Humlebladlus

Utseende

Voksne humlebladlus har en spiss eggforma kropp og er 2-3 mm lange, nesten hvit, grønnaktig eller lysegrønn. De har grønne striper eller belter langs ryggen og sidene og dessuten korte grønne tverrstriper på ryggen. Antennene er kortere enn kroppen. Pannetappene mellom antennene er tydelige og er av samme lengde som andre antenneledd. Dette er et godt kjennemerke for humlebladlusa. Ryggrørene er rørformete og lange og lyse. Haletappen er relativt lang og smal med 6-8 hår. Nymfene er lyse som de voksne.

Utbredelse

Humlebladlus er registrert nord t.o.m. Nord-Trøndelag.

Vertplanter

Humlebladlus har Prunus, særlig plomme og slåpetorn, som primærvert og humle (Humulus lupulus som sekundærvert. Det var det hos denne arten en i 1849 først oppdaget at bladlus normalt har vertsveksling mellom primær- og sekundærverter.

Livssyklus

Arten overvintrer som egg på fruktgreiner og kvister hos plomme og de andre primærvertene. Eggene klekker i mai, og en ny vingeløs generasjon blir utviklet i juni. Vingete individer trekker over til humle i juli. Vingeløse bladlus kan reprodusere på primærverten helt til høsten, men de kan ikke produsere hanner. I august migrerer humlebladlus fra humle tilbake til plomme. Der blir det utviklet en ny generasjon som etter paring legger egg i oktober. Humlebladlus tiltrekker ikke maur.

Skadevirkninger

Ved sterke angrep kan bladluskoloniene dekke mesteparten av bladundersiden. Det fører til bukling av bladplaten og til blek bladfarge, men ikke til tydelig krølling. Sterke angrep, som ofte forekommer i plommehager, ser ut å føre til vekststagnasjon og redusert fruktkvalitet. I humleproduserende land, er humlebladlus et alvorlig skadedyr i denne kulturen, fordi den skader fruktstandene.

Bekjempelse

De fleste nyttedyr som lever på bladlus angriper humlebladlus. Ved sterke angrep kan det være nødvendig å sprøyte. Systemiske bladlusmidler i svært lav dosering (1/10 dose) gir som regel effektiv virkning og virker ikke skadelig på de fleste nyttedyr.

Litteratur

Edland, T. 2004. Sugande skadedyr- og nyttedyr i frukthagar. Grønn kunnskap 8 (4): 1-176.

                            Oppdatert 13. september 2013