Eplebladgallelus

Utseende

Den voksne bladlusa er 2,2-2,8 mm lang med grå-blågrå kropp og er ofte dekket med lyst vokspudder. Antennene er omtrent halvparten av kroppslengden. Ryggrørene, som er mørke og svakt koniske, er vesentlig kortere enn hos rød eplebladlus. Haletappen er rund eller nærmest femkantet med 5-6 hår. Nymfen er lys rød-blågrå.

Utbredelse

Eplebladgallelusa er trolig vanlig utbredt i alle strøk med epledyrking sør for Trøndelag.

Vertplanter

Eplebladgallelusa har eple (Malus) som primærvert og hundekjeks (Anthriscus) som sekundærvert.

Livssyklus

Eplebladgallelusa overvintrer som egg under barkflak og i barksprekker, oftest på stamme og eldre greiner av eple. Eggene klekker tidlig, rundt knoppsprett, og nymfene begynner å suge på undersiden av bladene. Rundt tett klynge lever bladlusa i kolonier, ofte i nærheten av blomsterstandene. Denne bladlusarten har en relativt kort angrepsperiode hos eple, for kort tid etter avblomstring blir det utviklet vingete bladlus som trekker over til hundekjeks. Der utvikler arten flere generasjoner innen den migrerer tilbake til eple om høsten. Litt senere foregår paringen, og normalt blir eggene lagt i september.

Skadevirkninger

Sterkt infiserte blad får som regel typiske skadesymptom. Sugingen fører til melkehvite og oftest til sterkt røde flekker, som ved sterke angrep utvikler seg til store røde bladgaller, samtidig som bladene krøller seg nedover fra bladkanten. I kjølige år er angrepene svake, og det blir sjelden synlig skade. I varme år derimot kan skaden bli stor, særlig hos eldre eller ompodete trær av Gravenstein og visse andre eplesorter, og sprøyting er nødvendig. De fleste eplesortene våre får normalt liten eller ingen skade.

Bekjempelse

Eplebladgallelusa blir angrepet av de fleste rovinsekter som angriper andre bladlusarter i frukthagen.

Litteratur

Edland, T. 2004. Sugande skadedyr- og nyttedyr i frukthagar. Grønn kunnskap 8 (4): 1-176.

                     Oppdatert 13. september 2013