Flikbrønsle

Forveksling

Nikkebrønsle (Bidens cernua), som har lysegrønne blad (flikbrønsle har mørkegrønne), hele eller tannete, og nikkende korger. Mindre vanlig enn flikbrønsle. Nikkebrønsle har gått mye tilbake i nyere tid.

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-90 cm høy, med greinet pålerot.

Stengelen er opprett, vanligvis brungrønn til rødbrun og sterkt greinet.

Bladene er motsatte, glatte, tre-fem-fliket med stor midtflik som er dypt sagtagget. Fargen er mørkgrønn. De nedre bladene er tydelig skaftet.

Planten har blomsterkorger, enslige eller i kvast, formet som en halvskjerm. De ytre korgdekkbladene er store og utsperret, de indre er omsluttende. Blomsterbunnen er flat med hinneaktige agner. Alle kroner er rørformete og tvekjønnet.

Frukten er en fnokkløs nøtt, langstrakt, med stivhårete ribber langs midten på begge sider av kantene, noe krummet og sterkt sammentrykt fra sidene. "Istedenfor fnokken, som jo er det vanligste i denne familien, er begeret vokst ut til stive pigger, som dessuten er utstyrt med mothaker. Vanligvis er det minst to pigger på hver frukt, det kan bli 4-5" (Fægri 1970).

Om piggene i frøet og bakgrunnen for navnet: "Disse er meget effektive når det gjelder å henge seg fast. En tur på en strand med brønsle vil si et uendelig tålmodighetsarbeid for å fruktene ut av strømpene etterpå. Selv om man får dem ut, blir piggene ofte sittende igjen; de kan til og med begynne å bore seg inn i huden, hvilket da medfører svie og følelse av brenning. Dette ser ut til å være bakgrunnen for navnet" (Fægri 1970).

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, ovale frøblad.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende ved frø. Blomstring i juli-august.

Spiringen er god fra små dyp, 0-2 cm. Dyrespredning.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 250.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i dyrket og udyrket mark, langs grøfter og kanaler, vannkanter, driftvoll ved ferskvann og på havstrand. Liker vassjuk og sur jord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i fuktig åker, eng og beite, på veikanter og ved møller.

Utbredelse i Norge

Nokså vanlig på Østlandet fra Østfold nord til Kongsvinger i Hedmark og Sør-Fron i Oppland, og sørover mot Farsund i Vest-Agder. Sjeldent som tilfeldig ugras i kyststrøk nordover til Nord-Trøndelag. Til 280 m i Ringsaker i Hedmark.

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Grøfting er det viktigste mottiltaket, både for å gjøre forholdene vanskeligere for flikbrønsle og bedre for kulturveksten, og for å legge forholdene bedre til rette for mekaniske tiltak.

Mekaniske tiltak

Som andre sommerettårige ugras: ugrasharving og radrensing.

Kjemiske tiltak

Det anbefales å prøve tresidige milder som diklorprop-p+MCPA+mekoprop-p og fluroksypyr+klopyralid+MCPA som ellers virker bra mot andre korgplanter.

For ytterligere informasjon om ulike ugrasmidler, søk i https://www.plantevernguiden.no/ eller https://www.mattilsynet.no/plantevernmidler/.

I VIPS-Ugras 2.0 kan du også få hjelp til planlegging og gjennomføring av ugrasbekjempelse i åkeren din.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Flikbrønsle. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 25. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Brønsle. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 278-279. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Flikbrønsle. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 143-145. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Flikbrønsle. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 36, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Flikbrønsle. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 769, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.