Burot

Forveksling

Andre arter i malurtslekten.

Kjennetegn

Den voksne planten er 0,5 - 2,0 m høy, med tykk, treaktig rotstokk.

Stengelen er opprett, grov, ofte rødbrun.

Bladene er finnete med spisse småblad. Basale blad er kortstilkete, stengelblad sittende og stengelomfattende. Oversiden er mørkegrønn, undersiden kvitfiltrert.

Blomsterkorgene sitter i mange aksliknende klaser fra bladhjørnene i en kjegleformet blomsterstand. Korgene er klokkeformet og lodne.

Frukten er en fnokkløs nøtt, bredest ovenfor midten, avsmalnende mot frøfestet som er noe uttrukket og skeivt avstumpet.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, ovale frøblad. De varige bladene har glatt overside og kvitfiltret underside.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer mest ved frø, men også ved at nedre del av stenglene slår røtter, og ved mekanisk oppdeling av rotsystemet.

Den treaktige rotstokken sender opp lysskudd fra mars til oktober. De fleste lysskuddene kommer i juni.

Etter blomstringen, som foregår i juli-september, spres de små frøene med vind, og spirer best i lys på jordoverflaten. "Fruktene har ikke fnokk; slyngespredning synes å finne sted når de tørre stenglende ruskes av vind-draget" (Fægri 1970). Første året spirer frøet til en bladrosett som blir 10-15 cm høy. Året etter kommer rette stengler som blir 30-70 cm høye. Senere kan stenglene bli opptil 2 m høye. Fægri (1970) om de 'gamle', overvintrende fruktstandene: "De tørre burotfruktstandene som stikker opp over sneen, er et alminnelig og typisk syn på jorder og i skogkanter, særlig i de sentrale østlandstraktene. Vinterstander kaller man slike planter som blir stående vinteren over, og som sprer sine frukter på sneen".

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig opptil 700 000.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på dyrket og udyrket mark, på veikanter, langs gjerder og hekker, på tomtearealer og avfallsplasser. Liker varm jord på silurgrunn, men også andre lette, varme jordarter og moldjord, rik på kalk og næring. 

Kanskje hjemlig på havstrand, og i berg og ur; trolig innført ellers, på tørrbakke, i skogkanter, på brakklagt eng og åker, veikanter og annen skrotemark (Lid & Lid 2005).

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i åker, eng og beiter. Tidligere sprøyting mot frøugras i kornområdene enn det som før var vanlig, og redusert jordarbeiding, er viktige årsaker til at burot har tatt seg opp de senere år.

Pollenet er sterkt allergifremkallende.

Utbredelse i Norge

Vanlig til spredt nord til Troms, sjelden i Finnmark. Til 1220 m.o.h. i Ulvik i Hordaland.

Historikk

Har vært brukt i folkemedisinen (se omtale nedenfor av aktuell utstilling), mot mageonder og gikt. Også mot 'kreatursykdommer' var burot viktig, særlig for kalver. De overjordiske delene av planten har vært brukt som fôr (Høeg 1975).

"Er burot opprinnelig viltvoksende i Norge? Den er funnet over hele landet, men iallfall i Finnmark er funnene få og tilfeldige. At den har profitert enormt av skogrydding og andre primitive former for åkerbruk, er sikkert, for ikke å snakke om de ustyrtelige mengder som kan finnes på tomter og løkker østpå. Men den kan finnes i ur og kratt også, og det gjør saken litt vanskeligere. Like etter at istidsbreene smeltet bort, har vi masser av blomsterstøv av noe som må ha vært en malurt, og høyst sannsynlig burot, også fra strøk der den i dag er sjelden, for eksempel på Vestlandet. Er dette riktig tolket, skulle burot altså til og med høre til de aller eldste planter her i landet. Helt sikkert er det ikke - ennå" (Fægri 1970). Før utbyggingen av Oslo lufthavn Gardermoen startet opp, ble det foretatt arkeologiske utgravninger. Ved pollenanalyser er det påvist forekomst av flere ugrasarter, deriblant burot, allerede i 'Preboreal tid' (8300-7500 f.Kr.; Høeg 1992, Talgø 1995).

Bekjempelse

Mekaniske tiltak

Burot kan motarbeides ved avhogging før blomstring, oppstikking av rotstokken eller ved pløying av jorden, og dyrking av poteter eller andre rotvekster med mekanisk reinhold.

Lokal fjerning av blomstrende burot kan hjelpe til med å redusere plagene for pollenallergikere.

Kjemiske tiltak

Fenoksypropionsyrer har bra virkning, mens MCPA og sulfonylureapreparater ('lavdosemidler') er svake.

For hobbydyrkere finnes det ulike midler i handelen, søk i Plantevernguiden, klikk på kombinasjonen "Ugras" - "Kun hobbypreparater".

Litteratur

Fykse, H. 2003. Burot.I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 49. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Malurt, burot m.fl.. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 287-289. Cappelens forlag. Oslo.

Hjelmstad, R. 2012. Burot. I Medisinplanter i Norge. Helsebringende vekster i naturen. S. 332-335. Gyldendal Norsk Forlag.

Høeg, O.A. 1975. Artemisia vulgaris L. Burot. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 233-235, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Høeg, H. 1992. Fortid og flyplass. Ny hovedflyplass på Gardermoen og vikingene på kulturminnene på Romerike. Akershus Fylkeskommune. Kulturminneprosjektet Gardermoen, s. 77-88.

Korsmo, E. 1954. Burot. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 278-279. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Burot. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 34, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Burot. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 785, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. 2006. Burot. I Felthåndbok. Ugras, sjukdommer, skadedyr, næringsmangel, korn, potet, oljevekster og fôrvekster (red. S. Bovim, K. Munthe, E. Fløistad og B-T. Svoldal), s. 12. Norgesfôr, Bioforsk Plantehelse og Yara.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

Talgø, V. 1995. Innvandring av ugras til områda kring Oslofjorden.. Frie fagvekter oppgåve ved Planteforsk Plantevernet og Institutt for jord- og vannfag, Norges landbrukshøgskole. 31 sider + 7 vedlegg.