Haremat

Forveksling

Småplanten kan minne om haredylle, som ikke er håret.

Haremat har, som skogsalat, stengler med blad og mange små korger i rik blomsterstand. Svæver, som haremat også kan likne på, har blad i rosett ved grunnen og bladløse stengler.

Fægri (1970) har publisert en praktisk tabell for å skille mellom ulike ‘løvetannliknende’ arter, med sidetallet i Lid og Lid (2005a) i parentes:

• Blad smale, planten er stor, greinet og grasliknende: Geitskjegg (s. 817)
• Blad smale, planten er liten, ugreinet med lysegule blomster: Griseblad (s. 815)
• Mer eller mindre flikete blad i rosett ved grunnen, korger enkeltvis på tykke, hule, bladløse skaft: Løvetann (s. 822)
• Blad i rosett ved grunnen, stengler bladløse eller med små, skjell-liknende blad, greinet eller ugreinet: Følblom, griseøre, svæve, haukeskjegg (hhv. s.  814, 813, 833, 830)
• Stengler med blad, mange små korger i rik blomsterstand: Skogsalat, haremat (hhv. s. 822, 830)
• Stengler med blad, korger større, færre: Beiskeblom, haukeskjegg, dylle, svæve (hhv. s. 815, 830, 817, 833)
  
  

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-90 cm høy, med greinet pålerot.

Stengelen er kantet og opprett, greinet og spredt håret, vanlige hår nederst, kjertelhår øverst.

Bladene er tynne, lysegrønne og ofte noe håret. De nedre er langstilkete, finnet med små sidefinner og stor endefinne. De øvre er kortstilkete eller sittende, eggformet til lansettformet.

Planten har mange små, langstilkete korger i halvskjerm, og ca. 10 lysegule og bare tungeformete kroner i hver korg. Korgdekkbladene er stive, rake, grønne og snaue, og kan ligge omkring frukten som en kapsel til neste vår. Blomstene er tvekjønnet.

Frukten er en fnokkløs nøtt, langstrakt, bøyd og med sektorformet tverrsnitt, bredest litt nedenfor toppen som har en smal krage, og tilspisset mot basis. Overflaten har 15-20 langsgående ribber, brun grunnfarge, men noe lysere på ribbene.

Småplanten: Frøplanten har breitt-ovale, kortstilkete frøblad, 7 mm lange og 5 mm brede.

Planten har hvit melkesaft.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Frøspiringen er varierende, men oftest god fra dyp mindre enn 1 cm.

Blomstring i juli-september.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 650 stk. Fægri (1970) oppgir opptil 40 000 frø per plante.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer på dyrket og udyrket mark, skogkanter, kratt, veikanter og rasmark, både på lettere og tyngre jord.

Skade/ulempe
Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, men særlig korn. Frøet er vanskelig å rense fra grasfrø, og en kan derfor få dette ugraset inn i engen med ureine såvarer. Det er ellers et åkerugras, som ofte blir spredd videre med melde og avrens som kommer over i husdyrgjødselen.

Utbredelse i Norge
Vanlig i lavlandet og dalførene nord til Meløy og Fauske, spredt og nokså tilfeldig videre til Alta og Vadsø.

Historikk
På Helgøya og Nes i Ringsaker, øst for Mjøsa, har planten økt i forekomst fra 1961 til 2004 (Often et al. 2008), men ble også observert i området allerede i årene 1863, 1903 og 1952.

Bekjempelse

Forebyggende tiltak og mekanisk bekjempelse
Forebyggende tiltak som generelt for ettårige ugras, som for eksempel å unngå spredning av frøene. Frøet av haremat er spireført straks etter modning. Stubbharving med en lett harv som gir gode spirevilkår, vil fremme spiringen, og ugraset kan bli bekjempet ved ny jordarbeiding seinere.

Kjemiske tiltak
Haremat er resistent mot MCPA. Ensidig bruk av dette midlet har ført til at haremat har tatt seg opp mange steder. Fenoksy-propionsyre, særlig diklorprop, har relativt god virkning. Best virker likevel et middel som inneholder den tresidige blandingen fluroksypyr+klopyralid+MCPA / Ariane S.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Haremat. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 39-40. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Haremat. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 303-304. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Haremat. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 202-204. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Haremat. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 300-301, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005a. Norsk flora (red. Reidar Elven), 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005b. Haremat. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 830, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Often, A., Bruserud, A. & Stabbetorp, O. 2008. Floraen på Nes og Helgøya. Ugras. Nes og Helgøya Lokalhistorisk skrift 2008: 38-68.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                   Publisert: 4. august 2016