Utskrift 21.11.2024 20:12
Gul gåseblom tilhører gruppen flerårige, stedbundne ugras med rotstokk. Høyden er 30-70 cm. Stengelen er oppstigende eller opprett, med få, nesten opprette greiner, og kvithåret. Bladene er mørkgrønne, ulikefinnete med spisse og parflikete småblad, og fint silkehåret på undersiden. Planten er sterkt aromatisk. Blomsterkorgene er en såkalt gul 'prestekragetype'. Formeringen og spredningen skjer normalt ved frø, men også ved oppdeling av rotstokk og nedre del av stengel ved jordarbeiding. Liker best varm og kalkrik mineraljord, og kan opptre som ugras i høstkorn og kunsteng, men også i natureng og beiter, hvor den blir vraket av beitedyrene. Planten kan bekjempes ved å bruke reint såfrø, ugrasrein gjødsel, god jord- og engkultur, og tidlig slått. En kan også pløye, eventuelt radrense. Er motstandsdyktig mot de fleste ugrasmidler.
Gullkrage som også er en gul 'prestekragetype' som gul gåseblom, men er sommerettårig. Gullkrage har blågrønne, glatte, grovtaggete eller buktfinnete blad, de øvre er sittende med brei grunn som går nesten rundt stengelen.
Den voksne planten er 30-70 cm høy.
Stengelen er oppstigende eller opprett, med få, nesten opprette greiner, og kvithåret.
Bladene er mørkgrønne, ulikefinnete med spisse og parflikete småblad, og fint silkehåret på undersiden. Planten er sterkt aromatisk.
Planten har få enslige blomsterkorger i enden av lange skaft. Kantblomstene er hunlige med gullgule, tungeformete kroner. Midtblomstene er tvekjønnete med mørkere gule og rørformete kroner. Blomstring sommer og høst.
"...når planten danner massevegetasjon, er den praktfull, så man gjerne for et øyeblikk glemmer at den egentlig er et litt kjedelig ugress, som har spredt seg her i landet de siste 150 år" (Fægri 1970).
Frukten er en fnokkløs nøtt, ovalt firkantet i tverrsnitt, med langsgående ribber. I toppen er en noe utvidet krage. Overflaten er matt og fargen gulbrun.
Småplanten: Frøplanten har sittende, eggformete frøblad.
Formeringen og spredningen skjer vesentlig med frø. Etter oppdeling av rotstokken og nedre del av stengelen ved jordarbeiding, kan planten også formere seg vegetativt.
Frøene spirer raskt fra små dyp.
Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 11500.
Vokseplasser
Forekommer i dyrket og udyrket mark, på veikanter og langsmed jernbaner. Liker best varm og kalkrik mineraljord, men ikke rått og kjølig klima. Naturalisert på tørrbakke.
Skade/ulempe
Opptrer som ugras i høstkorn og kunsteng, men også i natureng og beiter, hvor den blir vraket av beitedyrene.
Utbredelse i Norge
Vanlig på Østlandet, ellers spredt i Sør-Norge, sjelden og mest tilfeldig i Nord-Norge, men helt til Alta, Karasjok og Sør-Varanger. Til 960 m i Vågå i Oppland.
Historikk
Er innført i Norden på 1700-tallet, men er kommet mye inn med såfrø i seinere år (Lid & Lid 2005). Fægri (1970): "..har vært brukt til medisinsk bruk, likesom den, som navnet antyder, har vært brukt og til dels ennå brukes til farging".
Forebyggende tiltak (som for prestekrage)
Reint såfrø, ugrasrein gjødsel, god jord- og engkultur og tidlig slått.
Mekaniske tiltak
Dersom gul gåseblom har tatt overhånd, kan en pløye om, eventuelt radrense.
Kjemisk bekjempelse
Sterk mot de fleste ugrasmidler.
Fykse, H. 2003. Gul gåseblom. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 48. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.
Fægri, K. 1970. Gul gåseblom. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 280-281. Cappelens forlag. Oslo.
Korsmo, E. 1954. Gul gåseblom. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 277. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.
Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Gul gåseblom. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 32, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.
Lid, J. og D.T. Lid 2005. Gul gåseblom. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 775, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.
Sjursen, H. 2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.
Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.
Gul gåseblom - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO