Utskrift 21.11.2024 15:42
Rosebladlus er grønn, av og til rødlig med helt svarte ryggrør hos voksne uvingete individer. Som regel er også hode, bryst og antenner svarte. Beina er lange, gjerne med mørke ledd. Pannetuberklene er svakt utviklet og har innsider som peker fra hverandre (divergerende gropform). Antennene like lange eller lenger enn kroppen. Haletappen (cauda) er lys. Rosebladlus blir 3-4 mm lang.
Rosebladlus er funnet på friland og i veksthus i Sør-Norge t.o.m. Nordland.
Rosebladlus er holosyklisk (veksling mellom kjønnet og ukjønnet formering) og vertvekslende. Planter innen roseslekten (Rosa spp.) er primærverter. Sekundærvertene finner vi særlig innen kardeborrefamilien (Dipsacaceae) og vendelrotfamilien (Valerianaceae). Rosebladlus er et alvorlig skadedyr på roser, men ofte vil bestanden av rosebladlus holdes på et lavt nivå av naturlige fiender som f.eks. marihønelarver, gallmygglarver og snylteveps. Andre vertplanter for rosebladlus er bjørnebær og jordbær. På jordbær dannes kolonier særlig på utløpere.
Rosebladlus overvintrer som egg i sprekker på rosegreinene. Eggene klekker tidlig om våren. Vingete hunner som føder levende nymfer, dannes fra og med 3. generasjon. Disse søker til sekundærvertene, men kan også angripe rose på nytt. Det kan således være angrep på rose hele vekstsesongen, men sekundærvertene er nødvendig for dannelse av bladlus med kjønnet formering.
Rosebladlus (voksne og nymfer) suger plantesaft og nedsetter derfor vekstkraften hos vertsplantene. Bladluskoloniene er ofte konsentrert på blomsterstilken og roseknoppene og på nye bladskudd. Klebrige ekskrementer (honningdugg) fra bladlusene, danner grobunn for svertesopper, som svekker plantenes funksjoner og ytre kvalitet. Rosebladlus kan også overføre plantevirus og andre patogener til plantene.
I store anlegg med roser kan det være behov for bruk av kjemiske plantevernmidler. Systemiske midler er spesielt effektive mot bladlus, men husk at kjemiske midler også kan skade nyttedyr i kulturen. Mot rosebladlus i veksthus er det tillatt å bruke snylteveps (Aphidius ervi), gallmygg (Aphidolethes aphidimyza) og gulløyer (Crysoperla carnea).
Heie, O.E. 1980, Heie, O.E. 1994. The Aphidoidea (Hemiptera) of Fennoscandia and Denmark. V: p. 213-215.
Stenseth, C. 1989. Bladlus på jordbær. Norsk landbruksforskning 3: p. 139-141.
Publisert 19. januar 2009
Rosebladlus Macrosiphon rosae (Foto: N. Trandem. Bioforsk)
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO