Vanlig gullris

Forveksling

Vanlig gullris kan forveksles med Kanadagullris, som har sprikende greiner i blomsterstanden. Den er også flerårig og vandrende med jordstengler. Vanlig gullris har opprette greiner i blomsterstanden, og er flerårig, stedbundet med rotstokk.

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-100 cm høy. Storvokst, ofte nokså håret, med korte, litt krokete hår. Oftest smal eller brei topp med tallrike korger på greinene (Lid & Lid 2005).

Bladene: fjærnervet med mange korte sidenerver, sagtannet og fint håret under og i kanten. Grunnbladene er omvendt lansettformet til omvendt eggformet, stengelbladene er smalere.

Blomster: Blomsterkorgene er ca. 1 cm breie, korgdekke ca. 4-10 mm langt. 

Roten: Hovedstammen til rotstokken, som går på skrå i jordlaget, er fingertykk og skjellet (Korsmo 1954).

Frøet: Se Korsmo (1954).

Biologi

Formeringen og spredningen skjer ved frø med fnokk på.

Antall frø pr. plante: ca. 11 000.

Frøet er lettspirende.

I spiringsåret utvikler frøplanten en rosett av blad. I andre leveår blomstrer planten og setter frø (Korsmo 1954).

Fægri (1970): ”Gullris hører til høysommerens og høstens blomster. Den tar lang tid for å komme i gang, først ut i juli kommer de første blomstene, selv i lavlandet. Men til gjengjeld holder den lenge på. Når soppsankerne drar til skogs med sine kurver, står gullris ennå i blomst, om enn ikke i full blomst.”

Betydning

Vokseplasser
Vanlig gullris: I åpen skog og skogkanter, tørr beitemark, hei, vierkratt og urtelier i fjellet, veikanter, lite basekrevende.

Skade/ulempe
Planten er treaktig og blir vanligvis vraket av husdyrene, både i beite og i fôret. Den er likevel ikke noe særlig brysomt ugras i kulturmarken, idet den lett kan holdes nede på veldrevet kulturjord (Korsmo 1954).

Utbredelse i Norge
Vanlig i det meste av landet, fra fjæra til fjellet, i alle fall nord til Tromsø og Lenvik i Troms. Funnet i veikant i Sør-Varanger i Finnmark. Til 1520 m.o.h. i Lom i Oppland.

Kulturhistorie
I folkemedisinen ble planten brukt i smurninger og salver mot utvendige skader, noen steder blandet sammen med potetrasp (Voss) (Fægri 1970). Garvestoffer av katekintypen virker proteinfellende, og får sår til å gro, og hindrer at sykdomsbakterier trenger inn (Høeg et al. 1984).

Bekjempelse

Den er ikke noe særlig brysomt ugras i kulturmark, men i enkelte tilfeller kan det være behov for bekjempelse.
Mekaniske tiltak: Oppstikking av planter, avhugging før frømodning (Korsmo 1954).
Kjemiske tiltak: Søk i plantevernguiden.no, og deretter midler under ’Ugras’ i ’Eng og beite’.

Litteratur

Fægri, K. 1970. Gullris. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 271-272. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A., A.S.W. Christophersen, T. Faarlund, E.M. Lauritzen, S. Løkken, B.O. Røssberg, P. Salvesen og R. Sævre 1984. Gullris. I Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon og legekunst (red. O.A. Høeg).  S. 144. Forlaget Det Beste. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Gullris. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 280-281. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Gullris. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 753, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

               Publisert: 18. desember 2017