Betebladlus

Utseende

Betebladlusa er 1,6-2,6 mm lang, svart eller mørk olivengrønn med små hvite voksflekker øverst på sidene. Antennene er ca. like lange som halve kroppslengden. Pannen mellom antennene er nærmest rett. De svarte, sylindriske ryggrørene er ca. 1 1/2 gang så lang som haletappen mellom ryggrørene. Betebladlusa kan lett forveksles med nærstående arter.

Utbredelse

Betebladlusa er utbredt nord til og med Nordland.

Vertplanter

Sommerverter: bete, bønner, spinat og mange urteaktige planter, særlig meldestokk og tistel. Vinterverter: beinved (Euonymus), krossved (Viburnum), og skjærsmin (Philadelphus).

Livssyklus

Betebladlus har obligatorisk vertskifte mellom sommer- og vinterverter. Befruktete egg overvintrer på vintervertene. De to første generasjonene om våren lever på vinterverten. Vingede individer flyr over på sommervertene i juni. Partenogenetiske generasjoner utvikles her fram til høsten, da hanner og hunner opptrer, og hunnene legger befruktede egg på vinterverten.

Skadevirkninger

Beter og bønner: Blader hvor betebladlusa sitter og suger, krøller seg og hemmes i den videre veksten. I frøkulturer sitter bladlusene i skuddtoppene. Betebladlus overfører flere virussykdommer på grønnsaker, og bønne kan være spesielt utsatt.

Veksthus: Om sommeren kommer vingete eksemplarer inn i veksthus og etablerer bladluskolonier på Chrysanthemum, Hibiscus m.fl. Arten gir ikke spesielle skadesymptom bortsett fra veksthemming.

Frukt og bær: Av og til kan det utvikle seg kolonier av denne bladlusarten på bladverket hos eple og pære, mest på grunnstammer og unge trær. Angrepene kan føre til bladkrølling og av og til vekststagnasjon. Den kan også forekomme på jordbær.

Bekjempelse

Kjemisk bekjempelse kan være aktuelt. Sent i sesongen er som regel mange naturlige fiender på plass, og bekjempelse er da unødvendig.