Forord

Gjennom prosjektet ”Plantevernhåndbok for økologisk landbruk” er det skrevet fire bøker med felles tittel ”Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk”:

• Bind 1 – Bakgrunn, biologi og tiltak
• Bind 2 – Grønnsaker og potet
• Bind 3 – Korn
• Bind 4 – Frukt og bær

Bind 1 er ganske grunnleggende i sin oppbygging, mens bind 2-4 er mer praktisk retta mot de konkrete plantevernspørsmål dyrkere av en bestemt kultur vil møte i hverdagen.

Forfattere for de ulike kapittel av dette bindet har vært: Ugras grønnsaker: Johan Ascard (Jordbruksverket, Alnarp, Sverige), Kari Bysveen (Fabio Forsøksring/ Høyskolen i Hedmark, Blæstad), og Lars Olav Brandsæter. Ugras potet: Rolf Skuterud, Kari Bysveen, og Lars Olav Brandsæter. Sjukdommer grønnsaker og potet: Arne Hermansen. Skadedyr grønnsaker og potet: Richard Meadow, og Arild Andersen.

Therese With Berge har skrevet om ’high tech’ metoder for ugrasrenhold i grønnsaker. Dag Ragnar Blystad og Tor Munthe har skrevet om virus i henholdsvis grønnsaker og potet. Arild Sletten har skrevet om bakteriesjukdommer, Ricardo Holgado og Bonsak Hammeraas om nematoder i potet.

Svein Magne Birkenes har hatt det overordnede ansvaret for alt det datatekniske arbeidet med boka. Tegner Hermod Karlsen har vært med å illustrere alle de fire bindene i denne bokserien, og vi skylder ham en stor takk. Uten hans enestående kombinasjon av biologisk kunnskap/forståelse og tegneferdigheter hadde ikke denne bokserien vært den samme.

Trond Hofsvang, Leif Sundheim og Helge Sjursen har kvalitetssikret organismelista som ligger bakerst i boka.
Vi vil også takke alle som har hatt deler eller hele manus til gjennomlesing og kommet med gode innspill til forbedringer. Det gjelder bl.a. Jan Netland, Morten Günther og Leif Sundheim. En særlig stor takk til Lars Semb som har lest gjennom hele boka før publisering og kommet med svært nyttige kommentarer og endringsforslag. Erling Fløistad, Kari Munthe og Christine Rasmussen har vært sentrale personer i ferdigstillelsen av boka.

Boka er finansiert dels gjennom ekstern støtte fra Statens landbruksforvaltning (Veiledningstiltak for primærprodusenter) og Landbruks- og matdepartementet (Forskningsmidler over jordbruksavtalen), dels gjennom grunnbevilgning og egeninnsats. Uten denne egeninnsatsen fra Bioforsk og andre hadde det ikke vært mulig å fullføre arbeidet med en så omfattende bok.

Vi håper at denne boka vil være til nytte, både som et praktisk oppslagsverk i hverdagen og som kilde til mer grunnleggende kunnskap om de ulike skadeorganismenes biologi. Forhåpentligvis vil boka også gi nyttig informasjon til dyrkere som ikke driver økologisk, men som ønsker å bruke minst mulig av kjemiske plantevernmidler. For mange skadegjørere er spektret av plantevernmidler nå blitt sterkt begrenset og behovet for andre tiltak er derfor tilsvarende større.

 

Andre opplag inneholder mindre rettinger, samt oppdatert oversikt over potetsortenes ressistensegenskaper på side 107.

20. september 2010, Ås
Richard Meadow Svein Magne Birkenes Lars Olav Brandsæter Arne Hermansen

God agronomisk kunnskap og allsidighet er viktige faktorer for å kunne lykkes med økologisk grønnsakdyrking. Det viktigste økobonden kan gjøre er å skape gode vekstforhold, slik at hovedkulturen vokser best mulig. I dette ligger bevissthet omkring når jorda er lagelig for kjøring og hvordan, man bruker jordarbeidingsutstyret optimalt.

Her er noen råd:

•  Når vi snakker om vekstskifter er det ikke nødvendigvis tenkt at man skal ha faste vekstskifter. Planlegg det du skal ha på et skifte året før, slik at du får kontroll på ugraset. Husk å være bevisst på vekstskifteproblematikk i forhold til skadedyrenes livssyklus.
• Gjør noe med det du kan gjøre noe med (optimal jordarbeiding for å redusere ugras, skape et godt såbed osv).
• Skaff deg masse detaljkunnskap og sett kunnskapen i system. Kan kulturen beskyttes mot et insekt ved å bruke duk? Er insektet en god eller dårlig flyger? Kan du flytte åkeren lengre unna, og dermed redusere problemet? Har du ikke mulighet til dette, må duk benyttes.

Noen år kan det gå dårlig, men som oftest går det faktisk bedre enn man fryktet.

Økologisk grønnsaksdyrking er mye mer enn bare fokus på plantevern og plantehelse. For eksempel må man ta hensyn til næringsforsyning når kultur og vekstskifte planlegges og gjennomføres.

 

Ugras er ett av de største problemene i økologisk grønnsakdyrking. For mye ugras gir lavere avling og nedsatt kvalitet. Manuell rensing av ugras krever ofte flere titalls arbeidstimer per dekar i gulrot og andre direktesådde vekster. Det største problemet er ofte ettårige ugras som vokser mellom plantene i planteraden. Nå har det imidlertid kommet mye effektivt radrenserutstyr med arbeidsorgan som jobber inne i raden. Inntil for få år siden var manuell luking og hakking den eneste måten å få fjerna dette ugraset på. Ugraset mellom planteradene, har vært enklere å fjerne med mekanisk radrensing. Ikke sjelden har man store ugrasproblem på lette moldrike jordarter, som ofte inneholder et stort antall ugrasfrø. Flerårige ugras skaper store problem om de finnes i åkeren, men økologisk grønnsakdyrking forutsetter at man har fritt for rotugras før man begynner å dyrke grønnsaker. Planlegging av hvor man skal ha de ulike vekstene er derfor svært viktig. Ugrasproblemet er størst i direktesådde kulturer som gulrot, kålrot, nepe og frøløk, fordi disse har langsom tilvekst i starten. Disse kulturene er imidlertid følsomme for konkurranse og krever at man har det bort i mot ugrasfritt gjennom en stor del av vekstsesongen. I plantede vekster, som kål og salat, men også i en i rasktvoksende vekst som potet, kan en stor del av ugraset fjernes maskinelt.

Når bør det være ugrasfritt?

 

Kun i svært få tilfeller er det fordelaktig med ugras i grønnsaksproduksjon. Under spesielle omstendigheter, for eksempel på lette jordarter og der det er mye vind, kan riktig nok viss ugrasforekomst tidlig i sesongen redusere vinderosjon.

Ønsker man optimale avlinger av de ulike grønnsakene, må man være påpasselig med ugrasrenholdet. Det kan imidlertid være vanskelig, ja kanskje til og med umulig, å holde det ugrasfritt gjennom hele sesongen. Generelt kan man si at alle kulturplanter er mest utsatt for konkurranse tidlig i vekstsesongen. Ei kålplante som har fått etablert seg godt, vil likevel kunne gi god avling selv om man ved høsting ser noen ugrasplanter innimellom plantene. Det er når kålplantene er små, at de lider mest under konkurransen med ugraset. Ganske raskt, mens ugraset fremdeles er lite, eller nesten før du ser det, er det viktig å starte ”ugraskampen”. Dette for at arbeidet skal gå så raskt som mulig og for å hindre at kulturvekstene stagnerer i vekst (figur 1.3).

 

 

En tommelfingerregel i grønnsakdyrkingen kan være å luke ugras når direktesådde vekster har cirka to varige blad. Svenske anbefalinger tilsier for eksempel at man i økologisk dyrking av sukkerbeter starter luking/håndrensing når betene har to varige blad, og at arbeidet er fullført når betene er på firebladstadiet.

Generelt gjelder at dersom man har hatt det fritt for ugras i første halvdelen av dyrkingssesongen, så vil ugras i siste halvdel normalt ikke medføre avlingsnedgang. Det er imidlertid viktig at blomstrende ugras ikke får stå igjen å spre frø. I vekster med svak konkurranseevne og lang utviklingstid, for eksempel purre, løk og selleri, bør man være spesielt oppmerksom på å redusere frøspredningen mest mulig om høsten. Etter at løken har blitt så stor at bladene rekker inni hverandre, er det vanskelig å utføre radrensing uten at man rykker opp kulturplantene. Lys vil imidlertid slippe ned på bakken og stimulere til stadig ny spiring av ugras, i den alltid så glisne løkkulturen.

I enkelte spesialkulturer som spinat, grasløk, persille og dill må det være nesten ugrasfritt helt fram til høsting. Dette er viktig for at man skal klare kvalitetskravene, men også for at høstingen ikke skal ta for lang tid. For mye ugras mot slutten av sesongen kan dessuten gi nedsatt opptørking og større problemer med soppsykdommer. Store ugras vil kunne forårsake problem ved høstingen.

 

 

”Kritisk periode”

Kulturplantene har en ”kritisk periode” da ugras har største negativ påvirkning på avlingen. Den kritiske perioden varierer mellom ulike kulturer. For sådde kulturer begynner den kritiske perioden ofte noen uker etter kulturens oppspiring. Radrensingen kan vare fram til eventuell videre kjøring skader plantene, dvs. ved radlukking. Gjennom den kritiske perioden bør det være temmelig fritt for konkurransesterke ugras i åkeren for at ikke avlingen skal reduseres.

For følsomme vekster som gulrot og løk, kan det være behov for to eller flere manuelle lukinger/ håndrensinger i den kritiske perioden. Dette kommer i tillegg til maskinell radrensing cirka hver uke fram til radlukking avhengig av hvilket utstyr man bruker, og hvor stort ugras utstyret kan takle.

Kulturer med større frø, for eksempel rødbeter, erter og bønner, har større konkurranseevne og kortere kritisk periode. For disse vekstene kan det holde med en luking/håndrensing i rett tid for å hindre avlingsnedgang.

Kunnskap om ugrasets kritiske periode er viktig for å vite hvor lenge man må fjerne ugraset for å unngå avlingsnedgang. Engelske undersøkelser har vist at man ved gulrotdyrking bør gjennomføre den første lukingen/ håndrensingen senest 3-5 uker etter oppspiring, avhengig av ugrasforekomst, for at avlingen ikke skal gå ned. Omlag samme tidsintervall gjelder ved direktesådd og plantet såløk.

Andre engelske undersøkelser har vist at luking 2-4 uker etter oppspiring er sikrest for å hindre avlingsnedgang i kålrot og nepe. Om det er lite ugras kan luking gjennomføres frem til fire uker seinere uten avlingsnedgang.

For å kunne hanskes med ugraset i økologisk dyrking, kreves et helhetsperspektiv på det man gjør. Planlegg vekstrekkefølgen og alle dyrkingstiltak godt for å hindre alvorlige ugrasproblem. Erfaringer viser at de dyrkerne som oftest lykkes bra, er de som planlegger og utfører alle tiltak i rett tid og med rett teknikk (figur 1.6). Forebyggende tiltak er minst like viktige som direktetiltak.

Se også tekstboks 1.1.

Jordforbedrende tiltak

God jord med gode dyrkingsforhold er den beste forutsetningen for at kulturveksten skal kunne utvikle seg godt og konkurrere med ugraset. Flekker i åkeren med dårlig drenering gir svake kulturplanter og mye ugras (figur 1.7). Ved behov bør jordstruktur, pH, drenering og gjødseltilgang forbedres. For mer om jordstruktur optimal bruk av utstyr, se Bind 1.

 

Vekstskifte, vekstrekkefølge og forebyggende tiltak

Vekstrekkefølgen har stor betydning for ugrasutviklinga. En variert vekstrekkefølge med ulike typer av vekster og mekanisk jordarbeiding på optimale tidspunkt er viktig, både for å fjerne rotugras og redusere mengden med frøugras. En vel gjennomført flerårig eng er bra både mot rotugras og for å redusere frøbanken. Det er viktig å velge kulturvekster og sorter med god konkurranseevne.

Intens grønnsakdyrking øker ofte innslaget av ettårige ugras. Dette gjelder for eksempel åkersvineblom, svartsøtvier og smånesle. Disse artene trives i åpne kulturer og kan spire og utvikles selv sent i vekstsesongen. Denne type ugras reduseres ved større variasjon i vekstrekkefølgen. Det finnes imidlertid både ettårige (f.eks. meldestokk og vassarve) og flerårige ugras (f.eks. kveke) som trives godt i mange kulturer. Mot disse kreves oppmerksomhet i alle typer vekstskifter og kulturer.

Når man dyrker grønnsaker må man være ekstra nøye med ugraskampen i alle vekster i omløpet, selv i eng og korn. La ikke ugraset få mulighet å formere seg noen steder! Det er både billigere og mer effektivt å bekjempe ugras i eng og korn enn i grønnsakskulturene.

For eksempel kan det derfor lønne seg å ugrasharve i korn selv om harvingen ikke gir avlingsøkning det aktuelle året. Som siste utver, dersom kulturen er svak og ugraset tar helt overhånd, kan kulturen avsluttes ved jordarbeiding eller nedkutting.

Bekjemp rotugraset

Det er svært vanskelig å kontrollere flerårige ugras i en etablert grønnsakskultur (figur 1.8). Man bør derfor tilstrebe å bekjempe slikt ugras andre steder i omløpet enn i grønnsakene. Åkertistelen er et eksempel på en art som ofte er problematisk i økologisk dyrking, spesielt i omløp med lite eng.

Det er viktig å ha et gjennomtenkt opplegg for å svekke rotugraset mest mulig. Hvor mye som finnes av de ulike rotugrasene er avhengig av flere forhold, men det viktigste er hvilke kulturvekster du har dyrket tidligere og hvilke tiltak som har blitt gjennomført. Mange av dyrkerne som driver relativt ensidig med økologisk åkervekstproduksjon vil nok både ha mye ugras og en variert ugrasflora. Dyrkere som har en del eng på gården vil sannsynligvis ha mindre av arter som åkertistel og åkerdylle, men kveke kan det derimot være mye av også etter mangeårig eng.

Aktuelle metoder for effektiv bekjempelse av rotugras er beskrevet ganske nøye i Bind 1 og bind 3. Dette omfatter bl.a. jordarbeiding og dyrking av grønngjødslingsvekster. Kunnskap om ugrasets biologi og økologi er helt nødvendig dersom man skal kunne utforme effektive tiltak og strategier mot rotugras (se Bind 1 og 3).

Noen viktige eksempler:

• Sammenhengen mellom ugrasets utviklingsstadium og variasjon i næringsinnhold. Ugrasets svakeste stadium er når opplagsnæringen i underjordiske planteorgan er på et minimum (dette kalles ”kompensasjonspunktet”). For kveke er dette ved 3-4 bladstadiet. Mekaniske tiltak, det være seg nedkutting eller jordarbeiding, må ikke utføres seinere enn ved dette stadiet. Etter 3-4 bladstadiet øker opplagsnæringa raskt i jordstenglene.
• Ulike ugras er aktive eller har knopphvile (dormans). Kveka vokser og lager nye skudd fra jordstengelbiter gjennom hele vekstsesongen helt til senhøsten og vinteren stopper veksten. Åkerdylle, på den annen side, har knopphvile om ettersommeren/ høsten og vil ikke lage nye skudd fra rotbiter på denne årstiden. Dette medfører at kveka, i motsetning til åkerdylle, ved gjentatt jordarbeiding kan ”sultes ut” gjennom høsten.
• Hvor dypt ugrasets rotsystem er, og i hvilke sjikt formeringsrøttene ligger. Eksempelvis vil vi finne det meste av kveka i de øverste 10 cm. Åkertistelen kan sende sine vertikale røtter helt ned til 3-4 meter dybde, men de horisontale formeringsrøttene finner vi hovedsakelig på 15 til 30 cm dybde. De fleste andre ugras befinner seg mellom disse to ytterpunktene. Ved gjentatt jordarbeiding er det generelt lettere å ”sulte ut” grunt- enn dyptvoksende ugras.
• Effekten av gjentatt oppdeling av ugrasets vegetative formeringsorgan og nedgraving av disse. Ganske stor variasjon finnes, men de fleste ugras ”liker dårlig” å bli kraftig oppdelt og pløyd dypt ned i jorda.

 

Det finnes utallige muligheter for hvordan brakkingsperioder og/eller grønngjødsling kan flettes inn i grønnsaksomløp. I figur 1.9 finnes noen forslag til aktuelle forkulturer. Hvor lenge en slik forbehandling /forkultur skal vare er selvfølgelig avhengig av faktorer som tilgjengelig areal og topografi, hvor mye ugras som tolereres og behovet for grønngjødsling. Mer informasjon om hvordan biologisk kunnskap om ugraset kan brukes i praksis finnes tilgjengelig i avsnittene om jordarbeiding og grønngjødslingsvekster i Bind 1.

 

Flere ulike grønngjødslingsvekster eller blandinger kan være aktuelle. En interessant art er legesteinkløver/ gul steinkløver (Melilotus officinalis). Denne arten, som også finnes i vår naturlige flora, kan samle opp til 20-30 kg nitrogen per dekar og år. Legesteinkløver har et dyptgående rotsystem som både har en reparerende effekt på pakkskadet jord og kan avgi nitrogen over en relativt lang tidsperiode. Det er imidlertid svært viktig at frøene av legesteinkløver smittes på en optimal måte med riktig type bakteriekultur (samme Rhizobium som på luserne). Norske forsøk har vist at denne arten overvintrer godt flere steder i Sør-Norge dersom den såes om våren eller forsommeren.

Selv gode omløp med eng eller grønngjødsling er ofte ikke nok for å kontrollere ett- og flerårige ugras – i tillegg kreves mekanisk bearbeiding. Det er imidlertid viktig å tenke på at intensiv bearbeidning av jorda øker frigjøringa (mineraliseringen) av nitrogen og dermed også risikoen for utlekking. For å redusere risikoen for nitrogentap bør man i prinsippet unngå at jorda ligger ubevokst gjennom vinterhalvåret.

En kort forsommerbrakk med mekanisk bearbeidning kan benyttes før sene grønnsakskulturer og før såing av grønngjødsling i rein bestand (figur 1.10). Etter tidlig høstede grønnsakskulturer kan man rekke jordbearbeiding flere ganger før man sår en fangvekst eller høstkorn.

 

Hindre frøspredning

Det er viktig å hindre ugras i å blomstre og frø seg. En enslig plante av for eksempel meldestokk eller balderbrå kan spre tusenvis av frø (figur 1.11). Ugrasfrø kan overleve lenge i jord og spire gjennom mange år. For eksempel kan meldestokk og åkersennep overleve mer enn 10 år i jorda. Andre langlivede arter som ofte overlever mer enn fem år er gjetertaske, pengeurt, stemorsblomst, vassarve og rødtvetann. Noen få ugras kan på denne måten raskt øke ugrasfrøbanken i jorda, hvilket forårsaker problem i lang tid framover. Ugrasarter innen grasfamilien, samt åkersvineblom og klengemaure, overlever ikke så lenge i jorda.

Reduser frøbanken i jorda

Som nevnt i Bind 1 vil jordas innhold av ugrasfrø (frøbanken) ofte være i størrelsesorden 5 000-50 000 ugrasfrø per kvadratmeter. Mekanisk bearbeiding er den raskeste metoden for å redusere jordas forråd av ugrasfrø. Flittig jordarbeiding kan halvere frøbanken på ett år.

Om man har problem med åkersennep, spillraps eller -rybs med frøhvile, kan det være lurt å harve et par ganger om høsten for å stimulere disse frøene til å spire. I motsatt fall kan dypere bearbeiding konservere frøene, og gi ugrasproblemer senere.

For at ugrasfrø skal spire stilles flere krav (se også Bind 1, kap. 2):

• Modent frø (uten årstidsbetinget frøhvile)
• Nok fuktighet
• Rett temperatur og temperaturveksling gjennom døgnet
• Oksygentilførsel
• Lys (gjelder ikke alle ugrasarter)
• Mekanisk påvirkning, eller mikrobiell nedbryting av frøskall (gjelder ikke alle ugrasarter).

Jordarbeiding stimulerer ugrasfrø til å spire, men de fleste ugrasfrø som spirer, dør på veien opp før de danner levedyktige planter. Dersom jorda i matjordskiktet for eksempel inneholder 40 000 frø per m² og 15 % av disse spirer, innebærer det at 6000 ugras spirer per år. Dersom 5 % av de spirende frøene danner levedyktige planter innebærer det et ugrasbestand på 300 ugras per m². Dette er ganske normalt ved økologisk dyrking.

 
Intensiv jordarbeiding får flere ugras til å spire og tømmer derfor frøbanken raskere. Om man lar ugraset frø seg, øker jordens forråd av ugrasfrø og ugrasproblemet øker. I undersøkelser for noen år tilbake fant man ut at brakking i en vekstsesong kunne redusere frøbanken med 50 %. Vær imidlertid oppmerksom på at brakking over lengre perioder bør unngås pga av fare for tap av jord og næringsstoffer. Bestandet av gode hjelpere som mychorrizasopper og meitemark kan også reduseres ved mekanisk brakking over lengre tid.

 

Harving i mørke

Ved å stenge lyset ute ved jordarbeiding og såoperasjon kan man redusere oppspiringen av visse frøugras. Effekten skyldes at mange ugrasfrø behøver en kort lysimpuls for å spire. Harving i mørke skal gjennomføres minst en time etter solnedgang og minst en time før soloppgang. Man kan også kjøre om dagen dersom redskapen er skikkelig tildekt med et lystett materiale. Harving i mørke har gitt varierende resultat med over 50 % redusert oppspiring i visse forsøk, men nesten ingen effekt i andre forsøk. Mange faktorer påvirker resultatet. Harving i mørke har ofte bra effekt på småfrøede arter som meldestokk, vassarve, smånesle og tunrapp. Metoden er mest aktuell i forbindelse med tillaging av bed. I konkurransesvake kulturer (i forhold til korn) som grønnsaker, er metoden kanskje lite praktisk fordi man likevel må gjennomføre ugrastiltak seinere.

Dyrkingsteknikk

Nøyaktig såbedsberedning og såtid

Det er viktig at jordarbeiding og såoperasjon gir en jamn jordoverflate. En jamn overflate er viktig både for å få en jamn oppspiring av kulturen og for at flamming, radrensing og ugrasharving skal fungere optimalt. Riktig innstilt plog er derfor svært viktig. Dersom man bruker bedfres, må denne være innstilt korrekt slik at bedet får jamn overflate. Figur 1.13b viser at høgt lufttrykk i dekkene kan gi djupe spor. Alt radrenserutstyr skal jobbe 2-3 cm djupt. Effekten av tiltaket reduseres raskt om ikke alt ugras ødelegges. Det er også viktig med snorrette rader for at man skal kunne radrense med god presisjon nær planteradene. Det kan være en fordel å øke planteantallet slik at man har råd til å miste en del planter ved flamming og radrensing.

Det er ingen grunn til å bruke større planteavstand i økologisk produksjon enn ved konvensjonell produksjon. Der det ikke står ei kulturplante, der blir det ugras. Liten planteavstand vil dermed redusere ugraset i planteradene. Ugras i planteradene krever mer avansert utstyr, eventuelt mye manuelt arbeid. Svært smittsomme sjukdommer som salatbladskimmel i salat, eller løkbladskimmel, er eksempel på soppsjukdommer som likevel sprer seg så raskt at planteavstanden har liten effekt.

Falsk såbed og utsatt såtid

Falsk såbed innebærer en tidlig harving så fort det går an å komme ut på feltet uten å forårsake strukturskader på jorda. Jorda får deretter ligge urørt en tid (for eksempel 2-3 uker) slik at ugrasfrøene rekker å spire. Deretter harves feltet grunt, f. eks. med en ugraslangtindharv som er stilt til 1-2 cm dybde, før såing for ikke å stimulere for mange nye ugrasfrø til å spire. Når man benytter falsk såbed bør jordoverflata være mest mulig slett allerede etter høstpløying.

Utsatt såtid benyttes ofte som en viktig del av strategien mot ugras i områder med lang nok vekstsesong. Hensikten er å få opp så mange ugras som mulig før kulturen spirer, og på denne måten få en så langvarig effekt av flammingen som mulig. Såbedet gjøres i orden til normal tid. Deretter venter man med såing noen uker, avhengig av blant annet værforholdene og hvilke kulturplanter som skal etableres. Siden kan man så direkte uten ny harving. Unngå å bruke arbeidsorgan på såmaskinen som uroer jorda mye, for ikke å stimulere nye ugras til å spire. Så heller ikke for grunt når man planlegger å flamme ugras før kulturvekstens oppspiring. Som tidligere nevnt er det viktig med jamn sådybde slik at kulturveksten kommer opp til samme tidspunkt.

Utsatt såtid med gjentatte harvinger er ofte velegnet når man har sen såtid eller plantede kulturer. Harvingene kan imidlertid medføre en uttørking av såbedet, hvilket gjør metoden mindre velegnet på stive jordarter og i områder med forsommertørke uten mulighet for vanning. Det finnes også andre situasjoner der man bør unngå bruk av utsatt såtid, for eksempel nordover i landet, og i fjellbygdene, der dyrkingssesongen ofte er kort. Utsatt såtid er heller ikke egnet når man dyrker setteløk som krever tidlig såtid.

Det er ulike meninger om man med utsatt såtid skal harve før såing eller så direkte. Mange mener at harvingen er et billig tiltak som sikrer at man får det mest mulig ugrasfritt ved såing. Når man f. eks sår en sen kultur som gulrot kan en stor del av ugraset komme opp før kulturplanta spirer, hvilket gjør at flamming i alle fall gir bra resultat.

 

Utsatt såtid uten harving før såing, betyr at man siden må flamme før vekstens oppspiring. En fare er om man på grunn av dårlig vær ikke kan flamme før vekstens oppspiring og dermed får mer ugras enn om man hadde harvet før såing.

 

Når man sår kulturvekster som kommer opp ganske raskt, for eksempel rødbeter og kålrot, kan det være en fordel å så direkte uten harving. Dersom man harver før såing kommer veksten ofte opp samtidig og da gir flammingen naturligvis dårlig resultat.

 

Om man ikke harver før såing, må man i saktevoksende kulturer iblant flamme to ganger før kulturvekstens oppspiring. Dette for at ikke ugraset skal bli for stort. Det innebærer høyere kostnader og høyere energiforbruk, men mange tar denne kostnaden dersom det kan føre til mindre luking/håndrensing seinere.

Bred eller smal sålabb

En del økologiske grønnsaksdyrkere foretrekker å så gulrøtter i enkeltrader med en smal sålabb. Dette for å kunne radrense maskinelt nærmere raden og dermed få færre ugras igjen å fjerne manuelt mellom plantene i planterekka (figur 1.15). Mange økologiskegulrotdyrkere i Sverige som har prøvd smal sålabb, går likevel tilbake til bred sålabb, der frøene såes i for eksempel trippelrader, dvs. tre rader tett sammen i ett 5-10 cm bredt bånd (figur 1.16). Med bred sålabb øker avlingen betydelig og mange mener at merkostnaden for luking er liten i forhold til den økte avlingen.

 

 

 

 

Dyrking på bed, drill eller flatland

Ugrasbekjempelsen kan gjøres lettere om man dyrker på opphøyde bed eller drill. Man kan for eksempel dyrke gulrøtter på drill med samme radavstand som til potet (figur 1.17). Fordelene med å dyrke på opphøyde bed eller drill er at jorda blir tørrere og varmere på overflaten og at matjordlaget blir dypere. Ugrasbekjempingen på bed gjøres lettere gjennom at den tørrere jorda ofte fører til at færre ugras spirer, og dessuten at den tilgjengelige tiden for mekanisk radrensing øker (figur 1.18). Det blir imidlertid ofte vanskeligere å komme nær nok raden med presisjonsradensing når man dyrker på drill. Det kan også være nødvendig med spesielle redskap for å komme til ugraset som vokser på sidene av bedene.

Planting eller såing?

Ugrasproblemet reduseres betydelig dersom man planter istedenfor å så. En forkultivert plante etablerer seg raskt og konkurrerer ofte bra med ugraset. Plantede vekster som kål, løk og mais tåler mekanisk bearbeiding i form av ugrasharving og bruk av skrapepinner allerede 1-2 uker etter planting. Vær imidlertid oppmerksom på at enkelte arter som kålrot (se tekstboks 1.2) og rødbeter kan få en litt mer langstrakt og uønska form og mye greina røtter ved planting.  Ugrastrykket reduseres ytterligere hvis man rekker å gjennomføre noen harvinger før planting (figur 1.19).

Her følger en beskrivelse av ulike direktetiltak mot ugras, med fokus på: 

a. jorddekke,

b. flamming,

c. mekanisk radrensing,

d. ugrasharving,

e. luking,

og f. annet.

 

 

Jorddekke

I storskala økologisk grønnsakdyrking er jorddekke med plastfolie vanlig for eksempel ved dyrking av squash og til en viss grad salat. ”Plast” av maisstivelse har de siste åra blitt mer vanlig å bruke. På mindre areal forkommer også jorddekke med planteavklipp (grønnmasse), for eksempel ved dyrking av selleri og hvitkål. Avhengig av type dekkemateriale kan jorddekke ha ulike effekter på ugras, næringsstoffer, jordtemperatur og jordfuktighet med mer. Plantehakk kan også redusere angrep av enkelte skadedyr.

Jorddekke med organisk dekkemateriale
Når man benytter organisk dekkemateriale, som ferskt avklipp, må jorda være fri for rotugras, fordi de her er vanskelige å kontrollere. Erfaringer tilsier dessuten at rotugras ofte stimuleres under slike forhold. Organiske materialer virker ofte både fysisk og kjemisk (veksthemmede stoff) på ugraset. Dekkematerialet hindrer lyset i å nå jordoverflaten og materialet er ofte i seg selv ett dårlig vekstmedium. For eksempel raps- og rughalm frigjør dessuten naturlige veksthemmende stoffer. Jorddekket med organisk materiale kan også påvirke jordstrukturen positivt bl.a. gjennom økt mikrobiologisk aktivitet.

Organisk dekkemateriale må legges på i jamnt tykke sjikt (5-10 cm) og ofte suppleres seinere i sesongen for å gi god nok ugraseffekt (Figur 1.20). En ulempe med tilførsel av grønnmasse i store mengder er risikoen for tap av store mengder næringsstoff. Tykke lag av organisk materiale medfører også langsommere forandringer av jordtemperaturen (kaldere jord) sammenlignet med bar jord.

For mer informasjon om bruk av kløverhakk som dekkmateriale, se tekstboks 1.3.

Flamming

Flamming før kulturvekstens spiring/ oppspiring

Flamming med gass (propan) er en kjent metode i økologisk dyrking for bekjemping av små, ettårige frøugras før kulturvekstens oppspiring, bl.a. i gulrøtter, pastinakk, løk og andre vekster med langsom oppspiring og etablering (figur 1.25). Flamming kan også benyttes i mer storfrøede kulturer, for eksempel rødbeter, men bør da kombineres med falsk såbed.

En vellykket flamming kan ofte halvere arbeidstiden mht. luking/håndrensing, hvilket kan redusere arbeidskostnadene (figur 1.24). Flamming er energikrevende og relativt dyrt, sammenlignet med mekaniske metoder, men er likevel ofte totalt sett den beste metoden for ugrasbekjemping før kulturvekstens oppspiring i økologisk grønnsakdyrking. Flammingen har bare effekt på ugras som allerede har kommet opp. Det mer langsiktige resultatet av flammingen er derfor avhengig av hvor mange ugras som kommer opp før og etter flammingen. Det er svært viktig å forberede såbedet slik at så mange ugrasplanter som mulig kommer opp før kulturveksten. Effekten av flamming er ofte best med tidlig såtid på kald jord fordi kulturvekstens oppspiringstid da er lang og mange ugras rekker opp før kulturveksten. Med sein såtid blir tidsforskjellen mellom kulturvekstens og ugrasets oppspiring mindre. Med sein såtid er det derfor ofte ingen god idé å flamme fordi kulturveksten kommer opp samtidlig med ugraset.

Tidspunktet for flamming er av stor betydning for hvor godt resultatet blir. Det gjelder å vente med flammingen til rett før kulturvekstens oppspiring for at så mange ugras som mulig skal ha kommet opp.

Hver dag man kan vente med flammingen kan derfor ha stor betydning for resultatet. Mange dyrkere benytter høyere såmengde for å kompensere for at en del planter går ut. Normalt skades ikke kulturveksten om skuddene er under jordoverflaten, men det kan skje dersom jordstrukturen i såbedet er veldig grov. Under slike forhold kan skudd som befinner seg i jordsprekker eksponeres for flammene og på denne måten skades.

Flamming straks etter kulturvekstens oppspiring

De fleste grønnsakvekster tåler ikke flamming etter vekstens oppspiring, men det finnes noen unntak. I direktesådd løk kan man vente med flammingen til løken er 1 cm høy og er i bøyle- eller flaggstadiet. Den flammede spissen visner, men løken vokser uten at avlingen reduseres. I setteløk kan den første flammingen gjennomføres når løken er ca. 5 cm høy, uten avlingsnedgang (figur 1.26). I sukkermais kan man flamme når bladene er ca. 2 cm høye. Ved flamming etter kulturvekstens oppspiring er det ekstra viktig at ugraset er smått og at man ikke flammer med høyere varmedose enn nødvendig.

Selektiv flamming i voksende kulturplanter

Med selektiv flamming i raden i voksende kulturplanter utnytter man forskjeller mellom kulturveksten og ugrasets høyde og varmetoleranse. Selektiv flamming i fórmais og soyabønner var den vanligste formen for flamming i USA på 1960-tallet.

 

Løk og mais kan flammes selektivt med nedoverpekende brennere slik at flammen som kommer inn i raden fra kulturveksten er ca. 15 cm høy (figur 1.27).  I purreløk kan man flamme i raden når purreplanten er ca. 8 mm i diameter. Den nedre delen av planten tåler en kortvarig flamming mens smått ugras dør av samme behandling. De ytre bladene på mais og løk tørker ofte inn etter flammingen, men planten vokser videre. Med selektiv flamming er det svært viktig å tilpasse innstilling og varmedose for å få tilstrekkelig effekt på ugraset, men samtidig uten å skade kulturveksten.

I setteløk kan hele ugrasbekjempelsen gjennomføres med en kombinasjon av radrensing og gjentatte flamminger. Forsøk har imidlertid vist at løkens utvikling kan forsinkes og at avlingen kan reduseres med 5-20 % sammenlignet med om man fjerner ugraset i raden manuelt. Selektiv flamming har også vært en del praktisert i kålvekster.

I dag benyttes ikke selektiv flamming mye i praksis. Dette skyldes både at det finnes bra og billige mekaniske metoder for bearbeiding i raden med for eksempel skrapepinner eller fingerhjul, men også at metoden ikke har blitt skikkelig innarbeidet hos dyrkerne. Selektiv flamming i voksende kulturplanter kan likevel være interessant, spesielt under fuktige år når mekanisk ugrasbekjemping ikke fungerer.

Virkningsmekanismer av flamming på ugras

Effekten av flamming skyldes at overjordiske plantedeler varmes opp til nesten 100 °C. Plantecellene sprekker og vevet tørker ut. Man brenner altså ikke ugraset - det "kokes". Det er derfor misvisende å prate om ”ugrasbrenning”.

Flamming med propan har best effekt på smått ettårig ugras. Ugraset bør ideelt sett ikke være større enn på frøbladbladstadiet. Større ugras vil eventuelt kreve større gassmengder, og dermed bli kostbart. Dessuten er det en fare for at kulturveksten også tar skade. Flamming har tilsvarende ugraseffekt som et kontaktvirkende kjemisk bladherbicid, for eksempel dikvat. Været bør helst være tørt, varmt og vindstille. På visse typer av moldjord er det en risiko for jordbrann, men det finnes dyrkere som regelmessig også flammer på slik jord (figur 1.28). Ugrasartenes følsomhet varierer. Arter med tynne blad og eksponerte vekstpunkter, for eksempel meldestokk og vassarve, er svært følsomme. Arter med rosettaktig voksemåte og beskyttede vekstpunkter, for eksempel balderbrå, tunrapp og enkelte korsblomstra, er tolerante og kommer ofte tilbake etter flamming. Faren for gjenvekst øker jo større ugraset er ved flamming. Med normal flamming over hele dyrkingsflaten (bredflamming) benyttes ofte gassdoser på 4-6 kg/dekar. Dosen kan og bør imidlertid varieres både i forhold til ugrasflora, værtype og type utstyr.

Flere detaljer om virkning på ulike ugrasarter finnes i Bind 1 (kap. 4 om fysisk og termisk kontroll).

Brensel og gassflasker

Utstyr for flamming benytter normalt propangass (men gassen inneholder også butan og mindre mengder andre gasser) som brensel. Gassen er et rent brensel, som forbrennes fullstendig og danner nesten utelukkende karbondioksid og vanndamp.

Propan har et kokepunkt på ca. -43 °C. Ved normalt trykk og temperatur er propanen i gassform, men den forandres gjennom komprimering til væske. Trykket i gassflaskene er ved +20 °C ca. 8 bar (800 kPa), men trykket synker med temperaturen.

Propangass selges i gassflasker i ulike størrelser og priser. Vanlige P11-flasker i stål for gassuttak med 11 kg gass er relativt billige og lette å få tak i. Til små håndbårne flammere er det verdt å betale en høyere pris for lette flasker i komposittmateriale, for eksempel PK6, hvor man dessuten kan se hvor mye gass som er igjen i flasken.

På større flammere kan flere P11-flasker kobles sammen til en ”flaskepakke”. Til store traktorbårne flammeaggregat kan man bruke store ”gasspakker” for væskeuttak (figur 1.29), hvilket gir lavere pris og enklere håndtering enn mange småflasker.

Gassuttak og brennere

Propangassen forblir i flaskene i væskefasen, men selve forbrenningen skjer i gassfasen. Propanen fordamper enten i gassflaskene i takt med at man tømmer flaskene eller tas ut av flasken i væskefasen. Når propanen tas ut av flasken i væskefasen fordamper den enten i et fordampingskammer i en væskebrenner eller i en separat fordamper før forbrenning. Ulike flasker benyttes for henholdsvis gass- eller væskeuttak.

Når man benytter vanlige propanbrennere fordampes propanen i flasken, hvilket fører til at flasken avkjøles ved store gassuttak (dvs. over ca. 1 kg/time). Med store gassuttak, som man alltid har ved yrkesmessige flamming, blir avkjølingen av propanen så stor at det først dannes kondens på flasken, og siden rimfrost. Dette fører til at trykket i flasken reduseres, flammen blir ustabil og vil til slutt kunne slukke. Dette innebærer altså ikke nødvendigvis at det er slutt på gassen, men at gassuttaket er for stort. Om flasken får tine kan man igjen få gass ut av flasken.

For å kunne flamme over lengre tid bør man derfor enten bytte flasker kontinuerlig eller koble sammen flere flasker, slik at gassuttaket ikke blir større enn ca. 2 kg/time per flaske. Man kan også sette flaskene i ett oppvarmet vannbad for å hindre isdannelse på utsiden (figur 1.33).

Fordelen med gassuttak og gassfasebrennere er at både flasker og brennere er enkle og lett tilgjengelige. Utstyret er relativt enkelt å bruke og det er lett å regulere flammen. Væskeuttak på den annen side, har den fordelen at man kan ta ut store mengder gass uten å få problem med isdannelse på flaskene. Væskebrennere oppleves likevel av en del brukere som usikre. Om det blir lekkasje på en ledning med gass i væskefasen kan alvorlige ulykker inntreffe.

 

Håndbårne flammere

Det er viktig å ha kraftige, vindstabile gassbrennere for å få tilstrekkelig effekt og kapasitet. Håndbrennere bør ha et gassforbruk på 2-4 kg/time ved 2 bar (200 kPa).

Det finnes noen håndbrennere som er velegnede for yrkesbruk, for eksempel Thermec T100 fra Svea Redskap AB (www.svearedskap.se). Det finnes også ugrasbrennere fra Primagaz. Det er viktig å velge brennere for yrkesbruk med gassforbruk på over 2 kg/time for å få tilstrekkelig ugraseffekt med normal ganghastighet. Til håndbrennere er det velegnet å velge lette gassflasker i kompositmaterialet. Et norsk firma produserte også tidligere en hjulbåren flammer, "Økotek flammevogn"/"Herbaterm 1.5R" (figur 1.30).

Det finske firmaet Elomestari lager en hjulbåren flammer (figur 1.31) som man skyver framfor seg. Denne kan være velegnet for arealer som har blitt for store for håndbårne flammere (www.elomestari.fi).

 

Traktormonterte flammere

I dag finnes bare noen få fabrikat av flammere tilgjengelige på det nordiske markedet, og disse er alle relativt dyre. Dette medfører at enkelte benytter eldre, delvis hjemmebygde redskaper, dessverre ofte med sikkerhetsmessige svakheter og stort gassforbruk. For å redusere risikoen for ulykker bør en alltid benytte utstyr som er utviklet og produsert av velkjente fabrikanter.

Traktormonterte flammere bør ha et gassforbruk på 30 kg/time per meter arbeidsbredde ved bredflamming for at man skal få tilstrekkelig ugraseffekt med en kjørhastighet på 5-6 km/t. Et traktormontert brennerutstyr bør ha deksel over flammedysene til beskyttelse mot vind og for å bevare flammenes varme nære jordoverflaten.

Envo-Dan bredflammere er beregnet for bredflamming på store overflater (figur 1.32). Modellen ED 7000 finnes med arbeidsbredder fra 1,2 til 4,5 meter. Maskinen har elektronisk tenning og overvåkning av gassanlegget. ED 7000 leveres med plass for gassbatteri VP260 for væskeuttak. Propanen fordampes i et fordampingskammer i væskefasebrennere. Gassforbruket oppgis til å være 6-8 kg/dekar og kjørhastigheten til å være 5-8 km/t, varierende avhengig av vær og ugrasets utvikling.

Blant tilgjengelige flammeaggregat på markedet finnes blant annet ulike flammeaggregat for ugrasbekjemping og risdreping i potet som tidligere ble bygd av JTI og Primus i Sverige (figur 1.29). På disse redskapene tas propanen ut av flaskene i væskefasen og fordampes i en særskilt fordamper som tar varme fra traktorens kjølesystem. Gassen forbrennes siden i gassfasebrennere.

Det finnes også svenske flammeaggregat av fabrikatet Thermec, for båndflamming med gassfasebrennere (figur 1.33). Disse benytter vanlige P11-gassflasker som står står i vannbad for å hindre isdannelse på flaskene.

 

 

Bredflamming eller stripeflamming

Fordi flammingen er relativt energikrevende er det ut fra et ressurssynspunkt bra å benytte stripeflamming, dvs. bare flamme et smalt bånd over raden (figur 1.34). Gassmengden kan på denne måten reduseres til under halvparten av hva som behves med bredflamming av hele arealet. Flamming må uansett kombineres med andre tiltak mot ugras.

Med flamming med håndbrennere, flammer man normalt bare over selve såraden. På traktormonterte aggregat foretrekker de fleste av flere årsaker å bredflamme. Redskapsoppbygningen blir enklere med bredflamming når man har et felles deksel over hele arbeidsbredden. Man behøver da bare en tenningsanordning og en flammevakt. Merkostnaden for å flamme hele overflaten er relativt liten. Med bredflamming får man også behandlet ugraset som vokser mellom radene, hvilket gjør at man kan vente noe med den første radrensingen som kan vre besværlig når veksten er liten og jorden ofte fuktig. Et bra kompromiss kan da være å benytte en prototyp utviklet av JTI og Danisco Sugar, båndflamme med en brenner per rad men allikevel ha et felles deksel over alle brennerne (figur 1.35).

Gassforbruk og kapasitet

Gassforbruket på et flammeaggregat reguleres først og fremst med kjørhastigheten. Gasstrykket har også en viss betydning, men dette kan ofte kun endres innenfor et begrenset intervall.

Man kan avgjøre rett dose gjennom å studere og klemme på ugraset rett etter flamming. Man skal ikke brenne ugraset til det blir svart, men bare varme det opp så mye at bladene mister sin spenst og blir mørkegrønne. Om man klemmer på et behandlet blad skal det dannes et mørkegrønt, bløtt merke som viser at bladcellene er skadet. Man lærer seg siden av erfaring å tilpasse dosen til utstyr, værforhold, ugrasflora og størrelsen på ugraset.

Velegnet kjørhastighet avhenger i stor grad av hvilket gassforbruk utstyret har.

Med normal flamming av smått ugras, kan gassforbruket være ca. 5-6 kg/daa ved bredflamming. Ved gode forhold kan gassdosen senkes ytterligere. Et bra utstyr med deksel over flammedysene behøver mindre gass per dekar enn en brenner med åpne flammere.

For å få et enhetlig mål kan man måle gassforbruket på et flammeaggregat i kg/time per meter arbeidsbredde. Et kraftig redskap for bredflamming med 3 meters arbeidsbredde og et gassforbruk på 90 kg/ time har således et forbruk på 30 kg/time per meter arbeidsbredde. Gassforbruket per dekar kan da enkelt beregnes gjennom å dele med kjørhastigheten i km/t. Om man kjører et slikt redskap i 6 km/t blir gassforbruket i dette tilfellet 30/6=5 kg/daa.

Om et utstyr har lavere gassforbruk, for eksempel 15 kg/time per meter arbeidsbredde, må kjørhastigheten senkes til 3 km/t for å få samme gassforbruk, 5 kg/dekar. For mer om flamming, se også Bind 1, kapittel 4.

Mekanisk radrensing og rensing i raden

En god mekanisk radrenser er kanskje det aller viktigste redskapet for en økologisk grønnsakdyrker.

Strategi for radrensing

Det er viktig å kjøre tidlig og tilstrekkelig ofte med radrenser og aldri la ugraset ta overhånd. De gjentatte radrensingene kan også være viktige for å lufte jorda og dermed stimulere mineraliseringen av nitrogen og andre næringsstoffer fra jorda.

I sådde kulturer må man som oftest starte tiltakene mot frøugras allerede ca. to uker etter såing. Ofte ser man ikke såraden så tidlig, men man ser jo selvfølgelig hvor såmaskinen har gått. Bruk skjær som leder jorda vekk fra såraden, slik at små spirer av kulturplanta ikke skades. Dette kan være skråstilte rulleskjær, eller L-skjær med opphøyd tupp. Har man utført nøyaktig arbeid med jordarbeiding og såing, går arbeidet raskt og skadefritt. Ta den tiden som behøves for å gjennomføre første radrensing. Det kan man fort spare inn igjen mange ganger seinere i sesongen.

Når man sår i enkeltrader kan man med en bra radrenser etterlate bare et 5 cm bredt ubearbeidet bånd i raden. Når man sår med bred sålabb (trippelrad) vil dette ”båndet” bli minst 10-12 cm. For å kunne radrense svært nær raden er det viktig at såarbeidet har blitt utført med god presisjon, dvs. rette rader og eksakt radavstand. Det kreves også at man har en godt justert radrenser med velegnet plantebeskyttelse, for eksempel rulleskjær, for å kunne radrense svært nære uten å skade kulturveksten. Jorda vil med slike rulleskjær føres vekk fra såraden, hvilket er viktig for at spirende planter ikke skal skades. Andre typer skjær vil også føre jorda vekk fra såraden. Styringen av radrenseren må også være så eksakt som mulig, hvilket kan oppnås gjennom å ha radrenser styrt av en ekstra person eller at radrenseren monteres på en redskapsbærer (figur 1.37). Traktorer med midtmontert utstyr gir også veldig bra presisjon. Som vi har vært inne på i Bind 1 (kapittel 4) finnes det også optiske styresystem som kan være lønnsomme hvis store areal skal radrenses.

Dersom luking er nødvendig i planteraden, bør denne gjennomføres relativt raskt etter den første radrensingen. Ugraset må aldri ta overhånd. Radrensing, eller annet ugrastiltak bør planlegges en gang per uke, fram til planteraden lukker seg. Det kan være god grunn til å radrense selv om nytt ugras er svært smått eller om det bare finnes hvite ugrasspirer på veg opp i jorda. Ellers kan lett en periode med regnvær gjøre det umulig å kjøre igjen før ugraset har rukket å bli for stort.

Sjansene øker for at man rekker å utføre radrensingen ofte nok og i rett tid om radrenseren står ferdigkoblet på en traktor/redskapsbærer og det bare behøves en person for å utføre arbeidet (figur 1.37).

Radrensere

Det finnes i dag svært mange gode radrensere av ulike fabrikat, og mange typer skjær, som kan benyttes. De fleste nyere radrenserne har parallellogram som skjærene monteres til. Parallellogrammene går uavhengig av hverandre, slik at om et arbeidsorgan skulle råke på en stein, vil fortsatt de andre parallellogrammene gjøre jobben sin.

Likevel, for optimal radrensing bør man unngå areal med sidehelling, og for mye stein. Utstyret bør velges ut fra hvilke forutsetninger man har.

Gåsefotskjær og lignende arbeidsorgan

De vanligste skjærene som har vært benyttet i en årrekke, er gåsefotskjær. Disse kan man få i ulike størrelser, for eksempel er noen så brede at kun ett skjær fungerer mellom planterekkene alene. For mest mulig optimal ugraseffekt, bør man kombinere gåsefotskjærene med andre skjær, f. eks. L-skjær eller rulleskjær. L-skjær er egentlig en halv gåsefot. Dette er skjær som har sin fordel i at man kan kjøre nærmere så- eller planteraden, fordi man ser bedre hvor det begynner enn en gåsefot. Noen av L-skjærene har opphøyd tupp, som gjør at eventuelt jordklump/ stein klemmes ned, i stedet for å havne på små og svake kulturplanter. Det finnes også stjernehjul som man kan komplettere med. Gåsefotskjær har bra effekt selv på kveke og på røtter fra tidligere kulturvekster, men som tidligere nevnt, bør altså arealet være mest mulig kvekefritt før året med grønnsaker.

Det finns mange fabrikat av radrensere. En bra radrenser for økologisk dyrking skal ha manuell styring hvis man ikke kan montere den på en redskapsbærer eller har noen form av automatisk styring. Radrensertraktorer med midtmontering fungerer også helt utmerket, og er nok billigere i innkjøp enn de moderne redskapsbærerne. For å kunne komme nær planteraden bør man kunne montere tidligere nevnte skjær som rulleskjær eller L-skjær.

Har man steinfri jord vil skrapepinner (se omtale lenger fram)være billig og effektivt forutsatt at man kjører svært tidlig. Det er også bra om man enkelt kan justere arbeidsdybde med en sveiv på hvert parallellogram. Innstillingen av radrenseren har ofte mye større betydning enn valg av fabrikat.

Det er viktig med bra plantebeskyttelse for å kunne radrense tidlig nær raden. Det finnes rulleskjær (figur 1.38a), tannete beskyttelsestallerkener og beskyttelsesplater, som fungerer forskjellig på ulike jordarter. Hvis man kun benytter små rulleskjær, kan de gi dårlig beskyttelse ved høye kjørhastigheter. På steinholdige jordarter fungerer tannete beskyttelsestallerkener bedre enn plater. Man kan også bruke L-formede vinkelskjær som alternativ til gåsefotskjær og plantebeskyttelse. Dessuten, jo mer stein, desto smalere skjær bør man velge. Rulleskjær fungerer bra på steinete jord.

Radrensere kan med fordel utstyres med etterharv for å forbedre effekten mellom planteradene (figur 1.39). Dette er særlig viktig i regnfulle år da radrensingen ofte ikke kan utføres til rett tid.

Skrapepinner for mekanisk bearbeiding nær og i raden

Skrapepinner som monteres på en radrenser gjør det mulig å behandle ugraset svært nær, og i planteraden (figur 1.40). Metoden bygger på at kulturveksten er godt etablert og at ugraset er lite. Skrapepinner er i prinsippet vinklede etterharvspinner som arbeider rett under jordoverflata. Det finnes flere fabrikat av disse, noen tykkere enn andre, noen er flate, men de fleste er runde. Runde skrapepinner skader sannsynligvis hovedkulturen minst. Pinnene fjærer og kan stilles inn på ulike avstander. Med tidlig kjøring i direktesådde kulturer, for eksempel i løk, anbefales pinnene å ha en avstand på ca. 5 cm. Med seinere kjøringer, når for eksempel beter har 4-6 blad, kan skrapepinnene stilles helt sammen, eller til og med overlappe hverandre. I planta eller satte kulturer, for eksempel kål og potet, kan man sette sammen skrapepinnene allerede ved den første kjøringen.

Skrapepinner er billige og robuste redskap som ved rett innstilling kan ha svært god effekt mot smått ugras. Forsøk i sukkerbeter har vist at radrensing med skrapepinner har like god effekt på ugraset i planteradene som ugrasharving med langtindeharv, men skrapepinnene gir mindre skader og høyere avling enn ugrasharving. Dette forutsetter imidlertid at man kjører svært tidlig, mens ugraset er smått. Er det stein på skiftet bør man velge andre skjær. Dette fordi at når skrapepinnen sklir opp på en stein, drar den med seg mange planter før den har søkt ned igjen. Skrapepinnen skal jobbe kun et par cm djupt. På steinfri jord, fungerer skrapepinne utmerket, forutsatt at man kjører før man ser ugras. Da er den nesten for billig til å være sann!

Fingerhjul og andre redskap for ugrasbekjempelse i raden

Det finnes også annet tilbehør til radrensere for mekanisk bearbeidelse i planteradene. Roterende fingerhjul (figur 1.41) finnes i noen ulike versjoner og har blitt prøvd i bl.a. sukkerbeter i Sverige. Tidligere forsøk i Sverige har ikke vist noen fordeler sammenlignet med skrapepinner. Nyere typer av fingerhjul fra Nederland har imidlertid gitt bedre resultat. Fingerhjul finnes i ulike størrelser og fabrikat. Det kan festes til mange typer radrensere, ja til og med til ei Trollramme trukket av en hest! Fingerhjulet fra Kress er vel det mest kjente i Norge.

Fingerhjul fungerer godt i planta kulturer. Litt avhengig av hvor godt plantene har etablert seg, kan man kjøre en til to uker etter planting (god etablering fås ved sterke, friske planter, godt oppfukta før planting). Fingerhjula går på hver side av planterekka, og jobber i planterekka. For at disse skal jobbe optimalt, må det være noen andre skjær som løser opp jorda i forkant av fingerhjula. Når plantene har etablert seg godt, kan man stille hjula nærmere hverandre slik at de overlapper hverandre.

Prinsippet med fingerhjul er svært enkelt. Hastigheten bestemmes av traktorens framdriftshastighet. En stålkrans (eller plastkrans på de minste typene) skal gå ned i jorda, og har samme hastighet som traktoren. Pga periferihastigheten på fingrene vil denne bli raskere.

Fingerhjula kan fås med ulik stivhet på fingrene, og ulik diameter. Diameteren på fingerhjulene bestemmes av planteavstand, slik at fingerhjulene ikke kolliderer med fingerhjulene fra naborekka.

Kress og Steketee har lik vinkel på planta, men fingerhjul fra Schmotzer kan man endre vinkelen på. Spissen på fingerhjulene skal gå i planterekka, kanskje 2-3 cm djupt.

Rullehakke

Det finnes spesielle radrensere med stjernehjul eller rullestjerner som arbeidsorgan istedet for gåsefotskjær (figur 1.42). Disse markdrevne stjernehjulene drar opp ugras og lufter jorda. Stjernehjula kan stilles for hypping eller motsatt, føre jorda bort fra raden. Rullehakker har svært høy kjørehastighet. De benyttes i dyrking av for eksempel potet, jordbær og mais. I potet kan de kombineres med skrapepinner som bearbeider ugras som vokser i raden.

 

Børstemaskin med tallerkenbørster

Som alternativ til tradisjonelle radrensere finnes børstemaskiner. En børstemaskin med hydraulisk drevne tallerkenbørster på vertikale aksler (Thermec B), ble tidligere produsert av Svensk Ekologimaskin, men kan nå bare kjøpes på bruktmarkedet (figur 1.43). Thermec børstemaskin har god effekt mot ugraset og kan arbeide svært nær og i raden. Børstene kan arbeide i begge retninger, slik at man ved første kjøring kan børste jorda fra planteraden. Ved andre kjøring endres rotasjonsretningen slik at børstene hypper jord inn i planteradene.

Børstemaskiner har fordeler framfor gåsefotskjær ved fuktige forhold og når det finnes mye og store ugras (med varige blad). En ulempe med børstemaskin er at den er betydelig dyrere sammenlignet med en tradisjonell radrenser. Børstemaskiner krever dessuten mer innstilling og har lavere kjørehastighet enn en vanlig radrenser.

For de med teknisk innsikt, kan man kjøpe børster, som påmonteres oljehydraulikken på radrensertraktor. Skifter man oljeuttak, roterer børsten andre vegen.

Børstemaskin med horisontal aksel

Det finnes også en annen kraftuttaksdreven børstemaskin, Baertschi-FOBRO fra Sveits, som benyttes av flere grønnsaksdyrkere i Norden (figur 1.44). Den har børstene montert på en stiv, gjennomgående horisontal aksel, og er beregnet på å bearbeide ugras mellom planteradene. Kulturveksten beskyttes med tunneler som finnes i ulike bredder. Ugraseffekten er svært god selv under fuktige forhold og på relativt store ugras. Radbørsten kan også anvendes på steinholdige jordarter. Den stive akselen medfører at jordfølsomheten ikke er like bra som på en radrenser med individuelt opphengte renseorgan. Om jorden er tørr kan børstene gi støvproblem. Noen dyrkere har oppnådd en viss ugraseffekt i raden gjennom å løfte opp eller ta bort bekyttelsestunnellene og på denne måten dekke små ugras i planteradene med jord.

Flere har igjen begynt å bruke børster på horisontal aksel, da dette er et billigere og enklere system enn vertikale børster som har hver sin motor. Man må imidlertid være klar over at med de små børstene kan man ha bedre kontroll inntil kulturplantene, og følgelig stille ganske nær inntil. Dette vil det være begrensede muligheter for med en børstemaskin med horisontal aksel.

Minihypping

Hypping benyttes først og fremst i potetdyrking (figur 1.45), men mange i vårt naboland Sverige hypper selv i gulrøtter og kål. I praksis kan det vel ikke sammenlignes med hypping i den norske betydningen av hypping, men poenget er altså å legge jord inn i planterekka. Man hypper for å få en ugraseffekt og for å oppnå en høyere kvalitet på produktene. Hyppingen reduserer faren for grønnfarging i potet og grønne topper i gulrøtter, hvilket er store kvalitetsproblem. Denne minihyppingen går ut på å dekke over ugraset med jord. Effekten er derfor best når ugraset er på frøbladstadiet. Kulturplantene må imidlertid være såpass store at de tåler å få jord inn i planterekka. En ordentlig hypping gjøres med særskilte hyppeaggregat med hyppeskjær eller tallerkener. Mange hyppeaggregat kan utstyres med harvepinner for å få bedre ugraseffekt på sidene og på drilltoppen. Man kan imidlertid også få en viss minihyppeeffekt med en vanlig radrenser med gåsefotskjær eller stjernehjul om man kjører raskt, hvilket kan gi en svært god ugraseffekt om den utføres i rett tid når ugraset er smått. I potetdyrkinga, eller annen produksjon på drill, kan man kombinere en hypping med å dra ned drillen for eksempel med en ugrasharv.

Seksjonsfres

Seksjonsfresen drives via kraftuttaket og har ofte roterende L-kniver. Seksjonsfresen gir en svært intensiv bearbeiding av ugras og jord, mer enn ved bruk av vanlig skjær, og kan derfor klare større ugras. Seksjonsfresen benyttes i flere radkulturer, både i grønnsaker og jordbær, mot ugras og jordbærutløpere (figur 1.46). Seksjonsfres benyttes også mot ugras i for eksempel gulrotdyrking på moldjordarter, der vanlige radrensere ikke fungerer bra. Fresen fungerer best på lette steinfrie jordarter og bør ikke benyttes på struktursvake jordarter. Seksjonsfreser er relativt kostbare, har lav kjørhastighet og krever relativt mye vedlikehold.

Ofte kan seksjonsfresen som sagt ta større ugras enn annet utstyr, men det bør ikke være noe mål at radrenserutstyret man velger tar størst mulig ugras. Husk, det er når kulturen er liten at den lider mest under konkurranse fra ugraset, og stagnerer i vekst. Fres pulveriserer jorda, og man kan være utsatt for tilslamming av jorda etter vanning eller regnskyll. Pass også på at seksjonsfresen ikke går for djupt da dette kan skade røttene til kulturplantene. Det samme gjelder andre redskap. En bakmontert seksjonsfres etter midtmontert utstyr kan være en god kombinasjon av utstyr.

Luftassistert radrensing

En ganske ny metode er luftassistert radrensing. Lufta produseres av en traktormontert kompressor. Dysene, som er sveisa fast bak p gåseføtter eller tilsvarende skjær, settes inn mot planta fra begge sider, og små ugras blåses av og opp i planterekka (figur 1.47). Store ugras, tyngre, og fuktigere jord trenger høyest trykk. Som ved innstilling av all annen redskap må man prøve seg fram med rett trykk og kjørehastighet ut fra forholda på stedet. Er ugraset lite, jorda lett og tørr, kan 6 bar trykk på lufta være nok. Er ugraset stort, og jorda litt tung kan det være nødvendig å ha så mye som 10 bar trykk på lufta, men dersom plantene løsner, eller til og med blåses opp, må selvfølgelig lufttrykket reduseres. Utstyret må kombineres med annet utstyr som tar ugraset mellom planteradene.

Kjøp av radrenserutstyr: ”Hvor dyrt er dyrt?”

Spørsmålet må ses i sammenheng hvor mye ugraset koster deg. En ting er er at ugraset reduserer avlingene i grønnsakåret, en annen sak er at ugraset du oppformerer kan redusere avlingene dine i årtier framover.

Det finnes mange typer utstyr for ugrasregulering i grønnsaker. Hvilken type utstyr gartneren skal velge avhenger av hvilke grønnsaker som produseres, omfanget på produksjonen, redskap som er tilgjengelig, jordart og terreng.

Er grønnsakarealet mindre enn 5 % av disponibelt areal, og den øvrige produksjon hovedsakelig er grovfor, har det mindre betydning om litt frøugras oppformeres på grønnsakskiftene. Men dersom grønnsaker utgjør en større andel av disponibelt areal, er det viktig å holde oppformeringa av frøugras på det minimale. På større eiendommer kan det være riktig å prate om totalt grønnsakareal. Formering av frøugras på 50 daa betyr en del selv om gården er på 1000 daa. På større eiendommer med grønnsakdyrking over store areal kreves det mer effektivt utstyr for ugraskontroll. Dyrere utstyr kan også lettere forsvares økonomisk der det er større arealer.

Samarbeid mellom flere gartnere, kan være en løsning for å redusere maskinkostnadene. Men fordi utstyret ofte må benyttes nesten samtidig, bør man ikke være mer enn 2-3 bønder per maskin.

Om man ikke skal skifte ut alle maskinene samtidig, må maskinene passe til det øvrige utstyret på gården. Det er kostbart med ny-investeringer, slik at de må vurderes nøye og langsiktig. Man sparer tid på innstilling ved å benytte samme radavstand om det dyrkes flere kulturer på garden. Legg til rette for bruk av samme fastnøkkel ved å skifte skruer og muttere.

Det finnes utstyr som passer de fleste jordarter. Grunnlaget er riktig pløying, slodding og harving før man sår eller planter grønnsaker. Det har stor betydning for effekten av ugrasreguleringa. Utstyr med fresende organer, for eksempels seksjonsfres som benyttes mellom planteradene, passer dårligere på stenrik jord enn på steinfri jord. Ugrasharva, spesielt de med knekte tinder, kan rive opp mye stein. Fuktighetsforholda i jorda ved kjøring har større betydning om jord kliner seg på utstyret, enn jordarten i seg selv. Børster fungerer greit på de fleste jordarter.

Hellende terreng gjør at maskiner forskyver seg i forhold til traktor. Det er vanskelig å utføre god radrensing i hellende terreng, selv med moderne utstyr.

Bruk av midtmontert eller frontmontert radrenser på traktoren gir god kontroll på utstyret, og man kan kjøre nær inn til plantene. Utstyr montert på trepunktfestet bak må som regel ha en person til å korrigere styringa på redskapen. Det gir dårligere ugraskontroll, fordi man sjelden får kjørt nær nok inn til plantene. Videostyring kan bedre dette.

Om man er på rett sted til rett tid er det som regel greit å ta ugras mellom planteradene. Ugras i planterekka kan det være vanskeligere å takle. Med fingerhakke, skrapepinner, flammeutstyr eller stripedamper blir dette problemet mindre.

Hvor dyrt er dyrt? Spørsmålet må sees i sammenheng med hvor mye ugraset koster den enkelte gartner. Det finnes ingen generelle tall for hvor store utgifter til ugrasbekjemping den enkelte kultur tåler. Viktige faktorer i en slik vurdering er avlingsreduksjonen på grunn av ugras og kostnader ved luking. Redusert kvalitet på avlinga ved at produktene blir små og lite salgbare, og oppformering av frøbanken som lager problemer i årene som kommer må også gå inn i en kostnadsanalyse. Det engelske ordtaket ”One year of seeding = seven years of weeding” er en treffende beskrivelse av det som kan bli resultatet av sviktende ugrasbekjemping.

Ugrasharving

Ugrasharving benyttes først og fremst i korn, erter, bønner, sukkerbeter, mais, potet og jordbær, men kan med forsiktighet også brukes i grønnsakdyrkingen.

Virkningsmekanisme av ugrasharving

Ugraseffekten av ugrasharva skyldes oppriving og/ eller nedmolding av små ugras. Effekten er best når ugraset er i spirefasen eller på frøbladstadiet, eventuelt har få varige blad. Småfrøede arter, for eksempel åkerstemor, vassarve og balderbrå er mer følsomme enn storfrøede arter som hønsegras, dåarter, pengeurt og andre korsblomstra ugras, samt klengemaure.

Ugrasharving gir best resultat under tørre forhold. Det bør dessuten være tørt også noen dager etter harvingen. Det er som oftest likevel bedre å harve når været er litt fuktig og heller siden komme tilbake etter en uke, enn å vente og risikere at ugraset blir for stort!

På lette jordarter får man ofte god effekt av ugrasharving. På mer fuktige moldjordarter kan det være vanskelig å få god ugraseffekt fordi harvingen får nye frø til å spire. Dessuten kan oppharvet ugras slå rot igjen.
 

Blindharving

Ugrasharving etter såing, men før kulturvekstens oppspiring, såkalt blindharving, anbefales først og fremst i korn, kjernebelgvekster, sukkerbeter og andre storfrøede kulturvekter (figur 1.48).

Blindharvingen dreper både spirende og oppspirte ugrasplanter og gir kulturveksten ett forsprang framfor ugrasplantene. Dette innebærer at man ofte kan utsette ugrasharvingen til etter kulturvekstens oppspiring og på denne måten slippe å ugrasharve når kulturveksten er mest følsom.

Blindharving må gjennomføres grunnere enn sådybde, hvilket er vanskelig å klare i småfrøede kulturer. I erter og åkerbønner, som har svært store frø, anbefales minst 6 cm sådyp når man skal ugrasharve. I sukkerbeter, som har relativt store frø, anbefales sådybde på 3 cm og blindharving ned til 2 cm. I Sverige anbefales i følge gamle erfaringer i sukkerbeter at man blindharver mellom fem og ni dager etter såing, avhengig av værtype og temperatur. Man bør ikke blindharve seinere enn når betespirene er 0,5-1 cm, hvilket bruker å være ca. en dag tidligere enn man normalt skulle flamme.

Dersom man vet at man har problem med ugrasarter med tidlig og rask vekst, for eksempel raps, ryps, hønsegras og då, skal blindharvingen gjennomføres mye tidligere, allerede før ugrasets oppspiring når spirene er i ”trådstadiet”. Blindharvingen har ofte dårligere effekt enn flamming. Dessuten vil blindharvingen føre til at nye ugrasfrø spirer. Derfor foretrekker mange grønnsaksdyrkere heller å flamme ugraset før kulturvekstens oppspiring.

Ugrasharving etter kulturvekstens oppspiring

Mange kulturvekster, for eksempel setteløk, planteløk, bønner og beter kan ugrasharves etter kulturvekstens oppspiring. Ugrasharving kan også brukes i plantede kulturer, etter at de har rota seg godt, og harva stilles inn slik at pluggplantene ikke vippes opp. Harveintensiteten og innstillinga av harva må imidlertid tilpasses nøye til kulturvekstens og ugrasets utviklingsstadium. Ugrasharving i voksende kulturplanter påvirker alltid også kulturveksten, og med aggressiv harving kan utgangen av planter bli stort.

Kulturveksten er generelt mest følsom etter oppspiring når den har tømt frøet for opplagsnæring. Kornet er som kjent mest følsomt for ugrasharving når det har 1-2 blad. Grønnsaker er generelt svært følsomme for mekanisk bearbeiding fra straks før oppspiring og inntil de har 2-4 blad. Erter og bønner kan brekke om de harves tidlig. Hvis man harver i kulturvekstens tidlige utviklingsstadier må dette gjøres skånsomt både mht tindeinnstilling og med lav hastighet. Det handler om å finne en balanse der man får tilstrekkelig effekt på ugraset, men med minst mulig skade på kulturveksten.

Norske forsøk i dill, dyrket på lett leire, viste at man kunne ugrasharve med godt resultat allerede når dillen hadde to varige blad med bare 4 % plantebortfall og 8 % lavere avling sammenlignet med om dillen ble håndrenset. I dette forsøket ble ugrasharvingen gjort med en vanlig (brukes også i korn) langtindharv (’Rabewerk’, hastighet 5 km/t og dybdeinnstilling ca. 3 cm). Ugrasharvingen mer enn halverte tiden som ble brukt til manuell ugraskontroll når det ikke ble brukt ugrasharv.

Planta løk (ikke så vanlig i Norge) kan ugrasharves allerede 1-2 uker etter planting når løken har rotet seg. En slik ugrasharving har i svenske forsøk redusert ugrasmengden med 10-40 % uten å skade løken. Mange dyrkere bruker ugrasharver rutinemessig i setteløk etter oppspiring (figur 1.49).

Ugrasharver

Det finnes mange fabrikat av ugrasharver. En gjennomgang av noen av disse finnes i Bind 1.

Vanlig ugrasharv som benyttes i korn, kan også benyttes i grønnsaker. Imidlertid finnes det spesialbygde ugrasharver som er tilpassa et bed. Disse harvene har 70 cm lange, knekte tinder. Tindene er såpass mjuke at de viker for kulturvekstene. Dette betyr imidlertid at man må være ekstra påpasselig med å kjøre tidlig. Tindeavstanden er dessuten ganske tett, slik at all jord er bearbeidet etter at ei slik harv er kjørt. I rasktvoksende kulturer som blomkål og brokkoli kan ei slik harv kanskje være eneste redskap i de fleste år. I forsøk i korn har man erfart at harver med tett tindeavstand har best effekt på litt tyngre og fuktige jordarter.

For at en ugrasharv skal kunne rive opp og dekke ugraset uten å skade kulturveksten for mye, er det viktig at harven har en tett tindeavstand (for eksempel 2,5 cm) og at harven har følsomme og stillbare harveseksjoner. Med presisjonsharving på bed må ugrasharvens seksjonsdeling stemme med dyrkingsbedene (figur 1.50). Harvetindens diameter, lengde og utforming bør velges etter jordens egenskaper. Lange harvetinder, 45 cm eller lengre, gir bra følsomhet. På en langtindeharv styres harvingsintensiviteten med kjørehastighet, harvedybde og tindevinkel.

Manuell ugraskontroll og ulike hjelpmiddel

Tross bruk av ulike forebyggende og direkte metoder gjenstår det ofte i direktesådde grønnsakvekster alt for mye ugras i planteradene. Dette krever tilgang på manuell arbeidskraft og blir ofte kostbart (figur 1.51).

Det er ikke uvanlig at det trengs 10-30 arbeidstimer per dekar bare for håndrensing i gulrot og lignende vekster. Det finnes eksempel der man under heldige omstendigheter klarer håndrensingen med ca. 5 timer/dekar i gulrot, men det finns også eksempel der det kreves over 50 timer/dekar. Med lønnskostnader på for eksempel ca. 120 kr/t, fører dette til svært høye kostnader. Det er kanskje heller ikke sikkert at det er lett tilgang på arbeidshjelp, hverken nå eller i framtida.

For mange bønder er det største problemet å få tak i tilstrekkelig med velegnet arbeidskraft til rett tidspunkt. Håndrensing oppleves som tungt og monotont arbeid når man skal krype i en åker og rense ugras for hånd. For mange grønnsakdyrkere er det ugrasrensingen som begrenser både åkerens størrelse og økonomi. Det er derfor svært viktig på ulike måter å forenkle håndrensingen med diverse hjelpemiddel.

Det er viktig å håndrense ugraset relativt tidlig, både for at arbeidet skal gå raskere og for å hindre at avlingen reduseres. En måte å få en jamnere arbeidsbelastning med håndlukinga er å så grønnsakene i flere omganger.

Håndhakker og hjulhakker

Om man dyrker gulrot på enkeltrader kan man med maskinell radrensing etterlate bare ca. 5 cm ubearbeidet bånd/remse for hver rad, om man har bra utstyr og god styring. Siden kan man med en hjulhakke (figur 1.52 og 1.53) eller bøylehakke (figur 1.54) rense bort ytterligere ugras på begge sider av raden, så det bare står igjen et mindre antall ugras å luke for hånd. Med denne type av presisjonsradrensing er det en fordel med en bøylehakke der man tydelig ser hvor hakkeskjæret slutter, så man kan fjerne ugras nære raden uten å skade kulturveksten. I vekster med større planteavstand, for eksempel kål og salat, kan det meste av ugraset fjernes gående med hjelp av en bøylehakke.

 

Hjelpemiddel for liggende håndrensing

Det finnes spesielle redskap og vogner der man kan ligge og rense ugras. Det har i lang tid vært lignende vogner, for eksempel for høsting av frilandsagurk. Fordeler med disse hjelpemidlene er at arbeidet blir lettere og går betydelig raskere. Det blir mindre trøttende når man ikke behøver å bruke tid og krefter på å krype gjennom åkeren. Man kan benytte begge hendene for å luke ugraset, hvilket også øker kapasiteten. For å lette arbeidet ytterligere kan man ha små håndredskap i hendene for eksempel ”Lucko” (figur 1.55), som selges blant annet av Lindblomst frö i Kivik (www.lindbloms.se) eller Svea Rädskap AB (www.svearedskap.se).

Et redskap for liggende luking øker også den mulige tiden man kan luke, fordi man da kan jobbe selv om jorden er fuktig. ”Statusen” på håndrensingsarbeidet øker og det kan oppleves som ett lagarbeid å rense ugras. En ulempe om man har utstyr beregnet for flere personer, kan være at man må ha et fullt arbeidslag med jamn arbeidskapasitet for å utnytte maskinens fordeler.

 

Et svensk fabrikat, ”Drängen”, kan benyttes både for ugrasluking, planting og høsting (figur 1.56). Redskapet kan utstyres for en eller flere personer. Maskinen er hydrostatdreven av en forbrenningsmotor. Drivbåndets hastighet og retning styres med føttene. Arbeidsstillingen kan justeres individuelt for å tilpasses ulike brukere. Redskapet kan bygges ut slik at man kan sitte oppreist og kjøre den med radrensere og børster.

Det finns også et finsk firma, Elomestari, som lager et rullende redskap, som man kan ligge på for å luke ugraset (figur 1.57) (www.elomestari.fi). Det finns også bønder som har bygd redskap selv bestående av en bred vogn som dras etter en traktor, der flere personer ligger på rekke og rad og luker ugras.

 

Andre nye og gamle metoder

Her følger en kort beskrivelse av noen aktuelle metoder som er under utvikling, for å vise at det pågår utviklingsarbeide for å redusere behovet av manuelt ugrasrenhold i økologisk dyrking av grønnsaker.

Damping av jorda i bånd før såing

Det finnes fungerende prototyper utviklet både i Sverige og Danmark for damping i bånd før såing (figur 1.58 og 1.60). De har blitt prøvd i økologisk dyrking av sukkerbeter, pastinakk og gulrot med lovende resultat (figur 1.59). Dampen tilføres i smale bånd og dreper ugrasfrø i planteraden før såtid.

Jorddamping er ingen ny oppfinnelse. Mens det enda var vanlig å dyrke i bakken i veksthus, ble det brukt damping. Etter hvert er det utvikla selvgående jorddampere, som er vanlig i bruk hos noen grønnsakdyrkere. Noen tar hele bed, noen har med seg vann, eller er påkobla vanningsanlegget på et eller annet vis. I en undersøkelse i Lier i Buskerud for noen år siden, var ugraseffekten avhengig av hvor djupt dampen kom, og dominerende ugrasart på skiftet. Tung jordart førte ofte til at dampen ikke kom så djupt, og ugraseffekten ble redusert. Effekten av dampinga har dessuten stor sammenheng med hvor lenge temperaturen i jorda er over 70 °C.

Fordi økologisk produksjon er så avhengig av livet i jorda for å få god omsetting av næringsstoffer og fordi metoden er svært energikrevende, er ikke damping i hele bredden tillatt ved økologisk dyrking. Stripedamping er derimot tillatt (se under).

Det er vanlig å trekke fram energiforbruket som ankepunkt mot jorddamping. Det bør settes opp et energiregnskap for hvor mye energi man bruker ved jorddamping og redusert radrensing, sammenlignet med energiforbruket ved mye mekanisk og manuell radrensing.
Et slikt regnskap vil være veldig sammensatt.

I Danmark fant man at i jord som ble dampa i striper ble nytteorganismene raskt reetablert. Det nye med den danske prototypen, er at jorda blir bearbeidet mens dampen blandes inn. Man kan stille inn denne ”fresen” på ulike dybder, og i praksis viser det seg at man bør bearbeide jorda minst 5-7 cm for at det skal være god effekt. En del ugras, for eksempel hønsegras, kan spire fra såpass dype lag. Damping har liten effekt på rotugras.

Viderutviklingen av prototypen i Danmark har vært utført av Carl Oluf Madsen, nå Yding Smedie i Horsens i Danmark. To produsenter i Sande i Vestfold har investert i slikt utstyr, men det er fortsatt en del utviklingsarbeid igjen. Foreløpige erfaringer er imidlertid positive. Framdrifta må ikke være høgere enn at jordtemperaturen er minst 80 °C. Kjører man for tidlig, når jorda er kald eller våt, tar dette lang tid, og energiforbruket blir enormt, selv på en stripedamper. Fordi det finnes så mye bra radrenserutstyr til grønnsaker, er jorddamping nesten bare aktuelt til sådde kulturer. For å få gode jordforhold for næringsfrigjøring etc, bør jorda likevel alltid luftes og bearbeides, for eksempel ved readrensing.

Mikrobølger og elektroporasjon

I Sverige er det gjort laboratorieforsøk med elektroporasjon med meget god effekt (figur 1.61a). Prinsippet går ut på å plassere elektroder i jorda og påføre et elektrisk felt mellom dem. Når ugrasfrøenes celler treffes, ødelegges de, cellevæska renner ut, og frøet tørker ut og dør. Man tenker seg at dette kan, på samme måte som damping i bånd, danne ugrasfrie bånd som grønnsakene såes (eller plantes) i.

Å bruke mikrobølger til å drepe ugrasfrø har vært forsøkt lenge. Problemet med disse bølgene er at de dempes raskt i øverste jordlag, og effekten på frøbanken blir dermed begrenset. I den seinere tid er også mikrobølger til å drepe ugrasplanter forsøkt med spesialutvikla utstyr til feltbruk (figur 1.61b).

Tverrharving

Det finns tverrharver for harving tvers over planteradene, for eksempel ”Akkerup Weeder”, som selges via C.O. Madsen, Yding Smedie (DK) som han er en del av nå. Redskapet oppgis å være best til robuste planter i planteskoler. En lignende tverrgående harv har blitt utviklet av dyrkere i Skåne og har vært benyttet i økologisk sukkerbetedyrking.

Opprykking av høye ugras i raden
Dyrkere i Skåne i Sverige har utviklet en traktorbåren hydraulisk dreven ugrasluker, som rykker opp ugras som er høyere enn veksten i for eksempel sukkerbeter og pastinakk. Hovedeffekten av denne er at man kan redusere frøproduksjonen, og eventuelle problemer i forbindelse med opptak. Har ugraset blitt så stort at man kan rykke det opp, eventuelt klippe det av over en kultur, har det som regel allerede utført konkurranse på kulturen. Er det åkertistel e.l. som lukes opp, er det store muligheter for at ugraset allerede har lagret inn mye opplagsnæring i rotsystemet.

Automatisk styrt redskap i raden

I Storbritannia er det utvikla ei ny kutteskive, som kombinert med avansert kamerastyring, kan arbeide i raden (figur 1.62). Foreløpig er dette traktormonterte utstyret kun markedsført for planta salat og bladgrønnsaker. Også i Frankrike (Sarl Radis) og i Danmark (F. Poulsen Engineering) jobbes det med å utvikle utstyr som kan jobbe i raden og som styres til ugrasplantene ved hjelp av digitalkamera eller annen sensor.

Ugrasroboter

Mange steder i verden holder man på å utvikle ugrasroboter som med digitalkameraer og spesialutviklet programvare både kan finne raden, skille kulturplanter og ugras, og bekjempe ugraset i raden mekanisk eller med strøm (figur 1.63). Det pågår også forsøk i Danmark og Tyskland med å bruke laser til å drepe én og én ugrasplante. Laser er presis og hvis strålen treffer vekstpunktet på ugrasplantene med tilstrekkelig energi dør planten. Laser kan også brukes til å kutte ugrasplantenes stengler ved basis (figur 1.64).

Framtiden får vise hvilke av disse metoder som blir nyttige. Det er viktig at utviklingen fortsetter for å finne mer langsiktige metoder mot ugras i økologisk grønnsakdyrking. Metodene blir mer og mer aktuelle i konvensjonell grønnsakdyrking også, da dette er en utmerket måte å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler på. Flere ugrasmidler er tatt ut av bruk. Det kan hende at dyrkningsteknikken (for eksempel plantemønster) må tilpasses de nye metodene.

Grønnsaker kan angripes av mange sjukdomsorganismer som kan gi en rekke ulike skadesymptomer. Mange sjukdommer er problematiske i veksttida, mens andre kan skade grønnsakene under lagring. Siden vi har en kort vekstsesong er lagring av grønnsaker over lang tid vanlig. Dette gjør at lagringssjukdommer relativt sett er vanligere i Norge enn i land som ligger lenger sør.

Under norske forhold er svært mange sjukdommer forårsaket av sopp. Både røtter, stengler, blad og eventuelle frukter kan angripes av sopper.

Forebyggende tiltak for å unngå eller redusere angrep av skadegjørere er et viktig grunnprinsipp innen økologisk grønnsakdyrking. Nedenfor vil de viktigste forebyggende tiltakene bli gjennomgått.

Vekstskifte

I Bind 1 blir vekstskifte omtalt i flere sammenhenger. Blant annet blir det nevnt at de skadegjørerne som man kan regulere mest effektivt ved hjelp av vekstskifte, er de som har et begrenset vertplantespekter og som er lite mobile. En tredje faktor som nevnes er at smittenivået til skadegjørerne raskt går ned ved fravær av vertplante. For sjukdomsorganismer er dette i første rekke jordboende organismer, og klumprotsoppen er et typisk eksempel. Det er imidlertid ikke riktig å si at denne organismens smittenivå nødvendigvis går raskt ned i forhold til andre organismer (tabell 1.3).

Ved vurdering av antall år uten vertplanter i forbindelse med plantesjukdommer og vekstskifte er blant annet følgende momenter viktige: Sjukdomsorganismens primære smittekilder, dens overlevelsesstruktur og hvor mange år organismen kan overleve i jord. I tabell 1.3 nedenfor er det satt opp noen eksempler.

 

Tabell 1.3 Eksempler på ulik overlevelsestid i jord hos ulike sopper i grønnsaker.

Antall år	Sopper
2-3 år	Skulpesopp, Kålrottørråte
> 5 år	Storknolla råtesopp, Klumprot
> 10 år	Løkhvitråte

Tabell 1.3 Eksempler på ulik overlevelsestid i jord hos ulike sopper i grønnsaker. Skadegjørerpopulasjonen kan imidlertid reduseres ulikt for ulike skadegjørere, og samspillet med ulike vertplanter kompliserer dette. Eksempelvis kan eng virke konserverende på klumprotsmitte, som nevnt i Bind 1. Det er også eksempler på at enkelte vekster, eksempelvis raigras, kan lokke klumprotorganismen til å spire uten at den igjen danner nye hvilesporer. Effekter av ulikt vekstskifte på skadegjørere er ofte dårlig dokumentert.

I tabell 1.4 og tabell 1.5 er det laget en oversikt over de viktigste soppsjukdommene i henholdsvis gulrot og korsblomstra vekster og effekter av ulike vekselvekster på oppformering av disse. Tabellene gir en grov oversikt som et hjelpemiddel i vurdering av valg av ulike vekster til vekstskifte med et fokus på sjukdommer. Det er imidlertid også flere andre momenter enn sjukdommer ved valg av vekstskifte, blant annet næringsforsyning, organisk materiale i jorda og jordstruktur (Bind 1).

Selv om ikke vekstskifte alltid er effektivt til å redusere smittenivået raskt for en skadegjører, kan vekstskifte være viktig for å hindre oppformering av en skadegjører. Norske undersøkelser med jord som var nedsmittet med klosopp (viktig skadegjører i gulrot) viste at selv ved åtte år uten dyrking av vertplanter gikk smittenivået ubetydelig tilbake. Ugras kan imidlertid også være vertplanter for klosopp og klumprot, og dermed vil også dette kunne påvirke nivået av skadegjørerpopulasjonen. Det finnes også eksempler på at jord kan utvikle en mikroflora som holder en skadegjører i sjakk ved monokultur. Vi kan konkludere med å si at påvirking av vekstskifte på skadegjørerpopulasjonen kan være ganske komplisert.

Vekstskifte er imidlertid et av de viktigste tiltakene mot flere viktige skadegjørere. Antall år mellom samme vekst bør ofte være minst fem år og helst lenger for at vekstskifte skal være effektivt i plantevernsammenheng.

Hygiene

Hygiene i forbindelse med oppal av planter, maskinsamarbeid og håndtering av planteavfall er viktige forebyggende tiltak innen økologisk grønnsakdyrking.

Tabell 1.4 Ulike plantesjukdommer i gulrot og betydning av ulike aktuelle vekstskiftekulturer på oppformering av disse. 0= vil ikke føre til oppformering (eller ikke vertplante), 1-3= vil kunne gi oppformering av patogenet (3 er mest oppformering). Tallene i tabellen er stipulert ut fra litteraturen og egne vurderinger og må ikke sees på som er fasit, men mer som ett av flere hjelpeverktøy til å vurdere vekstskifte.

Sjukdom	Korn bygg/hvete	Gras	Kløver	Potet	Løk	Purre	Kålvekster	Ert/bønne	Skjermpl.
Gropflekk	0/2	0	0	0	0	0	1	0	3
Flatskurv	0	0	0	3	0	0	1	0	2
Ringråte	0	0	?	?	1	?	2	?	3
Storknolla råtesopp	0	0	1	2	0	0	2	3	3
Klosopp	1/?	0	0	0	1	?	0	1/?	3
Gulrothvitflekk	2	0	0	1	1	1	1	0	2
Alternaria/Cercospora	0	0	0	0	0	0	0	0	3
SUM	3/2	0	1	6	3	1?	7	4/3	19

 

Tabell 1.5 Ulike plantesjukdommer i korsblomstra vekster og betydning av ulike aktuelle vekstskiftekulturer på oppformering av disse. 0= vil ikke føre til oppformering (eller ikke vertplante), 1-3= vil kunne gi oppformering av patogenet (3 er mest oppformering). Tallene i tabellen er stipulert ut fra litteraturen og egne vurderinger og må ikke sees på som er fasit, men mer som ett av flere hjelpeverktøy til å vurdere vekstskifte.

Sjukdom	Korn	Gras	Kløver	Potet	Løk/purre	Ert/bønne	Skjermpl.	Kålvekster
Klumprot	0	0	0	0	0	0	0	3
Pythium/Phytophthora	0	0	0	1	1	1	1	3
Storknolla råtesopp	0	0	1	2	0	3	3	2
Kålrottørråte	0	0	0	0	0	0	0	3
Korsblomstgråflekk	0	0	0	0	0	0	0	3
Skulpesopper	0	0	0	0	0	0	0	3
Svartskurv	0	0	0	1	0	0	1	3
Gulrothvitflekk	2	0	0	1	1	0	1	1
SUM	2	0	1	5	2	4	6	21

 

Oppalingsutstyr må gjøres reint mekanisk ved å fjerne alle gamle jord- og planterester. Deretter bør utstyret gjøres reint med såpe og vann. Det kan også ofte være grunn til å foreta en termisk desinfeksjon dersom det er mistanke om smitte av for eksempel klumprot (se om varmedesinfeksjon nedenfor).

Dersom maskiner og redskap benyttes på ulike driftsenheter er det spesielt viktig å gjøre reint utstyret godt hver gang det skal forflyttes til en ny driftsenhet. En reingjøring bør minimum omfatte bruk av høytrykksspyler for å fjerne alle jord- og planterester. En ekstra forsikring vil være å bruke vann med høy temperatur (”steam”).

Avfallshauger kan være viktige smittekilder for flere sjukdommer f.eks. løkgråskimmel. Plantematerialet på avfallhauger bør dekkes til med jord eller annet egnet materiale før vekstsesongen starter. En må unngå at det spirer opp planter som igjen kan ha sjukdomssmitte som kan spres i luft til arealer med mottakelige arter av grønnsaker. Ved hyppige inspeksjoner av åkeren vil en kunne oppdage sjukdomsangrep tidlig i en epidemi. Fjerning og destruering av enkeltplanter med smitte kan hindre eller forsinke spredning av sjukdommen til hele åkeren.

Friskt frø og plantemateriale

Flere sjukdommer i grønnsaker kan være frøoverførte, eksempelvis bladflekksjukdommer i gulrot, selleri og korsblomstra vekster og løkgråskimmel i kepaløk. For det første er det viktig at frøproduksjonen av økologisk frø foregår under optimale forhold som medfører at smittepress og infeksjonsmuligheter for aktuelle sjukdommer er minimalt. I prinsippet bør alle frøpartier sjukdomstestes, og bare de sunneste partiene bør brukes dersom det er nok frø. Alternativt bør frøet varmebehandles (se nedenfor).

Dersom en benytter hygienisert oppalingsutstyr og friskt frø er dette et godt grunnlag for friske småplanter. Det er likevel mulighet for innsmitting av sjukdommer under oppalet. Selv om oppalingshuset og utstyret er reint, vil smitte kunne komme inn fra omkringliggende vegetasjon eller avfallhauger (se ). God klimastyring er viktig under oppal av planter for å redusere muligheter for infeksjon av sjukdommer.

Resistente sorter

Ulike grønnsaksorter kan ha ulik motstandsevne mot sjukdommer. I noen tilfeller er dette godt dokumentert og opplyst om i frøkataloger og lignende oversikter. Ofte er det imidlertid mangelfull kunnskap om dette også hos de som produserer og markedsfører frø. Når en dyrker skal velge sort er det viktig at en etterspør slike opplysninger, og at en om mulig velger sorter som er mest mulig resistente mot de skadegjørerne en erfaringsmessig kan ha problemer med. En type resistens, såkalt rasespesifikk resistens, hindrer helt infeksjon av en organisme. Slik resistens brytes ofte raskt ned ved at nye raser, som kan overvinne resistensen, utvikles. Eksempel på dette er resistens mot salatbladskimmel (Bremia lactucae) i salat. Dette krever en stadig nyutvikling av sorter med forbedret resistens. Sorter med en generell resistens (ikke-rasespesifikk resistens) er mer varige, men disse er på kort sikt ikke så effektive da plantene får noe angrep av alle raser.

Skånsom høsting av lagringsproduktet

Mange av de sjukdommene som er viktige i grønnsaker forårsaker store tap under lagring av produktene. Graden av sår og skader er en av de viktigste faktorene som betyr noe for om flere av sjukdomsorganismene vil skade avlingen. Eksempelvis er det en klar sammenheng mellom angrep av klosopp i gulrot og skader under høsting. Gråskimmel er et tilsvarende eksempel, spesielt i hodekål. Slike sammenhenger er godt dokumentert i forsøk. En skånsom høsting av planteprodukter er et svært viktig forebyggende tiltak mot de aller fleste viktige lagringssjukdommene i grønnsaker. Dette inkluderer riktig innstilling av høstemaskiner og at en i størst mulig grad unngår støtskader underveis i høsteprosessen og videre under transport av lagringskasser. Det er oftest en fordel å høste produktene før de har blitt for ”gamle”. Plantene blir ofte mer mottakelige for sjukdom når de er blitt fysiologisk gamle. Været seint på høsten blir også oftere mer ustabilt og øker faren for vanskelige høsteforhold. Høsting i tørt vær vil medføre at mindre jord kommer med inn på lageret. Dette er oftest gunstig siden mye av sjukdomssmitten følger med jorda. Flere detaljer om forhold under høsting er nevnt i forbindelse med omtalen av de enkelte sjukdommene nedenfor.

 

Optimal lagringstemperatur

De aller fleste sjukdomsorganismene som er aktuelle innenfor grønnsaker vil bli sterkt hemmet ved lave temperaturer. Ut fra dette er en langtidslagring nær frysepunktet ønskelig, men uten at produktet skades av lave temperaturer. Noen av de sjukdommene vi har på lagervare er imidlertid svært godt tilpasset et slikt klima og enkelte organismer kan sågar vokse under frysepunktet, eksempelvis klosopp og gulrothvitflekksopp.

Andre forebyggende tiltak

Jordarbeiding, gjødsling, så/plantetidspunkt, plassering av felt/rader og vanning er alle faktorer som kan påvirke plantesjukdommer direkte eller indirekte. Det er ikke rom for en detaljert omtale av dette her, men normalt er tiltak som fremmer trivsel hos plantene viktige forebyggende tiltak. Vanning bør om mulig gjennomføres på tidspunkter på døgnet som hindrer at en får sammenhengende lange perioder med fuktighet på bladene. Eksempelvis er det ofte bedre å vanne om natta når det normalt likevel er bladfuktighet enn å forlenge en naturlig fuktighetsperiode ved å vanne om morgenen. Plassering av felt og orientering av radretningen slik at bladene raskt tørker opp etter en fuktig natt, vanning eller nedbør kan være med på å dempe sjukdomsutviklingen.

Termoterapi/varmebehandling

I Bind 1 omtales termisk kontroll av sjukdommer. Innenfor økologisk grønnsakdyrking er termoterapi i første rekke aktuelt for å drepe smitte i oppalingsutstyr (plantebrett o.l.), frø og setteløk. Varmebehandling av jord er også effektivt mot enkelte skadegjørere, men krever ofte store energimengder. Slik behandling vil eventuelt kreve godkjenning av Debio.

Oppalingsutstyr

Det er lagd spesielle kamre med fuktig varme som er egnet for behandling av plantebrett. I slike kamre kan en stable brettene og behandle de ved fuktig varme i ca. 70 °C i et døgn. Man kan også bruke et vannbad ved samme temperatur, og da holder det med noen timers behandling. Det er også kammer med vanndamp i bruk, og i disse kamrene er 1-2 timers behandling nok for å drepe smitte av ulike skadegjørere.

Frø og setteløk

I perioden 1994-1996 ble det gjennomført et prosjekt med varmebehandling av grønnsakfrø i Norge. Hovedmålsettingen med prosjektet var å finne varmtvannsbehandlinger som var effektive til å redusere frøsmitte uten av frøet ble skadd. I Tabell 1.6 nedenfor er konklusjonene fra prosjektet oppgitt. Gulrot tålte mest av de ulike artene som ble testet. Varmebehandling vil ofte ikke drepe all sjukdomssmitte, men vil normalt redusere smittenivået betydelig. Forsøkene viste også at ulike sorter innen samme art kan ha ulik varmesensitivitet. Smått frø tåler også ofte mindre varme enn stort frø. Frøparti bør prøvebehandles ved anbefalt temperatur og tid, og spiretestes før hele partiet behandles. Dersom en selv skal gjennomføre varmtvannsbehandling må en sikre seg at en har full kontroll med vanntemperaturen. Etter varmtvannsbehandlingen bør frøene tørkes i romtemperatur før såing. Tabell 1.6 Aktuelle temperaturer og behandlingstider for varmtvannsbehandling av grønnsakfrø mot plantesjukdommer.

 

Tabell 1.6 Aktuelle temperaturer og behandlingstider for varmtvannsbehandling av grønnsakfrø mot plantesjukdommer.

Grønnsakart	Temperatur (°C)	Tid (minutter)
Gulrot	54	20
Selleri	50	30
Persille	50	30
Kepaløk	50	35
Kålvekster	50	25

 

Setteløk egner seg best til behandling med varm luft på grunn av volumet. En aktuell temperatur og behandlingstid for slik behandling er 40 °C i to døgn. Dette er en etterprøvd metode som har vist seg å være effektiv for eksempel mot smitte av løkbladskimmel (se under løk).

Jorddamping

Damping av veksthusjord har en lang historie og har vært brukt mye i praksis. Det har også blitt utført flere forsøk med jorddamping på friland i Norge de siste årene. En metode går ut på å dampe de øvre 5-10 cm jord ved å presse dampen ned i jorda (grunndamping). Ved en annen type teknologi dampes jorda ned mot 20 cm (dypdamping). Begge metodene vil kunne redusere smittemengden av ulike sjukdomsorganismer, men sistnevnte metode er naturlig nok mer effektiv enn den førstnevnte mot organismer som lever i dypere jordsjikt. Grunndamping har likevel hatt en viss effekt mot klumprot. Dypdamping har virket brukbart mot eksempelvis klosopp i gulrot. Jorddamping er en svært energikrevende metode, spesielt dypdamping. Av andre ulemper bør det nevnes at gunstige organismer i jorda kan bli forstyrret av damping.

Planteekstrakter og biologiske preparater

I Bind 1 blir alternative stoffer til kjemiske soppmidler omtalt. Der går det fram at det er relativt få direkte bekjempelsesmidler som er godkjent til bruk innen økologisk dyrking i Norge i dag. Av disse er Mycostop, basert på jordbakterien Streptomyces griseoviridis, aktuell innen grønnsaker. Mycostop kan brukes som beisemiddel for grønnsakfrø og har en viss effekt mot sopper innenfor slektene Pythium, Alternaria, Fusarium og Rhizoctonia. Svovelpreparatet Thiovit Jet er også tillatt i økologisk dyrking mot mjøldogg i korsblomstra grønnsakvekster, gulrot og frilandsagurk. I tillegg til preparater som er godkjent mot plantesjukdommer er det alternative midler som kan ha en viss sjukdomshemmende effekt, eksempelvis hvitløksekstrakt og kompostekstrakter. Selv om det blir angitt at et preparat har effekt mot sjukdommer er dette ofte dårlig dokumentert. Mer detaljer om slike preparater finnes i Bind 1.

Soppsjukdommer

Storknolla råtesopp, gråskimmel, klosopp, gulrothvitflekksopp og svartskurvsopp er organismer med mange vertplanter. Vi har likevel valgt å presentere de i forbindelse med den veksten der de vanligvis gjør størst skade. For storknolla råtesopp, klosopp og gulrothvitflekk er dette gulrot og for gråskimmel og svartskurv korsblomstra vekster.

Bløtråte

Det er i hovedsak bakterier innen slektene Pectobacterium spp. og Pseudomonas spp. som er problematiske i grønnsaker i Norge. Alle deler av plantene kan bli angrepet av bløtråtebakterier. Råter som utvikles, kjennetegnes ofte først av vasstrukkent plantevev. Vevet blir etter hvert misfarget og får en bløt konsistens. Det utvikles også ofte en vond råtelukt. Bakteriene kan angripe plantene både i vekstsesongen, ved høsting og under lagring og transport. Optimumstemperaturen for vekst av disse bakteriene er 25-30 °C, og de vokser dårlig ved temperaturer under 3 °C. Viktige forebyggende tiltak mot bløtråte er å unngå mekaniske skader (eks. støt, insektgnag, soppangrep) som er viktige inngangsporter for bakteriene. Produktene bør høstes i tørt vær, eller hvis de er fuktige bør overflatene tørkes raskt opp. Etter innlagring/vasking/pakking bør lagringstemperaturen for grønnsakene holdes så lav som mulig for det aktuelle produktet. En må unngå kondens på produktene og foreta en viss luftsirkulasjon. Lager og kasser bør rengjøres grundig før lagringssesongen. Vekstskifte med korn og gras vil forebygge problemer med bløtråte i felt.

Gulrot er den viktigste grønnsakveksten på friland i Norge. Sjukdomsproblemene er ofte store i denne kulturen, spesielt ved langtidslagring. I veksttida er det i første rekke gropflekk og enkelte bladflekksopper som kan være problemet. Under lagring er klosopp den viktigste sjukdommen, men også storknolla råtesopp, gråskimmel og gulrothvitflekk kan føre til betydelige råteskader. Nedenfor blir ulike sjukdommer beskrevet og aktuelle bekjempelsestiltak omtalt. Nøkkelpunkter for en gulrotavling med minst mulig sjukdom er i første rekke: ”Smittefri” dyrkingsjord, resistente sorter, skånsom høsting, optimale lagringsforhold og god lagerstyring. Som et hjelpemiddel for det første og siste av disse punktene har det i Norge blitt utviklet nye metoder basert på DNA teknologi. Mer om dette omtales i forbindelse med de ulike sjukdommene.

Gropflekk

Velg resistente sorter. Det er forskjeller i mottakelighet for gropflekk hos ulike gulrotsorter, men det er ikke alltid slike opplysninger er lett tilgjengelige. Spør frøleverandøren om dette og velg sorter som er mest mulig resistente.

Klosopp

Forebyggende tiltak
Vekstskifte. Unngå oppbygging av klosoppsmitte i jorda, da soppen er svært stabil. Hold derfor et godt vekstskifte. Det er viktig å dyrke ikke mottakelige vertplanter mellom hver gulrotkultur. En bør derfor unngå andre skjermplanter og salat i omløpet, eller ha tilstrekkelig avstand mellom disse i tid. I vekstskifteforsøk hadde gras, kløver og potet bedre evne til å redusere smittenivået til klosopp en bygg og løk. Det er også utviklet et test som kan påvise klosopp i jord med moderne bioteknologiske metoder. Testen er nyttig som et hjelpemiddel til å velge areal med minst mulig sjukdomssmitte og til lagerstyring. Godt ugrasrenhold. Klosoppsmitte kan holde seg i live på mange ugrasarter. Det er spesielt viktig å unngå at bestanden av stemorsblomst og åkerstemorsblomst får oppformere seg. Skånsom høsting. Gulrot bør høstes så skånsomt som mulig for å unngå sår og skader. Avbladinga bør også være best mulig for å unngå at det blir med mye bladrester inn på lageret som kan spre smitte til røttene. Lagringstemperatur. Gulrot bør lagres så nær 0 °C som mulig uten at det blir frostskader. Normalt anbefales hurtig nedkjøling av gulrota for å unngå utvikling av råte. Hadde vi ikke hatt andre sjukdommer enn klosopp ville en sårheling ved ca. 10 °C i 2-3 uker være aktuelt, da slik behandling kan redusere klosoppangrepet. Av fare for angrep av storknolla råtesopp bør en ikke benytte en slik strategi.

Gulrothvitflekk

Gulrothvitflekk er en typisk lagringssjukdom som forårsakes av soppen Fibularhizoctonia carotae. Dette er det ”ukjønna” mycelstadiet til stilksporesoppen Athelia arachnoidea som er funnet på blader av løvtrær i utlandet. Betydningen av det kjønna stadiet er foreløpig uklart under norske forhold.

Symptomer
Angrepne røtter får vanligvis små nedsunkne flekker hvor det dannes et gulhvitt soppmycel (figur 1.72). Flekken kan etter hvert variere mye i størrelse og angrepet stopper oftest med disse flekkene. I visse tilfelle kan soppen vokse lenger inn i rota og utvikle en lysbrun og bløt råte uten klar overgang til friskt vev. Gulrothvitflekk kommer ofte ikke til syne før etter flere måneder på lageret, men en kan finne små myceldotter på overflata av gulrota tidligere i lagringsperioden. Røtter med gulrothvitflekk har ofte en ”frisk” sopplukt.

Skadepotensiale
Gulrothvitflekk er påvist i alle viktige gulrotdistrikt i landet, men soppen gjør mest skade på Østlandet og i Trøndelag. I visse tilfelle kan alle gulrøttene i en kasse bli fullstendig ødelagt av soppen, men ofte blir bare noen få prosent av røttene skadd.

Livssyklus/biologi
Gulrothvitflekksoppen kan overleve som mycel på organisk materiale eller som små hvileknoller (sklerotier) (1-3 mm i diameter). Disse er først hvite og blir senere brunsvarte (figur 1.73). Slike hvileknoller kan holde seg i live i mange år i jord. Soppen kan også leve på lagringskasser av tre. Gulrothvitflekksoppen kan infisere visnende bladverk hos gulrota, og derfra vokse over på selve rota. Ellers kan soppen forøvrig infisere røttene via jord og planterester som har fulgt med inn på lageret, og den sprer seg fra rot til rot med soppmycel i lagringsperioden. Denne sjukdomsorganismen er svært godt tilpasset et vanlig kjølelager og kan vokse ned mot – 3 °C. Skaden blir ofte størst i lager hvor temperaturen har blitt holdt svært lavt. Foruten gulrot kan også kål, kålrot, bete, knollselleri, purre og potet angripes. Skader på de to sistnevnte kulturer er imidlertid ikke vanlig forekommende.

Forebyggende tiltak
Gulrota bør høstes med god avblading og ellers under forhold som medfører at minst mulig jord og planterester kommer med inn på lageret. Smittefrie lagringskasser er spesielt viktig dersom en ikke bruker plast i kassene. Dersom gulrothvitflekk er hovedproblemet, bør en vurdere å heve temperaturen på lageret med 0,5-1 °C. Dette kan øke konkurranse evnen til andre, nyttige sopper som kan konkurrere med gulrothvitflekksoppen på rotoverflata. De omtalte DNA-metodene kan også brukes til å påvise gulrothvitflekksopp. Dersom det blir påvist smitte i jordprøver bør en vurdere alternative areal for gulrot til langtidslagring. Sammenhengen mellom påvist smittenivå og sjukdomsutvikling har imidlertid ikke alltid vært like god. Dette skyldes blant annet en svært flekkvis forekomst av denne skadegjøreren på arealene.

Storknolla råtesopp

Storknolla råtesopp (Sclerotinia sclerotiorum) er en sekksporesopp som er vanlig i mange grønnsakvekster, og i blant annet potet og belgvekster.

Symptomer
Typiske kjennetegn for denne soppen er et bomullsaktig hvitt soppmycel og store, svarte hvileknoller (sklerotier) (figur 1.74). Råten som utvikles er oftest bløt med samme farge som gulrotvevet. I gulrot er skaden verst på lageret, men bladverket kan også angripes.

Skadepotensiale
Storknolla råtesopp var tidligere et stort lagringsproblem i gulrot pga dårlig dimensjonerte kjølemaskiner til å kjøle ned mange lagringskasser samtidig. De fleste gulrotlager som benyttes nå har god kapasitet og klarer å kjøle ned gulrota raskt. Under slike forhold vil normalt sjukdommen ikke føre til store skader.

Livssyklus/biologi
Storknolla råtesopp har mer enn 400 vertplanter. Innen grønnsaker er gulrot, selleri, bønne, ert og salat spesielt utsatt for angrep av denne soppen. Den overlever i jord som hvileknoller i minst fire år. Slike hvileknoller kan spire direkte med mycel og infisere planter den kommer i kontakt med (figur 1.75). Dette er den vanligste infeksjonsmåten i gulrot. Mycelet til storknolla råtesopp vokser også fra gulrot til gulrot på lageret. Soppen vokser seint ved 0 °C, men alt ved 3 °C vokser den relativt raskt. Hvileknollene i jorda kan også utvikle små fruktlegemer som danner sekksporer på jordoverflata. Slike sporer kan spres i luft over store avstander og infisere planter der sporene lander (figur 1.75).

Forebyggende tiltak
Vekstskifte med ikke mottakelige vertplanter (korn, gras, løk og purre) er et viktig forebyggende tiltak. Luftige bestand reduserer faren for etablering av soppen. Lagringsgulrot må høstes skånsomt og en bør få med seg minst mulig bladrester og jord inn på lageret. Dersom en har mistanke om smitte i gulrotpartiet bør en kjøle gulrota raskt ned til 1-0 °C for å redusere sjukdomsutviklingen. Dyp pløying av planterestene kan redusere mengden av hvilknoller i det øvre jordsjiktet.

Direkte tiltak
Soppen Coniothyrum minitans har vist seg å kunne brukes i biologisk bekjempelse av storknolla råtesopp i utlandet. Nyttesoppen sprøytes på jorda og blandes inn. Hvileknollene blir kolonisert av nyttesoppen og drepes etter hvert. Mye tyder på at nyttesoppen også har et potensiale i Norge, men om den kommer på markedet er foreløpig uklart.v

Andre gulrotsjukommer

Gråskimmel (Botrytis cinerea) kan i visse tilfelle være problematisk under lagring av gulrot (figur 1.76). Dette gjelder spesielt ved svekkelser av røttene som enten skyldes uttørking, mekaniske skader eller frost. Pass på at nyhøsta gulrot ikke blir stående for lenge ute på jordet etter opptak. Uttørking av plantevevet på lageret må også unngås. Se nærmere omtale av sjukdommen under korsblomstra vekster.

Gulrotbladflekk forårsakes av to sopper; Alternaria dauci og Cercospora carotae (figur 1.77). Disse soppene angriper normalt bare bladverket og i langvarig fuktig vær kan det bli sterke angrep. Dette kan både medføre reduserte avlinger og at det blir problemer med å høste gulrota med toppløfter. Vekstskifte og bruk av friske frø er viktige forebyggende tiltak.

Flatskurv gir opphøyde eller nedsunkne korklignende flekker eller ringer på gulrota (figur 1.78). Skaden forårsakes av strålebakterier i slekta Streptomyces, som er viktigst i potet. Høy pH og lett, luftig jord fremmer normalt denne organismen. Et viktig forebyggende tiltak er å unngå gulrotdyrking der en har hatt problemer med flatskurv i potet. Vanning er aktuelt dersom det er tørke i perioden gulrota begynner å svelle (ca. 2 mm i diameter og har 3-4 varige blad) og ca. 3 uker framover. På lette jordarter vil 2-3 vanninger med 15 mm være aktuelt. Dersom jorda er mer tørkesterk vil 1-2 vanninger med 25 mm være fornuftig. Vanning vil kunne hemme flatskurvorganismene i motsetning til nyttige jordboende sopper og bakterier.

Ringråte i gulrot medfører at det blir dannet en eller flere råteflekker som kan utvide seg til ringer rundt rota (figur 1.79). Slik råte er oftest synlig når rota høstes, men den kan også utvikles videre under lag- ring. Råten skyldes jordboende eggsporesopper innen slektene Pythium og Phytophthora. Problemer med ringråte er normalt størst ved jordpakking og etter perioder med store nedbørsmengder. Viktige forebyggende tiltak mot ringråte er vekstskifte med korn eller gras, god drenering og optimal jordkultur.

Innenfor korsblomstra vekster er det mange ulike grønnsakarter. Sjukdommer som blir omtalt nedenfor angriper de fleste av disse artene, men er ikke like alvorlige for alle. Eksempelvis kan klumprot være ødeleggende for alle artene, mens korsblomstgråflekk i første rekke er et problem i kinakål. Under lagring er gråskimmel kanskje det største sjukdomsproblemet for de fleste av de korsblomstra vekstene som lagres over lengre tid (hodekål, kinakål og kålrot). Svartskurv på lagervare er i første rekke et problem i kålrot. Flere av sjukdommene er frøoverførte. Nøkkelfaktorer for å redusere sjukdomsproblemene til et minimum innen korsblomstra vekster er: friskt frø, mest mulig smittefri jord, skånsom høsting av lagringsprodukter og optimale lagringsforhold for disse.

De viktigste sjukdommene er omtalt mer i detalj i enkeltartikler i leksikonet.

Gråskimmel

Gråskimmel skyldes sekksporesoppen Botryotinia fuckeliana med konidiestadiet Botrytis cinerea. Det er bare konidiestadiet som betyr noe, og gråskimmel er vanlig i mange vekster.

Svartskurv

Svartskurv forårsakes av soppen Rhizoctonia solani. Denne soppen har det kjønna stadiet Thanatephorus cucumeris, men det er det først nevnte mycelstadiet som gir direkte skade på kulturplanter. Det finnes forskjellige "smitte-typer"

Klumprot

Klumprot skyldes angrep av slimsoppen Plasmodiophora brassicae. Det er den sjukdommen som gjør størst skade på korsblomstra vekster i åkeren, og er vanlig i alle dyrkingsområder for korsblomstra vekster. Innen grønnsaker er kinakål spesielt svak mot klumprot.

Råteskader forårsaket av eggsporesopper (Algesopp-råter)

Arter innen slektene Pythium og Phytophthora kan angripe korsblomstra vekster. Pythium tracheiphilum kan lage skulderråte i kinakål. Phytophthora brassicae (tidligere kalt P. porri) er blant annet kjent som årsak til skade på lagervare.

Symptomer

Rothalsråte har i første rekke blitt observert i blomkål, men er også påvist i rosenkål. Mye tyder på at P. brassicae er involvert i denne skaden, men også Pythium-arter kan være årsak til rothalsråte. Skaden blir oftest ikke oppdaget før seint i sesongen ved at angrepne planter får gule og røde farger på bladene (høstfarger). Slike planter har en mørk, innsnørt og vedaktig råte i rothalsen (figur 1.85). Skaden er ofte verst i søkk i åkeren.

Skulderråte i kinakål starter på ytre blad som ligger mot bakken. På bladstilkene blir det dannet litt innsunkne gråhvite råteflekker (figur 1.86) som etter hvert utvider seg og fører til at bladene visner og dør. Dersom angrepet kommer tidlig medfører dette redusert hodestørrelse.

Lagringsråte forårsaket av eggsporesopper er påvist både i kinakål, hodekål og kålrot. Råteskadd vev av hodekål og kålrot får en lys gråbrun farge, ofte med mørke partier. Råten er relativt fast og det er vanlig at det dannes hulrom i det råtne vevet I kinakål skiller fargen på råten seg lite fra friskt vev. I hodekål og kinakål starter råten oftest fra snittflaten i stokken og i kålrot angriper soppen i snittflater i topp og rot. Soppen vokser relativt raskt innover i produktet.

Skadepotensiale

Eggsporesoppene kan føre til store skader både på åkeren og under lagring, og det er påvist smitte av slike sopper i alle viktige grønnsakdistrikt.

Livssyklus/biologi

Eggsporesoppene er jordboende og overlever som eggsporer (oosporer) i mange år. P. brassicae er i hovedsak knyttet til korsblomstra vekster, mens P. tracheiphilum i kinakål kan angripe arter innen andre familier. Blant annet er denne skadegjøreren et problem i salat.

Soppene spres i hovedsak med vann og jord. Rothalsråte-soppene og skulderråte-soppen smitter sannsynligvis ved direkte kontakt mellom plantevevet og sporer i jorda. Lagringsråte-organismen smitter ved sprut av vann og jordklin under innhøstingsarbeidet. P. brassicae vokser og danner råte ved alle aktuelle lagringstemperaturer.

Forebyggende tiltak

Et allsidig vekstskifte er et viktig forebyggende tiltak for å hindre at de aktuelle eggsporesoppene oppformeres i jorda. God drenering og god jordstruktur vil forebygge situasjoner med vannmetta jord over lang tid.

Høsting bør om mulig gjennomføres i tørt vær for å redusere faren for jordklin i snittflater. Det er viktig at fritt vann på snittflatene tørkes ut før nedkjøling for å redusere infeksjonsmulighetene. Etter opptørking av snittflater bør temperaturen på lageret raskest mulig komme ned til aktuell lagringstemperatur (oftest ca. 0 °C). Lagring av kinakål i kontrollert atmosfære (CA-lagring) har ikke klart å redusere angrep av lagringsråte (P. brassicae) i forhold til vanlig kjølelagring.

Direkte tiltak

Forsøk med biologisk bekjempelse av skulderråte har vært gjennomført i Danmark. Det har vært mulig å redusere angrep ved tilføring av soppen Gliocladiumroseum, men denne soppen er foreløpig ikke kommersielt tilgjengelig hos oss.

Kålrottørråte

Kålrottørråte skyldes soppen Phoma lingam. Den er viktigst som lagerskadegjører i hodekål og kan føre til store pussesvinn.

Bladflekksjukdommer i korsblomstra vekster: skulpesopper og korsblomstgråflekk

Skulpesopper forårsakes av soppene Alternaria brassicae og A. brassicicola og korsblomstgråflekk skyldes soppen Pseudocercosporella capsellae.

Symptomer i vekstsesongen

Skulpesopper fører til runde flekker på bladene, ofte med en klorotisk sone rundt flekken. I kinakål blir flekkene oftest brune, mens i kål er flekkene vanligvis mørkere med et grønnsvart sporebelegg utenpå

Korsblomstgråflekk er mest vanlig i kinakål og viser seg først som små, runde, gulgrå flekker på bladene. Etter hvert vokser ofte flekkene sammen og vi får større eller mindre partier av lys grått, inntørket vev

Symptomer på lager

Skulpesopper gjør mest skade på kinakål under lagring ved at flekker som har startet å vokse på feltet kan vokse innover i hodet i lagringsperioden. Korsblomstgråflekk kan også utvikles videre på lageret, men det er ikke vanlig.

Skadepotensiale

Skulpesoppene og korsblomstgråflekk er i første rekke problematisk i kinakål, hvor spesielt korsblomstgråflekk kan redusere bladmassen slik at hodene ikke blir salgbare. Skulpesoppene fører oftest ikke til stor avlingsnedgang, og angrepne blader kan lett pusses vekk. På lageret kan imidlertid sjukdommen føre til betydelig pussesvinn.

Livssyklus/biologi

Skulpesoppene og korsblomstgråflekksoppen danner sporer fritt i flekkene. Sporer spres med vannsprut, mens skulpesoppenes sporer kan også spre seg med vinden. Soppene som fører til de to sjukdommene kan overleve på planterester i jorda. Skulpesoppene er i tillegg frøoverførte. Sjukdommene er bare knyttet til korsblomstra vekster.

Forebyggende tiltak

Vekstskifte med ikke-korsblomstra vekster er viktigste forebyggende tiltak. Et omløp på 2-3 år er trolig nok for å unngå smitte av korsblomstgråflekksoppen, men skulpesoppene har trolig noe lenger levetid i jorda.

De andre tiltakene er de samme som mer nevnt for kålrottørråte.

Andre sjukdommer

Kålbladskimmel (Hyaloperonospora parasitica) kan angripe småplanter både under oppal og i vekstsesongen. Under oppal blir det dannet et gråhvitt sporebelegg på undersiden av bladene, og plantene kan visne. Viktigste forebyggende tiltak under oppal er god hygiene og klimastyring. Kålbladskimmel er et hovedproblem ved dyrking av ruccola (salatsennep). Friskt frø, vekstskifte og luftige felt er viktige forebyggende tiltak. Dersom det blir utviklet resistente sorter bør disse tas i bruk.

Svartnerve (Brunbakteriose) (Xanthomonas campestris pv. campestris) er ikke vanlig i Norge, men opptrer sporadisk. Alle korsblomstra vekster kan angripes, men skaden er vanligst i hodekål. Symptomene arter seg som gulbrune v-formede partier i bladkanten og brunsvarte nerver. I kålrot blir karstrengene svarte. Friskt frø og vekstskifte er viktigste tiltak mot sjukdommen. Svarte karstrenger i kålrot kan også skyldes fysiologiske forhold og "angrep" av ulike bakterier i forbindelse med vasking av kålrota.

Gulrothvitflekk (Fibularhizoctonia carotae) kan være et problem på lagervare av kålrot og hodekål. I kålrot minner symptomene mye om de som er vanlige i gulrot, nedsunkne flekker overtrukket av gulhvitt soppmycel.

I hodekål danner soppen et hvitt, tynt mycel utenpå og mellom bladene. I tillegg utvikles små mørke nekrotiske flekker på bladene. Det mest aktuelle forebyggende tiltak i korsblomstra vekster er bruk av smittefrie lagringskasser. Se nærmere omtale av sjukdommen under gulrot.

Korsblomstmjøldogg (Erysiphe sp.) er først og fremst et problem i kålrot, hvor bladene kan bli så sterkt angrepet at avlingen reduseres. Bruk av insektnett mot kålflue fører ofte til mye mjøldogg. Det er også erfaring for at sjukdommen kan gjøre skade i rosenkål. Bruk av mest mulig motstandsdyktige sorter og optimale vekstforhold er viktigste forebyggende tiltak.

Kepaløk er den viktigste grønnsakkulturen innen løkvekster i Norge, men også purre, sjalottløk, sylteløk, grasløk og vårløk er vanlig hos oss. Totalt sett er det mange ulike sjukdommer som kan angripe løkvekstene både i veksttida og under lagring, men betydningen av de ulike sjukdommene varierer en god del mellom de ulike kulturene. Eksempelvis vil angrep av løkbladskimmel ofte medføre betydelig større økonomisk tap i vårløk enn i kepaløk (se nedenfor).

De tre viktigste sjukdommene i løkvekster omtales først, mens noen andre sjukdommer blir listet opp til slutt. Der det er hensiktsmessig er det linket til en utdypende omtale av hver sjukdom i plantevernleksikonet.

Løkbladskimmel

Løkbladskimmel forårsakes av eggsporesoppen Peronospora destructor. Problemene med denne sjukdommen har tiltatt de siste årene.

Løkgråskimmel

Løkgråskimmel er en lagringssjukdom som forårsakes av soppen Botrytis allii.

Løkhvitråte

Løkhvitråte forårsakes av soppen Sclerotium cepivorum som er en karanteneskadegjører omfattet av Matloven (se forskrifter). Det vil blant annet si at det er meldeplikt til Mattilsynet ved funn av skadegjøreren eller mistanke om dette.

Andre sjukdommer

"Algesopp"/ drukningsskade forårsakes av jordboende eggsporesopper innen slektene Pythium og Phytophthora og kan føre til rotbrann på småplanter og visning av større planter. Slik løk lukter oftest surt. Skaden opptrer vanligvis i forbindelse med luftmangel. Vekstskifte, god drenering og god jordstruktur er viktigste forebyggende tiltak.

Papirflekk skyldes den jordboende eggsporesoppen Phytophthora porri. Bladene på løk og purre angripes, og bladflekkene varierer i størrelse. Flekkene blir etter hvert hvite og papiraktige. Smitten sprutes fra jorda opp på bladene med vannsprut i regnvær eller ved vanning. Vekstskifte er viktigste forebyggende tiltak.

Purpurflekk forårsakes av soppen Alternaria porri som angriper blad av både løk og purre. Bladflekkene blir ofte avlange og er rødaktige i sentrum, men sporebelegget blir etter hvert oftest brunt eller svart. Soppsporene spres med vind. De viktigste smittekildene er infisert frø, setteløk og planter, samt planterester i jorda. Bruk av friskt frø og vekstskifte er de viktigste bekjempelsestiltakene.

Fusariose (Fusarium spp.) kan være problematisk i både løk og purre, men skyldes to ulike sopparter. Typiske symptomer er skader på røtter/rothals/løkkake. Råten er oftest lys brun med noe rødfarge. Alle plantestadier kan angripes, inkludert småplanter under oppal. Viktige forebyggende tiltak er friskt frø, reine oppalingsbrett, vekstskifte og god jordstruktur.

Løkbladgråskimmel (Botrytis squamosa) er en slektning av løkgråskimmel og har veldig lik biologi, men angriper bare bladene på løken. Skaden begynner som små hvite prikker som utvikler seg til større flekker og bladene faller til slutt sammen. Problemene er normalt størst i tette plantebestand i stikkløkåkre. Vekstskifte, friskt frø og frisk setteløk er viktige tiltak mot sjukdommen.

Purregråskimmel (Botrytis porri) er viktigste årsak til råtning av purre på lageret. Allerede på åkeren kan soppen danne gråhvite flekker og føre til råtning av de ytre bladene, ofte med typisk grått sporebelegg. På kjølelager blir det vanligvis bare dannet et hvitt vattaktig mycelbelegg uten grå "pels", og ofte blir bladråten slimete. Soppen kan også infisere via rotfestet og føre til en gråbrun råte i skaftet. Forebyggende tiltak er vekstskifte, bruk av friskt frø og hygiene under oppal. Forsiktig behandling under opptak til innlagring og rask nedkjøling til 1,5 til -1 °C er også svært viktig for å redusere lagringsråten.

Virussjukdommer (løkgulmosaikkvirus, purregulstripevirus, sjalott-latentvirus) fører oftest til gulgrønn striping på bladene. Alle disse virustypene overføres med bladlus og kan smittes inn i åkeren fra omkringliggende flerårige løkarter, overvintret avfallsløk og andre løkrester. Det er viktig å unngå smitte fra de nevnte smittekildene ved fjerning av disse eller ved å holde tilstrekkelig avstand mellom dyrkingsfeltene. For løkgulmosaikk er det sannsynligvis nok å holde et 50 m belte med en annen kultur for å redusere virusspredningen. Sjalottløk er ofte gjennomsmittet av virus og for å bli kvitt sjalott-latentvirus må en rense gode kloner for virus og oppformere disse under virusfrie forhold. En vil også kunne få et virusfritt utgangsmateriale dersom en dyrker sjalottløk med utgangspunkt i frø. Hvitløk er også vegetativt formert, og det har vært vanskelig å få tak i virusfritt materiale.

Det er enormt mange skadedyr som kan forårsake stor skade i grønnsakdyrkingen, og man vil kanskje alltid finne mer eller mindre av et skadedyr (insekter) i en økologisk grønnsaksåker. De mest effektive tiltakene mot skadedyr er å bruke fiberduk eller insektnett. Man må imidlertid først lære seg de ulike skadedyrenes livssyklus, slik at man kan legge duk på før de kommer inn i kulturen. Det kan være aktuelt å benytte seg av varsling fra lokale forsøksringer eller VIPS (www.vips-landbruk.no), men husk at noen skadedyr er meget lokale.

Det er for sent å legge på duk når skadedyret har gnagd seg inn i produktet (da er det for sent å sprøyte også). Detaljkunnskap satt i system er et viktig prinsipp når det gjelder skadedyr. For skadedyr som for eksempel gulrotflue og kålgallmygg kan man kanskje stoppe angrepet helt dersom man flytter et areal 200 m fra fjorårets kultur. Samarbeid med andre økobønder om å bytte jord kan være aktuelt. Disse må i tilfelle ha andre produksjoner.

I dette kapittelet er det insekter som skadedyr som blir mest fokusert, men det er viktig å være klar over at også andre typer skadedyr, som for eksempel planteskadelige nematoder, kan redusere avling og kvalitet betydelig. Av nematoder finnes mange arter som kan gjøre betydelig skade i grønnsaker og potet hvis de er tilstede i åkeren. Rotgallnematoder, nålnematoder, rotsårnematoder, stubbrotnematoder, potetråtenematoder og stengelnematoder er eksempler på dette. Blant annet pga mangelfull kunnskap om nematoders betydning i økologisk produksjon har vi her valgt å ikke komme nærmere inn på planteskadelige nematoder i grønnsaker, men viser til generelt avsnitt om slike nematoder lenger bak i denne boka (2.3.2 Planteskadelige nematoder) og Bind 1 (2.3 Skadedyr og 3.1 Vekstskifte).

Stor og liten kålflue (Delia floralis og D. radicum)

Håret engtege (Lygus rugulipennis)

Nepejordlopper (Phyllotreta spp.)

Kålfly (Mamestra brassicae)

Liten kålsommerfugl(Pieris rapae

stor Kålsommerfugl (Pieris brassicae)

Kålmøll (Plutella xylostella)

Kålgallmygg (Contarinia nasturtii)

Gulrotflue (Psila rosae)

Gulrotsuger (Trioza apicalis)

Jordfly (Agrotis segetum)

Håret engtege (Lygus rugulipennis)

Nelliktrips (Thrips tabaci)

Løkflue (Delia antiqua)

Purremøll (Acrolepiopsis assectella)

2.1 Ugras

2.2 Sjukdommer

2.3 Skadedyr

Potet er en takknemlig kultur å drive mekanisk ugrasbekjemping i - også for de konvensjonelle produsentene. Fordi potetene dyrkes i rader og har lang oppspiringstid, ligger forholdene svært godt til rette for en mekanisk eller eventuelt termisk bekjemping. Flere mener imidlertid at termisk ugrasbekjemping er mindre aktuelt, da man kommer langt med en hypper eller ei ugrasharv. Flamming kan være aktuelt i forbindelse med risknusing. Metoden kan bidra til å drepe mer ris, samt noen tørråtesporer.

Vel gjennomført kan mekanisk bekjemping klare å kontrollere frøugraset. Emil Korsmo skriver i sin bok ”Ugras i nåtidens jordbruk” (siste utgave fra 1954), at ”radrensing i potetåker og rotvekster hittil (før ugrasmidlene) har vært jordbrukets viktigste middel mot flerårig ugras”. Dette utsagnet er fortsatt gyldig ved økologisk dyrking av potet. Mulighetene for å lykkes med mekanisk ugrasbekjemping er imidlertid sterkt avhengig av fuktighetsforholdene i jorda.

 

Frøugras

Dersom man satser på mekanisk bekjemping, må man sette inn radrensing med jevne mellomrom fra setting og fram til slutthypping. Små ugrasplanter er lettere å bekjempe enn store. Etter slutthypping vil riset i de fleste potetsorter dekke godt mot ugraset. Potetplantenes evne til å dekke mot ugras avhenger av tidspunktet for når tørråteangrepet setter inn.

Med unntak for fuktig jord, vil man i de fleste tilfeller klare å holde det meste av frøugraset unna med to radrensinger påfulgt av en slutthypping. Første radrensing, hvor en også foretar nedstryking av drilltoppen med fingerfelt, planke e.l., foretas ca. 14 dager etter setting. Da har ugraset bare så vidt begynt å spire, og det er lett å drepe. En vanlig feil som gjøres er at en setter inn første radrensing for seint. Ofte venter en til ugraset er godt synlig og dermed for stort. Da er det vanskeligere å bekjempe. Andre radrensing foretas når potetene er ca. 5 cm høge, ofte ca. fire uker etter setting. Bruk fingerfelt også da. Det gir bedre ugraskontroll i planteraden. Ikke vær redd for at det ser litt tøft ut for potetplantene. Potetplantene tåler det, men ikke frøugraset. Slutthyppingen settes inn når potetriset er 20-25 cm høgt.

Den samme ugrasharva som brukes i korn, kan med fordel også brukes i potet. Som nevnt tåler poteten en trøkk, men man bør ikke vippe dem opp. Som for alt annet: Godt utført arbeid i alle ledd er viktig. Pass på at potetene ikke er satt for grunt; det optimale er 3 cm under plan jordoverflate med 7-8 cm jorddekking. Man vil ikke få tatt alt ugras ned i fåra, men dette tar man seinere med hypperen.

Før dagens langtindharver kom, brukte noen nettharver. Denne følger terrenget og drillene bra.

Flere av dagens hyppere kan utstyres med ulike fingerfelt, som tar ugras oppe på toppen. Det er da viktig at man kjører tidlig nok. Bruker man ei vanlig ugrasharv, kan man få en veldig flat drill, men dette har sannsynligvis liten betydning. Kanskje kan vi anta at planten kommer raskere i vekst med dette. Rask vekst, er viktig for å redusere skadeomfanget av tørråte. For å unngå store angrep av tørråte er det viktig at knollene kommer opp i salgbar størrelse så raskt som mulig.

Rotugras

Mot arter som kveke, åkerdylle, åkertistel, åkersvinerot, hestehov o.l. er mekanisk bekjemping den eneste mulige bekjempingsmåten. Men også for potet bør tommelfingerregelen være at rotugraset bør være sanert før man setter potet. Riktignok kan man med stadig bruk av hypperen i en eller annen form, tyne kveka i botn av fåra og på sidene. På toppen av drillen har man imidlertid kun denne muligheten ved nedstryking før potetene spirer.

Ved en intens radrensing så lenge potetriset tillater dette, og med en avsluttende hypping, kan rotugraset dempes vesentlig. Når en har rotugras kan det være aktuelt å radrense mer enn to ganger. Radrensingen bør imidlertid følges opp med hakking/ luking. For helt å kvitte seg med rotugraset må en dyrke radkulturer i minst to år. Bekjemping av rotugras krever altså en større innsats enn bekjemping av frøugras.

Frøugras

Termisk ugrasbekjemping egner seg best til smått frøugras. På mange måter kan metoden sammenlignes med en mekanisk bekjemping. Før oppspiring av kulturen og inntil potetspirene er 2 til 3 cm kan en flamme over hele arealet. Deretter må en kun behandle mellom planteradene. Som for den mekaniske bekjempingen, vil det ofte være behov for to behandlinger. Metoden har et fortrinn framfor radrensing på fuktig jord.

Fordi det finnes så mye bra radrenserutstyr i potet, er termisk ugrasbekjemping mindre aktuelt. Bruk av propanbrenner etter risknusing for å redusere faren for tørråtesmitte på knollene er kanskje mer aktuelt, spesielt om man har sorter med svak tørråteresistens på knollen. For sorten ’Troll’, som har sterk tørråteresistens på knollene, har det hatt liten effekt. Dessuten, må man likevel ha en hypper, så da kan man bruke den fullt ut.

Rotugras

Termisk bekjemping egner seg dårlig til bekjemping av rotugras, klart dårligere enn mekanisk bekjemping. Man vil riktignok svi ned de overjordiske plantedelene, men ugraset vokser fram igjen fra underjordiske organ. Man må derfor gjenta behandlingen mange ganger for å få god effekt. Dette setter størrelsen på potetriset en stopper for, samtidig vil propanforbruket bli så høgt at det bør være uaktuelt.

 

Gjess kan brukes til bekjemping av ugras i potet. Bruk av gjess kan fungere godt i kvekekampen, særlig på mindre areal opp til 10-15 dekar. En til to kyllinger per dekar er høvelig. Kyllingene må ales opp med varmelampe den første tiden etter klekking. Sett ut 2-3 uker gamle kyllinger ca. ei uke etter potetsetting. I åkeren må de ha et lite hus for natta til vern for regn, rev og grevling. Hele åkeren må gjerdes inn. Etter 5-6 uker er fjærdrakta vanntett, og da er de snart så store at et nytt kull burde settes inn. Når de blir voksne blir de late og tråkker ned planter. Dessuten kan de spise på potetriset hvis det er lite kveke. Det er best med lettere raser, for eksempel smålensgås, som er litt mindre enn norsk hvit gås.

Gåsungene må ha en motivasjonsfaktor i begge ender, altså litt mat, og bademuligheter. Kveka bør ikke ha særlig mer enn to blad, for at gåsungene skal beite den.

Det er viktig å ha nok dyr i forhold til arealet. Dersom ugraset blir for gammelt, vil en del ugrasarter bli vraket. Når det blir for lite mat til gjessene i potetåkeren må de flyttes til et annet beite. Der kveka er et stort problem vil to innsett være best. Ugrasluking med gjess må kombineres med radrensing og skikkelig slutthypping. Et vellykket resultat krever at dyrkeren viser stor interesse og god oppfølging av gåsunger og ugras.

 

Generelt vil det være mest aktuelt å velge mekanisk bekjemping, men dersom nedbør/fuktig jord hindrer en i å gjennomføre dette på anbefalt tidspunkt, så er termisk bekjemping et alternativ. Det er nettopp under fuktige forhold at termisk bekjemping vil ha en fordel framfor mekanisk bekjemping.

Enten en foretar mekanisk eller termisk bekjemping, så bør det være standard at en foretar en slutthypping på 20-25 cm høgt potetris. En slik hypping dreper en del ugras. Dessuten bidrar den til en lavere andel av grønne knoller. I økologisk dyrking er det viktigste uansett å ha et godt jordfilter over knollene for å beskytte mot tørråte.

Valg av meode - En helhetsvurdering

For å kunne vurdere fordeler og ulemper med de ulike metodene en har til rådighet i ugraskampen, er det i tabell 2.1 gjort et forsøk på å rangere virkningen av de ulike metodene på avling, kvalitet, ugras og økonomi.

 

Tabell 2.1 Virkning på ulike faktorer av mekanisk og termisk
ugrasbekjemping. Beste metode = + og dårligste metode = ÷.

Faktor	Mekanisk	Termisk
Avling	+/÷	+/÷
Grønne knoller *	+	+
Virus	÷	+
Jordråme	÷	+
Jordstruktur	+/÷	+/÷
Vekstforstyrrelse	÷	+
Frøugras	+/÷	+/÷
Kveke	÷	÷
Åkerdylle, åkertistel m.fl.	+	÷
Arbeidsforbruk	÷	÷
Energiforbruk totalt	÷	÷
Kostnad	÷	÷

* Det forutsettes ei slutthypping ved bruk av alle metoder.

 

Mekanisk

Mekanisk bekjemping har også enkelte fortrinn. På godt opptørket jord vil en for eksempel kunne forbedre jordstrukturen på ei tilslemmet jord, og ugrasvirkningen blir da god både mot frøugras og rotugras. På opptørka jord vil avlingen være på høgde med kjemisk bekjemping. I noen forsøk har en fått litt avlingsreduksjon pga. tap av jordråme, men de fleste potetdyrkere har i dag vanning, og da betyr råmetapet ved radrensing lite. Under fuktige forhold vil imidlertid ugrasvirkningen ofte bli dårlig og det er stor fare for å ødelegge jordstrukturen med redusert avling til følge. Mekanisk bekjemping av ugras er hovedmetoden for den som driver økologisk planteproduksjon.

Termisk

Av tabell 2.1 framgår det at termisk bekjemping har samme effekt som mekanisk bekjemping på flere av faktorene. Faren for spredning av virus og tap av jordråme er imidlertid mindre ved bruk av termisk bekjemping enn ved bruk av mekanisk bekjemping. Når det gjelder virkning på rotugras, energiforbruk og kostnad ligger termisk bekjemping dårligst an. Det er spesielt i situasjoner med fuktig jord at det er aktuelt med termisk ugrasbekjemping.

Valg av utstyr

Radrensing

Det er mange ulike typer radrenseutstyr på markedet. Hvilken type radrenseutstyr man bruker ser imidlertid ut til å spille mindre rolle. Det viktigste er at det blir brukt på riktig måte og til rett tid. Hva som er riktig måte kan være forskjellig fra jordtype til jordtype. Sentralt er det likevel at radrenseutstyret ikke bare riper i jorda. Det må stilles inn slik at det roter godt og flytter på jorda, og at en skraper ned flere (3-5) cm jord fra toppen på drillen. I en tidlig utviklingsfase tåler potetplantene tøff behandling.

Dersom man har steinholdig jord kan utstyr med rullende hyppeskjær fungere bedre enn fresende og skjærende skjær.

Rullestjernehakker gjør en utmerket jobb på steinfri jord.

Vanlige hyppeploger jobber ofte dårlig på toppen av fåra og i overgangen topp og sidevegg. Flere av hypperne kan utstyres med en eller annen form for fingerharver som bedrer dette.

Husk også at når det gjelder rett innstilling i potet, må man tenke på avlingen sitt beste. Hypperen skal jobbe slik at potetfåra blir vond å gå i, altså at bunnen er smal. Er det godt å gå i potetfåra, har man som regel fått alt for lite jord opp over knollene. Faren for grønnfarging, og tørråtesmitte på knollene blir svært stor.

Potet er en vekst som har mange potensielle sjukdommer som kan skyldes enten virus, bakterier eller sopper. Noen sjukdommer skader ris og knoller i veksttida, men andre sjukdommer er hovedsakelig et lagringsproblem. Selv om en sjukdom oppstår på lageret ligger imidlertid oftest smitten latent i poteta ved høsting. Siden potet formeres vegetativt er det derfor flere sjukdommer som lett kan overføres fra settepotetene (se friske settepoteter under forebyggende tiltak).

Noen sjukdommer er spesielt problematiske i økologisk dyrking, siden de er svært aggressive dersom ikke effektive direkte planteverntiltak er tilgjengelige. Tørråte er et typisk eksempel på en slik sjukdom.

Friske settepoteter

Viktigste primære smittekilde for mange sjukdommer som skyldes både virus, bakterier og sopper er settepotetene. Det er derfor ikke vanskelig å forstå behovet for at settepotetene skal være friske. Selv om settepotetene ser friske ut er de ikke nødvendigvis det. I visse tilfelle kan symptomene være svake og vanskelig å oppdage. Flere sjukdomsorganismer kan ligge latent i knollene, dvs. at smittestoffet kan være til stede selv om ikke sjukdomssymptomer er utviklet.

Produksjon av friske settepoteter fordrer først et friskt utgangsmateriale, ofte meristemplanter som er testet for aktuelle sjukdommer, med påfølgende kontrollert dyrking. Nærmere omtale av dette er spesielt foretatt i virus-delen.

Resistente sorter

Potetsortene vi har å velge i har ulik motstandsevne (resistens) mot sjukdomsorganismer. Ved potetforedling er resistensegenskaper mot viktige sjukdommer en sentral del i foredlingsprogrammet. Innean økologisk potetdyrking er kanskje valg av en sort som har god resistens mot potettørråte det viktigste tiltaket for å sikre en brukbar salgsavling (se nærmere under tørråte). Også for flere andre sjukdommer finnes det dokumenterte forskjeller i resistensen blant aktuelle sorter. I tabell 2.3 er det angitt resistensegenskaper for en del aktuelle potetsorter. Det blir stadig nye sorter tilgjengelig og det er derfor viktig å følge med på utviklingen og benytte seg av sorter som er godt egnet til det ønskede formålet. Alle settepoteter som omsettes i Norge må tilfredsstille kravene i "Forskrift om settepoteter".

Vekstskifte

Vekstskifte er et sentralt forebyggende tiltak i potetproduksjonen. Flere av de sjukdomsorganismene som er viktige i potet er bare knyttet til denne verten og er lite mobile. Det er ofte slike skadegjørere som man kan regulere mest effektivt ved hjelp av vekstskifte (se for øvrig Bind 1). En tredje faktor som er viktig for at vekstskifte skal være effektivt er at smittenivået raskt går ned ved fravær av vertplante.Ytterligere momenter ved valg av vekstskifte er næringsforsyning, organisk materiale i jorda og jordstruktur (Bind 1).

Ved vurdering av antall år uten potet for å redusere smittemengden er blant annet følgende punkter aktuelle: Organismens primære smittekilder, overlevelsesstruktur og hvor mange år organismen kan overleve i jord. I tabell 2.2 nedenfor er det satt opp noen eksempler.

 

Tabell 2.2 Eksempler på ulike overlevelsestider i jord
for ulike sjukdommer i potet

Antall år	Sjukdom
Inntil 2-3 år	Fomaråte
> 5 år	Storknolla råtesopp
6-8 år	Fusariumråte Blæreskurv
> 10 år	Vorteskurv
> 20 år	Potetkreft

 

Selv om ikke vekstskifte alltid er like effektivt når det gjelder å redusere smittenivået raskt for en skadegjører, kan metoden være viktig for å hindre oppformering av en skadegjører. Påvirking av vekstskifte på skadegjørerpopulasjonen kan være ganske komplisert, og ikke alt er like godt dokumentert.

Hvor mange potetfrie år man bør ha innenfor økologisk dyrking er vanskelig å angi eksakt, men minst fem år bør være regelen.

Hygiene

Hygiene i forbindelse med maskinsamarbeid, avfallshauger og lagringskasser er viktige momenter for økologisk potetdyrking.

 

Tabell 2.3 Potetsortenes resistensegenskaper. For potetkreft betyr R resistent og M mottakelig. For potetcystenematode (PCN) står Ro og Pa for resistensmot henholdsvis gul (rostochiensis) og hvit (palida) PCN. Tallet bak Ro og Pa står for aktuell patotype (rase) og LM litt mottakelig. For de andresjukdommene er 9 best resistens og 1 dårligst. For alle betyr – ikke testet. Kilde: Jord- og plantekultur 2010, Bioforsk Fokus Vol.5. Nr.1. 2010 s. 271.

									Rust p.g.a.
	Potetkreft	Cystenematode	Tørråte ris	Tørråte knoller	Flatskurv	Foma	Fusarium	Potetvirus Y	Rattelvirus	Potetmopptoppvirus
Ostara	R	M	4	6	5	7	2	7	7	8
Rutt	R	Ro1	3	5	4	2	1	7	6	3
Aksel	R	Ro1	3	6	6	8	6	7	8	5
Juno	R	Ro1	2	4	4	7	5	-	8	6
Berber	R	Ro1	3	3	4	4	6	-	4	8
Brage	R	Ro1	3	7	1	6	6	7	5	6
Grom	R	M	4	8	5	7	2	4	3	6
Laila	R	M	4	4	4	6	5	5	5	6
Hamlet	R	Ro1	2	6	8	6	5	-	4	6
Liva	R	Ro1	3	5	4	6	5	-	8	8
Berle	R	Ro1	5	5	3	8	7	-	9	8
Asterix	R	Ro1	3	7	4	6	6	7	6	6
Beate	R	M	6	7	8	2	3	6	2	5
Santana	R	Ro1	4	5	7	4	8	-	3	6
Satu	R	Ro1	4	5	4	6	5	7	4	8
Innovator	R	Pa2,3	4	6	5	4	7	5	7	7
Kerrs Pink	R	M	6	3	3	7	3	5	2	7
Mandel	R	M	2	2	6	6	1	2	3	-
Oleva	R	Ro1	4	5	4	3	3	2	8	8
Sava	R	M	4	6	5	5	5	-	8	6
Jupitera	R	Ro1,4	4	2	4	7	7	-	5	8
Ottar	R	M	5	6	1	6	3	6	6	-
Peik	R	Ro1	7	7	3	7	4	8	4	7
Pimpernel	R	M	7	7	4	7	5	7	6	7
Tivoli	R	Ro1,4	7	8	7	7	4	8	7	7
Lady Claire	R	Ro1	4	5	6	7	8	7b	5	6
Dorado	R	Ro1	4	4	2	6	6	-	7	7
Secura	R	Ro1	3	4	4	6	7	-	6	6
Saturna	R	Ro1	5	6	6	7	4	6	7	2
Troll	R	M	6	8	3	8	6	6	7	7
Rustique	R	M	5	6	8	7	7	-	9	7
Folva	R	Ro1,5	3	5	6	6	5	-	4	4
Bruse	R	LM	3	5	6	5	3	7	3	7
Gulløye	M	M	2	1	1	5	1	2	3	-
Faksea	R	Ro1,4	4	4	7	4	6	4b	9	8
Van Gogha	R	Ro1,4,5	4	3	7	5	5	4b	7	6
Redstara	R	Ro1	4	3	6	5	3	7b	9	8
Ikke godkjendte sorter
N89-3-5	R	Ro1	5	6	5	7	6	6	9	8
N93-7-20	R	Ro1	6	7	4	7	4	-	9	6
Mozart	R	Ro1,4	4	5	8	8	6	6b	9	7
Lady Jo	R	Ro1	5	6	7	7	6	5b	5	6
Ramosa	R	Ro1	5b	8b	4	6	6	7b	8	7
NCT92-22-14a	R	M	7	6	6	6	6	-	9	7
N97-21-18a	R	Ro1	7	8	7	5	7	-	9	5
N98-19-12a	R	Ro1	6	7	5	6	6	-	9	5

^a) Få tester – usikre tall ^b) Utenlandske opplysninger.

 

Dersom maskiner, redskap og kasser benyttes på ulike driftsenheter er det spesielt aktuelt å gjøre reint utstyret godt hver gang det skal forflyttes til en ny enhet. En rengjøring bør minimum omfatte bruk av høytrykkspyler for å fjerne alle jord- og planterester. En ekstra forsikring vil være å bruke vann med høy temperatur (”steam”).

Avfallshauger kan være viktige reservoar for smitte av flere sjukdommer f.eks. tørråte. Plantematerialet på avfallhauger bør dekkes til med jord eller annet egnet materiale før vekstsesongen starter. En må sikre at ikke det spirer opp poteter som kan spre smitte i luft til arealer med poteter.

Lysgroing og tidlig setting ved optimale forhold

Det er av flere grunner ønskelig å oppnå en tidlig moden avling. Ut fra et sjukdomssynspunkt er dette spesielt viktig for tørråte. Dersom vi klarer å få en brukbar knollavling før tørråtesmitten setter inn for fullt, vil det sikre både avlingsmengde og kvalitet. Det er imidlertid uheldig å sette potetene for tidlig i kald jord, noe som blant annet kan medføre store skader av svartskurvsopp. Se mer om dette i forbindelse med omtale av den enkelte skadegjører.

Skånsom høsting og sortering

Graden av sår og skader er en av de viktigste faktorene som betyr noe for nivået av skader forårsaket av ulike lagringspatogener i potet. Eksempelvis er det en klar sammenheng mellom angrep av fomaråte og skader under høsting. Skånsom høsting av potetene er et svært viktig forebyggende tiltak mot foma- og fusariumråte. Potetene bør høstes under gode forhold ved ”høye” temperaturer. Både sølvskurv og svartskurv kan også bli mer problematisk på knollene dersom potetene høstes seint (potene er ”overmodne”). Både jord- og lufttemperaturen bør være over 8 °C ved høsting. Høstemaskinen må innstilles riktig slik at en mest mulig unngår skader underveis i høsteprosessen.

Optimale forhold under lagring

De fleste sjukdomsorganismene er avhengig av fuktighet for å infisere plantevev. En rask opptørking av potetenes overflate etter høsting vil kunne redusere infeksjoner av eks. tørråte og fomaråte. Som nevnt ovenfor er sårskader ofte innfallsporter for lagringssjukdommer. Særheling av potetene i ca. to uker ved 10-15°C er et viktig forebyggende tiltak mot både foma- og fusariumråte.

De aller fleste sjukdomsorganismene i potet vil bli sterkt hemmet ved lave temperaturer. Etter sårheling bør vi derfor senke temperaturen på lageret så langt ned som det er forsvarlig (ca. 3°C) uten at potene skades. Det er viktig å unngå kondens på potetene både ved denne temperatursenkingen og ved videre lagring.

Oppvarming av potetene til 10-15°C før sortering for etterpå å la de ligge ved samme temperatur i en uke, er også med på å redusere sorteringsskadene.

Flere detaljer om høsting/innlagring er nevnt i forbindelse med de enkelte sjukdommene.

Det er relativt få direkte tiltak som kan settes inn mot sjukdommer i potet ved økologisk dyrking. Nedenfor er et par muligheter nevnt.

Planteekstrakter

Bruk av planteekstrakter som tilføres på lageret har i svenske forsøk vist seg å ha effekt mot lagringssjukdommer. Hvitløksekstrakt har vært blant de mest virksomme preparatene.

Sprøyting med planteekstrakter har vært lite effektivt mot tørråte i potet under feltforhold.

Termoterapi

Termisk kontroll eller varmebehandling omtales i Bind 1. I potet har dette blitt benyttet i første rekke for å drepe smitte av tørråte i knollene, men det har også vært forsøkt mot blæreskurv.

Soppsjukdommene omtales i enkeltartikler i Plantevernleksikonet.

Potettørråte

Svartskurv

Vorteskurv

Blæreskurv

Sølvskurv

Fomaråte

Fusariumråte

Potetkreft

Storknolla råtesopp

Storknolla råtesopp er en sjukdom som normalt er av liten betydning i potet. Soppen Sclerotinia sclerotiorum kan angripe alle plantedeler, men vanligvis er det stenglene som skades og knekker.

Gråskimmel

Gråskimmel er en svært vanlig sjukdom som angriper en rekke planter. I potet kan alle plantedeler angripes, men det er sjelden dette skjer i et slikt omfang at det blir noen økonomisk skade.

Tørrflekksjuke

Potet er sterkt utsatt for virussjukdommer. Det er særlig to grunner til dette:

• Potet er mottakelig for flere ulike virus enn de fleste andre planteslag.
• De fleste plantevirus sprer seg systemisk til alle deler, unntatt ekte frø, av de plantene de infiserer. Dermed føres infeksjonen videre fra generasjon til generasjon gjennom vegetative formeringsorganer som f.eks. settepoteter.

Dersom det ikke settes inn mottiltak, fører disse forholdene til at årlige nyinfeksjoner oppmagasineres i et potetparti. Dermed blir en stadig større del av plantene infisert med ett eller flere virus. Det var dette fenomenet som ble oppfattet som degenerering av potetsorter i tida før en kjente virussjukdommenes natur.

Symptomer

Ulike virus kan gi opphav til ulike symptomer i potet, men både symptomtype og -styrke varierer også med stamme av vedkommende virus, med potetsort, vekstforhold - særlig temperatur og næringstilgang - og med smittetidspunkt.

Mosaikk

En vanlig symptomtype etter virusinfeksjon er det vi kaller mosaikk. Denne består i uregelmessige felter med ulik farge på bladflata (figur 2.22 og 2.23). Mosaikken kan variere fra knapt synlig variasjon i mørkere/lysere grønt (mild mosaikk) til mer markerte fargeforskjeller med ujevn vekst av feltene, slik at bladplata får en mer ujevn overflate (sterk mosaikk). Sammen med nekroser på smånervene kan dette utvikle seg videre med rynking og krusing av bladene (rynkesjuke, krøllesjuke).

Nekrose

Nekroser består av døde, oftest brune celler (figur 2.24). Nekroser som skyldes virusinfeksjon er alltid tørre i motsetning til de fleste råtene som skyldes sopper og bakterier. Som virussymptomer i potet opptrer de som flekker på blad, streker på bladnerver og stengler (streksjuke) og som flekker, ringer eller bueformede linjer i og på knollene (figur 2.25 og 2.26).

Vekstreduksjon

Vekstreduksjon er det mest generelle resultatet av virusinfeksjon. Denne kan være lett synlig, men er oftest lite påfallende og vanskelig å oppdage selv om den når opp i 20-30 % og avspeiler en tilsvarende avlingsreduksjon. Dette er tilfelle for flere av de virus som er aktuelle i potet hos oss.

Spredning

Spredning av plantevirus kan foregå på flere ulike måter, men for hvert enkelt virus eller virusstamme er smittemåten en spesifikk og karakteristisk egenskap. For virus som infiserer potet hos oss er det tre aktuelle spredningsmåter: mekanisk, ved bladlus og ved jordboende organismer (jordboende virus).

Mekanisk overføring av virus

Mekanisk overføring innebærer at saft fra infiserte planter føres over til friske planter samtidig som disse såres tilstrekkelig til at virus kommer i kontakt med cytoplasma i levende celler. Dette kan skje ved at friske og infiserte planter kommer i kontakt og gnisser mot hverandre eller via redskap, hender og klær som får på seg plantesaft under kjøring og stell i åkeren. Frodig vekst, vindslit og arbeidsoperasjoner som gir mye såring av plantemateriale er faktorer som fører til rask spredning av slike virus. Potetvirus X (PVX), potetvirus S (PVS) og potetaucubamosaikkvirus (PAMV) spres mekanisk med saft.

Bladlusoverføring av virus

Bladlus overfører virus på to vesensforskjellige måter. Ved persistent overføring tar bladlusene opp virus med plantesaft. Viruset passerer tarmveggen og fraktes med hemolymfen (blodet) til spyttkjertlene og føres over i nye planter med spytt ved seinere næringssug. Denne prosessen tar noen timer, men til gjengjeld forblir bladlusene smittedyktige resten av livet (persistens). Potetbladrullevirus (PLRV) spres på denne måten.

Ved ikke-persistent overføring fester viruset seg til munndelene av bladlusa og avgis umiddelbart ved stikk i ny plante. Opptak, forflytning og avgivelse av smittestoff kan gjennomføres på få sekunder, men smitteevnen er kortvarig, fra noen minutter til et par timer (ikke-persistent). Potetvirus A (PVA), potetvirus V (PVV) og potetvirus Y (PVY) spres med bladlus på ikke-persistent måte. Bladlus er den eneste insektgruppen som sprer virus i potet i Norge.

Jordboende virus

Jordboende virus spres av nematoder eller soppsporer.

Alle nematoder som overfører virus er frittlevende (ikke cystedannende) rot-nematoder. De kan være smittedyktige i lang tid (noen uker) etter opptak av infisert saft. De fleste nematode-overførte virus kan infisere mange ulike plantearter, både kulturplanter og ugras, og overføres via frø av flere av vertartene. De er følgelig ikke avhengige av en enkelt kultur for å overleve i jord fra år til år.

Sopper som overfører plantevirus tilhører noen få arter som infiserer planterøtter og spres med svermesporer. Svermesporer kan bevege seg med og i jordvæska, og på den måten komme i kontakt med og infisere røtter av nye planter. Sporene tar opp virus fra de røttene de dannes i (potetmopptoppvirus), og overfører det til nye planter ved infeksjon. I all overføring av virus med soppsporer er det et strengt spesifikt forhold mellom virus og soppart.

Mekanisk overførte virus

Potetvirus X

Potetvirus S

 

Bladlusoverførte virus

Potetbladrullevirus

Potetvirus Y

Potetvirus A

Potetvirus V

 

Jordboende virus

Rattelvirus

Potetmopptoppvirus

Soppskukdommene omtales i enkeltartikler i Plantevernleksikonet.

Lys ringråte

Mørk ringråte

Stengel- og bløtråte

Flatskurv 

Ved bruk av vekstskifte vil skadedyr være lite problematisk i økologisk potetdyrking. Unntaket er kjølmark som kommer inn i skifter med korn eller gras og ligger over vinteren før de går inn i potetknollene. Derfor bør man unngå å dyrke potet etter korn eller gras.

Skadeinsektene omtales i enkeltartikler i Plantevernleksikonet.

Potetsikade

Håret engtege

Planteskadelige nematoder omtales i enkeltartikler i Plantevernleksikonet.

Nematoder

Potetcystenematoder