Eplegrasbladlus

Utseende

De voksne uvingede individene på eple er opp til 4 mm lange, eggformete, gulgrønn av farge med grasgrønt sikksakkbelte langs ryggen og langs sidene. Antennene, som er mørke ytterst, er ofte litt lenger enn halve kroppslengden, men kan også være vesentlig kortere. Ryggrørene er korte, lyse og med tydelig krage. Haletappen er relativt kort og har 7 hår. Nymfene er grønngule.

Utbredelse

Det er uvisst hvor lenge eplegraslusa har eksistert i Norge. Det første sikre funnet av arten ble gjort i 1952 i Stryn. Trolig har mange tidligere funn av grønne bladlus, særlig på eldre epletre, og som ble kalla grønn eplebladlus, sannsynligvis vært eplegrasbladlus. Bladlusa er trolig utbredt i alle fruktbygdene i Norge. Den er registrert på Østlandet og Vestlandet nord t.o.m. Sogn og Fjordane.

Vertplanter

Eplegrasbladlus har mange primærverter innen rosefamilien. Viktigst er eple (Malus), men arten lever også på hagtorn (Crataegus), pære (Pyrus), rogn og asal (Sorbus), mispel (Cotoneaster) m.fl. Sekundærverter er mange korn- og grasslekter, bl.a. havre, hvete, hundegras, kvein, rapp, reverumpe, svingel og søtgras.

Livssyklus

Eplegrasbladlusa forekommer ofte svært tallrikt på epletrærne om våren. Den fører normalt til liten eller ingen skade. Derimot tiltrekker ofte denne bladlusa mange predatorer, bl.a. marihøner, nettvinger, blomsterfluer, nebbteger og andre nytteteger, som legger egg i bladluskoloniene. Når eplegrasbladlusa forlater epletrærne tidlig i sesongen (rundt blomstring) blir nymfene/larvene til nyttedyrene tilbake på trærne. De vil da angripe andre skadedyr, bl.a. grønn og rød eplebladlus, og ofte føre til vesentlig reduksjon av disse. Indirekte er derfor eplegrasbladlusa ofte et nyttedyr i epleproduksjonen.

Eggene overvintrer på epletrærne. De klekker i begynnelsen av mai når trærne nærmer seg tett klynge. Nymfene suger saft fra undersiden av bladene og på de uåpne blomsterknoppene. Senere kan denne bladlusa også suge i kronbladene. Om våren er eplegrasbladlusa ofte svært tallrik på epletrærne, men alt under blomstring blir det utviklet vingete individer som migrerer til ulike grasvekster, der de lever på røttene eller ved basis av plantestenglene. Om høsten blir det utviklet en ny generasjon av vingete hunner og hanner som flyr tilbake til eple. Her blir det da utviklet en ny generasjon av uvingete hunner, som senere parer seg med hannene kort tid før egglegging. Eggene blir lagt på barken av greiner og fruktsporer, og også rundt knopper på langskudd, kort tid før bladfall.

Skadevirkninger

Sugingen til eplegrasbladlusa fører normalt til uvesentlig skade hos eple og andre primærverter. Selv om blad blir angrepet av store kolonier, blir det svært sjelden misfarging eller misdanning av bladverket. Den økonomiske skadeterskelen er derfor høy: 80 % av alle kortskudd med tydelig angrep.

Bekjempelse

Som tidligere nevnt tiltrekker eplegrasbladlusa mange nyttedyr. Disse holder som oftest angrepet nede på et lavt nivå. Derfor forekommer arten sjelden så tallrikt at den overstiger den økonomiske skadeterskelen. Sprøyting mot eplegrasbladlus har som regel negative følger fordi kjemikaliebruken ødelegger nyttedyrene.

Litteratur

Edland, T. 2004. Sugande skade- og nyttedyr i frukthagar. Grønn kunnskap 8 (4): 1-175.

                 Oppdatert 13. september 2013