i landbruket 33: 1-11.
Hesjedal, K. 1984. Influence of the nitrogen content in strawberry leaves on the fecundity of the vine weevil, Otiorrhynchus sulcatus F. (Coleoptera, Curculionidae). Acta Agric. Scand. 34: 188-192.
Hofsvang, T., H.E. Heggen & H.M. Ørpen 2003. Plantevern i frukt og bær. Landbruksforlaget, Oslo, 130 s.
Hofsvang, T. & S. Haukeland 2006. Snegler som skadedyr på planter. Bioforsk Tema 1(22): 1-10.
Kerney, M.P. & R.A.D. Cameron 1979. Land snails of Britain & North West Europe. Collins Field Guide, Harper Collins Publishers London, UK, 288 s.
Kobro, S, A. Folkedal & N.S. Johansen 2000. For mye amerikansk blomstertrips i norske veksthus. Gartneryrket nr 16/2000: 12-13.
Magnusson, C. & B. Hammeraas 2005. Nålnematoder i jordbær. Grønn Kunnskap 9(2): 550-556.
Nes, A. 1998. Bærdyrking. Landbruksforlaget, Oslo, 224 s.
Olsen, K. M. 2002. Landsnegler i Norge – en oppsummering og en presentasjon av tre nye arter. Fauna 55: 66-77.
Salinas, H.S. 1997. Bladnematoder i jordbær. Jordbærnytt 2/97: 6-8.
Salinas H.S. 1997. Rask etablering av bladnematoder i felt. Jordbærnytt 3/97: 8-9.
Salinas, H.S. 1997. Miljøvennlig tiltak mot bladnematoder i jordbær. Grønnforskning 2/97: 267-268.
Salinas, S.H. & C. Magnusson 2000. Sluttrapport - Utvikling av miljøvennlige tiltak mot bladnematoder i jordbær prosjektnr. 110544/111 Nfr. Planteforsk, Plantevernet.
Salinas S.H. & K. Brekke 2000. Yield loss in strawberries caused by Aphelenchoides blastophothorus. Nematology 2: 759.
Salinas, S.H. & O. Gonzales. 1998. Field studies on Aphelenchoides blastophtorus. In: Phillips M.S. & R. Cook (eds). Proceedings of the 24th International Nematology Symposium. Abstr. Nematologica 44. 578.
Schøyen, T.H. & I. Jørstad 1956. Skadedyr og sykdommer i frukt- og bærhagen. Aschehoug & Co, 196 s.
Shapiro-Ilan, D.I., L.W. Duncan, L.A. Lacey & R. Han 2005. Orchard applications. In: Nematodes as biocontrol agents. Grewal, P.S., Ehlers, R-U and Shapiro- Ilan D.I.(Eds). CABI Publishing, UK: 215-229.
Stenseth, C. 1979a. Effects of temperature on the development of Otiorrhynchus sulcatus (Coleoptera: Curculionidae). Ann. Appl. Biol. 91: 179-185.
Stenseth, C. 1979b. Observasjoner over livssyklus hos jordbærrotsnutebille (Otiorrhynchus ovatus L.) (Col., Curculionidae). Melding nr 95 fra Statens Plantevern, Zool. avd.: 197-202.
Stenseth, C. 1979c. Rotsnutebiller på jordbær. Gartneryrket 69: 231-233.
Stenseth, C. 1989. Midder og insekter som angriper jordbær, bringebær og solbær. Kompendium i plantevernfag. Planteforsk Plantevernet, 42 s. (kjøpes fra Landbruksbokhandelen, UMB) Stenseth, C. & J. Vik 1979. Veksthussnutebillens (Otiorrhynchus sulcatus Fabr.) utvikling på jordbær plantet på jord med eller uten svart plastfolie. Gartneryrket 69: 912-914.
Svendsen, S. (red.) 1994. Plantevern i jordbær. Småskrift 5/94. NLH Fagtjenesten, 48 s.
Sørum, O. & G. Taksdal 1970. Teger som årsak til knartbær i jordbær. Gartneryrket 60:223-229.
Takle, T. m.fl. 2005. Plantevern i frukt og bær 2005.
Fylkesmannen, landbruksavdelinga i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland & Agder, 32 s.
Viken, T.H., J. Meland & J. Haslestad 2005. Plantevernplan for bær 2005. Landbrukets Fagsenter Østlandet, frukt og bærring, Forsøksringen Telemark & Forsøksringen bær – Oppland og Hedmark, 40 s.
Waage, B.E. & K. Hesjedal 1985. Predatorar på rotsnutebiller i jordbærfelt. Gartneryrket 75: 112-114.
Jorda og jordkultur er sammen med lokalklima avgjørende faktorer for bringebærplantenes trivsel og vekst. Jordforholdene må ligge til rette for god rotvekst for at plantene skal trives. Dårlige jordforhold gir svak vekst og lita avling i bringebærfelt. Tettpakka og vassjuk jord øker vinterskader og fører i verste fall til at planterøttene dør av mangel på oksygen.
Ugraskontroll, jordstruktur og næringsforsyning henger nøye sammen. Gjennomfører man et ugrastiltak vil også de andre faktorene berøres. Som dyrker vil man selvfølgelig prøve å finne metoder som ivaretar alle disse aspektene på en best mulig måte.
Hvilke tiltak man gjør før planting av feltet er veldig avgjørende for hvor vellykket feltet skal bli. I økologisk dyrking er det vanskelig å rette opp feil i ettertid, derfor må startgrunnlaget være godt. Tilsvarende som for frukt (omtalt tidligere i dette bindet), så vet vi at ugras og annen vegetasjon konkurrerer med bringebærplantene. I selve raden må en regne med at all vegetasjon vil hemme vekst og avling i bringebærplantene. Men også vegetasjonen mellom radene reduserer avling. Forsøk har vist at en taper rundt 200 kg avling pr. dekar der bringebærplantene må konkurrere med annen vegetasjon (for eksempel gras) mellom radene selv om man har det helt ugrasfritt i selve bringebærraden (1 meter bredde). I økologisk dyrking bør en ha vegetasjon mellom radene, en må derfor velge vegetasjon som konkurrerer minst mulig med bringebær om vann og næring.
Hvis jorda er dårlig drenert vil det være nødvendig å grøfte før man starter opp med bringebær. Praktiske erfaringer tilsier at det kan lønne seg å dyrke andre, mindre kravfulle vekster et par år etter grøfting. Dette fordi grøfting medfører bruk av tunge maskiner som pakker jorda, men også fordi man får opp næringsfattig undergrunnsjord. Det er svært viktig at jorda er passe løs ved planting.
Praktiske erfaringer tilsier at man har mye igjen for et år eller to med rotvekster eller poteter før planting. Dette kan være gunstig både for ugraskampen og jordstrukturen.
I konvensjonell dyrking er det mange som planter bringebær i pløyd grasvoll, men da brukes ulike herbicid som glyfosat og fenoksysyrer for å bli kvitt ugraset. I økologisk dyrking vil planting i pløyd grasvoll innebære stor risiko for at en får problem med kveke og andre rotugras i bringebærkulturen. Skal en plante i pløyd grasvoll må denne inneholde minimalt med rotugras.
Det vil i de fleste tilfeller lønne seg å legge inn en periode med mekanisk brakking før planting (se tekstboks 1.2), for å være sikker på at en er blitt kvitt det meste av flerårig ugras. Det tar litt tid, men flerårig ugras er arbeidskrevende å kvitte seg med etter at en har plantet feltet.
En ny bringebærplanting er kostbar å anlegge, men en god planting kan stå i mange år. Vanligvis regner en 10-15 års omløp i en bringebærplanting. Det finnes plantinger som gir god avling etter 40 år. Kjennetegnet for slike plantinger er at det har vært god ugraskontroll og lite virusproblem, og sist men ikke minst, sorten har ikke gått ut på dato. Hvordan mekanisk brakking, eventuelt kombinert med etablering av en grønngjødslingsvekst, bør utformes, blir i prinsippet det samme som for frukt (se side 18). Som vi har vært inne på tidligere, må utforming av tiltak og strategier mot flerårig ugras (se Bind I, avsnitt 2.1 for flere detaljer) baseres på biologisk kunnskap om de ulike ugrasene. Sammenhengen mellom biologi og praktisk ugrasbekjempelse finner du i avsnittene om jordarbeiding og grønngjødslingsvekster i Bind I (Kapittel 3, avsnitt 3.2).
Selv om det er ganske mange biologiske faktorer å ta hensyn til kan vi sette opp en del generelle kriterier for hvordan denne kunnskapen kan brukes i praksis:
De ugrasene som har overlevd denne behandlingen, slik at det kommer opp nye lysskudd etter endt brakkingsperiode, vil da være svake og svært sårbare for konkurranse. En aktuell metode er derfor å så inn en kraftigvoksende grønngjødslingsvekst/blanding rett etter endt brakkingsperiode. I Bind I (avsnitt 3.2) vil du finne informasjon om hvilke grønngjødslingsvekster som kan være aktuelle. En annen mulighet er utlegging av vevd plast allerede rett etter endt brakking for så å brenne hull og plante kommende vår.
Ulemper ved bruk av brakking er selvfølgelig at denne metoden kan medføre utvasking av næringsstoff og erosjon, samt gi ugunstige effekter på jordstrukturen. Tenk derfor nøye igjennom disse aspektene i forbindelse med hvordan tiltakene gjennomføres.
En vellykket kultur er avhengig av godt plantemateriale, og det anbefales å bruke friske, statskontrollerte planter. Av plantetyper skiller man mellom barrotsplanter og klumpplanter (stiklingsformerte småplanter med blader). Sistnevnte dominerer i dag og disse plantene etablerer seg raskt etter planting dersom de blir planta passe dypt og dessuten får nok vann. Klumpplanter har frem til nå vært vanskelig å få tak i før langt ut i juni, forhåpentligvis vil dette endre seg. Får en plantene i jorda i mai, vil de vokse betydelig mer i plantingsåret. Spesielt viktig med tidlig planting er det om man skal plante dagens hovedsort ’Glen Ample’, for den kan gi en stor avling året etter planting, om plantene får vokse seg godt over meteren i plantingsåret. Uansett sort så er det veldig viktig at klumpplantene blir behandlet skånsomt før utplanting. Er de kommet rett fra veksthus må de herdes før utplanting. Det kan en gjøre ved å dekke dem med fiberduk de første dagene. Det beskytter både mot vind og sol. Husk bare å vanne dem ofte. Klumpplantene er ofte store i forhold til pottestørrelsen og krever derfor hyppig vanning for at de ikke skal tørke ut. Uttørking gir vekststans, og det går lang tid før de kommer i gang med veksten igjen. Helst bør de få litt gjødselvann også, om det går mer enn 3-4 dager før de blir planta ut.
Tidligere har denne metoden vært nesten enerådende i kommersiell bringebærdyrking. I det konvensjonelle landbruket har denne metoden basert seg på at man holder bringebærraden fri for ugras ved hjelp av jordherbicid i kombinasjon med bladherbicid/luking. Kanskje kan det være en brukbar metode i økologisk dyrking om man legger/dekker rader med et tykt lag med ugrasfri kompost ved planting, og supplerer denne ved behov seinere, men ellers anbefales ikke åpen jord i raden i økologisk dyrking. Det krever mye arbeid å holde ugraset i sjakk.
Gode erfaringer med vevd plast har gjort at denne kulturmetoden har fått stort gjennomslag i dyrkinga. Man kan ikke regne med større avling, men man sparer mye arbeid med ugraskontroll og fjerning av nye bringebærskudd. Tidligere har også vanlig plast vært prøvd, men den dårlig holdbarheten til plasten har gjort at dette ikke har vært noe suksess i den kommersielle dyrkinga. Vevd plast har lang levetid, dyrkere som har brukt den i 8-9 år forteller at den fremdels ligger like fin.
I vevd plast skjæres skråsnitt fra hjørne til hjørne i hullet, og kantene brettes innunder. Et avlangt hull på 20x25cm slipper opp rikelig med nye skudd. Til sorten ’Veten’ har en anbefalt 50 cm mellom plantene i raden, og 8 årsskudd pr. meter rad når feltet er i vanlig produksjon. ’Glen Ample’ er mer kraftigvoksende og til den sorten anbefales 60 cm planteavstand og litt større hull, 20x30cm. Er veksten god i feltet er det nok med 6-7 årsskudd pr. meter rad.
Bruk av vevd plast letter ugrasrenholdet betydelig i forhold til åpen jord, men problemet er selvfølgelig å holde ugraset borte fra selve plantehullene. Flerårig ugras bør man som sagt mest mulig kvitte seg med før planting, men frøugraset vil måtte medføre en del manuelt renhold. Det er viktig å renske opp i hullene 2-3 ganger i planteåret. Når plantene har etablert seg, dekker bladverket mye av hullet, og da blir det mindre problem med ugraset. Men uansett bør en gå over årlig og fjerne det som måtte være der. Kommer det flerårig ugras i plantehullene, må de fjernes så fort som mulig, helst med røtter. Flerårig ugras som kveke og skvallerkål utkonkurrerer bringebærplantene på få år. Løvetann kan også skape problemer, bladene skygger og hindrer bringebærskudd i å komme opp.
En annen måte å dekke jorda på inne i planteraden er å bruke planteavklipp eller annet organisk materiale. Forsøk har vist at tykt organisk dekke kan gi økte problemer med rød rotråte, derfor blir det anbefalt å legge på maks. 5 cm tykt dekke, og heller supplere med mer materiale litt oftere. Det kan også være aktuelt å legge avklipp i plantehullene ved bruk av vevd plast.
Både forsøk og praktiske erfaringer har vist at dersom en legger bringebærradene på opphøyde driller får en mindre problem med rotråtesopp. Årsaken er at man da får raskere opptørking av jorda. Husk bare på at opphøyde bed krever ekstra påpasselighet med vanning fordi jorda tørker raskere opp. Praktisk erfaring har også vist at opphøyde bed gir bedre vekst i bringebærplantene, så det anbefales, iallfall på alle tunge jordtyper. Du vil finne mer informasjon om rød rotråte i sykdomskapittelet lenger bak.
I gangene mellom radene er det vanlig å så svaktvoksende grasarter, de konkurrerer mindre med bringebærplantene om vann og næring enn kraftigvoksende vegetasjon. I konvensjonell dyrking er det også vanlig å holde ei stripe på inntil en meter på hver side av raden fri for vegetasjon for å hindre konkurranse. Ved bruk av vevd plast i det konvensjonelle landbruket tilrår man at man holder ei vegetasjonsfri stripe på minst 50 cm på hver side av duken ved hjelp av et svimiddel for å hindre konkurranse fra graset som vokser i gangene. Forsøk har vist at 0,5 meter åpen jord på hver side av den vevde plasten øker bæravlinga med over 100 kg pr. dekar i forhold til der det vokser gras helt inn til duken. I økologisk dyrking er det vanskelig å holde en slik vegetasjonsfri stripe. Hvis man skal gjør tilsvarende behandling ved økologisk dyrking må man svi bort ugraset ved hjelp av en propanbrenner. Et problem da er at man fort også kan skade den vevde plasten (se opp for brann!). Ei stripe med bark eller flis i overgangen vevd plast/gras kan være en løsning på dette problemet, men et problem er at ugraset fort kan komme gjennom dette dekkematerialet. Bruk av plank som legges i overgangen er en annen mulighet. Alle disse metodene er arbeidskrevende, så trolig er enkleste løsningen å la vegetasjonen vokse helt inntil duken, men klippe ofte for å holde veksten nede. I økologisk dyrking er det vanlig å legge husdyrgjødsel i en stripe utenfor plasten. Det vil dempe veksten hos ugraset litt om våren, men ikke så lenge.
I vegetasjonsstripa mellom hekkene anbefales det å benytte en svaktvoksende grasblanding (for eksempel Felleskjøpets frøblanding «Villa»), gjerne med innslag av belgvekster. Blandinga bør slåes ned regelmessig, såpass ofte at ikke vegetasjonen får spredd frø. Hvitkløver har en tendens til å vokse innover plasten, ellers er det en god vekst å ha mellom radene i bringebær. Forsøk i USA og Canada har vist at hvitkløver gir meravling sammenlignet med gras. Men husk altså at vegetasjonen mellom radene skal klippes ofte. Høy vegetasjon mellom radene fører til økte problem med soppsykdommer på bringebærplanten på grunn av fuktigere, og mer stillestående luft i vegetasjonshøyden.
Det er svært viktig at flerårig ugras bekjempes effektivt før nyplanting. Et godt vekstskifte kan lette ugraskampen, men ofte vil det være nødvendig å legge inn en periode med mekanisk brakking, gjerne med en etterfølgende konkurransesterk grønngjødslingskultur, før planting.
Svaktvoksende grasarter, kanskje i blanding med hvitkløver, er standard anbefaling som dekkekultur mellom planterekkene (kjøregangene). Vegetasjonen i gangene bør klippes regelmessig. Hvis det kniper med nitrogenforsyningen og topografien og klima tillater det, kan det dessuten være aktuelt å så en ettårig dekkekultur i kjøregangene. Da holder man jorda åpen frem til etter blomstring, og sår så en frøblanding av belgvekster og ikke-nitrogenfikserende arter. Plantematerialet freses inn i jorda neste vår.
Bruk av vevd plast synes i dag som et klart førstevalg for jordbehandling inne i planterekka. Graset som vokser i gangene utenfor den vevde plasten gir litt nedsatt avling pga. konkurranse, men det må man heller akseptere i økologisk dyrking. Det kan være aktuelt å svi ned graset som vokser nærme plasten med propanbrenner. Bruk treflis eller annet materiale, eventuelt planker, i overgangen vevd plast-gras sånn at plasten ikke skades. Men alle disse tiltakene er arbeidskrevende, og kan forsinke klipping av vegetasjonen. Det kan være aktuelt å bruke planteavklipp eller lignende i plantehullet for å redusere framkomsten av frøugras her.
Både røtter, skudd og bær hos bringebær er utsatt for skade av sjukdommer. Den mest alvorlige sjukdommen skader røttene og kan enkelte ganger drepe plantene. Denne sjukdommen er så alvorlig at den utgjør en alvorlig trussel mot dyrkingen, men ved bruk av riktig dyrkingsteknikk synes det som den i sterk grad kan begrenses. Denne sjukdommen er:
Rød rotråte som skyldes en eggsporesopp (Phytophthora fragariae var. rubi) som lever i jorda og angriper røttene hos bringebærplanta.
Mens skade av rød rotråte kan reduseres ved hjelp av friske planter og riktig dyrkingsteknikk, er det flere viktige sjukdommer som i ulik grad alltid angriper planter og bær i produksjonen. De viktigste av disse er:
Gråskimmel på bæra reduserer holdbarheten sterkt og gjør at bringebæra må omsettes raskt. Symptomene for stengelsjukdommene hos bringebær er ganske typiske, og de er som oftest enkle å identifisere.
Det er som oftest både enklest og billigst å forebygge sjukdomsangrep. Bringebærplantene er utsatt for angrep av flere sjukdommer gjennom omløpet, men vi kan forhindre eller redusere slik skade ved forskjellige tiltak. Bruk av friske planter, romslig vekstskifte, godt drenert jord, riktig dyrkningsteknikk og sterke sorter er de viktigste forebyggende tiltakene for en sikker og god bringebærproduksjon. Dyrking på plastdekte driller med dryppvanning gir gode vilkår for plantene som dermed blir mer motstandsdyktige. Riktig skjæring og regulering av veksten vil forebygge angrep av sjukdommer som fremmes av høg fuktighet i plantebestanden. Det bør ikke være for tett med skudd, da det gir dårlig opptørking og dermed mer problem med stengelsjukdommer. Sortene har forskjellig sjukdomsresistens, men alle de beste sortene blir noe angrepet av stengelsjukdommer.
Det er få direkte tiltak mot sjukdommer i bringebær som er aktuelle i økologisk produksjon. Svovel og svovelpreparater kan benyttes, men det er trolig dårlig virkning av svovel mot de aktuelle sjukdommene i bringebær. Det er viktig med nøye overvåking av felta. Det kan bidra til at angrep kan oppdages på et tidlig stadium og øke sjansen for effektiv bekjemping. Fjerning av angrepne bær, skudd eller planter kan noen ganger være effektivt for å hindre videre utbredelse og større skade.
Skadegjører
Eggsporesoppen Phytophthora fragariae var. rubi.
Symptom
Soppen lever i jorda og angriper røttene. Bladverket på planter med angrep gulner og visner, og det vokser opp få nye skudd. De unge skudda er svake og har ofte en spesiell bøyning i toppen – som ligner en gjeterstav, og mange dør tidlig. Det utvikles en mørk råte fra basis av skudda. Barken blir mørk fiolett, og også vevet innenfor har samme farge. Det er oftest en skarp avgrensning mot friskt vev. Infiserte røtter får først en intens rødbrun farge under barken. Senere forandrer fargen på vevet seg til mørk brunt eller svart. Også på røttene er det gjerne et skarpt skille mot friskt vev. Sjukdommen reduserer veksten av røttene og avlingen meget sterkt, og ved sterke angrep vil plantene dø.
Skadepotensial
Denne soppen er den farligste sjukdommen i bringebærproduksjonen i dag og kan forårsake meget sterk skade på bringebærplantene. Den representerer derfor en alvorlig trussel mot næringa.
Figur 3.6 a) Felt med utgang på planter på grunn av rød rotråte. b) Årsskudd med bøyd topp og mørkfarga råte fra basis. c) Nylig infiserte røtter får en intens rødbrun farge under barken. d) Det er gjerne et skarpt skille mellom friskt og sykt vev. Foto:a) Arne Stensvand, b) og c) Nina Heiberg, d) Ingegerd Norin.
Tiltak
Friske planter og planting på drill er de viktigste forebyggende tiltakene. Soppen trives best under fuktige forhold, så dyrking på drill, god grøfting og å unngå planting på fuktig jord vil hindre utvikling av soppen. Sortenes resistens mot sjukdommen varierer en god del. Sorten ’Glen Moy’ er meget svak. Både ’Veten’ og ’Glen Ample’ er mottakelige, men sistnevnte er trolig noe mindre utsatt. ’Asker’ er svært sterk mot rød rotråte. P. fragariae var. rubi er omfatta av Matlova, og det er meldeplikt ved mistanke om funn av soppen. Bruk som får inn smitte av soppen, blir pålagt restriksjoner ved salg av planter fra bruket og maskinsamarbeid med andre bruk.
Skadegjører
Sekksporesoppen Didymella applanata, med konidiestadiet Phoma sp.
Symptom
Sjukdommen forårsaker skade på blad, knopper og skudd og kan redusere plantenes vinterherdighet. Under fuktige forhold utover sommeren angriper soppen gamle blad nederst på årsskudda. De første symptomene på angrep vises som V-formede flekker med gul kant innover mot midtnerva av blada. Soppen vokser seinere gjennom bladstilken og ned i skuddet. Årsskudda får brunfiolette flekker i barken, rundt knoppene. Flekkene kan flyte sammen til store mørke partier nederst på årsskudda. Ved kraftige angrep (mye nedbør og tette plantebestand) kan angrepene komme langt oppover stenglene på årsskudda. Dette kan gi redusert avling året etter. Året etter, på de toårige skudda blir barken sølvfarga, med små svarte prikker (soppens sporehus). Barken sprekker opp og flasser ofte av.
Symptom
Figur 3.7 Skudd med bringebærskuddsjuke.a) Årsskudd b) Toårig skudd. Foto: a) Nina Trandem b) Rolf Langnes.
Skadepotensial
Sjukdommen er vanlig hos de fleste sorter av bringebær nordover til Nord-Trøndelag. Sorten ’Asker’ er regnet for å være ganske sterk.
Biologi
Soppen trives best i tette, fuktige plantinger og overvintrer nederst på skudda. Soppen danner sporer fra både sekkspore- og konidiestadiet i de bærende skudda. Begge sporetypene modnes utover sommeren og spres trolig fra mai og utover hele sommeren med kraftigst sporulering fra juni til august. Smitten spres fra angrepne skudd ved at askosporene skytes ut fra sporesekkene og spres med vinden. Konidiene spres med regn og vannsprut og regnes som den viktigste smittekilden.
Tiltak
Bladene er mest mottagelige når de er helt utvokst og begynner å gulne, for eksempel som følge av lysmangel. Det anbefales derfor å holde radene smale og luftige og fjerne de gamle skudda straks de har gitt avling. Tynn bort nye skudd med mye soppskade. Det finnes ikke direkte tiltak mot soppen som er effektive. Kopper-preparat er effektive, men de er ikke tillatt å bruke i økologisk produksjon i Norge.
Skadegjører
Sekksporesoppen Elsinoë veneta, med konidiestadiet Sphaceloma necator.
Symptom
Soppen kan infisere både skudd, blad, blomster, kart og bær. Angrep på skudd er mest synlig og vises som små, lyse, runde eller avlange flekker med mørkfiolett rand på årsskudda. Etter overvintring forandres flekkene til grå og innsunkne partier som ofte sprekker på langs. Kraftige angrep kan føre til ringing av skuddet så toppen knekker eller dør. På bladene vises skaden som små, lyse flekker med mørk kant, og bladvevet kan falle ut slik at det blir haglskuddlignende symptomer. Skadepotensial I fuktig vær kan det bli stor skade på skudda, ubrukbare bær og stort avlingstap. Biologi Soppen overvintrer både i sekkspore- og konidiestadiet på årsskudda. Askosporer og konider spres tidlig om våren fra skudda. Sekundær spredning med konidier fra nye infeksjoner på årsskudd og blad kan foregå utover hele sommeren. Konidiene dannes i en slimaktig masse og spres med regn- og vannsprut, og er den viktigste spredningsmåten. Bare helt unge plantedeler blir angrepet.
Skadepotensial
De forebyggende tiltakene mot flekkskurv er de samme som for skuddsjuke, og det finnes ikke direkte tiltak mot soppen som er effektive. Kopper-preparat har god virkning, men kan ikke brukes i økologisk dyrking i Norge.
Skadegjører
Sekksporesoppen Botryotina fuckeliana, med konidiestadiet Botrytis cinerea. Det er bare konidiestadiet som betyr noe.
Symptom
Soppen angriper flere deler av planten. Skaden betyr vanligvis mest på blomster og bær, men også skudda kan svekkes, og angrep her kan forveksles med skuddsjuke, men flekkene er vanligvis mer gråbrune. Flekkene på stenglene kan ofte få et mønster av lysere og mørkere tverrbånd. Utover høsten dannes det svarte, avlange sklerotier (lett synlige) i flekkene. Danning av sklerotier gjør det lett å skille sjukdommen fra skuddsjuke. Under fuktige forhold kan vi på stenglene også ofte finne et fløyelsaktig grått belegg dannet på sklerotier eller på unge, grønne skudd. Råte på bæra kan utvikle seg allerede på grønn kart, som gråbrune flekker med fast råte. Råten er mest vanlig på modnende og modne bær som blir bløte. Angrep er vanlig på bær under omsetning og oppbevaring. Sjukdomsbildet er først en brunfarga råte. Siden utvikles et grått, støvende belegg av mycel og sporer (konidier).
Skadepotensial
Ved sterke angrep på skudda, svekkes plantenes vinterherdighet. Det kan i så fall gi betydelig skade. Størst skade gjør sjukdommen ved at blomster og bær råtner. Under fuktige forhold kan avling og kvalitet reduseres ved at bær råtner før høsting. Det er viktig å høste ofte og unngå overmodne bær. Bringebæra har dårlig holdbarhet etter høsting, og gråskimmel er den viktigste årsaken til råtning. Biologi Soppen overvintrer enten som mycel eller sklerotier i visne bær, blomsterdeler eller på skudda. Konidier dannes i store mengder om våren fra gamle, infiserte plantedeler. Soppen går enten inn i åpne blomster og inn i fruktknuten, eller den setter seg fast i blomsterrester på karten eller blomsterbunnen (kronblad eller støvbærere). Herfra vokser den under fuktige forhold inn i karten hvor den utvikler råte med det samme, eller blir liggende latent til nærmere modning. Høg temperatur og luftfuktighet gir optimale forhold for utvikling av gråskimmel. Kontaktsmitte fra råtne til friske bær er en vanlig spredningsmåte. Konidiene spres lett med luftstrømmer eller regn og vannsprut, men direkte infeksjon av kart eller bær fra konidiene ser ikke ut til å bety så mye. Det kreves fritt vann for at konidiene skal spire og infisere. Temperaturen er avgjørende for hvor lenge det må være fuktig for å få infeksjon. Gråskimmel kan angripe allslags plantearter. Den er regnet for å være en svak parasitt (angriper skadet eller svekket plantevev), og den kan leve på dødt plantemateriale.
Figur 3.8 Flekkskurv på a) skudd og b) bær og bærstilker. Foto: Rolf Langnes.
Figur 3.9 a) Gråskimmel på skudd med svarte sklerotier. b) Danning av konidier fra overvintrede sklerotier. c) Gråskimmel på bær. Foto: a) og b) Arne Stensvand, c) Rolf Langnes.
Tiltak
De forskjellige sortene har noe ulik motstandsevne mot gråskimmel, men alle sortene kan angripes Riktig og god skjæring som gir åpne plantinger og moderat vekst vil være et godt tiltak. Overmodne bær er mest utsatt for angrep, og det er derfor viktig å høste ofte og unngå at modne bær blir hengende igjen på plantene. Dyrking under tak eller i plasttunneler vil være et effektivt tiltak mot gråskimmel.
Bringebærplantene er sterkt utsatt for angrep av flere virus og viruslignende sjukdommer. Flere er vanskelige å identifisere, mens andre bare lar seg påvise ved spesielle testmetoder. Planter med angrep av virus mistrives og har dårlig vekst. I eldre bringebærplantinger vil det nesten alltid finnes skade av virus.
Symptom
Symptomene kan variere sterkt og flere typer virus kan gi nokå like symptomer. De er derfor vanskelige å identifisere sikkert. Noen av de viktigste typene blir omtalt.
Mosaikk. Flere typer virus kan gi slike symptom med veksling mellom lys og mørk grønnfarge av bladflata. Felta kan noen ganger være skarpt avgrensa med tydelige, gule flekker. Gule eller hvite bladnerver eller lyse partier langs bladnervene er et typisk skadebilde.
Krøllesjuke. Flere virus sammen gir sterk krølling og krusing av blad, bladstilker og sideskudd.
Gulsott. Angrepne planter får blad med kraftig gulfarge slik at bare bladnervene og vevet nærmest dem forblir grønne. Virusgulsott ligner litt på manganmangel, men mønsteret er da gjerne mer regelmessig og gulfargen ikke så sterk.
Dvergsjuke. Symptomene er svak vekst og mange svake og tynne skudd.
Skadepotensial
Virusangrep er svært vanlig i bringebær og kan redusere en planting sterkt, og det er som oftest graden av virusangrep som bestemmer hvor lenge bringebærfelt kan beholdes.
Tiltak
Virusangrep må forebygges, de kan ikkje helbredes. Friske planter er det sikreste forebyggende tiltaket også her. Det frarådes sterkt å ta småplanter fra eldre felt for å etablere nye. Det tilrås å fjerne vegetasjon av villbringebær utenfor plantinga. I unge plantinger må mistenkelige planter fjernes, og ugraset må kontrolleres. Flere bladlusarter hos bringebær er virusvektorer: de kan overføre virus fra plante til plante. Slike arter av bladlus må bekjempes.
Bringebær er av de kulturene som ofte blir skadd av virusinfeksjon. Bringebær kan skades av jordboende, nematodeoverførte virus, bladlusoverførte og pollenoverførte virus.
Bringebær-ringflekkvirus, (Raspberry ringspot virus, RpRSV), tilhører Nepovirus-slekten. RpRSV infiserer og forårsaker sjukdom i mange plantearter, bl.a. bringebær, jordbær, rips, solbær, kirsebær og Forsythia.
Symptomene i bringebær kan variere. Enkelte sorter kan være symptomløse, mens f.eks. ’Veten’ reagerer med en sterk bladkrølling. Bladene får en ned- og innbøyd bladrand og bladspiss, med eller uten lyse flekker. Skuddveksten blir ofte noe redusert. Symptomene og skadene er sterkest ved låge temperaturer, dvs. vår og høst, mens de ved høge temperaturer midt på sommeren kan forsvinne helt.
RpRSV er et virus som forekommer naturlig her i landet, og spredningen foregår ved frøsmitte, nematoder og vegetativ formering av smittet plantemateriale.
Frøsmitte er svært vanlig innen nepovirus-gruppen, og da disse også infiserer et stort antall arter, deriblant flere vanlige ugrasarter, er sjansene for spredning med frø stor. Smitte overført med frø fører ofte til spredning over store avstander. Jordboende, frittlevende nematoder av arten Longidorus sørger for spredning fra plante til plante ved at den suger på planterøttene av forskjellige planter. Denne spredningen skjer bare over korte avstander. Denne spredningsmåten gjør at en kan finne sjukdommen i flekker i en bringebæråker. RpRSV kan også spres ved vegetativ formering av infiserte morplanter. For å bekjempe RpRSV må en starte med friskt plantemateriale og plante det på jord som er fri for virusbærende Longidorus. En bør ha gjort tiltak for å redusere nematodebestanden før planting (riktig forkultur).
Det er flere bladlusoverførte virus i bringebær. De kan alene eller sammen med en eller flere av de andre forårsake sjukdommen «bringebærmosaikk ». Mest vanlig er svart-bringebærnekrosevirus, (Black raspberry necrosis virus), bringebærbladflekkvirus, (Raspberry leaf spot virus), bringebærmildmosaikkvirus, (Raspberry leaf mottle virus) og Rubus-gulnettvirus (Rubus yellow net virus). Mosaikksymptomene beskrives med forskjellige ord: vanlig mosaikk, flekkmosaikk, nervebandsmosaikk og nerveklaring. Symptomene vil for samme viruskombinasjon variere fra sort til sort.
En regner med at villbringebær er et reservoar for alle disse bladlusoverførte virustypene. Fra villbringebær til hagebringebær skjer spredningen med bladlus. Både stor bringebærbladlus, Amphorophora idaei, og lita bringebærbladlus, Aphis idaei, er vektorer for virus i bringebær. I hagebringebær vil videre spredning skje med bladlus eller infisert stiklingsmateriale.
For å bekjempe bladlusoverførte virus i bringebær må en starte med friskt plantemateriale og plante på felt som er lengst mulig unna gamle bringebærfelt og villbringebær.
Bringebærdvergbuskvirus (Raspberry bushy dwarf virus, RBDV), er et pollenoverført virus Selv om RBDV bærer navnet «dvergbusk» forårsaker ikke dette virus dvergbusk-symptomer alene. Som oftest er RBDV latent eller viser bare svake symptomer, men sammen med f.eks. bladlusoverførte virus kan det gi veksthemming. RBDV kan være årsak til sjukdommen gulsott i bringebær.
En kjenner ingen vektor for dette viruset. Det ser ut til at eneste spredningsmåte er ved frø og pollen. Opptil 77 % av frøplantene fra infiserte bringebær kan være smittet.
Når et fruktemne pollineres med RBDV-infisert pollen, blir ikke bare det frøet smittet, men også planta som har blitt pollinert.
For å bekjempe RBDV må en starte med friskt plantemateriale og plante på felt som er lengst mulig unna gamle bringebærfelt og villbringebær.
Den økologiske bringebærdyrkingen er foreløpig begrenset i Norge, men hittil regnes bringebærbille som det mest problematiske skadedyret på friland. Som for jordbær gjelder det at dyrkeren er nødt til å ha god kunnskap om utseende og livssyklus til aktuelle skadedyr, samt overvåke situasjonen nøye. Når det ikke sprøytes med bredtvirkende skadedyrmidler kan mange sekundære problemer (f.eks med spinnmidd) bli mindre, men det kan også dukke opp skadedyr som ikke er så kjent fra konvensjonell dyrking, f.eks bladveps og knoppsnutebille.
Det som er skrevet for jordbær gjelder i stor grad også for bringebær – her er bare nevnt momenter som skiller seg fra jordbær.
Naturlig forekommende nytteorganismer
Nyttedyr som kan ha særlig betydning i bringebærfelt er nebbteger (mot bladlus, spinnmidd, små bringebærbillelarver), rovmidd (mot bladmidd) samt løpebiller og andre bakke-/jordlevende nytteorganismer som kan angripe bringebærbille og bladveps som overvintrer i bakken.
Sortsvalg
I Norge satses det nå mye på sorten ’Glen Ample’ siden den gir god avling og kan brukes både til friskkonsum og industribær. Den store svakheten med sorten er store angrep av bringebærbladmidd. Dette ser vi dessverre også i økologiske felt. Det pågår forsøk med vegetabilsk olje og svovel mot bringebærbladmidd.
Vekstmedium og dekkemateriale i radene
Bruk av kompost og annet materiale som gir økt biologisk aktivitet og bedre forhold for nytteorganismer på bakken vil minske overlevelsesmulighetene for jordboende stadier av bringebærbille. Se mer under denne arten.
Utsetting av kommersielt tilgjengelige nytteorganismer
Foreløpig er dette kun tillatt i veksthus og tunneler (med unntak av nematoder mot rotsnutebiller). Tabellen gir en oversikt over de mest aktuelle artene å bruke i tunnelbringebær. For mer informasjon om dyrking av bringebær under tak, velg «publikasjoner» på www.bioforsk.no med søkeord Rubus og veksthus.
Fjerning av smittet materiale
Ved beskjæring har man mulighet til å ta ut skudd angrepet av bringebærflue (må skje før fluer forlater stengelen), bladmidd og annet. Tidlig fjerning av de gamle skudda rett etter høsting vil være en fordel, men må veies opp mot hensynet til god overvintring. Plukking og destruksjon av bær som ikke er salgbare pga. skadegjører (f.eks. fordi de har mark), vil senke smittepresset påfølgende år. For å hindre soppsmitte på de salgbare bæra, bør imidlertid ikke bær som har begynt å råtne eller har andre sjukdomssymptomer håndteres samtidig med de salgbare.
Bruk av lukter og feller
Feller (f.eks limfeller) uten luktstoffer er sjelden effektive nok til å brukes i bekjempelse alene, selv om fargen i fellene ofte virker tiltrekkende. Limfeller (gule og blå) er imidlertid godt egnet til overvåkning av skadedyrsituasjonen, og bør alltid brukes i tunneler og veksthus. Hvite limfeller er aktuelle til overvåking av bringebærbille på friland. Det pågår et prosjekt som ser om ulike typer feller forsterket med duftstoff fra bringebær kan brukes til å bekjempe bringebærbille.
Figur 3.11 Limfeller kan brukes til overvåking av blant annet bringebærbille. Her er det fanget to fluer og tre bringebærbiller. Foto: Nina Trandem.
Sprøyting
Hjemmelagde blandinger med vegetabilske oljer og grønnsåpe kan brukes fram til høsting ifølge Debioreglene. Bladlus og spinnmidd (inkl. dvalehunner) er de mest aktuelle bruksområdene i bringebær. Se mer under avsnitt «Sprøyting» på side 142.
Figur 3.12 Nav bringebærmøll i skuddspiss. d) Blad med symptom på angrep av veksthusspinnmidd. e) Kraftig angrep av veksthusspinnmidd, middene synes som lyse prikker i spinnet. f) Stor bringebærbladlus. Foto: a), b), c), d) og e) Olav Sørum, f) Nina Trandem.
Nedenfor er en nøkkel til ulike insekter og midd i bringebær basert på symptomer, og hvor man finner mer informasjon om dem. «Nettart.» betyr nettpublikasjonen «Skadedyr ved dyrking av bjørnebær og bringebær i veksthus – diagnose, biologi og mulige tiltak».
I denne presenteres biologi og mulige ikke-kjemiske tiltak mot de fleste skadedyr som kan dukke opp i norske bringebær. Merk at utsett av nyttedyr ikke er tillatt på friland (med unntak av nematoder mot billelarver og snegl). Videre i håndboka er derfor bare de to viktigste skadedyra – bringebærbille og bringebærbladmidd – gitt full omtale, samt en mindre viktig art som mangler i den elektroniske publikasjonen (bringebærgallmygg).
Skade i stengler
• Toårsskudd knekker lett, er hult ut fra rothalsen og oppover: Bringebærglassvinge (Nettart.)
• Kuleformede galler på toårsskudd: Bringebærgallmygg (nedenfor)
• Årets skudd henger med toppen i juni, visner etter hvert: Bringebærflue (Nettart.)
• Årets skudd med oransje larver i barksprekker, fjorårets skudd med innsunkne flekker:
• Bringebærbarkgallmygg (Nettart.)
• Avgnagde stengler: Mus (Ikke omtalt)
Skade på knopper
• Knoppene blir hult ut av liten rød larve: Bringebærmøll (Nettart.)
• Knoppene er hult ut eller bitt av, ingen rød larve: Knoppsnutebille (Nettart.)
Skade på blad
Grå til hvite prikker på bladene, kan flyte sammen ved store angrep. Små/nye blader grå og med spinn: Veksthusspinnmidd (Nettart., samt avsnitt om spinnmidd i jordbær)
Som over, men mangler spinn og har hudrester av større insekter på undersiden: Sikader (Nettart.)
Gule partier på oversiden, tilsvarende grønne på undersiden, gjerne symmetriske om nerver: Bringebærbladmidd (side 177)
Jevnt gnag fra kanten eller på bladplate: Larver av bladveps eller sommerfugl (Nettart.)
«Raspegnag» i bladplatene om våren, gjort før bladene foldet seg ut: Jordlopper (ikke omtalt) eller bringebærbille (se nedenfor)
Blad krøller seg eller brettes, klissete belegg og mange tomme insekthuder: Stor eller liten bringebærbladlus (Nettart.)
Blad misformet (buklet) med mange små brunkantede hull: Bladteger (Nettart.)
Skade på blomster og blomsterknopper
Knoppene drysser fordi blomsterknoppene er bitt av i stilken: Jordbærsnutebille (Nettart., samt avsnitt om jordbærsnutebille i jordbær)
Gnag i blomsterknopper/lyst brun larve i blomsterbunn: Bringebærbille (se nedenfor)
Små fargeløse larver i blomstene: Kan være bringebærmøll, ødelegger knopper neste år (Nettart.)
Tett i tett med lus («lusetopp»), klissete belegg og mange tomme insekthuder: Bladlus, flere arter (Nettart. omtaler mange arter, på friland er de to artene stor og liten bringebærbladlus mest aktuelle).
Skade på kart og bær
Små fargeløse larver i unge kart: Kan være bringebærmøll – ødelegger knopper neste år (Nettart.)
Gulbrun larve rundt eller i kart og bær, gnag i tapp og drupletter (småfrukter), drupletter nær hams skadet: Bringebærbille (se nedenfor)
Store deler av bæret er spist opp: Fugl (trost etc., ikke omtalt)
Misfarging av bær: Store bladmiddangrep (side 177). Se evt etter trips (mest aktuelt under tak, Nettart.)
Vond lukt, inntørket ring rundt bærfeste: Bærtege («bærfis»), en breitege (Nettart.)
Knartbær (enkelte drupletter er ikke utviklet): kan være skade av håret engtege eller annen bladtege.
Bringebærbille (Byturus tomentosus)
Diagnose:
Utseende. Voksne biller er gulbrune til svartbrune, ovale, 4 mm lange. Billene er dekket av fine hår. Larvene er gulbrune.
Symptomer: Gnag i blomsterknopper, gulbrun larve i blomster, kart og bær. Også karakteristisk gnag på blad om våren.
Overvåking: Hvite limfeller om våren før blomstring. Disse kan kjøpes fra Sveits («Rebell bianco» fra Andermatt Biocontrol) eller Storbritannia («Vertical white sticky kit» fra AgriSense), men krav om minstekjøp gjør at flere dyrkere bør slå seg sammen. I Sveits og Skottland regner man med at mer enn 5 biller fanget pr. felle før blomstring krever tiltak for bær som er ment til friskkonsum (de bruker kun 1 felle pr. 2 mål til overvåkingen). Se også etter bille i knopper og blomster på stille og varme kvelder. I godt vær vil bringebærbille finnes i hvite blomster i kantvegetasjon som blomstrer før bringebær. Ta hundrebærsprøve under høsting: Hvor mange av 100 tilfeldige salgsbær inneholder mark? Er det forskjell på tidlig og seint i høstingen? Seine angrep kan tyde på at smitten først og fremst kommer utenfra feltet.
Skadepotensial: Angrepne bær får dårligere holdbarhet og blir uappetittelige. Bærkjøpere har lav toleranse for larver i bær. De voksnes blomsterknoppgnag kan også bli betydelig i enkelte år. Utsortering av makkbær tar lang tid, og krever uønsket håndtering av bæra. Bringebærbille regnes som den viktigste flaskehalsen når det gjelder plantevern i økologiske bringebær på friland. Norske usprøytede felt som har stått noen år, kan gjerne ha 40-60 % av bæra skadet av bringebærbille, men også slike felt kan enkelte år ha under 10 % skadde bær.
Figur 3.13 To-årig livssyklus hos bringebærbille. Tegning: Hermod Karlsen.
Figur 3.14 Larver av bringebærbille. Foto: Nina Trandem.
Biologi
Voksne bringebærbiller kommer opp fra jorda i mai, 2-4 uker før bringebæra blomstrer på friland. De begynner etter hvert å gnage på knoppene. Dersom det er mer enn ca. 15 ºC, vil billene kunne fly ut av bringebærfeltet til planter med hvite blomster (for eksempel hegg, eple, hvitveis) for å spise pollen. Når bringebærblomstene åpner seg, er billene fetet opp og parret, og 1 mm lange egg legges blant pollenbærerne i blomstene. Hver hunn kan legge ca. 100 egg. Eggleggingsperioden varer til blomstringen er over. Dersom det er vær til det, kan hunnene fly over til andre felt i nærheten, der blomstringen er senere. Larven klekker etter ca. 10 dager. Den gnager på blomsterbunn, drupletter og tapp til den er ferdigspist etter 4-7 uker. Da forlater den bæret og graver seg 0-20 cm ned i jorda, der den lager et hulrom som den forpupper seg i. Ifølge en undersøkelse fra 1970-tallet har de fleste bringebærbiller i Norge en toårig livssyklus, dvs. at de tilbringer 1 ½ år i jorda. Første overvintring skjer som larve. Påfølgende sesong utvikler de seg videre til puppe og voksen. De voksne blir liggende i jorda gjennom vinter nr. 2, og kommer ikke fram før våren etter. De dør formodentlig etter å ha lagt eggene sine. Ca. 10 % av individene i undersøkelsen klarte utviklingen på ett år, som er det normale lenger sør i Europa. Ettårig livssyklus kan også ha blitt vanligere i Norge med mildere klima.
Tiltak
Ingen dokumenterte ikke-kjemiske tiltak finnes foreløpig, men følgende kan ha effekt:
Regelmessig risting av plantene (via oppbindingstråd), evt spyling med kaldt vann. Billene slipper seg ned ved den minste forstyrrelse.
• Fremme nytteorganismer i bakken under plantene ved hjelp av kompost etc.
• Høner i feltet (roter etter insekter i jorda)
• Mange hvite limfeller satt ut i ukene før blomstring
• Bearbeide/forstyrre jordlag i feltet
• Plukke alle bær (inkl. bærtappen) før de faller ned, destruere alle som ikke er salgbare.
• Destruere villbringebærfelt, senest i juni året før planting av nytt felt. Destruksjon av villbringebær senere vil derimot kunne øke smittepresset på dyrkede felt.
• Sette opp insektgjerde i tillegg til tak eller tunnel. Prøvd ut hos én økodyrker f.o.m 2005.
Det er viktig å sette inn tiltak helt fra begynnelsen av (nye felt). I eldre felt, der kanskje halvparten av bæra er angrepet, er det ikke å forvente at billebestanden kan desimeres på kort tid uten bruk av kjemiske plantevernmidler. Når det er riktig mange bringebærbiller i et felt, vil det trolig være sterk konkurranse om ledige blomster å legge egg i. Det å fjerne noen individer vil da ikke dempe skaden, men gjøre at de billene som er igjen får større armslag. Feller forsterket med luktstoffer fra bringebær er under utprøving i Skottland og Norge. Luktstoffet tiltrekker svært mange biller, men det gjenstår å dokumentere hvordan feller med luktstoffet kan fjerne mange nok biller til at skaden går ned.
Bringebærbladmidd (Phyllocoptes gracilis)
Diagnose
Utseende. Bladmidd er frittlevende gallmidd. De er for små til å ses med det blotte øye – god lupe er nødvendig. Hver midd er 0,1 mm, gulhvit til rosa, og pølseformet med to par bein. Angrepne blad kan ha fra få til svært mange individer, avhengig av når undersøkelsen skjer.
Symptom. Uregelmessige gule flekker eller gule partier på oversiden av bladet, gjerne symmetrisk om en nerve. Partiene har samtidig deformerte hår og avvikende i farge på undersiden. Skaden kan lett forveksles med virus, men da har blad-undersiden normal farge.
Overvåking. Se jevnlig etter symptomer. Få undersøkt om symptomene virkelig skyldes bladmidd. ’Glen Ample’ er spesielt utsatt.
Skadepotensial
Svake angrep ser ikke ut til å svekke plantene eller redusere avlingen, mens store angrep vil svekke plantene, drepe toppskudd og føre til ujevn modning og deformerte bær.
Biologi
Midden overvintrer mange sammen under knoppskjell eller i sprekker i stenglene. Så snart plantene begynner å vegetere (knoppsprett), flytter de overvintrede hunnene seg til undersiden av bladene på fruktbærende skudd og legger egg mellom bladhårene. Utviklingen tar 14 dager fra egg til voksen (ved 25 °C), og det er flere generasjoner i året. På de fruktbærende skudda når bestanden toppen midtsommers. Når bladene på disse skudda er fullt utviklet, flyttes angrepet til blader på de nye stenglene. Her øker antallet midd utover i sesongen. Ved store angrep forekommer midden også i blomster og bær. Bladmidd har ikke vinger, men er likevel svært gode til å spre seg med vinden.
Tiltak
Fjern og destruér gamle skudd straks etter høsting for å hindre at midden går over i årsskudda. Unngå å anlegge nye felt med ’Glen Ample’ i nærheten av villbringebær eller eldre bringebærfelt. Fjern blad med symptomer etter hvert - bruk en plastpose, ikke gå rundt i feltet med smittede blad (bladmidd kaster seg på vinden ved første anledning). Midden vil ha størst oppformering på lune og varme steder. I 2005 og 2006 var det forsøk med svovel, olje/såpe og hvitløksekstrakt mot bladmidd i økobringebær. Svovel hadde en viss effekt, og muligens olje/såpe (Trandem 2008). Men begge tiltak kan gi sviskade på plantene, og erfaringer har vist at bruk av svovel på bringebær i vekstsesongen må frarådes. Dersom vi ikke finner tiltak som kan kontrollere middproblemene i sorten ’Glen Ample’, må en annen sort brukes i økologisk dyrking. Under tak kan man forsøke å sette ut tripsrovmidden Neoseiulus cucumeris (syn. Amblyseius cucumeris). Denne rovmidden spiser bladmidd, men dersom det er større bytte tilstede (spinnmidd etc), vil nok dette bli foretrukket. Det er usikkert om N. cucumeris kan formere seg på bladmidd alene. Den kan overleve og vokse på en gallmidd på tomat, men ikke formere seg. Rovmidden Typhlodromus pyri, som er viktig i integrert epledyrking, er aktuell å prøve dersom problemer skulle oppstå. Denne rovmidden er antatt å være en viktig fiende av bringebærbladmidd i Storbritannia. Den er imidlertid ikke godkjent for salg i Norge.
Bringebærgallmygg (Lasioptera rubi)
Diagnose
Utseende. Lyserøde små beinløse larver som ligger beskyttet i en galle på stengelen.
Symptom. Kuleformede 2-3 cm store galler (oppsvulminger) på andreårsskudd. De kan være både på hovedstengel og sideskudd. Larvene ses når gallene skjæres over, det er gjerne 6-8 av dem pr. galle. Året etter klekker den voksne gallmyggen, og små utgangshull etter myggen og deres evt. parasitter kan ses i gallene.
Overvåking. Se etter galler ved skjæring. Vær obs. på at fortykkelse av stengelen også kan være en sjukdom (kallussjuke), men det er da ingen larver eller hulrom inni.
Skadepotensial Angrepne skudd vil måtte bruke energi på å produsere galler og larvenæring i stedet for bær. Ikke kjent som noe alvorlig skadedyr. Biologi Gallmyggen legger egg ved knoppbaser på andreårsskudd i juni-juli. Larvene klekker og lever av plantevev inne i gallen som dannes av planten. De overvintrer som larver og forpupper seg om våren året etter. De fleste voksne klekker fra gallene i løpet av juni.
Figur 3.15 Symptomer på bringebærbladmidd: a) En ’Glen Ample’-hekk med kraftig angrep. b) Angrepet blad. c) Bær av ’Glen Ample’ fra planter med stort bladmiddangrep. Foto: a) og c) Rune Vereide, b) Nina Trandem.
Det er vanlig at gallmygglarvene drepes av snylteveps, men da er skaden alt skjedd. Gallmyggen er vanlig i villbringebær, der gamle skudd får stå i fred, og dette vil være smittekilden for dyrkede felt. Trolig kan gallmyggen overleve etter at skuddet er skjært av, dersom dette skjer sent på høsten. Kan også leve på bjørnebær.
Tiltak
Destruksjon av gamle skudd etter høsting stopper gallmyggens livssyklus. Angrepne skudd må derfor skjæres og brennes samme år som gallene dannes (dvs. det året stenglen har gitt avling). Fjern også angrepne stengler med villbringebær nær feltet. Ikke legg avskjærte skudd i en haug rett ved feltet (dette vil være smittekilde også til en rekke andre skadegjørere).
Litteratur om skadedyr i bringebær: Se Trandem og Smith Eriksen 2003 for en mer omfattende liste. For den som ønsker en håndbok med skade- og nyttedyr i Rubus og andre bær, anbefales Alford (1984) eller Frankenhuyzen (1996). Begge har gode fotografier, og det meste av innholdet er relevant for norske dyrkere. Oppdatert informasjon om ulike skadegjørere i bær finnes også i Plantevernleksikonet på nett: www.bioforsk. no/plantevernleksikonet.
Alford, DV. 1984. A colour atlas of fruit pests – their recognition, biology and control. Wolfe Publishing Ltd, London, England, 320 s.
Ellis, M.A., R.H. Converse, R.N.Willians & B. Williamson (Eds) 1991. Compendium of raspberry and blackberry diseases and insects. The American Phytopathological Society, APS Press, St. Paul. Minnesota, USA, 100 s.
van Frankenhuyzen, A. 1996. Schadelijke en nuttige insekten en mijten in aardbei en houtig kleinfruit. Nederlandse Fruittelers Organisatie, ’s-Gravenhage, 316 s.
Gordon, S.C., J.A.T. Woodford & A.N.E. Birch 1997. Arthropod pests of Rubus in Europe: Pest status, current and future control strategies. J Hort. Sci. 72: 831-862.
Heiberg N. & R. Lunde 1999. Gras mellom radene – konkurrerer med bringebær om næring. Norsk Frukt og Bær (2) 3: 18-20. Heiberg, N. & M. Bøthun 2004. Pilotprosjekt – Økologisk frukt og bærdyrking/Delprosjekt: Økologisk bringebærdyrking (2004-2006). Rapport/ referat fra årets markvandringer i prosjektet, 12 s.
Nes, Arnfinn 1998. Bærdyrking. Landbruksforlaget, Oslo, 224 s.
Pritts, M.P., R.W. Langhans, T.H. Whitlow, M.J. Kelly & A. Roberts 1999. Winter raspberry production in greenhouses. HorTechnology 9: 13-15.
Schøyen, T.H. & I. Jørstad 1956. Skadedyr og sykdommer i frukt- og bærhagen. Aschehoug & Co, 197 s.
Smith Eriksen, A., A. Stensvand, M. Sørestad & N. Trandem 2003. Plantevernplan for bjørnebær i veksthus. http://www.bioforsk.no/ViewPPP. aspx?view=publication&id=2102
Stenseth, C. 1974. Livssyklus og fenologi hos bringebærbille, Byturus tomentosus (Col., Byturidae). Forskning og forsøk i landbruket 25: 191-199.
Stenseth, C. 1989. Midder og insekter som angriper jordbær, bringebær og solbær. Kompendium i plantevernfag. Planteforsk Plantevernet, 42 s. (kjøpes fra Landbruksbokhandelen, UMB)
Takle, T. 2003. Dyrking av bringebær. Fylkesmannen, landbruksavdelinga i Sogn og Fjordane, November 2003, 25 s.
Takle, T. m.fl. 2005. Plantevern i frukt og bær 2005. Fylkesmannen, landbruksavdelinga i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland, Agder, 32 s.
Trandem, N. 2002. Norske bringebærbiller gjør det annenhvert år. Norsk Frukt og Bær 5(2): 18-19.
Trandem, N. 2008. (red.) Utprøving av metoder for bekjempelse av bringebærbille og bringebærbladlus i økologisk bringebærdyrking (2004-2006). Sluttrapport til Pilotprosjekt Økologisk Fruktdyrking. 17.s. www.hagis.no>Rapportar
Trandem, N, & A. Smith Eriksen 2003. Skadedyr ved dyrking av bjørnebær og bringebær i veksthus – diagnose, biologi og mulige tiltak. Elektronisk publikasjon:
http://www.bioforsk.no/ViewPPP.aspx?view=publication&id=1956
Viken, T.H., J. Meland & J. Haslestad 2005. Plantevernplan for bær 2005. Landbrukets Fagsenter Østlandet, frukt og bærring, Forsøksringen Telemark & Forsøksringen bær – Oppland og Hedmark.
Rips, solbær og stikkelsbær tilhører Ribes-slekta. Dyrkingsomfanget av disse bæra er begrenset i Norge. Kommersielt dyrkes solbær i størst omfang. Rips og stikkelsbær finner vi hovedsakelig i småhager.
I solbær, jfr. tidligere omtalt også under andre bærevekster og frukt, vil det være aktuelt å legge inn en periode med mekanisk brakking før planting, for å svekke flerårige ugras mest mulig. Slik mekanisk brakking kan kombineres med å så til grønngjødsling etterpå som kappes flere ganger i løpet av sesongen. Siden vi tidligere i denne boka har beskrevet grunnprinsippene for slik mekanisk brakking vil vi her bare henvise til avsnitt 1.1.
Flere metoder kan være aktuelle i planteraden:
• Vevd plastduk (eks. Mypex) i planteraden
• Planting på vanlig svart plast
• Mekanisk ugrasbekjempelse
• Levende lavt plantedekke
I vurderingen av metoder er det også viktig å være klar over at ugraskontroll og næringstilførsel henger nøye sammen, for eksempel vil bruk av dekkemateriale i planteraden kunne vanskeliggjør gjødsling. Med mekanisk ugrasbekjempelse blir gjødsling enklere.
Vevd plastduk
Vevd plastduk er et alternativ for ugraskontroll i planteraden. Som tidligere omtalt er denne typen plastduk solid og varer i mange år. Brukes det for eksempel en 1,3 m bred plastduk vil dette dekke ca. 1 m bredde inne i planteraden. Selv om duken generelt gir god ugraskontroll, kan kløver og krypende ugrasplanter som legger seg over plasten etter hvert få røtter som går gjennom plasten. En annen måte ugraset kan etablere seg på er ved frø som samler seg i jordsøl, bladrester o.a. på plasten som kan spire og hvor røttene vokser gjennom plasten. Størst er problemet i etableringsåret og de neste årene når buskene skygger dårlig. Når ugrasrøttene først har kommet gjennom duken, er ugrasproblemet et faktum også på slik plastduk. Et annet aspekt er ugras som etablerer seg i plantehullet. Dette ugraset må lukes bort manuelt.
Enkelte solbærdyrkere kjører hver vår med frontmontert børste på traktoren for å børste bort jordsøl og bladrester fra plasten. Ved grasklipping om sommeren, kjøres børsten for å legge kløver og ugras som kryper inn på plasten, ut i kjøregangen. På denne måten unngås at ugras etablerer seg på plasten. I mindre felt kan blad og jordsøl på plasten fjernes manuelt med kost og rive.
Vanlig svart plast
I forsøksøyemed har det også blitt prøvd å etablere solbærfelt på vanlig svart plastfolie. Her er tanken å dekke mot ugras de første årene for seinere å holde graset nede med klipping. Erfaringene fra dette var at det ble fort hull og skader i plasten, og at grasklipping måtte overta tidlig. I et slikt felt var det kraftig grasvekst, og det måtte klippes ofte. Skal man benytte et slikt system bør man benytte svaktvoksende grasblandinger med tanke på redusert klippearbeid.
Mekanisk ugrasbekjempelse
Mekanisk ugrasbekjempelse er et alternativ til plastdekke. I Danmark er mekanisk ugrasbekjempelse i økologisk solbær vanlig, slik det også er i økologisk fruktdyrking i Europa. De første to årene kan det ikke kjøres tett innpå solbærplantene, det blir derfor betydelig innsats med manuell ugrasbekjempelse de første årene. Seinere må det kjøres 5-8 ganger i løpet av en sesong. Dersom flerårig ugras som kveke, åkertistel m.m. får rotfeste i starten, vil det bli mye ugrasarbeid videre utover i omløpet. God ugrasinnsats de første to årene betaler seg. Solbær har mesteparten av røttene i det øvre 10 cm av jordlaget, og det kan ikke utelukkes at mekanisk ugrasbekjempelse skader rotsystemet.
På forsøksstasjonen i Jork utenfor Hamburg er det prøvd ulike typer freser (henholdsvis fabrikat «Ladurner», «Tournesol», «Lipco» og «Humus») i økologiske fruktfelt. De to typene som blir anbefalt er «Tournesol» og «Ladurner». Arbeidsdybden er 6-10 cm og arbeidsbredden 50-80 cm. Begge etterlater en jamn jordoverflate, har god effekt på ugraset, kan kjøres raskt og er ikke minst skånsomme mot trærne. I Danmark benyttes «Ladurner» i solbærfelt. Det antas at «Tournesol», som er utviklet til bruk i vinmarker, også kan brukes i solbærfelt.
Plantedekke
Det er visse betenkeligheter med grasdekke i planteraden pga konkurranse om vann og næring. I Nederland er det tradisjon for økologiske fruktfelt med grasdekke i treraden og der dette går bra. Dersom vegetasjonen holdes lavt nede hele vekstsesongen, og vann og gjødsel tilføres, vil konkurransen om vann og næring trolig bli mindre. De lar graset vokse fra juli-august for å unngå nitrogenfrigjøring om høsten. Det hadde vært interessant å prøve grasklipper som kan kjøre tett innpå buskene i solbærfelt.
Kjøregangene
I kjøregangen kan det såes en plenblanding for eksempel med ekstra hvitkløver. Hvitkløveren kan ta overhånd og kan raskt utgjøre størstedelen av plantedekket, se bilder. Et slikt kløverdekke som vokser kraftig kan være arbeidskrevende å holde nede. I tørre perioder er kløver/grasdekket utvilsomt konkurrent til solbærbuskene om vann. Hva kløverdekket i kjøregangen bidrar med av nitrogen til bærbuskene er usikkert.
Gjødsling
Med mekanisk ugrasbekjempelse kan gjødsel legges ut langsetter planteraden og moldes ned med fresingen. I opplegget med vevd plast har artikkelforfatteren forsøkt å tilføre gjødsel i trakter som settes ned i plasten mellom hver eller annen hver busk. Traktene er 25 cm høye og har diameteråpning på 45 mm nederst. Vi har tilført tørka hønsegjødsel og flytende Biovinasse. Metoden var planlagt i et gjødseldoseringsopplegg. Hønsegjødsla ble liggende igjen som en grøtaktig masse i trakta og metoden fungerte ikke. Traktene ble fjernet da vi tilsatte Biovinasse.
Både solbær, rips og stikkelsbær kan angripes av flere ulike sjukdommer. Økologisk dyrka solbær vil ofte være mer utsatt for sjukdommer enn økologisk dyrka rips. De viktigste sjukdommene i solbær er mjøldogg, bærbuskbladfall, bærbuskbladflekk og filtrust. Andre sjukdommer som angriper Ribes er gråskimmel, flererustsopper og virus.
Forebyggende tiltak mot sjukdommer i Ribes er i stor grad sammenfallende med forebyggende tiltak i jordbær og bringebær og nevnes derfor kun kort her.
Ved nyplanting er det viktig å ha smittefrie planter, å velge sorter som er sterke mot sjukdommer og tilpasset vokseplassen samt å ha gode jordforhold. I moderne foredlingsprogram av solbær og stikkelsbær er det lagt mye vekt på resistens mot mjøldogg, og de fleste nye sorter som er brukt i Norge i dag, har resistens mot mjøldogg. For de andre sjukdommene er det store variasjoner i resistens mellom de ulike sortene. Man bør være oppmerksom på eventuell smitte fra nærliggende bærbusker.
En del rustsopper på Ribes har vertsskifte med andre plantearter (vinterverter). Angrep av rust på Ribes kan reduseres ved å fjerne andre verter i nærheten. Fjerning av gammelt plantemateriale, slik som overvintrende bladverk på bakken, vil redusere smittepresset. Andre viktige forebyggende tiltak for å redusere angrep av sjukdommer er riktig skjæring av buskene, plantetetthet og vanningspraksis
Per dags dato er ingen preparater mot sjukdommer i Ribes tillatt. Svovelholdige preparater virker mot mjøldogg. Det er tillatt å bruke svovel mot gallmidd i solbær, så det er mulig svovel også blir godkjent mot mjøldogg i nær framtid. Hos enkelte sorter kan det bli noe skade på bladverket ved bruk av svovel. Bruk av kopper rundt og like etter blomstring vil sterkt redusere angrepet av bærbuskbladfall og bærbuskbladflekk, men kopperpreparat er ikke tillatt i økologisk dyrking i
Norge.
Sekksporesoppen Podosphaera mors-uvae som blir kalt stikkelsbærdreper, amerikansk stikkelsbærdreper eller solbærmjøldoggsopp. Det finnes også en annen mjøldoggsopp, europeisk stikkelsbærmjøldoggsopp (Erysiphe grossulariae), som kan danne belegg på
stikkelsbær- og ripsblad. Denne mjøldoggsoppen er ikke så vanlig og blir ikke omtalt nærmere her.
Flere virus er kjent i Ribes, men bare ett, nesletoppvirus (Blackcurrant reversion virus, BRV), er av betydning. Dette viruset viser seg ved at buskene bærer lite eller blir helt ufruktbare, og at bladene avviker fra den normale formen. Bladene får færre bladnerver og dessuten grovere og færre tenner, og de er gjerne smalere enn normalt. Dette gjør at de minner om nesleblad.
Toppene har en tendens til å bli tette, fordi det utvikles vegetative i stedet for fruktbærende skudd, og viruset har således fått navnet nesletoppvirus. Viruset kan spres med stiklinger fra sjuke planter og med solbærgallmidd. Du kan lese mer om viruset under solbærgallmidd
Rips, solbær og stikkelsbær tilhører Ribes -slekta. Dyrkingsomfanget av disse bæra er begrenset i Norge. Kommersielt dyrkes solbær i størst omfang. Rips og stikkelsbær finner vi hovedsakelig i småhager.
Bær i Ribes-slekta regnes for å være lite utsatt for skadedyr, og det har vært hevdet at solbær er det bærslaget som lettest kan dyrkes økologisk uten at det oppstår skadedyrproblemer. Vi har imidlertid begrenset erfaring med dyrking av usprøytet Ribes på større arealer, og den erfaringen som finnes gir dessverre ikke grunnlag for å utelukke skadedyr som et problem.
Det mest fryktede skadedyret i Ribes er solbærgallmidd. Midden sprer et virus, nesletoppvirus, som gjør buskene sterile. Viruset kan ikke bekjempes, og forebyggende tiltak mot og god overvåkning av solbærgallmidd er derfor viktig. I foredlingen av norske solbærsorter tas det bl.a. hensyn til resistens mot solbærgallmidd.
Andre skadedyr som kan opptre i solbær er bl.a. solbærgallmygg
og veksthusspinnmidd. Generelt i Ribes finner man ofte forskjellige arter av bladlus, teger, bladveps- og sommerfugllarver. Hvor skadelige dyrene er, avhenger av hvilken del av planta de angriper. Insekter og midd som angriper bladene kan opptre i langt større antall før de gjør skade enn insekter og midd som angriper blomster og bær.
Forebyggende tiltak mot skadedyr i Ribes er i stor grad sammenfallende med forebyggende tiltak i jordbær og bringebær og nevnes derfor bare kort her.
Minst mulig smittepress
Ved planting av busker og etablering av nye felt er det viktig å bruke plantemateriale uten smitte av midd og insekter. Nye felt bør dessuten ikke legges i nærheten av gamle felt. Vær også oppmerksom på bærbusker i nærliggende privathager. Ved nyetablering, særlig etter
angrep av solbærgallmidd, kan det være lurt å unngå å dyrke Ribes noen år.
Naturlig forekommende nytteorganismer
Grønne rabatter, leplanting, god jordkultur og lignende vil bedre mulighetene for nyttedyr til å trekke inn i feltet. Fugler kan spise store mengder insekter. Å sette opp fuglekasser i nærheten av bærbuskene kan derfor være nyttig. Du kan lese mer om fuglekasser på side 1.3.1.2.
Bruk av dekke
Under og mellom busker er det mest vanlig med plast/vevd duk eller gras som slås. Grasdekke gir bedre forhold for nytteorganismer. Nedbrytbare dekkematerialer er lite utprøvd i Ribes i Norge, men man kan tenke seg at slike vil kunne øke den biologiske aktiviteten i jorda,
noe som kan være bra bl.a. for nytteorganismer.
Sorter
Det er sannsynlig at ulike sorter varierer i hvor attraktive de er for viktige skadedyr. Foreløpig er det god kunnskapom dette bare når det gjelder solbærgallmidd, men gjennom det nye norske prosjektet ”Øko-Ribes”, håper vi å få mer kunnskap om sammenhenger mellom angrep av ulike skadedyr og sorter.
Også for direkte tiltak av skadedyr i Ribes er det mye som er likt med bekjempelsen av skadedyr i jordbær og bringebær på friland. Av tiltakene som er beskrevet for jordbær
er sannsynligvis varmebehandling av stiklinger det viktigste tiltaket i Ribes. Direkte tiltak omtales bare kort her.
Fjerning av smittet materiale
Ved angrep av skadedyr kan det være aktuelt å fjerne infiserte plantedeler som greiner eller skudd. Ved angrep av solbærgallmidd bør en fjerne angrepne busker raskest mulig.
Sprøyting
Det er tillatt å sprøyte med forskjellige blandinger av vegetabilske oljer og grønnsåpe. I Ribes er dette først og fremst aktuelt mot bladlus og midd. Mot solbærgallmidd er det tillatt å sprøyte med svovel i solbær. Et preparat med neem-ekstrakt kan bli godkjent i Norge i løpet av et par år, og vil i så fall ha god virkning mot blant annet bladveps og bladlus.
Varmebehandling av stiklinger
For å få smittefrie stiklinger bør stiklinger varmebehandles. Dette er særlig viktig for å bekjempe solbærgallmidd, men behandlingen vil også ta knekken på andre insekter og en del sjukdommer. Behandlingen kan utføres i et vannbad på 45 ºC i 10 minutter.
Vi har ingen bekreftede funn av solbærbarkgallmygg i Norge, men den finnes bl.a. i Sverige og Finland. Solbærbarkgallmygg ble tidligere klassifisert som ”farlig planteskadegjører”. Den er ikke lenger nevnt i ”Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere”, men man bør likevel være på vakt mot denne arten.
Larvene lever under barken og blir opptil 5 mm lange. De er fotløse og først hvitaktige, senere
lyserøde.
Vertsplanter. Solbær og alperips.
Symptomer. Greiner som visner i løpet av sommeren har mørkebrune til svarte flekker i barken. Barken løsner og sprekker opp. Under barken i grensen mellom frisk og død bark finner man larvene. Greinene visner overfor angrepsstedet.
Skadepotensial
Hvis gallmyggen får fotfeste i Norge vil den kunne gjøre stor skade ved at greiner og hele busker kan bli drept ved sterke angrep.
Biologi
Solbærbarkgallmyggen har 2-3 generasjoner pr. år og overvintrer i jorda som larve spunnet inn i en kokong. Voksne gallmygg svermer ved blomstring og legger egg i barksprekker, ofte nederst på buskene.
Oppdatert informasjon om ulike skadegjørere i bær finnes lettest i Plantevernleksikonet på nett
Stenseth, C. 1989. Midder og insekter som angriper jordbær, bringebær og solbær. Kompendium i plantevernfag. Planteforsk Plantevernet, 42 s (kjøpes fra Landbruksbokhandelen, UMB)
Tveito, D. (red.) 1977. Skadedyr og sykdommer på frukttrær og bærvekster. Grøndahl & Søn Forlag A.S, Oslo. 64 s. ISBN 82-504-0219-7.
Døving, A., A. Sønsteby & A. Nes 2004. Økologisk landbruk: Rips, solbær, stikkelsbær. Norsøk Småskrift nr.1. 26 s. ISBN 82-7687-119-4.
Nes, A. 1998. Bærdyrking. Landbruksforlaget, Oslo. 224 s. ISBN 82-529-2044-6.
Dansk Landbrugsrådgivning 2006. Dyrkningsvejledning Solbær. Internett.
http://www.lr.dk/planteavl/informationsserier/dyrkningsvejledninger/solbaerdv.htm#Skadedyr
Dansk Landbrugsrådgivning 2006. Dyrkningsvejledning Ribs. Internett. http://www.lr.dk/planteavl/informationsserier/dyrkningsvejledninger/ribs.htm
Schøyen, T.H. & I. Jørstad 1956. Skadedyr og sykdommer i frukt- og bærhagen. Aschehoug & Co, 196 s.
Blystad, D-R. 1993. Virus i bær. Faginfo nr. 4.
Hageblåbær er en forholdsvis ny kultur i Norge, og dyrkingsomfanget er begrenset. Den foregår hovedsakelig på Øst-, Sør-, og Vestlandet. Hageblåbær har vært utprøvd i Norge siden 1990. Foreløpig har det vært få plantevernproblem i kulturen. Ugras har vært det største problemet.
Mot ugras i hageblåbær gjelder mye de samme tiltakene som beskrevet for bringebær (se avsnitt 3.1) og de vil bare kort omtales her. Det er viktig at feltet er fritt for ugras ved etablering, men fordi hageblåbær er en langvarig kultur vil ugraset komme inn før eller senere. Vevd plast har vist seg å være effektivt mot ugras og blir mye brukt. En ulempe med plast er imidlertid at tiltaket kan gi sterke angrep av rotsnutebiller som følge av økt temperatur i rotsona.
På Landvik i Grimstad ble det i 2003 og 2004 utført et forsøk med jorddekke av gras/kløver-avklipp i hageblåbær. Massen som var delvis knust med fôrhøster, ble lagt på i et 5-10 cm tykt lag i flere omganger. Det ble grunngjødslet hver vår med husdyrgjødsel. I årene jorddekket ble utprøvd var det lite ugrasproblem og god vekst i plantene.
Greindød er den mest alvorlige sjukdommen i hageblåbær, men også gråskimmel bør nevnes.
Greindød (forårsaket av soppen Godronia cassandrae f.sp. vaccinii) er en sjukdom som første gang ble påvist i hageblåbær i Norge i 1995. Etter dette har den gjort stor skade i mange felt. Den angriper hovedsakelig unge skudd gjennom sår eller bladarr. Ut fra infekssjonsstedet utvikler det seg rødbrune, avlange flekker. Sorte sporehus dannes gjerne i konsentriske ringer i flekkene, og etter hvert blir veden i midten av flekkene grå. Dersom soppen vokser rundt skuddet, vil dette medføre visning over infekssjonsstedet. Det er forskjell i sortenes mottakelighet for sjukdommen. Ved etablering av nye felt er derfor valg av sort sammen med friskt plantemateriale viktig. Tiltak som sikrer rask opptørking og redusert fuktighet i plantebestandet, som godt ugrasreinhold og dryppvanning, reduserer faren for infeksjoner. Hvis sjukdommen har etablert seg i feltet, bør infiserte skudd skjæres vekk og brennes.
Gråskimmelsoppen (Botrytis cinerea) kan også angripe blomster og bær og av og til skudd på hageblåbær. Symptom, biologi og tiltak er tilsvarende som for gråskimmel i bringebær, se avsnitt 3.2.2.
Skadedyr har generelt ikke vært noe problem i hageblåbær, men lokalt har rotsnutebiller, stankelbeinsmygg og bladlus gjort en del skade.
Rotsnutebiller (Otiorhynchus spp) har ofte kommet inn fra nærliggende jordbærfelt. Hageblåbær er en langvarig kultur med store etableringskostnader og kraftige angrep av rotsnutebiller kan derfor være svært uheldig.
Du kan lese mer om rotsnutebiller og tiltak mot disse på side 145.
Bladlus kan også opptre som skadedyr i hageblåbær. Bladlus har mange naturlige fiender, og det er derfor viktig å legge forholdene til rette for disse. Andre tiltak mot bladlus er sprøyting med olje- eller såpeblandinger.
Dyrkingsomfanget av bjørnebær er lite i Norge. Det som produseres kommersielt, dyrkes hovedsakelig i plasthus og veksthus i Rogaland.
Ugras skaper ikke mye problemer ved dyrking av bjørnebær i veksthus. På friland blir aktuelle tiltak tilsvarende som beskrevet for bringebær, avsnitt 3.1.
De viktigste soppsjukdommene på bjørnebær er gråskimmel, skjeggmugg og grønnmugg, som alle angriper bæra under fuktige forhold før, under og etter høsting. Andre soppsjukdommer som kan nevnes: bjørnebærbladskimmel (Peronospora sparsa) som gir purpurfargede flekker på oversiden av bladene, purpurstengelflekk (Septocyta ruborum) som angriper stengelene og kan gi betydelige avlingstap ved dyrking på friland, bjørnebærrust (Phragmidium violaceum) som danner et oransjegult, senere sort belegg på undersiden av bladene. Bjørnebærrust er vanlig på viltvoksende bjørnebær, men betyr mindre på sorter til dyrking.
Gråskimmel (Botrytis cinerea) kan angripe blomster, bær, skudd, knopper og blader og er den viktigste parasittsoppen i bjørnebær og bringebær. Du kan lese mer om gråskimmel på side 169. Forebyggende tiltak mot soppsjukdommer er god klimastyring, riktig beskjæring og god planteavstand for å unngå for høy fuktighet, samt regelmessig og skånsom høsting og rask nedkjøling av bæra etter høsting.
Figur 5.3 Gråskimmel på bær. Foto: Rolf Langnes.
Skjeggmugg (forårsaka av soppene Mucor spp. og Rhizopus spp.) og grønnmugg (forårsaka av Penicillium spp.) angriper først og fremst skadde eller overmodne bær, men kan også gi betydelig skade før høsting dersom luftfuktigheten er for høy. Skjeggmugg har et lyst soppmycel med mørke sporehus i enden av hyfene (se figur 2.11). Soppene gir en svært bløt råte. Grønnmugg danner et hvitt soppbelegg som raskt blir blågrønt, og råten er bløt. Forebyggende tiltak er som nevnt under gråskimmel.
Skadedyr i bjørnebær er i stor grad de samme artene som i bringebær. Det dreier seg om forskjellige arter av bladlus, midd, planteveps, sommerfugl og sikader. Mange av skadedyrene angriper bladene, og svake angrep av disse har ikke så mye å si for avlingen. Det er likevel viktig å overvåke skadegjørerne slik at tiltak kan settes inn i tide. Utsettelse av nyttedyr er et viktig tiltak i veksthus. Sprøyting med olje- eller såpeblandinger kan være aktuelt mot små insekter og midd. Du kan lese mer om ikke-kjemiske tiltak og skadedyrenes biologi i nettpublikasjonen «Skadedyr ved dyrking av bjørnebær og bringebær i veksthus – diagnose, biologi og mulige tiltak»
Oppdatert informasjon om ulike skadegjørere i bær finnes også i Plantevernleksikonet på nett: leksikon.nibio.no
Heiberg, N. 2005. Tunneldyrking av bær. Grønn kunnskap 9 (4): 83-88.
Langnes, R., A. Stensvand & N. Heiberg 1998. Soppsjukdommer i dyrka bjørnebær. Norsk frukt og bær 1(2): 12-13.
Opstad. N. & A. Nes 1998. Hageblåbær i Norge. Norsk frukt og bær 1(1): 24-25.
Smith Eriksen, A., A. Stensvand, M. Sørestad & N.Trandem, 2003: Plantevernplan for bjørnebær iveksthus.
Stensvand, A. & R. Langnes 2002. Greindød – ny soppsjukdom i hageblåbær. Elektronisk publikasjon:
Strømeng, G.M. & A. Stensvand 2002. Mottakelighet for greindød i hageblåbærsorter dyrket i Norge. Norsk frukt og bær 5(2): 8-9.
Trandem, N. & A. Smith Eriksen 2003. Skadedyr ved dyrking av bjørnebær og bringebær i veksthus – diagnose, biologi og mulige tiltak.
Vereide, R. 2000. Angrep av rotsnutebille på hageblåbær i Nordfjord. Norsk frukt og bær 3(4): 24-25.
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO
