Agurkbladlus

Utseende

En uvinget hunn er ca. 1,5 mm lang. Kroppen er gulgrønn eller mørke­grønn, nesten svart. Antennene er ca. 2/3 av kroppslengden og pannen mellom antennene er rett eller svakt gropformet. Ryggrørene er sylindriske og alltid svarte. Mørkegrønne agurkbladlus kan forveksles med betebladlus, men agurkbladlus har bare 4 - 8 hår på haletappen (cauda), mens betebladlus har 11 - 27 hår.

Utbredelse

Agurkbladlus er utbredt de fleste steder det dyrkes planter, men er av størst betydning i tropisk og subtropisk planteproduksjon. Hos oss er den bare av betydning i veksthus.

Vertplanter

Fra 1980-årene har agurkbladlus vært vanlig på prydplanter i veksthus: Anthurium, Begonia x cheimantha, B. x hiemalis, Chrysanthemum x morifolium, Fatshedera, Fatsia, Hedera helix, Hypoestes phyllo­stachya og Stereospermum sinicum. Agurkbladlus fra slangeagurk lot seg ikke overføre til C. x morifolium, men etablerte seg på B. x hiemalis. Dette tyder på biotyper med ulike vertpref­eranser.

Agurkbladlus kan også leve på jordbær (men ikke på Rubus spp.) i norske veksthus.

Livssyklus

Agurkbladlus har vanligvis anholosyklisk utvikling, dvs. det dannes ikke hanner og hunner som parer seg, men ubefruktete hunner føder levende avkom hele året. For å overleve er anholosykliske bladlus avhengige av friske planter i vekst på frostfrie steder. I Japan er det kjent både anholosykliske og holosykliske raser. De holosykliske raser overvintrer som egg og kan være både vertvekslende og vertbestandige. Vertvekslende raser har planter av slektene Hibiscus, Rhamnus og Celastrus som primærverter og ulike urteaktige planter som sekundærverter. Anholosykliske raser er likevel de som kan leve på flest plantearter. Utvikling kan foregå på planter innen mer enn 20 plantefamilier. I Europa er det bare kjent anholosyklisk utvikling.

Ved korte dager om høsten ser vi ofte eggleggende hunner i veksthus. Eggene har vært sterile og hanner er ikke påvist. Agurkbladlus har stor formeringsevne, særlig på agurk hvor det er registrert en formeringsrate på 230 x i løpet av 14 dager. Den har også stor evne til å danne vingete eksemplarer, og angrepene brer seg hurtig uten bekjempelse.

Skadevirkninger

I flere år har slangeagurk i veksthus på Østlandet og Sørlandet vært særlig sterkt angrepet. Fjernsmitte av vingete bladlus med sydlige luftstrømmer kan være årsak til disse angrepene. Agurkbladlus finnes vanligvis på bladundersidene og kan danne svært store kolonier. Voksne og nymfer suger plantesaft og nedsetter derfor vekstkraften hos vertsplantene. Dessuten blir bladene misdannet (krøllete). Klebrige ekskrementene (honningdugg) fra bladlusene, danner grobunn for svertesopper, og dette svekker plantenes funksjoner og ytre kvalitet.

Bekjempelse

Agurkbladlus kan være vanskelig å bekjempe med kjemiske midler. Resistens mot organiske fosforforbindelser er kjent fra slutten av 1960-årene. Senere oppsto bestander resistente overfor pirimikarb (karbamat). Pirimikarb-resistente raser har en resistensgrad på ca. 1000 x overfor pirimikarb og ca. 20 x overfor andre karbamater og fosforforbindelser, men ingen resistens overfor pyretroider. Resistensen er svært stabil. Det er ikke registrert tilbakegang av resistens i løpet av 3 år uten kjemikaliepress på den resistente bladlusbestand. Det er også kjent at pirimikarb-resistent bladlus tatt fra krysantemum ikke aksepterer agurk som vertplante. På grunn av resistens kan det være en fordel å bruke nyttedyr istedenfor kjemiske midler. Snylteveps (Aphidius colemani) og gallmygg (Aphidolethes aphidimyza) kan være effektive mot agurkbladlus i veksthus.

Litteratur

Stenseth, C. 1994. Skadedyr på vektshusplanter. Midder og insekter. Kompendium. Statens plantevern. Undervisningen ved NLH. Landbruksbokhandelen. 59 pp.

                    Oppdatert 16. juni 2011